Vil flytte for meg selv, bo alene

[morningstar665]

Svigerinnen min flytta ut for seg selv da ho var rundt 15. Så det går vel an. Denne tidlige utflyttingen har gjort henne utrolig smart når det gjelder å løse konflikter som man kan møte i hverdagen.

[warneck]

Svigerinnen min flytta ut for seg selv da ho var rundt 15. Så det går vel an. Denne tidlige utflyttingen har gjort henne utrolig smart når det gjelder å løse konflikter som man kan møte i hverdagen.

9255902[/snapback]

 

Husk; ikke alle blir klok av erfaring - heller få enn mange er nok regelen

 

Hmm.. har ikke foreldrene (eller, noen andre isåfall) ansvaret for deg til du blir 18? Jeg bare spør, har rett og slett ikke peiling

9251983[/snapback]

 

Dette er nok en sannhet med modifikasjoner.

 

De har ansvaret for deg frem til du er myndig i.fg. staten - 18 år. Du kan faktisk løsrive deg fra dette ved bruk av juss. Samtidig som du vil ha større rett til å bestemme over ditt eget liv etterhvert som du nærmer deg 18 år. Dvs at du oppnår flere rettigheter fortløpende.

 

Dessuten tviler jeg på at noen foreldre vil nekte sin sønn/datter å flytte ut, med mindre det er snakk om vedvarende fysisk og/eller psykisk mishandling.

[Gjest Gjest_haxxor_*]

Problemet er vel egentlig i bunn og grunn at jeg får veldig mye kjeft for å ikke tilbringe nok tid med familien (noe som er ekstremt lame og kjedelig -_-) + at jeg tror ingen av foreldrene mine har truen på at jeg vil klare meg i livet hvis dem ikke kjefter og hakker på alt jeg gjør.

 

Jeg klarer ikke å sitte dag ut og dag inn å høre på dette her, jeg må få litt pusterom til å være meg selv, og det får jeg jo ikke.

 

Jeg er klar for å starte mitt eget liv, bo for meg selv, betale mine egne regninger, vaske mine egne klær + forsørge meg selv. Hvorfor i alle dager skal jeg leve i dette diktaturet? Hvor jeg har absolutt ingen stemmerett og hvor jeg blir hakket og kritisert døgnet rundt. Hvordan tror dem at jeg kan fortsette med dette i det lange løp?

 

Litt fortvilet for øyeblikket.

[Bruker-93156]

Har siden jeg fylte 16 år fått høre (I hete krangler) at de ønsker at jeg skal flytte ut og at de gleder seg...

 

Litt kipt å høre, men...

[Scotty]

Har siden jeg fylte 16 år fått høre (I hete krangler) at de ønsker at jeg skal flytte ut og at de gleder seg...

 

Litt kipt å høre, men...

9266784[/snapback]

Sånn er det med meg også.

De skal heise flagget og ha fest.

Men det skal jo jeg også

[Bruker-93156]

Har siden jeg fylte 16 år fått høre (I hete krangler) at de ønsker at jeg skal flytte ut og at de gleder seg...

 

Litt kipt å høre, men...

9266784[/snapback]

Sånn er det med meg også.

De skal heise flagget og ha fest.

Men det skal jo jeg også

9266900[/snapback]

 

ja, men hos meg er det ikke med en "spøklig" undertone.

[notalive]

Dette blir vel kanskje litt off topic, men kunne dere ikke forsøke å løse en del av konfliktene? I hvert fall før du/dere flytter hjemmefra.

 

Jeg har en liten følelse av at dersom dere flytter i det dere er uvenner, så kan det bli vanskelig å få hjelp om du støter på en utfording du kan trenge en prat med mamma eller pappa for å løse.(Jeg tror i hvert fall at jeg ville fått hørt det om jeg kom krypende tilbake, "du sa jo du kunne klare deg selv?")

 

Og at man kommer til å møte på utfordringer når man flytter for seg selv, det tror jeg det er vanskelig å unngå.

 

Konflikter vil man nok møte på stadig vekk, men det må da være mulig å snakke om det og finne en løsning? Kommunikasjon er viktig. Det kan være vanskelig å få foreldrene til å forandre mening(tro meg ... dette har jeg prøvd). Sånn sett føler jeg at det kan være greiere å bare si meg enig, og slippe krangler - selv om jeg ikke liker enkelte av avgjørelsene som blir gjort.

 

Siterer trådstarter:

Jeg får ikke konsentrert meg ordentlig om skolearbeid o.l og jeg blir stadig dårligere humør når jeg får kritikk eller kjeft for ting jeg har gjort eller ikke gjort.

 

Ikke at jeg har noe med det, men har dere(sikter ikke bare til trådstarter) et eksempel på noe som skaper ufred? Hjemme til meg, så er det som skaper mest ufred det at søsknene mine ikke setter tallerken/kniv/glass i oppvaskmaskinen etter frokost/middag/kveldsmat. Jeg gjorde heller ikke det før, men jeg innser det at det lønner seg. Mamma slipper å mase, om jeg er alene hjemme slipper jeg å stå forran vasken å slite meg ihjel for å få løs matrester fra et fat eller en kasserolle. Det er for så vidt også unødvendig at mamma/pappa skal rydde opp etter meg eller søsknene mine. Dette gjelder klær, leker og alt mulig annet også.

 

Dersom det er slike problemer som oppstår tror jeg dere med litt godvilje kan klare å løse dette, og deretter få en lettere hverdag. Som sagt, dette ble kanskje litt off topic, men jeg følte for å skrive.

[NilsiT]

Har siden jeg fylte 16 år fått høre (I hete krangler) at de ønsker at jeg skal flytte ut og at de gleder seg...

 

Litt kipt å høre, men...

9266784[/snapback]

 

Opplevd det samme...

Jeg føler også veldig for å flytte ut!

krangler hele tiden med foreldrene mine!

 

Edit: har bare 1 år igjen der jeg skal bo hjemme

btw..er snart 17 år

Endret 12. august 2007 av Nilsi_tl

[Gjest Gjest_haxxor_*]

Dette blir vel kanskje litt off topic, men kunne dere ikke forsøke å løse en del av konfliktene? I hvert fall før du/dere flytter hjemmefra.

 

Jeg har en liten følelse av at dersom dere flytter i det dere er uvenner, så kan det bli vanskelig å få hjelp om du støter på en utfording du kan trenge en prat med mamma eller pappa for å løse.(Jeg tror i hvert fall at jeg ville fått hørt det om jeg kom krypende tilbake, "du sa jo du kunne klare deg selv?")

 

Og at man kommer til å møte på utfordringer når man flytter for seg selv, det tror jeg det er vanskelig å unngå.

 

Konflikter vil man nok møte på stadig vekk, men det må da være mulig å snakke om det og finne en løsning? Kommunikasjon er viktig. Det kan være vanskelig å få foreldrene til å forandre mening(tro meg ... dette har jeg prøvd). Sånn sett føler jeg at det kan være greiere å bare si meg enig, og slippe krangler - selv om jeg ikke liker enkelte av avgjørelsene som blir gjort.

 

Siterer trådstarter:

Jeg får ikke konsentrert meg ordentlig om skolearbeid o.l og jeg blir stadig dårligere humør når jeg får kritikk eller kjeft for ting jeg har gjort eller ikke gjort.

 

Ikke at jeg har noe med det, men har dere(sikter ikke bare til trådstarter) et eksempel på noe som skaper ufred? Hjemme til meg, så er det som skaper mest ufred det at søsknene mine ikke setter tallerken/kniv/glass i oppvaskmaskinen etter frokost/middag/kveldsmat. Jeg gjorde heller ikke det før, men jeg innser det at det lønner seg. Mamma slipper å mase, om jeg er alene hjemme slipper jeg å stå forran vasken å slite meg ihjel for å få løs matrester fra et fat eller en kasserolle. Det er for så vidt også unødvendig at mamma/pappa skal rydde opp etter meg eller søsknene mine. Dette gjelder klær, leker og alt mulig annet også.

 

Dersom det er slike problemer som oppstår tror jeg dere med litt godvilje kan klare å løse dette, og deretter få en lettere hverdag. Som sagt, dette ble kanskje litt off topic, men jeg følte for å skrive.

9267297[/snapback]

 

 

Tusen takk for et flott innlegg.

 

Det er nok ikke aktuelt å flytte ut med en krangel som utløser, men jeg føler at det ligger noe i luften som venter på å bli tatt ut. Jeg mener at foreldrene mine ligger på kanten til å gjøre noe drastisk med mitt problem (som er å ikke være med foreldrene mine på dagtid/kveldstid). Og hvis jeg flytter ut tror jeg alltid dette problemet vil ligge der. Derfor er nok den eneste løsningen er å tilbringe mer tid med familien og være mer interisert/engasjert i hva som skjer i familien, tror ikke du?

 

Så får jeg eventuelt gjøre ting jeg har lyst til osv når dette ''kicket'' av ''Du må være mer med familien din'' har gått over, så derheter venne litt tilbake til mitt aleneliv, som jeg har behov for.

 

 

Selvfølgelig skal jeg prøve å løse noen av problemene før jeg gjør noen forhastede beslutninger, som å flytte ut. Men noen ganger gjør jeg slik som deg, bare jatter med for å få fred. Dette funker jo til tider, men det slår utover meg selv, fordi jeg vet det er feil. Noen ganger tar de forferdelig teite beslutninger (om forskjellige ting etter min mening da), jeg må jo selvfølgelig bare finne meg i dette, men jeg gjør jo egentlig ikke som jeg blir bedt om.

 

La oss ta et eksempel i mitt tilfelle, fattern min kjefter mye på meg fordi jeg sitter så mye på datan/tilbringer tid på mitt eget rom. Han syns ikke jeg deltar nok i familielivet. Noe jeg burde gjøre. Dette gjelder jo selvfølgelig ikke bare om meg, men også mine søsken som har det samme problemet. Det jeg burde gjøre, er vel å tilbringe mer tid med familien (ikke bare craptid, men kvalitetstid) og vise engasjement og initiativ for dem. (Nå gjelder dette mest min mor og far, da mine søsken har det samme synet som meg)

 

Hva tror dere?

 

Jeg mener det er jo en stor fordel å bo hjemme inntil man er ferdig med vgs (og kanskje litt lengere) fordi man slipper alt av regninger, matutgifter osv.

Men igjen så har jeg lyst til å være for meg selv, fordi jeg blir ofte ''lei'' av familien min.

[notalive]

Det er nok ikke aktuelt å flytte ut med en krangel som utløser, men jeg føler at det ligger noe i luften som venter på å bli tatt ut. Jeg mener at foreldrene mine ligger på kanten til å gjøre noe drastisk med mitt problem (som er å ikke være med foreldrene mine på dagtid/kveldstid). Og hvis jeg flytter ut tror jeg alltid dette problemet vil ligge der. Derfor er nok den eneste løsningen er å tilbringe mer tid med familien og være mer interisert/engasjert i hva som skjer i familien, tror ikke du?

 

Til tross for at du ofte kunne tenke deg å gjøre noe annet enn å tilbringe tid med foreldrene, så tror jeg det har en positiv effekt over tid, ja. Jeg prøver jo å delta sånn smått om det skjer noe her, men jeg dropper ofte byturer, tivoli og lignende. Spørsmålet blir vel kanskje hvor man skal begynne? Det er jo kjedelig for min del å være med på ting jeg rett og slett ikke liker. Men som sagt, jeg tror det kan lønne seg. Mamma sier ofte at gode gjerninger vil lønne seg over tid.(Hvor sant dèt er, er jo en annen sak )

 

Diskuterer du mye med foreldrene dine?

 

Etter at jeg flyttet til mamma, har jeg begynt å lese nyheter på nett, og fått en større interesse for politikk og samfunn. Diskutere fordeler og ulemper med ditt og datt, eller for eksempel det som FRP-politikeren sa om å ta abort dersom fosteret er skadd/barn kommer til å bli født med feil osv.. Bare det å diskutere slike ting med mamma er kjempegøy, jeg får sett saken fra flere sider(hun er jo en del eldre enn meg og har en del mer erfaring når det gjelder stort sett alt), det øker både kunnskapsnivået mitt, og vi tilbringer tid sammen. Det er i hvert fall noe som passer for oss. Det er ikke det at vi hele tiden er enige, men det er jo gøy så lenge det varer.

 

En annen ting, som du nevner, er at det er penger å spare på å bo hjemme. Og det er helt klart at det er utrooolig mye å spare på det. Det går litt ut over privatliv, ja, men det er mye å spare. Som jeg nevnte er jo pappa bonde, og etter en del diskusjoner med pappa om økonomi, så har jeg lært utrolig mye. Jeg liker å diskutere, nevnte jeg det?

 

Hvordan vil du forresten definere kvalitetstid?

 

Jeg vil si noe som en lørdagskveld, hjemme, med en hjemmelaget pizza eller taco og en komedie. Der som regel jeg og mamma lager pizza, forloveden til mmamma og søsknene mine rydder stue/kjøkken/gang samt dekke på bordet osv.

Jeg synes det er en grei ordning. Etter mat rydder vi, alle sammen.

 

Forresten, pc-en min står på stua ... sånn sett sitter jeg jo på stua stort sett hele tiden, og er dermed litt mer sosial.

 

For et par år siden, før det ble slutt mellom pappa og en tidligere kjæreste, så brukte vi å ha familiemøter, der vi diskuterte ting vi ikke var fornøyde med. Det hjelper ... (Sett bort fra at pappa litt for ofte blir enige om hva vi skal gjøre med eventuelle uenigheter )

 

Men nå tar jeg kveld, god natt.

Endret 13. august 2007 av notalive

[Neppe]

Hvor gammel var du når du flyttet ut?

 

Hvorfor hater du å bo alene? Noen spesielle grunner?

9250711[/snapback]

Jeg flyttet aldri ut. De flytta fra meg og kasta meg ut senere. Jeg var ikke gammal. Kunne ikke vært mer en 15.

 

Jeg mistrives alene, ikke ha noen irundt meg. Jeg hater å lage mat til meg selv, med lager gjerne til andre. Jeg sover mye bedre med andre i huset.

 

Jeg har aldri ønsket å bo alene, det er noe jeg må. Det er nok derfor jeg hater det så mye. Fordi jeg faktisk ikke hadde valget om å få bo hjemme. Dere kan gjerne bla opp lover om at foreldre har ansvar for barna til de er 18 og dritt. Men det er faktisk ikke så enkelt bestandig. Jeg hadde glatt flyttet "hjem" til en av mine foreldre idag om jeg hadde muligheten, men det har jeg ikke. Det har ingenting med mengde husarbeid å gjøre, det har mer med at jeg aldri fikk være ungdom, jeg hadde aldri penger, aldri tid osv. Så mens dere misunner de som bor alene, misunner jeg de som bor med foreldre.

 

Jeg begynner kanskje å bli litt for gammal til å bo hjemme med mor eller far. Men gud så praktisk det hadde vært nå som jeg skal gå mere skole. Jeg har jo ikke penger til å bo engang.

 

Jeg har ikke så mye/god kontakt med moren min. Jeg liker henne ikke noe særlig. Men så er hun grunnen til at jeg måtte bo alene også, og ga faen i meg. Eneste personen som har hjulpet meg opp i det hele er vel faren min, som uten å nøle gav meg flere tusen hver måned. Mens min mor tok all æren for det. Hun mente alltid jeg så på henne som den fæle. Men hun har heller ikke fortjent bedre.

 

Jeg krangler ikke med henne, fordi jeg gidder ikke mere. Det som har skjedd har skjedd. Men det er ikke dermed sagt jeg trenger å like henne.

 

Grunn nok?

[darkness|]

Jeg anbefaler deg å flytte ut hvis du klarer deg økonomisk. Jeg fikk et mye bedre forhold til foreldrene mine etter at jeg flyttet ut, og jeg vet at mange andre har fått det også Greit å ha dem litt på avstand! Godt å komme hjem på besøk også.

 

Hvis du går på videregående skole så har de et forsørgeransvar for deg frem til du er 21, tror jeg. Så du har vel rett på å få både barnetrygd + noen ekstra kroner fra dem i måneden. Hvis du har lovfestet rett på skoleplass på vgs, og går på vgs så har du vel også rett på borteboerstipend såfremt du bor langt nok unna skolen eller bruker lang nok reisetid hver vei. Foreldrehjemmet må være minst 4 mil unna, mener jeg å huske. Sjekk ut www.lanekassen.no for å finne ut mer. Mange jobber også deltid i tillegg til skole.

 

Til den som nevnte barnevernet: Hæ? Hva i alle dager? Krangel mellom barn og foreldre har ingenting med barnevernet å gjøre. Om det er STORE sosiale/psykiske problemer mellom foreldre og barn må vel PPT bekrefte dette, og før det kan ordnes noe som helst vil jeg tro at trådstarter er fylt 18 og ikke har rett på noe særlig hjelp. Tviler generelt på at barnevern/PPT gidder å gjøre noe når trådstarter er såpass gammel heller.

[thrice]

Har bare en ting å si og det er familieterapi.

Jeg hadde et crappy forhold med stefar og til tider modern. Vi krangla og skreik til hverandre hele tiden for verdens minste ting.

Men etter 2 timer med en nøytral og kvalifisert tredjepart løste dette seg helt.

 

Jeg stakk til og med hjemmefra i en periode, men det løste seg, og angrer ikke et sekund.

[darkness|]

Synes ikke det virker som om det er et så stort problem egentlig. Men det vet trådstarter best selv.

 

Jeg tror mange i den alderen begynner å bli litt lei av å bo hjemme. Det er jo en naturlig ting! Det er jo meningen at man skal flytte ut hjemmefra en dag, og da må det jo være NOE som får en til å ønske å flytte.

[notalive]

De fleste problemene som oppstår i hjemmet mitt, er stort sett bagateller. Noen eksempler kan være:

 

- Å ikke rydde opp etter seg

- Frekke svar/kommentarer

- Beskyldninger

 

Sånn i farten er det det jeg vil se på som de største utfordringene vi har. Jeg tror også at dårlige holdninger til hverandre/ovenfor hverandre i stor grad bidrar til kranglene. Jeg er også ganske sikker på at alt kunne så utrolig lett hadde vært å unngå ved å faktisk tenke før man gjør noe.

 

Er det noe jeg misliker, så er det når søsknene mine maser på å få låne pc-en min(den eneste pc-en som takler CS:S). Hver gang noen spør om å få låne pc-en har jeg enkelt sagt "jada, når jeg er ferdig" ... Da tar mellom 0 og 10 sekunder før neste spørsmål kommer ... "Når er du ferdig? Kan jeg få spille nå?. Skjønner dere frustrasjonen min? Det konstante maset er forferdelig.

 

Etter en del mas .... over lengre tid, så blir jeg ganske så irritert. Det tror jeg de fleste blir, om dere skjønner hva jeg mener. Det var en større krangel her hjemme, som førte til av jeg, mamma og forloveden ble sittende å diskutere hva vi skulle gjøre for å få søsknene mine til å høre på det som blir sagt. Deriblandt nevnte forloveden til mamma måten jeg svarte på når noen spurte om de kunne få bruke pc-en min. Han foreslo at jeg heller skulle si noe som "ja, du skal få spille klokken 16:00", eller ja, du skal få spille om ti minutter - Det forutsetter så klart at jeg forlater pc-en som avtalt.

 

Jeg trodde aldri at det ville fungere. Jeg kan ikke fatte at jeg ikke hadde sett dette selv. Det er jo egentlig selvsagt at det er lettere for broren min å vite det at klokken 16:00 skal han få spille, slik at han slipper å sitte i sofaen å vente på at jeg skal bli ferdig(for å passe på at ingen andre tar pc-en når jeg forlater den).

 

darkness|, jeg tror så absolutt at litt avstand er nødvendig til tider. Det skal lite til for at man går på nervene til hverandre om man bor mange i et lite hus(jeg har 2 søsken og 2 stesøsken). Det skal nevnes at stesøsknene mine er på besøk her hver andre uke og søsknene mine er her hver tredje uke, sånn sett er det ikke ofte vi er alle samlet(den eldste broren min er ikke her hver tredje uke, en gang, sjeldnere enn som så)

 

wrangler, nå vet ikke jeg om du har noe svar på dette, men hvorfor krangler dere om selv de minste ting? Jeg har selv kranglet med søsken/foreldre om en god del ting som egentlig ikke en gang var nevneverdig. Hvordan ble problemene løst i familieterapien? Jeg sier ikke at du skal legge ut om deres privatliv, men jeg er litt nysgjerrig på hvordan det fungerer(familieterapien, altså)

 

Neppe, kan du fortelle litt mer om det du nevnte med at du ikke fikk være ungdom?

[Neppe]

Neppe, kan du fortelle litt mer om det du nevnte med at du ikke fikk være ungdom?

9273220[/snapback]

Måtte skaffe penger.

Gjøre ting i hjemmet.

Var generelt veldig opptatt hele tiden, noe jeg aldri har valgt.

 

Som endte opp med at jeg ofte ikke hadde mulighet, tid eller penger til å være med på noe som helst.

 

Det siste året har jeg tjent sikkert det dobbelte av hva moren min tjener. Å hun spør folk for å finne ut hvor mye jeg tjener. Det er sånn passe irriterende.

 

Greit jeg bruker mye penger på ting jeg kanskje ikke trenger (Masse klær). Men om hun ikke har brydd seg tidligere. Så synes jeg det er på sin plass at hun kan holde seg unna nå også. Istedet for å plage meg med min økonomi som hun aldri har brydd seg om før nå. Når jeg først har penger, da bryr hun seg.

Endret 13. august 2007 av Neppe

[Maj7]

Haxxor: Mener du at søsknene dine også sitter på eget rom og er lite deltakende i familielivet?

Det som slo meg på dette punktet er at foreldrene dine burde omstille seg litt. Hvis de bare har barn som sitter på hvert sitt rom, må de legge mye av skylda på seg selv. Da er det tydeligvis ikke så interessant å være med dem. Hva hjelper det at de kjefter og smeller? At mesteparten av kontakten dere har er bråk? Selvfølgelig tilbringer du ikke MER tid med folk som ikke er hyggelige.

 

Det virker som om du ønsker å løse noen problemer i hjemmet før du flytter ut?

Siden du legger vekt på problemet "tid med familien", foreslår jeg at du snakker med moren og faren din om dette. Det er ikke din jobb å lage den perfekte familie, her burde overhodene ta i et tak. Lag avtaler, da og da er vi sammen, da og da har man tid for seg selv. De må respektere at du som 17-åring ikke finner dine foreldre som det mest spennende. Finn på noe flere kan være med på, f.eks. lage mat og pynte bordet, snekre og fikse ting i hagen, dra på piknik i en park, se en film.

 

Slik jeg skjønner det, er det viktig at de som ønsker å tilbringe mer tid med deg faktisk er positivt innstilt og har forslag til hva dere kan gjøre, istedenfor å kjefte for alt du ikke gjør. Forklar dem dette! "Hvis dere har et godt forslag, eller vi kan samarbeide om å lage et, er jeg med på det. Men når dere stikker huet inn døra mi og hyler at jeg aldri er sammen med dere, får jeg ikke akkurat lyst til å gi dere en klem og holde dere i hånda resten av kvelden".

 

Du sier det ligger noe i lufta ... Ta det ut som en seriøs diskusjon, heller enn en forrykende krangel.

[nets]

Vil råde deg til å prate med rådgiveren på skolen din med en gang skolen starter... For det finnes mange gyldige og gode grunner for å få borteboerstipend fra statens lånekasse, selv om du ikke bor 40 km fra foreldrene dine

 

Prøv det, det er mitt råd Det samme gjelder deg Mr. Olsen

9246072[/snapback]

 

Hvis man ikke har andre grunner enn at man er drit lei familielivet så sa rådgiveren på skolen at det ikke var vits å prøve å sende inn søknad engang

 

Men men, skal flytte på hybel med en kamerat i høstferien mest sansynelig, det blir nok like mye morro og slit tenker jeg

 

Økonomisk sett går det greit nå jeg har stipend + jobb og han har en veldig bra jobb. Jobb er med andre ord stikkordet når man skal flytte for seg selv

 

Penger fixer det meste

 

 

Vi er foresten 17 år begge 2.

Endret 14. august 2007 av Nets

[warneck]

Til den som nevnte barnevernet: Hæ? Hva i alle dager? Krangel mellom barn og foreldre har ingenting med barnevernet å gjøre. Om det er STORE sosiale/psykiske problemer mellom foreldre og barn må vel PPT bekrefte dette, og før det kan ordnes noe som helst vil jeg tro at trådstarter er fylt 18 og ikke har rett på noe særlig hjelp. Tviler generelt på at barnevern/PPT gidder å gjøre noe når trådstarter er såpass gammel heller.

9271764[/snapback]

 

Virker som du har ingen erfaring hvordan verken PPT eller barnevernet fungerer ..

 

Om det er snakk om psykisk og/eller fysisk mishandling så skal barnevernet gripe direkte inn, og ta barnet ut av hjemmet. (under myndighetsalder regnes du som et barn)

 

Hva det gjelder PPT-tjenesten så tar de faktisk vare på deg, også etter du er fylt 18 år. De har psykologer du kan prate med, for å f.eks. prøve å få en løsning på alt - de kan også funke som en slags megler i familieterapi. Ofte oppmuntrer de til å løse problemer angående foreldre ved familieterapi og/eller samtaleterapi.

 

Når det gjelder borteboerstipend til tross for at 4-milsgrensen ikke er oppfylt, eller sosialstønad - så skal det som tidligere nevnt være en slags mellomting av krangler og mishandling, for å få dette.

 

Jeg flyttet aldri ut. De flytta fra meg og kasta meg ut senere. Jeg var ikke gammal. Kunne ikke vært mer en 15.

 

*snip*

 

Jeg krangler ikke med henne, fordi jeg gidder ikke mere. Det som har skjedd har skjedd. Men det er ikke dermed sagt jeg trenger å like henne.

 

Grunn nok?

9268249[/snapback]

 

Jeg har stor empati med din situasjon, håper du har god kontakt med noen/mange slektsmedlemmer i alle fall.

[darkness|]

Jeg vet om flere som har kontaktet PPT/Barnevernet uten å få hjelp fordi de var så nære opptil 18 år.

 

Jeg er klar over at PPT kan hjelpe folk også over 18 år. Uten å være for bastant i uttalelsene mine ANTAR jeg at dette gjelder folk som allerede har vært en god stund inne i systemet, og ikke de som trenger hjelp når de er fylt 19 år.