Ka bør eg gjøre?

[Gjest Ensom men ikke alene]

Hei

 

 

Har nå vært samboer med typen i over 2 år. Jeg er 23 og han er 33. Vi har hatt det fint, sjøl om vi har vært av og på et par ganger. Men nå i det siste så har ting begynt å skrante. Vi krangler mer og mer og jeg føler jeg mister ham mer for hver dag som går. Vi har også ei lita jente ilag på 6 mnd. Jeg har ikke lyst å flytte fra ham heller, men vil heller ikke at jenta vår skal vokse opp med to foreldre som krangler...

 

Kranglene går som regel ut på det samme hver gang... Han føler at jeg alltid er sur. Jeg hater hans "likegyldighet". Det er lite sex på oss iom at det kun er 6 mnd siden fødselen og jeg har satt inn spiral og dermed blør omtrent hele tida. Gir han ofte blow jobs og runkisser, men er alltid jeg som må ta initiativ. Han gidder ikke prøve en gang. Det gir meg mer dårlig selvtillitt enn jeg hadde før svangerskapet. Og jeg ser ikke akkuratt bedre ut nå med strekkmerker og et par kilo xtra...

De flotte komplimentene han kom med før er helt vekke... Må hinte skikkelig for å kanskje få ett. Han liker ikke å gjøre ting på "kommando" som han kaller det, og det er jo forståelig, men det kommer ikke av seg selv lengre...

 

 

Har vært inne på tanken å ta med meg dattera vår og flytte, men jeg elsker faktisk fyren... Til tross for den motgangen vi har hatt den siste tida... Er så vanskelig. For jeg føler meg egentlig ganske ensom i dette forholdet.

Gråter ganske ofte for tida... Måten han reagerer på er med sinne. Gjør bare mer vondt, men det forstår han ikke. Han er av den typen som sjeldent viser mer følelser enn når han blir sint eller sur... Iallefall mot meg...

 

Var godt å få letta hjertet litt. Setter pris på om noen kunne kommet med noen gode råd til ei fortvila jente...

[L4r5]

Du må gjøre et valg. Dete er ikke lett. Enten så må du flytte fra han eller så må du ta tak i problemene. Kanskje parterapi/familieterapi hadde vært tingen?

 

Og husk at det er kanskje ikke det beste for en unge å vokse opp med foreldre som bor fra hverandre, men det er verre å vokse opp med foreldre som BURDE levd fra hverandre...

 

Mrn dette er noe som du må velge selv.

 

Selv så hadde jeg prøvd parterapi om jeg var deg

[Smacky]

Enig med L4r5 må jeg si. Kanskje han også forstår alvoret i det om du flytter vekk fra han en periode? Mange ganger det funker å være litt borte fra hverandre og finni ut om du savner den andre personen eller ikke. Folk har bare en tendens til å ikke sette pris på det de har rett foran øynene.

[darkness|]

For det første: Dere har en liten datter sammen. Det betyr ikke at du bare kan ta datteren DERES og flytte fra han. Dere har like mye rett på å ha hovedomsorg for barnet. Husk at han er like mye pappa som du er mamma, såfremt han ikke har et dårlig forhold til datteren deres. Nå er hun såpass liten at hun kanskje trenger mamma mer i forbindelse med amming og lignende, men det vil etter hvert bli like viktig at hun får et godt forhold til både mor og far.

 

Det høres som dere sliter med problemer begge to. Siden dere har felles barn forelsår jeg samtaleterapi siden dere ikke klarer å kommunisere godt nok på egenhånd.

 

Jeg synes det høres ut som en dårlig løsning å bare flytte ut. Det nytter ikke å løpe fra problemene, når problemet tydeligvis er mangel på god kommunikasjon.

[Never Can Tell]

Min første tanke var faktisk samme som IrEn3, at det hadde kanskje vært greit å flytte ut en liten periode. Ikke for å bryte forholdet men heller få litt avstand til hele situasjonen sånn som den har blitt nå, la han surre litt for seg selv i noen uker, kanskje lengre. Så får han muligheten til å tenke litt over åssen dere har det uten å forholde seg til deg. Kanskje det er lettere å se de positive tingene dere har også, når ikke det er masse konflikter som opptar tankene mye av tiden.

 

Det at du er en del lei deg er jo ikke så rart heller, men det blir vanskelig å komme seg opp igjen når han blir sint når det skjer, hvis det fortsetter sånn vil man jo bare prøve å skjule tristheten, og ikke få gjort noe med årsaken. Det òg mener jeg er en god grunn til at dere kanskje burde vært litt hver for dere en stund. Kanskje greit å være litt alene, og gråte fra seg og bli ferdig med det, om du skjønner hva jeg mener?

 

Ble klønete formulert det her, men det får bare være. Håper du skjønner hva jeg mener iallefall. Det jeg mener er iallefall at det går an å flytte ut uten at forholdet er over og alt det der.

 

Ideen om samtaleterapi er forsåvidt god den, etterhvert. Jeg mener at først må man få roa ned situasjonen litt og få litt perspektiv.