Forbrytelse og straff

[Frekkas]

Det er mange meninger rundt forbrytelse og straff. Jeg ønsker å komme med noen betrakninger rundt dette. Først vil jeg komme med noen begrepsavklaringer og generell teori.

 

 

1.0 Hva er straff?

Den vanlige defninsjonen på straff er «et onde som staten påfører en lovovertreder på grunn av lovovertredelsen i den hensikt at det skal føles som et onde» Denne var det Johs. Andenæs som gav og som fortsatt er den lovgiver og vårt rettssystem har gitt tilslutning til. Andre definisjoner eksisterer også, da spesielt blant kriminologer som Nils Christie og Thomas Mathisen.

 

1.1 Hvorfor straffer vi?

Straffens begrunnelser er et forholdsvist vidt område som har mange forgreninger. Jeg vil i hovedsak støtte meg til fremstillingene til Andenæs i "Straffen som problem" og R. Hauge i "Straffens begrunnelser. Disse anbefales på det sterkeste.

Historisk sett har det alltid eksistert straff i samfunnet. I tråd med samfunnsutviklingen har vi begrunnet straffen relativt ulikt. Begrunnelsen for straff er også ulik i verdenssamfunnet i dag på bakgrunn av kulturelle og samfunnsmessige ulikheter. Vi har grovt sett to uilke hovedteorier for straffens begrunnelse. De absolutte straffeteorier og de relative straffeteorier.

 

De absolutte straffeteorier har sitt utganspunkt i det mosaiske talionsprinsippet. Det klassiske her er øye for øye, tann for tann. Gjengjeldelse er det sentrale i disse teorier og har bakgrunn i naturrett eller den orden gud har innstiftet.

Et visst innslag av en gjengjeldelsestankegang står nok også med en viss styrke i allmennheten i dag. Det er et klart ønske fra samfunnet om en rettferdig og stå i forhold til lovbruddet. Hauge beskriver en "nyklassisisme" der denne gjengjeldelses- og rettferdighetstankegangen har gjort seg mer gjeldene i Norge de siste tiårene. Det typiske eksemplet på at dette også har fått et visst innpass i kriminalpolitikken er Kriminalmeldingen til Valle i 1978:

 

”Kravet til rettferd utgjør også en selvstendig begrunnelse for straff og for fastsettelse av straffens størrelse. Den oppfatning at visse normbrudd skal møtes med en forholdsmessig motreaksjon, er i seg selv en sosial realitet og alminnelig akseptert. Som sosial realitet utgjør kravet til rettferdighet et sikrere grunnlag for straff enn teorier som bygger på at straffen er et middel for å oppnå andre mål. Selv om de sistnevnte teorier ikke viser seg holdbare, er det derfor all grunn til å gå ut fra at straff som reaksjon på uønskede handlinger likevel vil bli opprettholdt, ut fra rettferdsbetraktninger.”

 

De relative straffeteorriene hevder at man må begunne straff med et nytttehensyn for samfunnet og primært hindre nye forbrytelser. Her skiller man gjerne mellom allmennprevensjon og individualprevensjon.

 

Allmennprevensjon innebærer at man ved å stille opp og håndheve en straffetrussel motvirker lovbrudd blant allmennheten. En slik forebyggende virkning kan oppnås ved at straffen virker avskrekkende. Dessuten kan straff motvirke lovbrudd ved å virke moraldannende og over tid vanedannende på befolkningen. Det er den avskrekkende virkningen det tradisjonelt har blitt lagt mest vekt på i forhold til straffens allmennpreventive virkninger. (NOU 2003:15)

 

Individualprevensjon er den virkningen av straff som motvirker at en person som blir straffet, begår nye lovbrudd.

 

Mens straffens allmennpreventive effekt er en virkning både av lovens straffe trusselog av at straffer fullbyrdes, er altså straffens individualpreventive virkning et resultat av fullbyrdelsen av straffen som rammer det enkelte individ.

 

Dersom lovbryteren får merke konsekvensen av et lovbrudd, er tanken at lovens straffetrusler for fremtiden vil virke avskrekkendei enda større grad på den straffede lovbryteren enn på den del av befolkningen som ikke tidligere er straffedømt. (NOU 2003:15)

 

Skillet mellom de to hoved teoriene for straff er kanskje ikke så skarpt som det kan synes over. Norsk kriminalpolitikk inneholder selvfølgelig elementer av begge. Det er relativt bred enighet om at vår begrunnelse bør ha sitt utgangspunkt i prevensjon.

Det som kan synes som det største skillet er at de absolutte straffeteoriene ser på fortiden mens de relative er fremtidsorienterte.

 

For videre lesning anbefales de to nevnte bøker, samt NOU 2003:15, NOU 2002:4 og St.mld 27 (1997-98)

 

1.2 Hvilke straffereaksjoner har vi

Hovedstraffereaksjonene finner vi i straffeloven § § 15. De alminnelige straffer er:

 

fengsel,

 

forvaring,

 

hefte,

 

samfunnsstraff,

 

bøter og

 

rettighetstap som nevnt i §§ 29 og 33.

 

1.3 Hvem fastsetter straffen

Det er domstolen som ene og alene fastsetter straffen.

 

1.4 Hvordan gjennomføres straffen

Kriminalomsorgen er samfunnets straffegjennomføringsapparat.

Når dommen er rettskraftig innkalles domfelte til soning av politiet. Domfelte får i innkallingen melding om hvordan han skal gjennomføre straffen, hvor, hvilket sikkerhetsnivå og varighet. Når det gjelder fengselsstraff er det i dag mulig å gjennomføre på to ulike sikkerhetsnivåer. Høyt sikkerhetsnivå er det tradisjonelle fengsel med celler, porter og gjerder. Her sitter domfelte normalt innelåst og har begrenset bevegelsesfrihet.

Lavt sikkerhetsnivå eller åpent fengsel er som det ligger i navnet ikke et tradisjonelt fengsel, innsatte har større bevegelsfrihet og det utøves en mindre grad av innskrenkning i hans frihet.

På hvilket sikkerhetsnivå innsatte skal sone fremgår av straffegjennomføringslovens § 11

Kriminalomsorgen skal vurdere om domfelte kan settes direkte inn i fengsel med lavere sikkerhetsnivå dersom det er idømt fengselsstraff på inntil 2 år. Slik innsettelse skal ikke besluttes dersom formålet med straffen eller sikkerhetsmessige grunner taler mot det, eller det er grunn til å anta at domfelte vil unndra seg gjennomføringen. I særlige tilfeller kan domfelte settes direkte inn i fengsel med lavere sikkerhetsnivå når det er idømt fengselsstraff på mer enn 2 år.

 

1.5 Hva er hensikten med straffegjennomføringen

straffegjennomføringslovens § 2. Formål

Straffen skal gjennomføres på en måte som tar hensyn til formålet med straffen, som motvirker nye straffbare handlinger, som er betryggende for samfunnet og som innenfor disse rammene sikrer de innsatte tilfredsstillende forhold.

 

 

1.6 Hva er innholdet i straffegjennomføringen

 

straffegjennomføringsloven § 3. Innhold

 

Gjennomføringen av reaksjonen skal være sikkerhetsmessig forsvarlig. Innholdet skal bygge på de tiltak kriminalomsorgen har til rådighet for å fremme domfeltes tilpasning til samfunnet. Kriminalomsorgen skal legge forholdene til rette for at domfelte skal kunne gjøre en egen innsats for å motvirke nye straffbare handlinger.

 

Barns rett til samvær med sine foreldre skal særlig vektlegges under gjennomføringen av reaksjonen.

 

Domfelte har aktivitetsplikt under gjennomføringen av straff og strafferettslige særreaksjoner. Aktivitetsplikten kan bestå av arbeid, samfunnsnyttig tjeneste, opplæring, program eller andre tiltak som er egnet til å motvirke ny kriminalitet. Under sykdom eller uførhet kan aktivitetsplikten falle bort.

 

Ved gjennomføringen av fengselsstraff, forvaring og strafferettslige særreaksjoner skal det så vidt mulig skje en gradvis overgang fra fengsel til full frihet og gis tilbud om deltagelse i fritidsaktiviteter.

 

1.7 Betrakninger rundt straffegjennomføring

 

Som nevnt ovenfor har formålet med straffen av lovgiver blitt gitt flere forskjellige mål. Straffegjennomføring har i seg et innebygget dilemma. På den ene siden skal man gjennomføre straff og gi samfunnet en trygghet, mens man på dene andre siden skal forberede domfelte på et liv i frihet. Det må ikke herske noen tvil om at fengselsstraff i Norge er frihetsberøvelse. Skal man rehabilitere noen er det vel neppe noen god ide å sette de i en mørk kjeller på vann og brød i et visst antall år. En person som er idømt straff skal alltid tilbake til samfunnet og må derfor ha erfaring i å omgåes folk i samfunnet og ikke i et kontrollert samfunn der man ikke lærer ansvar og å føre seg som en normal samfunnsborger.

Det har derfor ingen hensikt å gjøre forholdene for domfelte verst mulig. Straffen i seg selv er jo som sagt firhetsberøvelsen og ikke å bli påført lidelser ved soning.

En gradvis tilbakeføring til samfunnet er derfor nødvendig. Dette er bakgrunnen for å gi permisjoner, overføre innsatte til åpne fengsler eller andre ulike aktiviteter.

 

Så kan man spørre seg hvordan systemet fungerer i dag. Det hersker vel neppe tvil om at straffegjennomføringsapparatet i dag har visse vanskligheter. Til dels klarer vi ikke å diffrensiere godt nok mellom straffer, til dels er det preget av en ressurssituasjon som ikke gjør det mulig å drive en slik grad av rehabiliterende virksomhet som man kanskje skulle ønske.

Et relativt klart tilbakesteg er soningskøene. Dette medfører mange ulemper. Man må løslate innsatte før endt tid for å skaffe plasser. Man må overføre innsatte til åpne fengsler som kanskje i utgangspunktet ikke skulle vært der. Varetektsinnsatte må løslates på grunn av at det ikke finnes plasser. Dette skaper igjen problemer for etterforskningen av straffesaker. Det å løslate gjengangere før endt tid har også både store samfunnsøkonomiske kostnader og er til stor fustrasjon for de som blir utsatt for hverdagskriminalitet.

 

Hva kan man så gjøre? Jeg tror ikke svaret er å rope på strengere straffer sålenge man ikke har et straffegjennomføringsapparat som ikke klarer å gjennomføre de straffene man allerede har i dag. En fjerning av soningskøen og større ressuser til Kriminalomsorgen hadde nok fjernet mange av de problemene vi har i kriminalitetsbildet i dag. En økt bruk av alternative straffereaksjoner vil være med på å fjerne en del av den plassetterspørselen som finnes i dag. Alle trenger ikke å sone i fengsel, det må ligge en konkret vurdering bak i hvert enkelt tilfelle.

 

Når det gjelder de alvorligste forbrytelsene må vi også gjøre noen grep. Her finnes det allerede hjemmel i straffeloven og straffegjennomføringsloven både for å gjøre straffefskjerpelser og bruke gjennomføringsapparatet på en måte som gir en betryggende vern for samfunnet. Problemet er at vi ikke har mange nok egnede fengsler til å gjøre det som er nødvendig i dag. Ringerike fengsel er det eneste som har et godt nok apparat til å ta seg av de aller farligste som ikke er sømt til forvaring.

Dette gjenspeiler et generelt behov for å diffrensiere soningen for ulike kategorier domfelte. Vi trenger anstalter som kan ivareta de enkelte innsattes behov samt ta tilstrekkelig vare på behovet for samfunnsbeskyttelse. Høysikkerhetsfengsler for de farligste, rusavdelinger for de narkomane, sedlighetsavdelinger for denne kategorien, psykiatriske avdelinger for syke osv.

 

 

Noen synspunkter på de generelle begrunnelser for straff og straffegjennomføring?

Jeg vil ha saklig begrunnede svar og ikke ugjennomtenkt propaganda.

Endret 7. august 2007 av Frekkas

[Nyx]

Alt det du sier, det høre jo fint ut, men det må samfunnsborgernes trygghet for liv, helse og eiendom som må være det primære. Rettsapparatet bør ha til hovedoppgave å beskytte folks rettigheter mot krenkelser.

 

Alvorlig voldskriminelle som dette http://www.aftenposten.no/nyheter/oslo/article1870379.ece for eksempel, er mennesker som har vist med all mulig tydelighet at de ikke klarer å leve i samfunn med andre uten å ødelegge andre menneskers liv.

 

De bør anses for å ha forspilt sin rett til å gå fritt rundt i samfunnet. Og rettsapparatet bør ha ansvar for å sørge for at når man først har klart å få fatt i sånne folk, at de ikke slippes løs på samfunnet igjen, uten at rettsapparatet kan garantere for at disse menneskene ikke vil fortsette sin kriminalitet og ødelegge flere menneskers liv.

 

Om dette så innebærer å sperrer dem inne for livet i stedet for å gi dem 60 timers samfunnstjeneste, så er det en måte å løse problemet på. For da har rettsapparatet løst sin primære oppgaven på en tilfredstillende måte, ved at rettsapparatet da kan gi tilnærmet 100 prosent garanti for at disse personene ikke ødelegger flere menneskers liv. Og hvordan man så avvikler dette, blir da et rent administrativ problem.

 

De andre hensyn du peker på, som i og for seg er edle nok, de må komme i annen rekke. For min del kan de gjerne bo på høyfjellshotell, bare rettsapparatet er ansvarlig for hvem de slipper løs på andre mennesker. Og når det dreier seg om denne typen kriminelle, så har de etter min mening ikke rett til å gå fritt rundt i samfunnet.

 

Kunne man teknisk klare å få satt sånne folk under administrasjon 24 timer i døgnet på andre måter, slik at man også kunne oppnår 100 prosent oppklaring av deres eventuelle senere kriminelle handlinger, så ville det kunne være et alternativ til fengsel. Men det er noe som må komme etter garantien.

[ATWindsor]

Nyx: problemet er at samfunnet som helhet har vist seg å ikke få noen/kun få en svært liten nedgang i antallet voldsforbrytelser når man innfører svært strenge straffer.

 

AtW