hvordan skal jeg bli kvitt angsten

[Gjest angstfull]

Hei er en gutt på 25, Jeg har slitt med angst og depresjoner siden jeg var 18-19 år. Har gått på utallige medisiner cipralex, effexor for å nevne noen. først nevnte hadde ingen effekt og effexoren gjorde alt verre, fikk sånne angst anfall jeg aldri før har hatt. første anfallet skjedde heldigvis når jeg var hos psykologen, kjente plutselig ubehag fikk 200 i puls å sprang ut, kom ikke så langt før jeg svimte av å ramlet rett i gulvet. Jeg har nå gitt opp medisin, lege å psykolog ettersom jeg ikke blir bedre. Vet ikke hvordan jeg skal klare å takle dette mer ettersom det ikke finnes hjelp å få. Har gitt opp å jobbe å sitter for det meste isolert alene, vil ikke at mine kompiser skal se meg når anfallene kommer. Har en liten gutt på 1,5 år som er den eneste grunnen til at jeg gidder å finne mæi i dette. Synes angsten blir bare verre og verre, før var det bare et par ganger i uka nå er det helt fra jeg våkner til jeg legger meg. håper på innspill fra andre med lignende episodier om hvordan de kom seg ut av angst h*l*v*t*e

[KeyanZa]

angst mot hva?

sosial angst?

kan du forklare litt mer hva angsten er?

[Gjest angstfull]

Selvtilliten er grei. Har angst for det meste, sykdommer, redd for at noe skal skje familien. bekymrer meg for alt for mye egentlig men det er ganske vanskelig å la være. Har levd et ganske normalt liv hvor både jeg og min tidligere samboer var på jobb å lillingen i barnehagen. har nå ikke energi til å få gjort noe som helst.

[Patience]

Minner om retningslinjenes punkt 10, som blandt annet sier dette om korte meningsløse innlegg:

 

Korte, unødvendige innlegg kun egnet til å øke brukerens antall poster regnes som spam, og kan straffes deretter. Det samme gjelder unødvendig/overdrevet bruk av smiles, eller innlegg som ikke inneholder annet enn smiley's.

Innlegg som strider med dette er fjernet fra tråden.

 

(Reaksjoner på moderering tas på PM og ikke i tråden som blir moderert.)

[KeyanZa]

tja, vansklig å gi noe svar på det da.

jeg selv har/hadde angst mot prate/lese i store forsamlinger.

ble (løst) rundt 20åra. begynte da på cipralex. den hjelper ivertfall litt.

 

når tid fikk du angsten, høres ut som det ikke skjedde for så alt for mange åra siden?

hvor er du fra?

hva gjør du nå?

hvordan er angstanfalene dine?

[Gjest angstfull]

Har da som sagt hatt angst siden 18-19 åra. men det har bare blitt forverret de siste årene. annfallene kan komme når som helst å hvor som helst, derfor kuttet jeg ut jobben. kjenner et ubehag så øker pulsen så blir jeg døds engstelig å tror det er noe galt med meg, har hatt en del psykolog timer så jeg har lært at annfallene ikke er farlig, men det føles ikke sånn.

[KeyanZa]

slik angst kommer vel ikke uten grunn. vil kanskje tro at noe spessielt skjedde i den tiden, kanskje litt før? hva er vansklig å tippe, kanskje dødsfall i familien?

 

Vel annfallet er ikke farlig i seg selv uten at du kanskje synes det er flaut, i min tid kunne jeg kjenne når dem kom så jeg kunne stikke av før det skjedde, f.eks stikke på dass å bli der kanskje i 1 time hehe.

 

slik jeg skjønner det så er du redd for at noe skal skje med deg? altså skade deg eller at du dør?

 

samme med familien din? regner med da mest det nærmeste, samboeren din og ungen din?

regner med du går på sykmld? siden du ikke jobber?

hva med å prøve å skaffe seg en slags aktiv sykmeld, der du er på jobb men vis du kjenner annfall så kan du gå hjem? kanskje at du er hjelpemedarbeider en plass? f.eks på barnehagen?

 

vet at det ikke er vits i å si slapp av er jo bare noe du innbiller deg, er jo ikke farlig ditta. men det vet jeg at slike ord hjelper.

 

men husk du har en unge som er glad i deg.

 

hvordan går det sammen med ungen din? er du tilbake holden med han oxo? eller føler du at der er alt fint?

[L4r5]

Jeg har også sliti en del med angst. Og gått samme medisinske løpet som deg Først Cipralex og så Efexor. Det samme som skjedde med deg skjedde også med meg. Efexoren gjorde alt mye , mye verre. Etter det så har jeg "bare" brukt Sobril mot akutt angst.

Etter hvert har jeg lært å takle angsten mye bedre. Man må bare lære seg å takle den når den kommer. Lett å si, men ikke lett å gjennomføre.

Jeg er mye bedre nå enn da jeg var på det verste (1.5-2 år siden). Vet ikke helt hva som gjorde at det ble bedre. Tror bare det var min egen innstilling i bunn og grunn. Sliter fortsatt til tider. Sørger for å ha beroligende liggende i tilfelle jeg får et anfall. Går ikke på noe fast, men det er veldig betryggende å ha noe som hjelper i "akutt-situasjoner".

Ikke gå i fellen ved å tro at medisin er utveien. Det du må jobbe med er deg selv. Men medisin kan sikkert hjelpe til å takle enkelte situasjoner...

Pga. mine opplevelser med cipralex og efexor så er jeg veldig skeptisk til å anbefale noen slik medisinering.

[Gjest angstfull]

Joda har vært endel dødsfall, mistet bestekompisen min i bil ulykke. Har skjedd en del ting i det siste også men sånt skjer vell alle. Prøver å si til meg selv at det bare er innbilning men får liksom ikke hodet med på de tankene. Hadde sykemelding men den gikk ut i juni. så opp jobben ettersom arbeidsgiver var lei av jeg kom å gikk som jeg ville. Prøvde å forklare tingenes tilstand men virket som om han bare ga f. går vell over på dagpenger men må vente 2mnd ettersom jeg sa opp selv. men det gjør ikke noe, går lite penger om dagene så jeg klarer meg alltids der.

[L4r5]

Innbilning er det ikke!

Dette er en faktisk sykdom. Ikke la noen si noe annet til deg. Veldig mange tror at angst bare er noe man kan "ta seg sammen og komme over". De som mener det har ikke opplevd angst selv som regel

[KeyanZa]

Innbilning er det ikke!

Dette er en faktisk sykdom. Ikke la noen si noe annet til deg. Veldig mange tror at angst bare er noe man kan "ta seg sammen og komme over". De som mener det har ikke opplevd angst selv som regel

9214178[/snapback]

 

jepp det er helt riktig.

og når det gjelder dødsfall så vil jeg ikke si det er så vanlig som du tror. vil faktisk tro at angsten din om at noe skal skje ligger der.

jeg vet hva min angst kom av men kommer meg ikke ut av den, selv om jeg har styring å den og jeg har en jobb som gjør at jeg ikke kommer borti angsten min.

som 4 klassing ble jeg tvinget av frøkena min til å lese noe på en foreldre kveld der låste alt seg.

 

poenget her er at jeg faktisk tror dødsfallene som du har opplevd kanskje har noe med starten på angsten din? siden du fikk den i 18åra? slik angst kommer ofte av en grunn.

 

f.eks vis den kompisen din som døde, at dere satt i samme bil eller at du var i nærheten. men vansklig å gi noe hjelp over nettet hehe. men ikke gi opp. livet har så mye å by på

[Gjest angstfull]

Ja det er mange som snakker før dem har opplevd det selv. tenkte også slik før jeg fikk det. Men det er jo en liten trøst om at man ikke er alene om det. Dette er jo ikke akkurat noe man kan snakke med kompiser om. Hadde samboeren før som jeg kunne snakke med.

[KeyanZa]

vel vis du trenger noen å prate med om slike ting kan du altids sende meg en pm.

kan jo altids bytte mail addresse å prate vis du ønsker det, bytting av erfaring osv kommer altids med

[Gjest angstfull]

Ja det hjelpe alltids på. syns det hjalp allerede, flotte folk her på forumet.

[KeyanZa]

 

vel jeg logger av nå. send en pm vis du føler for det.

lykke til vider ivertfall.

[L4r5]

Ja det hjelpe alltids på. syns det hjalp allerede, flotte folk her på forumet.

9214302[/snapback]

Å snakke med folk over nettet kan faktisk hjelpe mye. Jeg kan innrømme at deppetråden hjalp meg en del i hvertfall. Kom i snakk med andre som har hatt lignende problemer som meg blandt annet og det hjelper

[Gjest angstfull]

Jo har vært å sett litt inne der. Depresjon har jeg sånn nogenlunde kontroll over, det er verre med angsten. men depresjon henger vell hakk i hel med angsten, vanskelig å være glad når man sitter med konstant angst.

[Lil-H]

tja, vansklig å gi noe svar på det da.

jeg selv har/hadde angst mot prate/lese i store forsamlinger.

ble (løst) rundt 20åra. begynte da på cipralex. den hjelper ivertfall litt.

 

når tid fikk du angsten, høres ut som det ikke skjedde for så alt for mange åra siden?

hvor er du fra?

hva gjør du nå?

hvordan er angstanfalene dine?

9213949[/snapback]

 

Er dette noe man kan snakke med legen sin om? At man frykter å lese i forsamlinger o.l. Er det noe jeg virkelig hater og misliker sterkt er det nettopp det.

 

Hadde det vært mulig for du/dere å fortelle hvordan ting blir bedre?

Hva skjedde etter du tok xxx-medikament? Stoppet angsten for å lese i forsamlinger, eller måtte du "øve foran speilet/starte i små grupper" etcetc?

[KeyanZa]

etter jeg begynte på medikamenter så vil jeg si dem hjalp meg litt, tror nok jeg aldri kommer til å klare å lese i en stor forsamling, MEN jeg har vært på noen kurs ga jobb og der har jeg ikke stukket av når jeg skal presantere meg, så jeg mener det har hjulpet litt. noe du lurer på kan du altids sende meg en pm.

[LiamH]

Angst og depresjoner går som regel hånd i hånd. Er man i en depresjon er man som regel "på tuppene" hele tiden og forsvaret ditt er ganske nede for telling og man føler at alt er meningsølst. Tanker/følelser oppleves som fremmede og rare, og man føler seg helt innestengt i sin egen kropp, i hvertfall er dette den vanlige beskrivelsen av deprimerte.

 

Det du beskriver er panikk-angst og det blir ofte bskrevet som "angst for angsten". Du kjenner at noe i kroppen, som du forbinder med angst og panikk, begynner å skje og dermed tolker du dette som at nå er anfallet på vei. Din tolkning setter derfor i gang angst for angsten som er på vei og dermed er den onde sirkelen i gang. Angst er IKKE tilfeldig og den kommer fra en plass, enten fortrengte følelser eller dine bevisste/ubevisste tolkninger av situasjoner/kroppslige tegn. La meg gi deg et eksempel:

 

Som oftest så tilegner man hver eneste plass/situasjon som man har opplevd angst i, den evnen at "der må jeg ikke gå for der får jeg angst". Dette er den største, men også den mest "logiske" misoppfatningen, som angstpasienter har. Angsten kommer i forskjellige situasjoner og steder av en grunn: DU og dine tolkninger/katastrofetanker er der! Det har ingenting med plassen eller situasjonen å gjøre, men din feiltolkning og katastrofeforestillinger ("dette takler jeg ikke/jeg kommer til å dø/jeg mister kontrollen/jeg skjemmer meg ut/det kommer til å klikke for meg osv) rundt plassen/situasjonen og dine erfaringer med at "du kan få angst hvor som helst, når som helst"! Med en gang du kjenner noe i kroppen som du forbinder med angst (ofte i mageregionen), så begynner den onde sirkelen. Dette er grunnen til at angstpasienter nesten ikke tør å gå utfor døren til slutt. Se for deg at du har flyskrekk. De fleste sier at de er redd for å fly. Dette er i utgangspunktet ikke korrekt. Det folk egentlig er redd for, er de reaksjonene som en flytur gir dem og de er redd for å ikke takle det og at de derfor er "fanget" inne i flyet og ikke kan flykte. Det handler faktisk mer om å måtte gi fra seg kontrollen og å takle angsten som kommer, ikke selve flyturen. Hvis det er turbulens, så tenker man med en gang at "å nei, nå kommer turbulensen og den takler jeg ikke", slik at hver gang det rister i flyet så "vet" du at angsten blir sterkere og derfor blir den også det. Derfor får man angst av turbulens (og andre ting) som i utgangspunktet er ufarlig. Man unngår derfor å fly, fordi man får så sterk angst av det, men man skylder på at man er redd for å fly, selv om man vet at det å fly er mye tryggere enn å kjøre bil. Folk som ikke er "redde for å fly" har ikke dette ubehaget når de går inn i et fly og føler seg derfor "trygge" selv om de er i like mye "livsfare" som deg. Dette eksemplet kan overføres til de fleste situasjoner.

 

Depresjon (som det høres ut som at du lider av) kan behandles av medikamenter. De medikamentene du har prøvd er bare noen få av de som finnes og det er veldig individuelt hvilket medikament som passer til hver enkelt person. Noen har helt forferdelige bivirkninger av noen typer SSRI-preparater, mens andre typer hjelper dem å fungere slik at de kan ta tak i ting og begynne å jobbe seg ut av sin situasjon. Jeg vil anbefale deg å fortsette dine samtaler hos en psykolog slik at du kan ha noen å prate med og som kan hjelpe deg igjennom situasjonen. Det som veldig ofte skjer når man blir sittende alene, er at man isolerer seg og bruker dagene til flykte fra angstanfallene. Dette er det motsatte av det som er hensiktsmessig for å komme seg videre og for å trene seg vekk anfallene. I tillegg så blir man mer deprimert av å være isolert og ikke fungerende over tid. Man kan nesten kalle det en "selvoppfyllende profeti".

 

Det som ofte er problemet med depresjon, er den konstante uroen som ligger der hele døgnet og denne uroen er med på å holde fokus på angsten i enhver situasjon. Det er vanskelig å skille mellom angst og uro, men det å finne en medisin som hjelper mot depresjonen, vil kunne lindre uroen slik at du kan begynne å ta tak i angstlidelsen din som har utviklet seg.

 

Kom deg "tilbake i ringen" og begynn å jobb det ut av situasjonen! Det finnes masse hjelp å få, men desverre er det noen psykologer som er bedre enn andre og jeg håper du finner en som virkelig tar tak i ditt problem og som utfordrer deg i den grad det er nødvendig. 3/4 av jobben med å bekjempe angst er å forstå den og det finnes masse litteratur som vil guide deg igjennom de stegene du trenger å ta for å bekjempe den.

 

Bare for å ha det sagt, jeg er ikke en "hobby-psykolog" og jeg har ikke alle svarene på dine problemer, men jeg har stor kunnskap om angst og depresjoner og jeg har jobbet med det i flere år og jeg vet at det er 100 % prosent mulig å komme seg ut av det. Problemet som ofte oppstår om og om igjen, er at den prosessen som er nødvendig krever at du ufordrer deg selv og tør å møte angsten og mange pasienter tror desverre ikke at de takler det (igjen: katastrofetanker/feiltolkninger), selv om det som oftest er helt feil. Det er defor lurt å "studere" litt først. slik at du kan forberede deg mentalt og bruke tankene dine til å roe deg selv ned når du skal trene. En psykolog skal ikke snakke deg bedre, men derimot gi deg de utfordringene du trenger for å jobbe deg igjennom det som stopper deg fra å leve det livet du ønsker. Det sier da seg selv at en god psykolog skal presse deg litt og få frem de reaksjonene/følelsene som du ellere bruker dagen på å flykte fra, men det som er poenget med psykologen er at han også kan gi deg råd og veiledning for hva du trenger å gjøre slik at du kan overvinne din lidelse.

 

P.s: Angsten kan IKKE skade deg, selv om det er naturlig å tolke det slik når den står på som verst! Angst er en naturlig forsvarsmekanisme for å REDDE livet i ditt i de situsajonene der det virkelig trengs (flykt/kjemp-instinktet), ikke et "virus" som skal ta det fra deg! Litteratur om angst vil kunne forklare deg hvorfor de kroppslige symptomene som følger et angstanfall oppstår (prikking i huden/fremmedfølelse/hyperventilering/hjertebank osv).