Er du redd for å dø?

[strayder]

Er du redd for å dø?

 

Orker ikke forklare mitt synspunkt nå... Er for trøtt. Men hva er det som stopper deg ifra å ta ditt eget liv? Hva må til for at du skal ofre livet ditt?

9204104[/snapback]

 

Nei, jeg er ikke redd for døden, den skremmer ikke meg. Grunnen til det er at jeg vet et par anledninger i livet har vært "nesten" død, det vil si ulykker som jeg var hundre prosent sikker på at jeg ikke overlevde, men som jeg overlevde allikevel og det som overrakset meg var at det slettes ikke gjorde vondt å "dø". Det var etterpå det gjorde vont, av forståelige grunner. Det som skremmer meg med døden er hvordan jeg kommer til å dø og er derfor tilhenger av aktiv dødshjelp isteden for sånn det er nå der folk ligger og pines til døde totalt uten verdighet. Eldre får det de kaller for passiv dødshjelp i dag, det vil si at de rett og slett sultes og tørstes ihjel og selv om det er over på et par dager syntes jeg ikke dette er det minste humant! Jeg er human etiker, det vil si at jeg ikke tror jeg vil komme noen steder når jeg dør, jeg tror at jeg slutter å eksitere med både kropp og "sjel" (Sjel fordi jeg ikke finner et bedre ord på det) og det skremmer meg ikke i det hele tatt! For mitt vedkommende kan de gjerne gravlegge meg opp ned, jeg er død og gir blaffen! Faktum er, tror jeg, at tanken på at vi er alene på denne planeten og at vi alltid har vært alene og må klare oss selv uten inngripen av "åndelige vesener" har gjort meg sterk, jeg vet at jeg må klare meg selv og jeg har alltid gjort det. Bare tanken på at det eksiterer en som liksom skal passe på oss på jorden er i mine øyne totalt latterlig, til det er bevisene for det mottsatte for sterke! Men døden skremmer meg ikke. (Mulig det kommer av alder, men døden har ikke skremt meg siden jeg var i begynnelsen av tyve årene og nå er jeg førti...

 

Ta mitt eget liv? Tja, det har vel vært ganger jeg kunne tenke meg det, man hver gang jeg føler meg bunnløst ulykkelig, nedfor, deppet eller lei meg (noe som faktisk ikke er ofte) så tenker jeg alltid på at den lille tiden jeg har her på jorden er alt for knapp til at jeg skal korte det inn enda mer. Gikk for fire år siden fra et ekteskap med en kvinne som ikke klarer å se positive ting og som elsket å "tråkke" på meg og alle vennene sine og ble etter et år sammen med hun som i dag er min kone og som har visst meg noe jeg alltid har visst, men som jeg ikke helt fikk sett før jeg møtte henne; gleden over de små ting i livet! Alt for mange i dag klarer ikke å glede seg over de vanlige små tingene i hverdagen, men må ha kjempe eventer for å glede seg. Før ble jeg aldri slått over de vakre tonene til en sang på radioen eller hvor utrolig vakkert det er å se en solnedgang eller sol oppgang, hvor pent fugler synger eller hvor hvor fantastisk utrolig mennesker og dyr egentlig er, men det gjør jeg nå. Jeg gleder meg over en masse ting andre mennesker ikke engang ser i sin travle, "viktige" hverdag og ville ikke vært foruten livet, til det er det for herlig! (Nå har det seg sånn at min forrige kone og hennes forrige mann var så avhengige av TV at vi på en måte fikk antipati for TV, og dette har resultert i at vi isteden for å sitte rett og opp og ned i sofaen og glane på TV heller ofte går turer, vi leser bøker eller snakker sammen. Vi har TV, men bruker den rett og slett ikke til annet enn barne TV'n for ungene og det verste er at ingen av oss savner TV'n heller....) Det jeg vil frem til er at alt for manges liv styres av programmene på TV og at mange blir deprimert av det. Tror flere skulle ha kommet seg ut i naturen eller rett og slett bare skrudd den av en kveld og heller snakket med kona si / mannen sin. Prøv å gled deg over små hverdagslige ting og du føler deg langt mer "hel" som menneske.

 

 

 

Hva jeg ville ofret livet mitt på? Ungene mine, helt klart! De er min eneste måte å leve evig på, mellom dem lever mine gener videre og det må jo være noe å gi opp livet for, om jeg først skulle gjøre det. Ellers så setter jeg mine medmennesker veldig høyt, så jeg ville nok kanskje ofret meg for dem, hvis tingene ville det sånn.

[Programvare]

Jeg er ikke spesielt redd for å dö, jeg har faktisk värt i flere när-döden-opplevelser, men ikke fölt noen spesiell panikk. jeg er faktisk mye mer redd for at andre som står meg när dör.

 

Beklager for äöå-ene, er på en svensk pc...

[Underpants]

Da jeg var i Danmark og badet, ble jeg tatt av strømmen og det hjalp ikke svømme imot. Heldigvis fikk jeg takk i tuppen på en kort molo, og dro meg opp på land. Jeg var faktisk redd for å dø, men i vannet tenkte jeg mer på hvor ille det måtte være for moren min å se at jeg (og broren min) ble dratt utpå havet mens hun sto på stranda, hjelpeløs.

[tOmma-]

Jeg er ikke spesielt redd for å dö, jeg har faktisk värt i flere när-döden-opplevelser, men ikke fölt noen spesiell panikk. jeg er faktisk mye mer redd for at andre som står meg när dör.

 

Beklager for äöå-ene, er på en svensk pc...

9285079[/snapback]

 

Samme her, et par ganger. Jeg har sett døden i form av slektninger som har dødd av alderdom og venner som har tatt livet sitt etc. - samt stått ved siden av meg selv i sykeseng.

 

*jeg gidder ikke forklare det siste*

 

Jeg tenker ikke så mye på døden, for jeg opplever ikke døden som noe å være redd for. Likevel nyter jeg livet her og nå, og tar det som kommer når det en gang er min tur.

[Primer4]

nei, er ikke redd for og dø, alle må dø en dag så hvorfor ikke i dag?

 

grunnen til at jeg ikke ofrer livet mitt er nok pga. folk rundt meg og det faktum at jeg skal kjøpe nytt anlegg på mandag

[Coffey]

Jeg er ikke spesielt redd for å dö, jeg har faktisk värt i flere när-döden-opplevelser, men ikke fölt noen spesiell panikk. jeg er faktisk mye mer redd for at andre som står meg när dör.

 

Beklager for äöå-ene, er på en svensk pc...

9285079[/snapback]

 

Samme her, et par ganger. Jeg har sett døden i form av slektninger som har dødd av alderdom og venner som har tatt livet sitt etc. - samt stått ved siden av meg selv i sykeseng.

 

*jeg gidder ikke forklare det siste*

 

Jeg tenker ikke så mye på døden, for jeg opplever ikke døden som noe å være redd for. Likevel nyter jeg livet her og nå, og tar det som kommer når det en gang er min tur.

9305942[/snapback]

Forklar det siste da?

[fbassbassbass]

Livet er for kort til å tenke på døden, og hva som er etter døden.

[Kame_Seninxxx]

Det å dø er jo helt chill.

 

Null problem.

 

Mer bekymret for alt det kjipe jeg risikerer å gå igjennom rett før jeg dør.

 

Kroppen vår er dessverre designet slik at brannalarmen (smerte) fortsetter

å ringe selv om alt håp er ute.

Mange av de måtene man kan risikere å gå på er veldig ubehaglige.

Så når du faktisk dør. Er virkelig alt chill.

[Primer4]

Enig med han rett over meg, chill og dø ass.

[alleibruk]

Er det bare jeg som klare å innrømme att jeg er skikkelig redd for og dø?? Blir bare verre med årene etter som døden nærmer seg. Ikke klarer jeg og tro på noen religion heller (men blir helt sikkert religiøs når tiden nærmer seg). Jeg misunner fundamentalister. De er så sikker på att det finnes noe etter døden, att ingenting skremmer dem. Har hatt noen nær døden opplevelser med både sykdom og ulyker, og det skremmer meg bare mer og mer.. hadde jeg hatt penger ville jeg ikke betvilt og betalt dem til de svindlerne som fryser deg ned. ville i hvertfall hatt ett lite håp om att en gang i fremtiden kunne man vært blandt de priviligerte som får leve litt til. (og helt erlig, tror jeg de fleste ville gjort hva som helst i dødsøyeblikket for og få leve litt til)

Endret 28. august 2007 av alleibruk

[Coffey]

Er det bare jeg som klare å innrømme att jeg er skikkelig redd for og dø?? Blir bare verre med årene etter som døden nærmer seg. Ikke klarer jeg og tro på noen religion heller (men blir helt sikkert religiøs når tiden nærmer seg). Jeg misunner fundamentalister. De er så sikker på att det finnes noe etter døden, att ingenting skremmer dem. Har hatt noen nær døden opplevelser med både sykdom og ulyker, og det skremmer meg bare mer og mer.. hadde jeg hatt penger ville jeg ikke betvilt og betalt dem til de svindlerne som fryser deg ned. ville i hvertfall hatt ett lite håp om att en gang i fremtiden kunne man vært blandt de priviligerte som får leve litt til. (og helt erlig, tror jeg de fleste ville gjort hva som helst i dødsøyeblikket for og få leve litt til)

9379316[/snapback]

Kan nok innrømme at jeg er litt redd ja.

[Chasseur]

Jeg føler meg ikke redd for å dø - men jeg vil gjerne opplevve resten av livet mitt. Det jeg derimot virkelig er redd for er smertene før en eventuell smertefull død. Å brenne ihjel? Å drukne? Å dø av at du ikke får puste? Fryse ihjel? Sulte ihjel?

[Programvare]

Jeg føler meg ikke redd for å dø - men jeg vil gjerne opplevve resten av livet mitt. Det jeg derimot virkelig er redd for er smertene før en eventuell smertefull død. Å brenne ihjel? Å drukne? Å dø av at du ikke får puste? Fryse ihjel? Sulte ihjel?

9386568[/snapback]

 

Å drukne skulle visst være en av de mest behagelige dødene som finnes, men å fryse ihjel høres helt for jævlig ut. Å bli så kald at man dør

[Bettibell]

Jeg er ikke redd for å dø, har innimellom virkelig håpet på at jeg skulle dø.

Drukning den mest behagelige døden? Få vann nedi lungene og ikke greie å puste? Nei vil heller få en kule i hue.

[Bruktbilen]

Faktisk så merker du ikke når du dør av kulde, siden du dør i søvne, av utmattelse.

[Frysning]

Frykter ikke døden, den er det den er.

Tror ikke man bryr seg så mye om hvordan man "går" når den tid først kommer.

Forsiktig er jeg tough, men det har ingenting med frykt for døden å gjøre.

[Yidaki]

Jeg er ikke redd for å dø, har innimellom virkelig håpet på at jeg skulle dø.

Drukning den mest behagelige døden? Få vann nedi lungene og ikke greie å puste? Nei vil heller få en kule i hue.

9393273[/snapback]

 

 

 

 

Jeg druknet nesten en gang, så nær at jeg var bevisstløs da jeg ble reddet..jeg husker bare at det ble veldig behagelig, jeg gled liksom bare vekk. Det er faktisk det mest behagelige jeg har opplevd.

[noob11]

joa, men panikken før man dør ved drukning er vel rimelig fæl. Tror det er bedre med feks eksos fra bilen i garasjen elns da.

[pumba50]

La oss legge muligheten for å bli gjenfødt på hylla et øyeblikk. Og la oss legge vekk ideen om at det er et liv etter døden vekk også.

 

Det livet du har nå, det er unikt. Men det faktum at du lever nå, er det jeg synes er merkelig. Ikke misforstå, jeg tror ikke på tilfeldigheter i seg selv; men jeg tror på tilfeldigheter innenfor en ramme av regler. For å si det sånn, en ball kan gjerne rulle mange veier inni en anna stor ball, i tilfeldige retninger, men den store ballen kan kalles en regel.

 

Jeg tror rett og slett ikke på tilfeldigheter uten en regel. Det må være en unntaksregel noen steder som gjorde at vi plutselig dukket opp her vi er nå. Og jeg frykter denne regelen, for den har makt til å putte oss til livet igjen (gjenfødsel). Klarer den det én gang, så klarer den det også to ganger. Spørsmålet er bare hva denne regelen/unntak/myndighet er for noe.

[noob11]

det er ingenting å bry seg om Databamse. Det har levd mange milliarder mennesker, og det er en ekstremt liten del som har hevdet at de husker noe fra tidligere liv, så vi kan med relativt stor grad av trygghet si at du ikke kommer til å huske noe når du blir 'gjenfødt', og husker du det ikke så er det det samme som om det ikke har skjedd