Er du redd for å dø?

[Trynemjoel]

Rincewind had been told that death was just like going into another room. The difference is, when you shout, 'Where's my clean socks?' no-one answers.

[tom waits for alice]

Jeg tror redselen for å dø er en faktor av fire ting:

a. Alder. Jo lenger du lever, jo mindre frykter du døden. Med unntak av når den nærmer seg, selvsagt. Mange blir redde og gudfryktige på dødsleiet. Og du innser etterhvert at det ikke er noe "riktig" tidspunkt å dø på. Døden kommer når den kommer. Det betyr ikke at man behøver oppsøke den.

 

b. Følelsen av å ha utrettet noe i denne verden. Vårt syn på andres død er gjerne preget av det. Som noen sa over så har et barn ennå ikke hatt muligheten til å utrette noe, og det føles urettferdig at de før. Avisene er paradoksalt nok fylt av minneord over gamle mennesker som fikk utrettet noe. De synes jeg ikke synd på. Det er de som døde tidlig og uten å sette spor etter seg som fortjener våre tårer.

 

c. Redselen for det som kommer etter. Det er individuelt, og ikke nødvendigvis religiøst fundert. Du finner religiøse både blant de som frykter døden mest og de som frykter den minst.

 

d. Paradoksalt nok: Redselen for ikke å dø. Når vi ikke utsetter oss for fare er det ikke bare fordi vi kan dø av det, men fordi vi kan risikere å overleve. Å bli lammet for livet, eller ende opp som pleietrengende på andre måter, kan være vel så skremmende som faktisk å dø.

 

Jeg er blitt så gammel at jeg ikke frykter døden som fenomen. Jeg har opplevd folk rundt meg som døde når de var nyfødte, når de var barn, ungdom og voksne. En kamerat døde når han var 17, en når han var noen og tjue. Moren min ble ikke 60. Det føltes urettferdig i alle tilfellene. Men livet er ikke rettferdig, rettferdigheten skaper vi selv gjennom våre handlinger. Det er hva vi gjør og ikke hvor lenge vi får gjøre det som definerer våre liv.

 

Dør jeg imorgen er det ikke mitt tap. Døden er kun et tap for de som er igjen. Når jeg ikke vil dø, er det dels av hensyn til dem, og dels fordi jeg ennå har ting jeg skulle ha gjort. Og livet er om ikke perfekt bedre enn å ikke leve. Da får man ikke utrettet noen ting...

 

Geir

Endret 4. august 2007 av tom waits for alice

[Krankemot]

Dør jeg imorgen er det ikke mitt tap. Døden er kun et tap for de som er igjen. Når jeg ikke vil dø, er det dels av hensyn til dem, og dels fordi jeg ennå har ting jeg skulle ha gjort. Og livet er om ikke perfekt bedre enn å ikke leve. Da får man ikke utrettet noen ting...

 

Geir

9204871[/snapback]

 

Det er det jeg også har tenkt på, om jeg skulle dø ville jeg syntes mye mer synd på venner og familie enn meg selv...

[Ozelot]

Nope, jeg er dog redd for smerten rett før jeg dør.

[Chad Thundercock]

Jeg vet at jeg en vakker dag vil bli gjenopplivet ved hjelp av nanoteknologi og frykter derfor ikke å forsvinne ut i det uendelige og fortapte. Jeg ønsker, som mange andre å leve lenge, veldig lenge, og den dag jeg våkner opp igjen, vil teknologien gi meg muligheten.

Endret 4. august 2007 av dicktator

[TheDarkListener]

Er redd for smerte som kommer av en dødelig skade/sykdom etc. men mest av alt for at noen skal være igjen i sorg. Om jeg dør så er jo jeg bare ingenting for meg selv mer, det er jeg ikke redd for.

[lubo.carson]

Liker ikke tanken på det, men så tenker jeg ikke så mye på det heller...

[BlueBench]

Jeg vet at jeg en vakker dag vil bli gjenopplivet ved hjelp av nanoteknologi og frykter derfor ikke å forsvinne ut i det uendelige og fortapte. Jeg ønsker, som mange andre å leve lenge, veldig lenge, og den dag jeg våkner opp igjen, vil teknologien gi meg muligheten.

9208138[/snapback]

Hoho. Det er mulig dette høres hakket bedre ut enn det overnaturlige om jeg får tenkt meg om, men jeg kjøper den likevel ikke helt enda. Hva om gjenoppliving av naturlig døde aldri kommer på banen innad nanoteknologi? Hva om du ikke regnes som en interessant kandidat å vekke (ikke ta det personlig )? Hva om man ikke finner igjen rester fra levningene dine? Det er mye man bør tenke over før en tror noe vil hende, så håper du har tenkt grundig over dette.

[Chad Thundercock]

Hoho. Det er mulig dette høres hakket bedre ut enn det overnaturlige om jeg får tenkt meg om, men jeg kjøper den likevel ikke helt enda. Hva om gjenoppliving av naturlig døde aldri kommer på banen innad nanoteknologi? Hva om du ikke regnes som en interessant kandidat å vekke (ikke ta det personlig )? Hva om man ikke finner igjen rester fra levningene dine? Det er mye man bør tenke over før en tror noe vil hende, så håper du har tenkt grundig over dette.

9208567[/snapback]

 

Teorien om gjenopplivelse er per i dag usannsynlig MEN med tanke på teknologiens utrolige utvikling spår mange biologer at det vil være mulig en gang i framtiden å bringe tilbake mennesker som har fått kroppen bevart. Hvordan? -Nitrogen.

 

Interessant kandidat? Ingen stiller spørsmål om det skal være interessant å gjenopplive akkurat deg fordi du har betalt en stor sum penger for at det SKAL gjøres når mulig.

 

Så lenge det ikke bryter ut atomkrig eller annet som vil utslette mennesket så føler jeg meg sikker i min investering. Kanskje vi snakkes om 150 år?

[andir]

Er du redd for å dø?

 

Ja.

[BlueBench]

Interessant kandidat? Ingen stiller spørsmål om det skal være interessant å gjenopplive akkurat deg fordi du har betalt en stor sum penger for at det SKAL gjøres når mulig.

 

Så lenge det ikke bryter ut atomkrig eller annet som vil utslette mennesket så føler jeg meg sikker i min investering. Kanskje vi snakkes om 150 år?

9208759[/snapback]

Mulig, om du spanderer.

[Noel Leon]

Det er tråder som dette som vekker nysgjerrigheten min til religion.

 

Spør meg om jeg er redd for døden i morgen

[Herpeederpee]

Er du redd for å dø?

 

Orker ikke forklare mitt synspunkt nå... Er for trøtt. Men hva er det som stopper deg ifra å ta ditt eget liv? Hva må til for at du skal ofre livet ditt?

9204104[/snapback]

 

Nei, er jeg er ikke redd for å dø. Hva som stopper meg fra å ta mitt eget liv? Vel, venner, familie, ting jeg skal gjøre senere i livet.

 

Hva som må til for at jeg skal ofre livet mitt? En jævla god grunn.

[MrBjoern]

Redd for å dø? Tvilsomt, har ikke tenkt så mye over det. Men når jeg begynte å tenke på det nå, så ble det liksom bare. "Jaja, dumt for meg, og selvfølgelig dumt for alle rundt meg." Ikke noe mer enn det liksom :S

 

Anyways, døden er ikke noe man kan få gjort noe med. Den kommer når den kommer. Ellers så synes jeg det virker litt spennende med "lifespan" (hørte om det i en tegneserie ^^) jaja, handlet om det at den dagen man ble født, så ble det også bestemt når man skulle dø. Sjebne ^^

 

Og hva som skulle til for at jeg skulle tatt mitt eget liv? Utrolig mye til! Måtte vært for noen som jeg er utrolig glad i. Men hvis det ikke ville vært til noen nytte? Må jo være utrolig kjipt å dø på deb måten, til ingen nytte...

[abrj]

Han ene bussjåføren her ute er fra Pakistan og sa det så treffende og godt: "Alle vil til himmelen, men ingen vil dø." Like etterpå sklei vi ut i grøfta fordi det var is og nysnø i svingen...

 

Er ikke redd for det å dø i seg selv. Er vel heller måten jeg er bekymret over, den usikkerheten rundt når det plutselig står noen som skal innkreve lisensen.. Men kjenner jeg meg selv rett går det vel bra...

Endret 6. august 2007 av abrj

[Sperzel]

Jeg er ikke redd for å dø, men redd for smerten jeg blir påført i det jeg dør. Men jeg er kun 17 år, så jeg tenker ikke så mye på hvordan det er å dø og smerten rundt døden, jeg har (forhåpentligvis) et langt liv foran meg.

[Geir M]

Var redd for døden da jeg først skjønte konseptet som barn. Nå er jeg vel egentlig ikke det lenger. Jeg gidder ikke sløse vekk dyrebar tid av livet mitt på å frykte noe som uansett er uungåelig.

[Gamlemor]

Jeg er redd for å dø. Jeg hater tanken på å dø. Jeg skulle ønske jeg klarte å tror på helvette, for jeg vil heller pines i evig tid enn å ikke eksistere i det hele tatt.

 

Men, er ikke sånn at jeg går rundt og tror jeg skal dø hele tiden og gjemmer meg for busser osv.

Endret 7. august 2007 av Lord-Myrrah

[Latskap]

Jeg er redd for å dø, rett og slett fordi jeg ikke har fått gjort noe spess i livet mitt. Jeg vil ikke dø før jeg i det minste har fått barn og kone.

 

Hvis det finnes en himmel, så er jeg ikke redd for å dø. Men det er tanken om at livet slutter, og at jeg aldri våkner som er skummelt. Jeg vil ikke at min " sjel " skal dø.

[Varen]

Redselen for å dø er vel forskjellig fra situasjoner. Er du redd for å dø mens du sitter ved pc'en og skriver innlegg på et forum? sannsynligvis ikke, siden man som oftest ikke går veldig mye inn for å forestille seg at døden kan ramme deg.

Men om man prøver å sette seg inn i en situasjon hvor noe livstruende skjer, som at en kar kommer med en pistol og sier at du kommer til å dø om 30 sekunder, så er det klart at stort sett alle ville hatt det jævlig, og tenkt på livet sitt og blitt noe inni granskauen redd for å dø. Det samme om man vet at flyet sitt styrter eller om man finner ut at man har 1 år igjenn å leve på grunn av kreft, og at det kommer til å være den mest ubehagelige opplevelsen man har i hele livet

 

Selv hender det at jeg kan bli litt redd for å dø. Men spesielt på grunn av de enorme smertene mange sikkert har rett før de dør. Det hadde ikke gjort så mye om jeg hadde dødd mens jeg hadde sovet, siden jeg bare hadde blitt borte da, men det hadde vært litt ganske lite greit å bli veldig skadet og få vondt