Er du redd for å dø?

[Krankemot]

Er du redd for å dø?

 

Orker ikke forklare mitt synspunkt nå... Er for trøtt. Men hva er det som stopper deg ifra å ta ditt eget liv? Hva må til for at du skal ofre livet ditt?

[Mattlakk]

Jeg tror det må være en ekstrem redsel som kan gjøre det,

Hvis du får vite at du har kreft som ikke kan fjernes eller noe, den redselen tror jeg kan gjøre noe slik!

[VikingF]

Er du redd for å dø?

 

Orker ikke forklare mitt synspunkt nå... Er for trøtt. Men hva er det som stopper deg ifra å ta ditt eget liv? Hva må til for at du skal ofre livet ditt?

9204104[/snapback]

 

 

 

Jeg er ikke redd for å dø (akkurat nå), fordi jeg tror jeg vil oppleve mye før den tid (bank i bordet). Når den dagen kommer, så tror jeg på den evige gjentakelse av det samme, slik at jeg vil bli oppleve det som å bli født på nytt som meg selv, men uten at jeg husker noe fra "sist". Nietzsche kalte dette for "the eternal return".

 

 

Så nei. Men jeg vil ikke ta mitt eget liv, fordi jeg tror/håper at jeg har mer i vente av positive opplevelser. Jeg tror faktisk ingenting kan få meg til å ta mitt eget liv.

Endret 3. august 2007 av VikingF

[Frohman]

Vel, jeg redd for å bli drept/dø i en ulykke, men ikke naturlig, om et par år, nei.

[Znoken]

Døden er jeg ikke redd for...Vi skal jo alle dø så det kan man ikke komme utenom....Det eneste jeg ber om er at jeg dør før min familie....Har sett døden i hvitøyet så det er ikke no og være redd for.....Personlig så tror jeg på et liv etter døden ved at sjelen vandrer videre....

[Frohman]

Jeg vil legge til at jeg tror at når man er død, så er man død, alt blir svart og du sovner stille inn, og alt blir borte... Sukk... Brb, taking suicide.

[Varen]

Det er vel ganske vanskelig å sette seg inn i en posisjon som kan få deg til å føle en ekte redsel for å dø. Hvis jeg hadde visst at jeg snart kom til å dø så hadde jeg sannsynligvis følt en voldsom panikk, siden tanken på å aldri få se en dag igjen er en ganske stor og negativ forandring. Det er vel kanskje vanlig å komme innom tanken på at det sikkert er bedre å dø enn å leve, men når man er død er man jo død, og kan ikke gjøre noen verdens ting for å oppleve noe positivt, eller noe i det hele tatt

[iNeo]

Jeg er ikke redd for å dø, jeg er mer redd for zombier som tar over verden, og jeg og en sexy dame er de eneste som overlever :\

[Znoken]

Man skal ikke gjøre døden til noe negativt da man fort kan bli panisk.....Skjønner godt at folk er redd for døden...Jeg personlig tror at sjelen vandrer videre men at kroppen blir igjen....Jeg er ikke kristelig men heller ikke ateist....Jeg tror, men vet vel egentlig ikke hva jeg tror på.....

Endret 4. august 2007 av Znoken

[MindB]

Nei, tar det som det kommer..

 

Jeg har fortsatt mye igjen å oppleve i denne "verden", så derfor må jeg benytte meg av sjansen mens jeg fortsatt har den.

Endret 4. august 2007 av Mindbreezer

[Andrull]

Tror det blir som å sovne, bare at man ikke drømmer. Ergo blir det helt "svart". (kan jo se hvor mye jeg gikk glipp av de tusen årene av menneskeheten som jeg "gikk glipp av")

Og antar det samme kommer til å skje videre inn i fremtiden.

 

Depresiv tanke, men den mest logiske. (for meg)

 

Har vel egentlig forsont meg med det, og tenker dermed lite på det. Kaster fra meg tan en med en gang jeg begynner å tenke på det (er ikke så mye mer å tenke på lengre når du har kommet frem til den konklusjonen), og legger meg heller til å se det positive med livet jeg lever nå.

 

Dermed slipper jeg unna en del tenking unna slike filosofiske spørsmål, og kan heller bruke tiden på mer positive tanker.

(kan vel egentlig kalle meg lite filosofisk i grunn)

 

 

Er du redd for å dø?

For å si det på denne måten: jeg ønsker svært sterkt å leve, og ønsker svært lite å ikke dø. I situasjoner der ditt livet raskt kan ende i døden så kommer vel redelsen for å dø ganske så snikende ja, men i det vanlige liv så er jeg ikke redd nei.

Endret 4. august 2007 av andrull

[Znoken]

Det med døden er jo egentlig veldig urettferdig da...Man sørger ikke så mye over en 90 åring som dør men ett barn kan man sørge resten av livet...Forskjellen på det gjør at jeg håper og tror at livet er mer enn et besøk her på jorden da...

[Lightningwolf]

Altså nå kan jeg jo ikke sette meg inn i om jeg ville bli redd for og dø i en livstruende situasjon, men sånn som jeg føler det nå er jeg ikke redd for og dø. Det er faktisk det som bekymrer meg mins akkurat nå, og hvis alt bare blir svar og du sovner inn hva er det og frykte? Jeg vet jo at alle som er glade i meg vil komme over det med tiden og vil så apsolutt klare seg selv. Så nei er så definitivt ikke redd for og dø. Jeg har faktisk tenkt over det og ofre livet mitt for enn annens i det siste og som jeg tenker meg det er jeg klar for og ofre livet mitt for rimelig mange mennesker hvis jeg har en 100% garanti for at de jeg ofrer meg for faktisk får beholde livet, men igjen dette er jo bare sånn jeg tenker meg det i hodet mitt. Jeg aner ikke hvordan overlevelses instinket mitt ville reagert i en slik situasjon.

[Andrull]

Det med døden er jo egentlig veldig urettferdig da...Man sørger ikke så mye over en 90 åring som dør men ett barn kan man sørge resten av livet...Forskjellen på det gjør at jeg håper og tror at livet er mer enn et besøk her på jorden da...

9204265[/snapback]

Tja, en 90åring har nok blit elsket i mange år før han tar kvelden. (forhåpentligvis)

Det er også "svært" naturlig å dø av alderdom, og derfor akseptert.

 

Et barn som dør har ikke fått muligheten til å bli elsket, og ta egne valg, og styre sitt eget liv. Det er også unormalt at et barn dør. (i forhold til at man dør av alderdom)

 

Jeg har faktisk tenkt over det og ofre livet mitt for enn annens i det siste og som jeg tenker meg det er jeg klar for og ofre livet mitt for rimelig mange mennesker hvis jeg har en 100% garanti for at de jeg ofrer meg for faktisk får beholde livet, men igjen dette er jo bare sånn jeg tenker meg det i hodet mitt. Jeg aner ikke hvordan overlevelses instinket mitt ville reagert i en slik situasjon.

Ja. Har dog en snikende følelse at overlevelsesinstinktet fortsatt er hakket høyere enn det meste annet.

[Kakofoni]

Jeg referer til buddhismen (uten å være noen buddhist), og sier at livstørsten min er for stor til at jeg i det hele tatt hadde vurdert å dø. Jeg vil ikke ha svar på hva som skjer etterpå. Det er bare skummelt å tenke på. Alle vil inn i himmelen når det er for sent.

[Lakus]

Er du redd for å dø?

 

Orker ikke forklare mitt synspunkt nå... Er for trøtt. Men hva er det som stopper deg ifra å ta ditt eget liv? Hva må til for at du skal ofre livet ditt?

Nei, jeg er ikke redd for å dø. Basta.

Dvs, jeg tviler ikke på at jeg hadde blitt rimelig skjelven hvis jeg fikk en pistol mot panna og 10sek til mine siste tanker.

Men det hadde nok ikke vært fordi jeg skulle dø, det hadde nok vært fordi jeg ikke hadde fått sagt hade til venner og famlie og alt det "blautfiskopplegget" der

 

Men hva som stopper meg ifra og ta mitt eget liv er vel noe helt annet?

Hva må til for at jeg ofrer mitt liv? At noen andres liv er i fare, eller mitt eget.

 

 

Er du redd for å dø?

For å si det på denne måten: jeg ønsker svært sterkt å leve, og ønsker svært lite å ikke dø. I situasjoner der ditt livet raskt kan ende i døden så kommer vel redelsen for å dø ganske så snikende ja, men i det vanlige liv så er jeg ikke redd nei.

ganske god oppsummering på hvordan jeg selv føler det.

Endret 4. august 2007 av Lakus

[noob11]

Jeg er ikke redd for å dø, men jeg setter meg heller ikke aktivt i situasjoner der død er sansynlig.

 

Grunnen til at jeg ikke tar selvmord er strengt tatt apati. Det er mer bry å aktivt ta livet sitt enn å passivt leve videre

 

Ofre livet mitt... Jeg tror ingenting ville fått meg til å ofre livet mitt, men det er nok situasjoner der jeg kunne gjort ting som hadde meget høy dødsrisiko.

Det med offring av liv har den ulempen at det ikke finnes noen fordeler for en selv. Det kan ha fordeler for andre, men når du er død spiller det liten rolle for deg.

[Niqābninja]

Nei, jeg kan ikke påstå at jeg er redd for å dø, jeg er mer redd for å gå glipp av noe stort. Og hva stopper meg fra å ta livet av meg sjøl? Vel, to ting; apati (som nevnt over) og nysgjerrighet. Rett og slett.

Den dagen jeg ikke lenger er nysgjerrig på åssen neste time, neste dag og neste uke kommer til å bli, kommer jeg antageligvis ikke orke å leve lenger.

 

 

Jeg er så egoistisk at det å ofre livet mitt, ville jeg nok ikke gjort, antar jeg.

[b-real]

Jeg er fitte skremt driten av at vi virkelig kommer til å dø og det er det det absolutt ingen tvil om liksom. Det er en tanke jeg tror alle dytter bort og ikke tør å tenke på...sånn ordentlig..

[Jan]

Under normale omstendigheter er jeg ikke redd for å dø. Det er en ting jeg bare har godtatt. Det kommer til å skje før eller siden. Ser på det hele som en god nattesøvn uten drømming, uten å våkne. Ganske greit i grunn.