langdistanseforhold: har et problem

[Gjest Guest]

Hei

 

Jeg er nå på veg inn i min 8 måned i et langdistanseforhold. (har kjent henne i 2 år, begynte med nett) Hun bor i vest-england og jeg på vestlandet. Vi har truffet hverandre en del, noe som egentlig ikke har vært et problem med reisetid eller penger, siden jeg får en tur-retur reise for 1500,- (har også jobb som lett finansierer dette.) (kjøre til bergen -> ta fly -> ta buss fra london)

 

Så! I denne situasjonen, prøv å se vekk fra reisetid og penger.

 

Hun var her nettop i over en måned, noe som gikk strålende. Etter dette reiste jeg en uke på ferie innenlands med familie, og nå et par dager etter jeg kommer tilbake forselår hun at jeg tar turen opp til england en uke før sommeren er over. Jeg har jobb jeg kan ta fri fra, og det er egentlig ikke et problem. Jeg begynner på VK2 til høsten, så ferie har jeg nok av.

 

Så plutselig når hun spør, har jeg ikke lyst! Og jeg klarer ikke å skjønne meg selv, hvorfor jeg ikke vil. Det ligger kanskje noe i det at tidlig nå i august fyller jeg 18, jeg har jobber jeg har sagt ja til, og familie som har lyst å være rundt meg siden jeg har vært på jobb / hatt besøk nesten hele ferien.

 

Føler meg sykt kynisk, selv om jeg får vite om dette halvannen uke før jeg kan reise, og tur-retur er 900,- , føler jeg at jeg *burde* har ville reist!

 

Dette er en jente jeg virkelig liker også. Har lagt inn veldig mye penger på reise (ikke at det har noe å si), ikke brydd meg om *alle* de fordommene rundt meg om slike forhold og virkelig lagt sjelen min inn i dette.

 

Baktankene jeg har om det hele er at skal jeg flytte inn med henne vil det mest sansynlig bli 5 år til. (Hun driver med studier) Jeg har millitæret jeg har litt lyst å gå til (enda ikke sesjon på meg), men hun kommer IKKE til å bli glad om jeg drar dit et helt år uten å kanskje se henne i det hele tatt. Hun gir utrykk for å virkelig være glad i meg også, og bare tanken på å stikke av og aldri se henne igjen er ikke heeelt god. =\

 

Jeg mener faktisk at jeg elsker denne jenten, og jeg vet det er et veldig sterkt utrykk. Jeg ville flyttet til england om jeg hadde hatt sjangsen og økonomien, men jeg vet ikke om det er det jeg burde nå, når jeg er 18! Gjør jeg det rette her, burde jeg fortsette å satse på det, eller burde jeg heller "leve livet" litt? Skal jeg gi dette noen dagers tid, altså at det bare kan være en tankegang jeg har hatt den siste uken og vil komme seg? Jeg sitter med en følelse av at alle rundt meg bare venter på at det hele skal gå til helvete.

 

Tatt meg veldig mye å skrive dette og innse at det er et "problem" jeg har. Folk med erfaringen om slike forhold hadde vært greit om de svarte, men alle svar er velkomne.

 

Og til sist, beklager vanvittig lang post...

[Neppe]

Jeg synes dette kommer veldig mye ann på hvilken person du er. Mange 17-18 åringer er voksne av seg, rolige og vil gjerne være litt iro. Andre vil ut å feste, ha det gøy og prøve mest mulig på minst mulig tid.

 

Om du er en slik som gjerne vil ha ro og orden i livet, så kan du jo bare gå for det, om du takler avstanden over lengre tid. Om du gjerne vil ut, leve livet som du sier, så dropp det. Ungdomstiden får du ikke tilbake.