Religiøsitet, en evolusjonistisk biprodukt

[robertaas]

For barn av alle arter gir det bedre overlevelse å blindt stole på sine foreldre når det gjelder hva som er farlig og hva som for eksempel er spiselig. Dette har altså vært en egenskap som har blitt mer og mer markant gjennom tiden.

 

Problemet er at det ikke har vært en like stor evolusjonær gevinst på å få denne egenskapen redusert når man vokser opp. Det er derfor mange som har den selv i voksen alder. For disse vil det å finne noe de kan stole blindt på gi samme følelse av trygghet og å være beskyttet som de følte i barndommen.

[wan]

Hva skal en si?

 

Fra et biologisk ståsted er det fastslått at mange her en predisposisjon for å tro på det overnaturlige. Gud fungerer som motmedisin for det som for flere må føles som et ensomt univers. Gud kommer rett inn sinnet og lytter, man er i direkte kontakt med skaperen selv.

 

Du nevner barnet.

 

Barn har en overtruffen evne til å lære og foreldrenes oppfatninger har en svært formende rolle i de første leveårene. Våre foreldre er hovedkilden til vår første viten om verden. Dersom mine egne foreldre i fullt alvor skulle tro på overnaturlige fenomener, er det vel liten grunn til å tro at jeg som barn skulle ha problem med å kjøpe denne overbevisningen. Som liten hører man på mor og far.

 

Et barns forsikring er naturligvis hjemmet og foreldrene. Foreldrehjemmet utgjør et slags mikrokosmos som effektivt beskytter mot det virkelige og truende kosmos. Når man eldres finner man nye forankringer. Gud er nok en god forankring, en mekanisme som gjør det lettere å isolere brysomme tanker.

Endret 26. juli 2007 av wan