høyresiden, en forbigått konsekvensetikk.

[kkt1986]

Jeg anbefaler på det varmeste at du leser boka "Markedets makt over sinnene" av Professor Bent Sofus Tranøy. (...)

 

Har såvidt skummet igjennom denne boken, men syns det mangler litt for at jeg skal la meg overbevises, uten at jeg er noen "markedsfundamentalist". Jeg syns boken argumenterer litt på siden av denne debatten, i og med at jeg ikke beskriver noen ren form for liberterianisme, noe den boken argumenterer mot. Mitt argument går mot offentlig sektor som produsent (og ikke fordeler), som rent empirisk har vist seg å være dårlig. En artikkel jeg linket til i innlegget mitt du siterte er skrevet av min gamle samfunnsøkonomiprofessor, og tar for seg dette problemet ganske bra.

Jeg fant ingen link i innlegget ditt som jeg siterte. Glemte du å lime den inn?

Selv om en ideologisk kanskje ønsker mye offentlig sektor, så bør det gå opp et lyst at når selv endeløs pengekasting inn i offentlig sektor ikke fører til mer produktivitet (noe alle krever) så må en se på nye alternative løsninger.

Da lurer jeg på hva du mener med produktivitet, dersom det er så godt empirisk grunnlag for at offentlig sektor aldri gir "mer produktivitet," men den linken du glemte kan kanskje oppklare det litt eller klargjøre hva jeg bør spørre deg om? "Bestemor på anbud" til valgkampen i 2005 illustrerer kanskje konflikten litt? - "Effektivitet eller kvalitet på bestemors behandling?"

 

Problemet med boken er at den drar inn "rettferdighet" inn i spørsmålet om hvordan slike tjenester skal produseres. Rettferdighet er for det første et meget subjektivt spørsmål. Et eksempel er, hvis det viser seg at private produserer helsetjenester bedre enn det offentlige, er det fortsatt rettferdig at noen kan tjene seg rike på andres sykdom? Ofte hører jeg at dette er galt, ingen kan virkelig tjene penger på at noen lider. Men det en i praksis gjør da er å mene at det er bedre at denne personen blir rik, enn at vi alle andre får bedre helsetjenester. Og det er bare ett eksempel på hvor skrudd en debatt blir hvis det skal draes inn "rettferdighet". Da får en først bli enig om hva rettferdighet er, men det tviler jeg vi (ikke nødvendigvis du og jeg) noen sinne vil klare.

Den markerte teksten gav ingen mening. At noen profitterer på andres helse kan være problematisk nok det, men det handler ikke nødvendigvis om målt rettferdighet. Etter liberalistisk logikk stemmer det bra at et privat helseforetak "fortjener" lønna det får for å dekke folks basisbehov, selv om handlingen kanskje er moralsk forkastelig i seg selv. Dette er kalt "Det Smithske problem," fordi Adam Smith også skrev ned sine tanker om moral, men gav aldri noe svar på spørsmålet om det er riktig å kreditere egoistiske handlinger og mentalitet fordi det samlet sett førte til et bedre samfunn (iflg. Adam selv).

 

Ett eksempel på argumenter fra boka, som jeg liker godt, er at eiendomsmeklere ofte er like "parasittiske" som offentlig sektor gjerne beskyldes for å være: Det er kjente eksempler på eiendomsmeklere som utnytter sine klienters svake utgangspunkt og bruker sin ekspertise til å tjene urimelige summer på formidling av boligsalg. Ville det nødvendigvis skjedd dersom eiendomsmekling (eller en ombudsmann, for eksempel) var et offentlig tilbud?

 

Men tankekorset her er jo hvordan boken argumenterer for at det er galt at meklere tjener penger! Hva skjer hvis staten skal ta på seg enda et ansvar, nå altså å leke eiendomsmekler?

Om du allerede har skumlest boka bør det vel gå fort å lese den skikkeligere? Problemet er ikke at eiendomsmeklere tjener penger, men hvordan det gjøres. De kan for eksempel sikre seg provisjonslønn over et visst beløp og bruke profesjonell kompetanse til å sikre seg de beste lønnsavtalene på de beste jobbene, uten at kunden er i stand til å ta et like velbegrunnet valg.

Dette må finnansieres, og hvor kommer pengene fra? Skal vi kutte enda mer i helse- og omsorgssektoren? Eller kanskje vi skal ta enda mer penger fra politi og rettsvesen? Eller er det bedre å få et enda høyere skattetrykk? Og hva er det som tilsier at noen kan drive bedre på rent ideologisk grunnlag, fremfor jakt på profitt?

Avgiften kan legges inn i prisen på huset, den. Da betaler kundene staten for en tjeneste, akkurat som de ville betalt en privat oppdragsgiver, men prisen er rettferdig; vi skal ikke profittere på at 70-åringen som kjøpte huset sitt for 70.000 for mange år siden lett kan tro at en gitt pris er svimlende god for tomta si trenger profesjonelle veiledning for å selge huset sitt. En slu eiendomsmekler kan gi et pessimistisk anslag til eieren, og så foreslå vanvittige provisjoner på alt prisen overstiger denne summen.

 

Ellers vil jeg balansere deg litt: Du forklarer at konkurranse er et viktig insentiv (insentiv/incentiv = grunn til å gjøre noe, oppmuntring) for kostnadseffektive tjenester. Det er riktig i mange sammenhenger, men har du tenkt over at konkurranseutsetting av en sektor også kan gi insentiver til "juks" som bedrageri, korrupsjon og så videre? Offentlig sektor er selvsagt heller ikke immun mot slikt, men det lar seg muligens forebygge lettere ved innføring av krav om åpenhet, demokrati og så videre. Vet du hva Røkke planlegger og foretar seg med bedriftene sine, og kan du velge å stemme på noen andre dersom du blir misfornøyd med ham?

 

Det ville blitt alt for langt å skrive for meg om hvordan jeg egentlig tenker på dette. Det jeg ønsket var å presantere trådstarter for en annen side av problemstillingen, nemmelig fra en (langt fra ferdigutdannet) samfunnsøkonoms synspunkt. Hvorfor er det slik at mange vil unngå offentlig sektor? Ren egoisme, eller viten om at det finnes bedre alternativer?

Er det de eneste to alternativene? hva med villfarelse, enspora debatter og oppfatninger i media og i samfunnet forøvrig? Tro (ikke viten) på at det finnes "bedre" alternativer kan være, ja. Eller pengeressurser (er du født rik vil du gjerne kunne gå på gode privatskoler og få de beste private tjenestene og produktene).

 

Et annet problem med konkurranseutsetting kan være hvordan kostnadseffektiviteten skal måles. La oss ta skolen: Gir tallkarakterer nødvendigvis noe tilstrekkelig inntrykk av elevens innsats gjennom året? En politisk bekymring med akademia er at skolene skal bli snillere med karakterene for å produsere flest mulig studiepoeng. Slik skal de nemlig kunne få større bevilgninger fra Staten. Men det kan føre til at kvaliteten på de utdannede fagpersonene blir dårligere. Selv om utdanningen i norge først og fremst er et offentlig anliggende, er denne tankegangen (pengebevilgninger for studiepoeng) hentet fra frimarkedslogikken.

helsevesenet: Skal vi måle legenes "kostnadseffektivitet" etter hvor mange pasienter de klarer å ta på en arbeidsdag, eller hva legens hjelp betyr for pasientene? hvordan i alle dager måler man slikt?

 

Dette fenomenet er vel strengt talt veldig synelig i det offentlige i dag, og som neppe kan bli noe verre ved en evt privatisering av driften.

new public management (npm): Ideologi om at man bør anvende prinsipper fra privat sektor i den offentlige sektoren. De nasjonale prøvene er et resultat av slik tankegang - å tallfeste resultater er viktig for en effektivitetsmaksimerende privatbedrift - dette prinsippet skulle også inn i den offentlige skolen, og inn i andre sektorer. Ja: Det er et problem. Men er det et problem med offentlig sektor som sådan?

Ellers så virker det som du ikke helt er klar over hva kostandseffektivisering kan være. Kostnadseffektivisering er som regel innkjøp av nytt utstyr, som utfører en bedre jobb (raskere, mer effektiv). Et eksempel innen helsevesenet er her i Trondheim på Sant Olavs Hospital, hvor mye av utstyret som brukes er gammelt og treigt. Det ble kjøpt inn et nytt apperat for behandling av kreft, som kuttet køene noe helt enormt. Selv om utstyret var dyrt, ble køene mindre og det ble behandlet flere på mindre tid. Over tid vil dette spare sykehuset for mye penger. Andre ting er at det har blitt åpnet for å bestille time hos fastlege over internett, som sparer legekontorer mye arbeid og dermed også penger. Dette - og mye mer - inngår som "kostnadseffektivisering". Det er en gammel og dårlig myte at kostnadseffektivisering er et negativt ladet ord - hvor definisjonen er generelt et dårligere tilbud.

Kostnadseffektivisering er ikke et onde i seg selv, men det trenger ikke anvendes manisk. At sykehusene prioriterer "enkle" sykdommer, reduserer det også køer, selv om det kan gå ut over de vanskeligere tilfellene. Men å kutte antall stillinger og legge større arbeidspress på de ansatte er også kostnadseffektivt. Det høres ikke like sympatisk ut, og det sikrer ikke bedre service.

 

Kostnadseffektivisering er noe som gavner alle, til og med oss forbrukere. Det er til syvende og sist vi som får et bedre tilbud, fordi produsenten har bedre råd.

Ja, men noe av kostnadseffektiviteten gir rom for private goder. Jøsses: Både det offentlige og det private kan effektivisere driften! Men økonomisk overskudd må ikke prioriteres over det å gi et kvalitetstilbud.

Endret 22. juli 2007 av kkt1986

[ATWindsor]

Jeg har ikke tilgang til hele teksten, så derfor måtte jeg forholde meg til oppsummeringene jeg fant ved å søke.

 

Om forskningen viser dette, så har ikke dine andre argumenter vist at større forskjeller fører til mindre lykke. Når det er færre fattige i Norge så vil jeg tro at disse som ikke lenger er fattige er lykkeligere enn da de var fattige. Med andre ord er folket blitt lykkeligere selv om forskjellene er større.

9116824[/snapback]

 

Spørs på hva som er utgangspunktet, hvis man erså fattig at det er vansklig å få ordnet grunnleggende ring som mat og hus, så hjelper det, men stort sett så blir ikke befolkningen noe spesielt lykkligere av økt velstand, om forskjellene holdes de samme.

 

Men det er ingenting i veien for å ha en velstandsøkning, og i tilegg ha en relativt liten forskjell innad i befolkningen, norge er jo et av landene som til en viss grad har klart det.

 

AtW

[Pricks]

Det du sier er at folk ikke blir lykkeligere av å få det bedre (økt velstand), men av mindre forskjeller? At selv om de objektivt sett har det bedre enn om forskjellene hadde vært mindre fordi det er høyere velstand, så ville de vært lykkeligere om de hadde det dårligere, så lenge alle andre hadde det dårligere også?

[ATWindsor]

Det du sier er at folk ikke blir lykkeligere av å få det bedre (økt velstand), men av mindre forskjeller? At selv om de objektivt sett har det bedre enn om forskjellene hadde vært mindre fordi det er høyere velstand, så ville de vært lykkeligere om de hadde det dårligere, så lenge alle andre hadde det dårligere også?

9118516[/snapback]

 

Forskningen jeg har sett tyder på det ja. Generelt økt velstandsnivå ser ut til å ha liten innvirkning når man kommer over et visst nivå. Men det er en viktig ting å ta hensyn til her

 

1. Disse undersøkelsene er gjort i vestlige land, som er "på toppen" økonomisk, det kan være annerledes om man ser at andre land har det bedre.

2. Det har vært en kontinuerlig økning i velstanden, paradoksalt nok kan det godt hende en nedgang fører til mer misnøye, selv om en økning ikke fører til mer lykke. Fordi man vet hva man går glipp av. Antaklig er det nettopp det som er et av hovedproblemet med forskjellene også, man vet hva man går glipp av, når man ser at store deler av samfunnet har ting man selv ikke har.

 

AtW

[Pricks]

Vel, jeg vet hva jeg foretrekker: Et velstående samfunn med ulikheter fremfor et tilbakestående samfunn med "likheter" (Sovjetunionen).

[ATWindsor]

Vel, jeg vet hva jeg foretrekker: Et velstående samfunn med ulikheter fremfor et tilbakestående samfunn med "likheter" (Sovjetunionen).

9118597[/snapback]

 

Nå er det flere ting enn bare ulikheter som spiller mye inn. For det første kan det jo godt tenkes at disse sammenhengne bare gjelder innefor et vist intervall, at det feks ikke er foskjeller mellom små ulikheter og ingen. For det andre var Sovjet et totalitært samfunn, noe de aller færreste ville foretrekke å bo i.

 

AtW

[Lemkin]

Jeg fant ingen link i innlegget ditt som jeg siterte. Glemte du å lime den inn?

 

Linken er her: http://www.svt.ntnu.no/iso/Jorn.Rattso/Pap...offhorisont.pdf

 

Selv om en ideologisk kanskje ønsker mye offentlig sektor, så bør det gå opp et lyst at når selv endeløs pengekasting inn i offentlig sektor ikke fører til mer produktivitet (noe alle krever) så må en se på nye alternative løsninger.

Da lurer jeg på hva du mener med produktivitet, dersom det er så godt empirisk grunnlag for at offentlig sektor aldri gir "mer produktivitet," men den linken du glemte kan kanskje oppklare det litt eller klargjøre hva jeg bør spørre deg om? "Bestemor på anbud" til valgkampen i 2005 illustrerer kanskje konflikten litt? - "Effektivitet eller kvalitet på bestemors behandling?"

 

"Effektivitet eller kvalitet på bestemors behandling?" osv er tåpelige spørsmål, i og med at spørsmålet forutsetter at det ene ikke kan følge av det andre, noe det selvfølgelig kan.

 

Den markerte teksten gav ingen mening. At noen profitterer på andres helse kan være problematisk nok det, men det handler ikke nødvendigvis om målt rettferdighet. Etter liberalistisk logikk stemmer det bra at et privat helseforetak "fortjener" lønna det får for å dekke folks basisbehov, selv om handlingen kanskje er moralsk forkastelig i seg selv. Dette er kalt "Det Smithske problem," fordi Adam Smith også skrev ned sine tanker om moral, men gav aldri noe svar på spørsmålet om det er riktig å kreditere egoistiske handlinger og mentalitet fordi det samlet sett førte til et bedre samfunn (iflg. Adam selv).

 

Ser jeg har glemt å skrive et ord her. Rettelse:

 

Ofte hører jeg at dette er galt, ingen kan virkelig tjene penger på at noen lider. Men det en i praksis gjør da er å mene at det er bedre at denne personen ikke blir rik, enn at vi alle andre får bedre helsetjenester.

 

Ellers er jeg ikke så opptatt av om noen fortjener lønnen sin eller ikke. Jeg mener konsekvensetikk fjerner slike ideologiske "dilemaer", i og med at så lenge konsekvensen av å ha privat drevet helse- og omsorgssektor er mer positiv enn å ha denne sektoren offentlig, så er det "rette" privat drevet helse- og omsorgssektor. Å henge seg opp i hvem som tjener hva og hvordan viser bare at fokuset til vedkommende ikke er på "hva er den beste løsningen for helsetjenester?", men "hvordan kan jeg hindre at noen blir rik?".

 

Om du allerede har skumlest boka bør det vel gå fort å lese den skikkeligere? Problemet er ikke at eiendomsmeklere tjener penger, men hvordan det gjøres. De kan for eksempel sikre seg provisjonslønn over et visst beløp og bruke profesjonell kompetanse til å sikre seg de beste lønnsavtalene på de beste jobbene, uten at kunden er i stand til å ta et like velbegrunnet valg.

 

Men så lenge jobben blir gjort på en tilfredsstillende måte ser jeg ingen grunn til å klage. Da er en tilbake på fokuset på hvem som tjener hva og hvordan, og ikke selve tjenesten disse tilbyr. Og hvis det begynner å gå utover selve tjenesten, så har vi både konkurransetilsynet, media og forbrukere som varsler.

 

Avgiften kan legges inn i prisen på huset, den. Da betaler kundene staten for en tjeneste, akkurat som de ville betalt en privat oppdragsgiver, men prisen er rettferdig; vi skal ikke profittere på at 70-åringen som kjøpte huset sitt for 70.000 for mange år siden lett kan tro at en gitt pris er svimlende god for tomta si trenger profesjonelle veiledning for å selge huset sitt. En slu eiendomsmekler kan gi et pessimistisk anslag til eieren, og så foreslå vanvittige provisjoner på alt prisen overstiger denne summen.

 

Problemet her er at du nå fjerner både konkurransen og (den noelunde teoretiske) valgfriheten de private aktørene skaper. Vidre så forutsetter du nå at offentlig sektor vil utføre samme jobb, på likt grunnlag. Og med grunnlag så mener jeg at du (tilsynelatende) lever i den illusjon at alle oppgaver det offentlige utfører er moralske og utført i tanken om å tilby det beste tilbudet mulig uten å tenke på pris og andre utgifter en privat aktør må. Dette blir alt for utopisk for min del, da jeg ser ingen grunn til at offentlig eiendomsmekling ikke skal ende opp som like store papirmøller som alt annet staten tar fullmakt på.

 

Vidre så betyr det slettes ikke at staten vil kreve mindre penger på en avgift enn hva en kanskje må ut for en eiendomsmekler. Staten må faktisk gå med overskudd den også, ellers må den hente penger fra andre områder for å finnansiere dette. Staten må altså også regne med provisjons inn i avgiften for å ha mulighet til å ekspandere sin virksomhet. Problemet er at dette ikke skjer, og vi får en situasjon i dag hvor staten har alt for mange ansvar og alt for lite penger. Da blir det fort særinteresseorganisasjoner som roper høyst og får pengene der de vil ha de, og ikke hvor pengene [/i]trengs[/i]. Dette er et meget stort problem med offentlig sektor. Så lenge det ikke driftes etter å tjene penger, så blir det heller ikke noen penger. Men pengene må jo komme fra et sted, og dermed må noe nedprioriteres.

 

Det er derfor jeg mener staten skal ta på seg minst mulig oppgaver, fordi da er sannsyneligheten for at oppgavene staten tar på seg vil bli utført på en mer tilfredsstillende måte mye høyere. Det er ferre barn å fø rundt matbordet.

 

Er det de eneste to alternativene? hva med villfarelse, enspora debatter og oppfatninger i media og i samfunnet forøvrig? Tro (ikke viten) på at det finnes "bedre" alternativer kan være, ja. Eller pengeressurser (er du født rik vil du gjerne kunne gå på gode privatskoler og få de beste private tjenestene og produktene).

 

Nå spekulerer du vilt her. Det virker som du tar rot i en gammel myte om at de som er for offentlig sektor er "gode", mens de som er for privat sektor er "onde". Virkeligheten er nok heller det at alle er for å jobbe mot det som gavner oss forbrukere best, men løsningene er forskjellige. Jeg vil argumentere for at det private står for det meste av driften, fordi det viser seg at det offentlige er dårlige til drift, men flinke til omfordeling. Ikke fordi jeg er verken født rik, eller vokst opp på fattighatende propaganda, men fordi jeg ser på det som den beste løsningen for alle. Konsekvensen av denne løsningen er den beste av alternativene.

 

new public management (npm): Ideologi om at man bør anvende prinsipper fra privat sektor i den offentlige sektoren. De nasjonale prøvene er et resultat av slik tankegang - å tallfeste resultater er viktig for en effektivitetsmaksimerende privatbedrift - dette prinsippet skulle også inn i den offentlige skolen, og inn i andre sektorer. Ja: Det er et problem. Men er det et problem med offentlig sektor som sådan?

 

Ja, det er et problem med offentlig sektor sådan. Offentlig sektor er alt for mye myntet på ideologi, i stedet for å være myntet på hva som er effektivt. For det som er effektivt for staten, gavner faktisk oss, i og med at det er vi som finnansierer staten.

 

Som jeg har vært inne på, så må vi kreve like mye av staten, som vi gjør av andre private aktører på et marked. Grunnen er at staten tvinger seg inn på markedet, og mener at den selv skal kunne utføre det beste tilbudet. Og da burde vi også kunne kreve det beste tilbudet. Den debatten vi har nå kommer som et resultat av at staten ikke har klart å tilby det beste tilbudet, og er i dag langt nær på å tilby det beste tilbudet. Siden vi fortsatt ønsker det beste tilbudet, så betyr dette at alternative løsninger må komme på bordet, så vi nærmer oss målet vårt. Jeg foreslår at det offentlige lar mest mulig være privat drevet, mens det offentlige fungerer som en felles lommebok og investor for samfunnet. Staten betaler for oss i et privat marked - velferdsstaten lever i beste velgående.

 

Kostnadseffektivisering er ikke et onde i seg selv, men det trenger ikke anvendes manisk. At sykehusene prioriterer "enkle" sykdommer, reduserer det også køer, selv om det kan gå ut over de vanskeligere tilfellene. Men å kutte antall stillinger og legge større arbeidspress på de ansatte er også kostnadseffektivt. Det høres ikke like sympatisk ut, og det sikrer ikke bedre service.

 

Men å kutte antall stillinger og legge større arbeidspress på de ansatte er jo ikke kostnadseffektivt hvis det går utover kvaliteten på tilbudet! Dette er veldig synlig i helsetjenesten. I mikroøkonomi er det et prinsipp om likevekt i markedet. Likevekten oppstår fordi markedet misliker kø og lager (kø kommer av at etterspørselen > tilbudet, og lager kommer av det motsatte). I dag ser vi at det er lange helsekøer, og en som har fortstått det jeg skrev over skjønner at køene er et resultat av et offentlig helsevesen som ikke klarer å dekke etterspørselen. Det er dyrt for helsevesenet i dag og ha disse køene, og det hindrer behandling av nye pasienter.

 

Hvis vi antar dagens offentlige helsevesen som en privat produsent kan vi si at denne produsenten taper penger fra potensiell inntekt, fordi han ikke klarer å dekke etterspørselen. Dagens offentlige helsevesen sliter med å dekke etterspørselen, fordi det er den eneste aktøren (nesten såklart) som tilbyr disse tjenestene. Og ikke nok med å være alene, denne aktøreren klarer ikke tjene nok penger til profitt for å ekspandere sin virksomhet, slik at den aldri vil kunne dekke etterspørselen! Da stiller jeg et spørsmål, er det virkelig slik vi ønsker helsevesenet vårt å være? Alle oppegående mennesker vil si nei, og derfor må det alternative løsninger på bordet. Og her kommer private aktører inn. De er både fleksible, effektive og ikke minst, mange. Et flott innslag som vil fjerne helsekøer. Å la private aktører få slippe til på markedet (selv som selvfinnansierende og uavhengige staten (en løsning liberterianere ønsker)) vil fjerne helsekøer, det vil være kostnadseffektivt for staten, og til slutt så vil det gi et bedre tilbud til oss forbrukere.

 

Jeg er helt enig i at "å kutte antall stillinger og legge større arbeidspress på de ansatte" skaper bedre serivce, men jeg er helt uenig i at det er kostnadseffektivt.

 

Kostnadseffektivisering er noe som gavner alle, til og med oss forbrukere. Det er til syvende og sist vi som får et bedre tilbud, fordi produsenten har bedre råd.

Ja, men noe av kostnadseffektiviteten gir rom for private goder. Jøsses: Både det offentlige og det private kan effektivisere driften! Men økonomisk overskudd må ikke prioriteres over det å gi et kvalitetstilbud.

9118072[/snapback]

 

Overskudd og kvalitetestilbud er ikke motsettninger! Denne myten må dø. I et marked hvor det er konkurranse er det som regel de som tilbyr kvalitet som også får kunder og dermed penger. Dette trenger også det offentlige - mer penger. Men det offentlige sliter med å tjene mer penger, fordi de eneste inntektene er skatter og avgifter. Skatter og avgifter er aldri skapende eller produserende. Statens inntekter er ikke annet enn omfordeling, uansett hvordan en ser på det.

 

Såklart staten kan effektivisere driften - ved å følge "private prinsipper". Men hva er så da vitsen med å la staten stå for driften, når en endelig har innsett at staten ikke er noen produsent? Hvorfor ikke la staten ha sin rolle som omfordeler, og la det private få ha sin rolle som produsent?

[ATWindsor]

 

Vidre så betyr det slettes ikke at staten vil kreve mindre penger på en avgift enn hva en kanskje må ut for en eiendomsmekler. Staten må faktisk gå med overskudd den også, ellers må den hente penger fra andre områder for å finnansiere dette.

 

Staten må gå i null, og det burde de fint klare med langt mindre provisjon enn snylterstanden meglere. Det "papirmessige" rundt boligsalg er relativt lite arbeid.

 

AtW

[McFly]

Problemet her er at du nå fjerner både konkurransen og (den noelunde teoretiske) valgfriheten de private aktørene skaper.

 

Den konkurransen er ikke bare positiv. Et problem er at når bedriftene konkurrerer om de beste kandidatene, så presser det opp lønningene, noe som gjør tjenestene dyrere å produsere. Det amerikanske helsevesenet koster en formue, delvis fordi leger, sykepleiere og administrativt personell tjener mye mer der enn i de nordiske land.

[Osloboer]

Jeg har i det siste blitt politisk engasjert i et ungdomsparti på den sosialistiske siden(nei, ikke SV/SU.)

 

Jeg har da blitt kjent med høyresiden sin politiske retning og taktikk. Og det gjør meg nesten trist at det fungerer sånn på et nivå blant voksne folk. For meg virker det ikke som om folk ser selve konsekvensen av sine handlinger.

Tja, hadde du ventet noe annet på et slikt møte? Er ganske sikker på de borgelige partiene ikke fremstiller sosialistiske partier i bedre lys enn dem selv på sine kurs og møter.

[Dotten]

Personlig, for min egen del, ville jeg ikke brydd meg katta om jeg stod på stedet hvil mens alle rundt meg ble rikere. Så lenge jeg selvfølgelig har nok til å klare meg. Hadde jeg stått på stedet hvil som fattig ville det vært en annen sak.

 

Jeg kan kun svare for meg og ikke for mine. Livet er for kort til å kastes bort på å kikke på naboen. Jeg blir kanskje da et dårlig eksempel for forskerne som gjerne vil vise noe annet, men det får så være. Prinsippielt sett er det også en holdning jeg mener er riktig og det er heller lite rasjonelt å føle det annerledes. Men så er følelser så ofte ikke forbundet med rasjonalisme. Men politikk bør forholde seg rasjonell og på et prinsippielt nivå.

 

Jeg forholder meg her til hva jeg anser som rasjonelt. For meg er fokus på forskjeller en digresjon og det skaper fokus som ofte er unødvendig. Fokuset bør være på de som ikke har nok og gjøre noe for å bedre dette. Fikser man dette så kan man rette fokus på andre viktige saker fremfor å kaste bort tiden på å prøve å minske forskjeller, spesielt om alle har nok til å klare seg. Da finnes det viktigere ting en politiker bør fokusere på fremfor å konstruere samfunnsproblemer.

 

Når det kommer til "lykke" så er ikke det et argument som klinger godt i mine ører. Bergensere blir vistnok generelt mer ulykkelige når Brann gjør det dårlig i tippeligaen, er blitt meg fortalt. Men jeg ser ikke det som grunnlag til at vi skal bruke kommunale midler til å forsterke Brann slik at de vil prestere bedre (og derav en lykkeligere befolkning i Bergen).

 

Men lykke er jo tidligere noe som er blitt styrt for å "kue" befolkningen. Bygging av Colloseum og det å holde festivaler var jo noe som blant annet skulle dempe misnøyen i oldtidens Rom. Men det fjernet ikke problemene som var, det ble kun mer trykk i flaska

 

Om Per som har nok blir ulykkelige fordi naboen får mer så er ikke det et argument for å ta fra naboen og gi til Per. Det er en feilslått politikk (som også vil avle frem misnøye).

 

Noen som har forskning som viser om økte skatter gjør folk lykkeligere? Eller økte avgifter? Som enhver person som driver med statistikk og forskning vet så er det mange måter å vinkle spørmålene og ikke minst resultatene.

[SirOppvask]

Å konkurranseutsette skoler og sykehus er idiotisk. Men det er på høy tid å konkurranseutsette tog. Det koster jo en formue vær gang jeg skal en tur til Oslo. NSB er noe møkk og det er et statlig finansiert selskap. Etter at staten trakk seg fra flyene er det blir super billig å fly. Nå flyr man jo til store byer som Roma, Paris og London (en vei) for 250 NOK.

Selv vil si at jeg er en person som står lengst mot de liberale sider, men jeg vil aldri gå så langt som USA og Frankrike har gjort i sin privatiseringspolitikk.

Endret 22. juli 2007 av SirOppvask

[robertaas]

Å konkurranseutsette skoler og sykehus er idiotisk.

Fordi?

[McFly]

Personlig, for min egen del, ville jeg ikke brydd meg katta om jeg stod på stedet hvil mens alle rundt meg ble rikere. Så lenge jeg selvfølgelig har nok til å klare meg. Hadde jeg stått på stedet hvil som fattig ville det vært en annen sak.

 

Det er slikt som er lett å si, uten at det nødvendigvis stemmer. Hvis alle utenom deg ble mye rikere, så du mistet TV fordi du ikke hadde råd til å skifte til den nye teknologien som kom siden alle hadde råd, må slutte å kjøpe DVD filmer fordi DVD blir et dødt medium fordi nye medier du ikke har råd til overtar, at ingen gidder å omgås deg fordi du ikke har råd til å gjøre det de andre gjør og samboeren stikker og tar med ungene fordi det er flaut å ha en samboer som tjener så mye mindre enn samboerne til venninene.

[Pricks]

Den nye teknologien blir også like billig som forrige generasjon etter hvert.

[ATWindsor]

Den nye teknologien blir også like billig som forrige generasjon etter hvert.

9123812[/snapback]

 

Hvis man har råd til bedre ting for samme lønn, så er det også en velstandsøkning.

 

AtW

[Kalinken]

Det er slikt som er lett å si, uten at det nødvendigvis stemmer. Hvis alle utenom deg ble mye rikere, så du mistet TV fordi du ikke hadde råd til å skifte til den nye teknologien som kom siden alle hadde råd, må slutte å kjøpe DVD filmer fordi DVD blir et dødt medium fordi nye medier du ikke har råd til overtar, at ingen gidder å omgås deg fordi du ikke har råd til å gjøre det de andre gjør og samboeren stikker og tar med ungene fordi det er flaut å ha en samboer som tjener så mye mindre enn samboerne til venninene.

9123266[/snapback]

De to siste punktene du har skrevet ser jeg rett og slett på som irrelevante.

 

Hvis samboeren stikker fra deg på grunn av økonomien er det nok større problemer som er roten og heller dette som er den siste dråpen. Om du er en omgjengelig person tviler jeg sterkt på at ekte venner hadde latt deg i stikken på grunn av at du ikke hadde kunnet blitt med på alt.

[McFly]

De to siste punktene du har skrevet ser jeg rett og slett på som irrelevante.

 

Hvis samboeren stikker fra deg på grunn av økonomien er det nok større problemer som er roten og heller dette som er den siste dråpen. Om du er en omgjengelig person tviler jeg sterkt på at ekte venner hadde latt deg i stikken på grunn av at du ikke hadde kunnet blitt med på alt.

9124830[/snapback]

 

Det er rett og slett slik den menneskelige natur fungerer. Menneskehunner bruker sosial status for å vurdere hvilke hanner som er mest "fit". All statistikk viser at menn med lavere sosial status har høyere skilsmisserater og mindre sannsynlighet for å bli gift og få barn enn menn med høyere sosial status.

[Kalinken]

Det er rett og slett slik den menneskelige natur fungerer. Menneskehunner bruker sosial status for å vurdere hvilke hanner som er mest "fit". All statistikk viser at menn med lavere sosial status har høyere skilsmisserater og mindre sannsynlighet for å bli gift og få barn enn menn med høyere sosial status.

9124857[/snapback]

Men økonomi er ikke den viktigste faktor når det gjelder sosial status. Sosial kompetanse og selvtillit, som er ting som ikke kan kjøpes for penger, er minst like viktig. Et bra eksempel på at økonomi ikke nødvendigvis er korrelert med sosial status er statsministeren, som ikke har noen spektakulær lønn, men allikevel nyter høyere sosial status enn de aller fleste andre. Altså er stilling også et viktig parameter i denne sammenhengen.

 

Penger er kanskje en enkel måte til sosial status, men det er absolutt ikke den eneste.

[McFly]

Men økonomi er ikke den viktigste faktor når det gjelder sosial status. Sosial kompetanse og selvtillit, som er ting som ikke kan kjøpes for penger, er minst like viktig. Et bra eksempel på at økonomi ikke nødvendigvis er korrelert med sosial status er statsministeren, som ikke har noen spektakulær lønn, men allikevel nyter høyere sosial status enn de aller fleste andre. Altså er stilling også et viktig parameter i denne sammenhengen.

 

Penger er kanskje en enkel måte til sosial status, men det er absolutt ikke den eneste.

9124926[/snapback]

 

Det stemmer at visse faktorer kan kompensere, men har man lav lønn, så har man ikke noen stilling som kan kompensere for den lave lønna. Det er nemlig slik at ar man lav lønn, så har man også lav sosial status. Man har visse jobber med litt over middels lønn men høy sosial status slik som statsminister, men slike tilfeller har man ikke med lavtlønnete.