Finnes det bare en?

[Gjest Gjest_Per_*]

Jeg skal prøve å gjøre dette så kort som mulig (advarsel; det blir ikke kort). Er registrert på dette forumet fra før av, men har mange venner som også tråler dette forumet. For meg er dette mitt mest private følelsesliv som vil bli diskutert, og derfor kan dette innlegget kanskje tolkes som "grautete".

 

Jeg ble kjent med denne jenten første året på VGS. Hun er en veldig søt jente, og har i tillegg et av de flotteste smilene jeg har sett i hele mitt liv. Hun var sammen med en fyr (gikk på samme skole i klassen over), men de slo opp på slutten av det første året. Forholdet (vennskapet) mellom oss begynte sommeren mellom første og andre år på videregående.

 

Jeg og Barbara har alltid hatt en god kjemi mellom oss, og første halvåret av andre klasse (fortsatt videregående) var vi også med hverandre ofte etter skoletid. Vi skulket timer for såkalte "massasjestunder" og vi har fortsatt en fysisk kontakt jeg ikke har hatt med noen andre jenter egentlig.

 

Det var på slutten av andre klasse jeg merket det utviklet seg til noe mer. Ihvertfall fra min side. Jeg savnet henne når jeg var hjemme, småtittet på henne i timene osv. Jeg ble i det hele svært sårbar når det gjaldt henne i de fleste sosiale sammenhenger. Det oppstod småkrangler mellom oss, og dette var ofte på grunn av helt teite, uforklarlige ting.

 

Det toppet seg i April for litt over et år siden nå. Da bekjente jeg til henne at jeg var usikker på meg og henne. Jeg innrømmet at jeg hadde utviklet mer følelser for henne enn jeg egentlig var klar over. Denne bekjennelsen var midt oppi et stort skoleprosjekt. Derfor var det ikke mye tid verken for meg eller henne å bruke til å snakke om det. Jeg følte jeg ble voldtatt psykisk og et jernteppe senket seg over følelsene mine. Jeg hadde svært lite kontakt med henne siste delen av det semesteret. Jeg besøkte henne heller ikke på bursdagsfesten hun holdt for hele klassen.

 

Det fortsatte med at jeg og to kompiser dro på ferie før skolen var ferdig, uten at hun visste det selvfølgelig. Jeg kjøpte ny mobiltelefon (med nytt nummer) rett før jeg dro, og ønsket i det store og hele å ikke snakke med henne. Jeg følte meg rett og slett forrådt.

 

Det siste året på VGS har vært svært ustabilt. Jeg har i 7 måneder av skoleåret ignorert henne fullstendig, noe som i seg selv er en stor "bragd". Vi går i samme klasse. På den "obligatoriske" skoleturen utenlands kom vi i kontakt med hverandre igjen.

 

Det er en fyr i klassen som også har hatt tanker om henne, men hun har ikke vist det samme til ham selvfølgelig. Hun ville ha meg til å hjelpe henne med å bli "kvitt" ham. Han har oppført seg som en "stalker" i skummel forstand dette siste semesteret. Dette var for meg det store gjennombruddet. En kveld på turen hadde jeg drukket litt for mye før vi skulle spise sammen med resten av klassen. Det resulterte i at jeg ble geleidet inn på hotelrommet. Kort tid etterpå banket hun på døren. Trist og lei seg. Hun sa selv at hun var lei av å "gi feile signaler", noe som jeg kan understreke at hun har lett for å gi. Hun er en person som gir sterkt uttrykk når hun er glad i en person. Selv om hun anser den personen kun som en venn. Den kvelden var uansett noe av det søteste jeg har opplevd, hvor vi snakket om alt og intet. Hun betrodde til meg at hun hadde tenkt på meg som en kjæreste, "men at det ikke ville gå uansett". Jeg har latt det være med det, selv om jeg som vanlig ikke forstod "logikken", argumentet.

 

Etter denne episoden har vi begge prøvd å finne tilbake til det vi hadde før det gikk skeis. Altså, før jeg fikk sterke følelser for henne. Dette har resultert i flere massasje-episoder, noe som for meg er både lurt og ulurt. Jeg merker at noen av de vanskelige følelsene jeg har senket et jernteppe over det siste året har kommet tilbake. Jeg har også følt meg svært usikker på hva vi egentlig har. På bursdagsfesten hennes i år var jeg faktisk der. Jeg liker best denne jenten på tomannshånd (det er dumt, jeg vet det) noe som jeg også har sagt til henne. Denne fyren som har fulgt henne overalt det siste semesteret overnattet på lik linje med meg hos henne etter festen. Da han og en annen klassekamerat fant ut at de skulle ta en buss, var det bare meg og henne igjen. Det resulterte i en massasjestund (med henne liggende over fanget) som varte i over to timer. Det fine med henne er at jeg ikke alltid trenger å si noe til henne, og hun trenger ikke hele tiden å si noe til meg. Denne kosestunden har jeg aldri glemt.

 

Meg og henne har alltid snakket om å se en spesiell film sammen (en god film), og i går gjorde vi det. Hun er alene hjemme og ville ha meg på besøk. Vi kjøpte massasjeolje på nærmeste butikk og kjøpte inn snop og mat. Kvelden endte med at vi lå i sofaen og jeg strøk henne i søvn. Hun bruker normalt sett lang tid på å sovne. Men i natt lå hun altså på meg og sov så søtt.

 

Jeg vil ikke si at jeg fantaserer om henne og meg, men jeg bruker en stor del av fritiden min til å tenke på henne. Jeg hadde allerede tenkt på hvordan den planlagte TV-kvelden skulle bli, og følte at den ble bedre enn hva jeg først hadde tenkt. Det er små nyanser i livet mitt som gir inntrykk at hun er skapt for meg. Jeg er kanskje ikke skapt for henne, men hun er definitivt en jente jeg kunne ha giftet meg med. Jeg er nitten år, jeg føler derfor ikke at dette har vært/er en ungdommelig forelskelse. Jeg har fortsatt sterke følelser for jenten, og tenker ofte på hvordan et framtidig liv med henne kunne ha vært. Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre. En del av meg vil bli sammen med henne, mens en annen del bare vil verdsette det vi har sammen. Jeg vil ikke at min overbevisning om at hun er den rette skal ødelegge et vennskap som jeg føler er verd veldig mye i mitt liv.

 

Det jeg har mest lyst til å er fortsatt å bli sammen med henne, men jeg fokuserer på at vi kun gjør venneting. Jeg vil la eventuelle følelser fra henne komme naturlig, og det siste jeg vil er å presse henne. Det har jeg heller aldri gjort. Hva er best for meg (og for henne) å gjøre?

[cheeplix]

Tror ikke det finnes noe definitivt svar på hva du burde gjøre. Mitt forslag er å ta tak i deg selv og finne ut om det er verdt å ha såpass intim kontakt med henne til tross for at det kanskje aldri blir dere to. Hvis du klarer å nyte det dere har for det det er, er jo det kjempefint, men det virker nesten som om du pines litt ved å stadig bli minnet om "hva om?"

[Gjest Gjest_Per_*]

Det er nettopp det som er så vanskelig å finne ut av. Det jeg aller helst vil at hun skal være, er jo lykkelig. Når hun i halvsøvne sier at "Dette høres kanskje teit ut, men du har et godt hjerte" får det meg til å undre om det en gang kan bli oss to. Akkurat den "hva om" er en gjenganger hos meg. Hva om jeg var enda kjekkere, hva om jeg var mer muskuløs etc.

 

Hun reiser vekk nå til høsten for å studere, noe jeg synes både er bra og trist. Bra fordi jeg da får tid til å gjøre det jeg føler jeg trenger (trene, få henne på avstand etc.) for derfor å bli mer sikker på hva jeg innerst inne vil ha av henne. Jeg er usikker og prøvende for tiden. Trist fordi jeg er oppriktig glad i henne, uansett om det bare ender opp med et svært godt vennskap.

 

Jeg merker hvor vanskelig det nå er å sette følelser i ord.

[DJ_Dark]

Vet egentlig ikke helt hva jeg skal si. Det er en kjip situasjon. Måten du forteller det på virker det ut som du har veldig sterke følelser for henne. Skulle nesten tro du elsker henne med tanke på hva du tenker rundt det osv.

[TanglewoodD]

Typisk hard forelskelse. Typisk vennefelle. Typisk nedtur.

 

Vi har alle opplevd en, eller kommer til å oppleve en. Du alene, og henne har noe som ikke alle andre har, som mange andre kunne tenkt seg å ha, som for eksempel meg selv, men som de fleste vet, ting varer ikke evig, en gang skjærer det seg.

 

Jeg kan ikke "oppskriften " på å komme ut av en venne"felle" , og nå vet ikke jeg, men får hun lett "kjæreste følelser" ? Får du virker jo som en type som passer mer eller mindre perfekt hos henne.

[Maj7]

Det var trist og... vakkert å lese.

 

Blir ganske nysgjerrig på hva det er som hindrer denne jenta i å gå videre med forholdet.

Har ikke noen gode råd... ta tida til hjelp kanskje? Som du selv sier kan det være bra med denne avstanden når hun reiser. Litt seperasjon, så man får øynene opp og et klarere blikk, om det så går den ene eller den andre veien.

 

 

Bare for å svare på topic: nei, jeg tror ikke det bare finnes én for en person, men faktisk en god del der ute i det vide, brede samfunn

[Gjest Gjest_Per_*]

@DJ_Dark: Jeg vet ikke helt hva jeg føler heller. Vil jeg ha henne som en av mine beste venner, eller vil jeg ha noe mer med fare for å ødelegge det vi har? For alt jeg vet kan jo disse følelsene bare være et resultat at jeg er redd for å "miste" henne en eller annen gang i fremtiden. Jeg tror både meg og henne trenger tid. Forelskelse og kjærlighet er for meg en individuell prosess man går igjennom. Derfor kan jeg ikke få henne til å elske meg bare fordi jeg har sterke følelser for henne. Men det er ingenting som sier at det må være kjærlighet med første blikk. Ihvertfall ikke i min bok, og det er jo positivt for min del?

 

@JD_Scrubs: Jeg vil ikke kalle mine følelser for henne for forelskelse. Jeg er svært fascinert av denne personen, og noen ganger føler jeg at hun betyr alt i verden. Ingenting annet betyr noe. Hun er verdens skjønneste jente, noe jeg forteller henne så ofte jeg kan. Slike personer har jeg ikke hatt mange av i livet mitt for å være helt ærlig. Aldri vært i et skikkelig seriøst forhold, og aldri følt slike sterke følelser for en person heller. Jeg vet ikke helt hva hun føler. Det er en del som sier til meg at dette aldri vil kunne gå, men samtidig klamrer jeg meg til et håp om at det kanskje kan bli oss i fremtiden.

 

@Maj7: Jeg liker følelsen av å være glad i noen, uten en gang å tenke på noe seksuelt samkvem. Kanskje litt rart å si, men jeg har aldri "runket" til henne. Jeg vil egentlig først og fremst henne det beste, derfor setter jeg hennes ønsker foran mine. Det er hun som må ville det slik som meg. Det kan jo også være at hun ikke har noen slike følelser for meg. Jeg vet det er sterke følelser fra begges sider, men noe sier meg at hun kun ser på meg som en fortrolig og kjær venn. Kanskje det til og med er det beste? Det jeg tenker er at jeg vil være der for henne, og ofte er jo et godt og fortrolig vennskap springbrett for noe mer?

 

Takk for konstruktive innlegg, spesielt et fint innlegg fra Maj7. Videre kommentarer er selvfølgelig ønsket. Kanskje noen har vært borti noe lignende selv og har tips til hvordan man best kan takle slike følelser?

[Chosen_One]

 

Hun betrodde til meg at hun hadde tenkt på meg som en kjæreste, "men at det ikke ville gå uansett". Jeg har latt det være med det, selv om jeg som vanlig ikke forstod "logikken", argumentet.

 

Du har gjort en serie med feil her. bare for å ta overskriften frøst: NEI, det finnes ikke bare EN. Det finnes hundrevis av millioner.

For det andre:

Du har blitt det vi kaller en orbiter: Det vil si en som bare sirkler rundt henne (som en satelitt som går i bane rundt en planet) som en venn og håper hun til slutt vil se lyset.

Du er for henne en girlfriend nå, og vil mest sannsynlig ikke bli noe mer enn det. Prøv heller å sett pris på at du har fått en girlfriend, og kom deg videre i livet.

 

"Akkurat den "hva om" er en gjenganger hos meg. Hva om jeg var enda kjekkere, hva om jeg var mer muskuløs etc.

"

Slikt har ikke en dritt å si. Det er bare unnskyldninger du finner på for at du skal føle deg bedre, og ikke innse sannheten med at det er faktisk på tide at du tar et realt oppgjør med deg selv, og finne det som FAKTISK er grunnen til at du ikke har halt iland denne jenta.

 

Pick-Up-Artist

[Gjest Gjest_Per_*]

Det ovenfor var meg. En mod kan slette innlegget hvis han/henne vil. Jeg har redigert litt på innlegget;

 

Pkt 2: Ja, jeg har nok blitt en orbiter. Og det må forandres på. Det er jeg helt enig i. Nå er det dessverre sånn at hun betyr så mye for meg, akkurat nå. Derfor vil friåret, ja kanskje til og med friårene, telle positivt med å få begge våres tanker/følelser på avstand. Kanskje jeg finner ut at hun ikke er den rette for meg samtidig som hun heller ikke endrer sitt syn på meg. Det optimale hadde jo vært, slik som du sier, om hun ser lyset. Derfor vil jeg la henne litt være, men samtidig også la hun vite at jeg er der for henne. Gi henne den tryggheten, men samtidig den avstanden hun trenger. For denne omgang er jeg bare glad jeg er venn med henne, og kanskje blir det også slik i fremtiden.

 

Årsaker til at jeg ikke har dratt i land jenten kan jo selvfølgelig være så mangt. Svært mye har skjedd de siste tre årene. Det positive er jo som du sier at jeg nå har en svært god jentevenn. Jeg har lyst til å ta tiden til hjelp. Har jeg de samme følelsene for henne om ett/to år så skal jeg gjøre noe drastisk med det. Enten må jeg stadfeste henne som kun en god venn, eller så må det bli henne. En slik mellomting som jeg ligger på nå vil ikke fungere i det lange løp. Det vil til slutt ødelegge meg tror jeg.

[Maj7]

En slik mellomting som jeg ligger på nå vil ikke fungere i det lange løp. Det vil til slutt ødelegge meg tror jeg.

8999585[/snapback]

 

Nei, slike mellomting blir aldri bra. Det er godt å vite hva man er i forhold til hverandre.

 

Om det ikke blir dere to, høres det ut som du har en fantastisk venn du kan slappe av med. Men det kan være vanskelig å holde på vennskapet hvis en lufter sine kjæreste-tanker. Det kan også være vanskelig hvis en har god kontakt kun som venner, mens man innerst inne har et ønske om å bli sammen.

 

Det at hun reiser bort høres ut som en heldig forandring i situasjonen. Hadde hun blitt hjemme, hadde dere kanskje bare fortsatt som før? Og som du selv sier, det er ødeleggende.

 

 

Jeg tror og håper at du finner ut av dette selv om det ikke skjer i nærmeste framtid

[Gjest Gjest_Per_*]

Skriver dette fra mobilen i utlandet. En ting jeg har glemt å si er at da hun våknet første gangen liggende på meg, så slang jeg ut en kommentar. ''Hvordan vet man det?'' hvor jeg tydelig henviste til det mannen i filmen sa da han lurte på hvordan man var sikker på at man elsket en annen person. Hun svarte til meg: ''Man bare vet.'' Betyr sikkert ikke noe det hun sa da, men jeg er selv mye mer ærlig og direkte når jeg er full eller døsig. Jeg har og innsett at jeg skal trene og gå til psykolog følgende år.

[Gjest Gjest_....._*]

Har hatt akkurat samme opplevelsen som deg, og kan dele mine erfaringer.

 

Jeg er en gutt på 16 år. Jeg har alltid vært interrisert i jenter, syns folk er pene, men jeg har ikke hatt kjempeforelskelsen noen gang. Mange har stusset på dette, flere folk har prøvd seg på meg, men jeg har avvist, for jeg har ikke hatt så sterke følelser for folk at jeg vil ha noe seriøst og langvarig.

 

Plutselig dukket hun opp fra ingenting, og allerede de første gangene jeg møtte henne skjønte jeg at dette var jenta for meg. Allerede etter første gangen sa jeg til bestekompisen min at "Hun skal jeg ha, det er eneste dama jeg har likt".

 

Kompisen min stussa på dette, han syns ikke hun var så pen, og han skjønte ikke en dritt av dette. Jeg synes da og synes fortsatt at hun er det skjønneste i verden, og verdens beste person. Hun var alt jeg ville ha der og da.

 

Vi ble mer og mer kjent etterhvert. Det var helt klart noe mellom oss. Selvom vi ofte hang sammen flere satte hun seg alltid sammen med meg, vi pratet mest sammen og hadde klart bestemt kontakt.

 

Vi utviklert internhumoren vår, vi pratet om alt mellom himmel og jord. Etterhvert begynte vi og se hverandre mer og mer uten andre venner der, eller sammen med få andre. Når vi to dro til en annen kompis av meg og så en film sitter hun i armkroken min, lener seg inntil meg osv.

 

Vi gikk mye ute sammen, gikk lange turer, jeg fulgte henne hjem sent på kvelden og natta selvom jeg fikk husarrest av foreldrene mine. Vi var mer en venner. Vi kunne høre på musikk sammen og da hvilte hun så skjønt på meg, vi kunne stryke hverandre på hendene, holde rundt hverandre, hun hadde noen fantastiske klemmer.

 

Etterhvert begynte kompisene mine å lure på hva som skjedde. Jeg brukte masse tid sammen med henne, men vi begynte aldri å kysse og det ble aldri noe offisielt forhold.

 

Jeg begynte og lure selv også, det hadde nå gått ca ett år siden jeg møtte henne, og det siste halvåret hadde vi vært masse sammen og kost endel. Vi delte alt med hverandre, jeg delte alt med henne, utenom at jeg var stormforelsket.

 

En kveld overnattet vi på samme fest. Hun kommer og legger seg ved siden av meg, fantastisk øyeblikk. Vi holder hverandre i hendene og hun ligger inntil meg hele natten. Husker fortsatt dette, og selvom det ikke var mer enn at vi holdt rundt hverandre og klemte litt osv var dette ene øyeblikket bedre enn å ha sex, bedre enn å kysse.

 

Uka etter var jeg endelig klar, jeg var sikker på at hun likte meg, og jeg konfronterte henne med følelsene mine. Siden vi kjente hverandre så godt gjorde jeg det ikke gjennom mer flørting, gjennom en date eller et kyss. Jeg sa det rett ut.

 

Hun sa hun hadde vært forelsket, gjennom et halvt år hadde hun vært forelsket, men ikke turt å ta initiativ. Etterhvert sa hun at hun fortsatt elsket meg på en måte, men ikke som en kjæreste. At det vi hadde sammen da, det vennskapet var noe hun ikke ville gi slipp på, og hun var redd ting ville bli komplisert om vi blir sammen, at vi ville krangle og at vi ville miste den kontakten vi hadde nå.

 

Uka etter var den værste uka i mitt liv. Jeg har vært gjennom mye i livet, mistet folk nærme meg til selvmord, fått en sykdom jeg vet jeg kan dø av, men dette her er hakket værre en alt annet jeg har opplevd.

 

Jeg tok fri fra skolen, dagene gikk med til å stå opp sent, prøve å spise, gråte, spy, spise, spy, gråte sove. Sånn gikk det en uke, og jeg var så langt nede som jeg aldri har vært.

 

Sånn som situasjonen var da hadde jeg gjort meg avhengig av henne. Hun var blitt til det beste i livet mitt, hjørnesteinen for at jeg skulle føle meg glad. Når jeg skjønte hun ikke var forelsket lenger var det som å skru av en lysbryter.

 

Etterhvert som jeg kom til hektene brukte jeg mye tid på å tenke på meg selv, analysere meg selv som person, mine følelser til andre, og hvilke alternativer jeg nå hadde. Jeg kom fram til at jeg hadde tre alternativer (jeg tror samme analyse burde funke for deg)

 

1) Fortsett å møt henne. Fortsett å vær hennes beste venn, selvom det ikke blir noe mer. Du vil miste håpet om kjæreste, men føle gledene rundt vennskapet. Risikoen her var at følelsene for henne som kjæreste kunne komme tilbake.

 

2) Fortsett å møt henne, se ann situasjonen og prøv deg igjen. Dette er det man ønsker, men ikke alltid det lureste. Om det ikke kan bli noe mer enn vennskap er dette å klamre seg fast til en siste drøm, rett og slett å utsette nederlaget litt.

 

3) Slutt å møt henne, kutt all kontakt.

 

Jeg valgte alternativ 2. Jeg fortsatte å møte henne, vi snakket fortsatt om alt sammen og mye om forholdet vårt. Der og da funka det ok, men for å distansere seg fra meg prøvde hun seg på en annen type. Hun har senere fortalt at hun ikke var forelsket i han, og hele situasjonen ble veldig rar.

 

Jeg analyserte meg selv, og jeg innså at jeg ikke kunne binde meg så mye til en person, ialfall ikke før jeg vet helt 110% hva personen føler for meg.

 

Jeg begynte med mange positive ting for å få fokus på andre ting. Jeg har trent mer, jeg har spilt mindre data, jeg har vært mye med kompiser og vært ekstra grei mot dem, jeg har øvd mye på instrumentene jeg spiller og jeg har gjort ting som er godt for meg selv.

 

Jeg har brukt en del tid til å tenke på følelser, og jeg er blitt en mye sterkere person etter dette. Jeg føler jeg har mer kontroll over mitt eget liv og at jeg har fått mer positiv energi inn i mitt eget liv. Jeg er ikke lenger 110% avhengig av henne for å få denne energien.

 

Nå har jeg begynt å møte henne igjen. En stund fungerte alt bra, vi var gode venner og forelskelsen var borte. Jeg ante fred og ingen fare og fortsette å møte henne.

 

Det som skjedde da var at jeg ble stein død inni meg. Føler ikke en dritt for andre personer, jeg har litt følelser for henne. Men ikke noe for noen annen.

 

Nå er jeg drittlei, og jeg vurderer å droppe henne helt, eller prøve å bli sammen med henne. Vennskapet er ikke ett alternativer lenger, for det ødelegger meg innenifra. Selvom jeg er 16 og selvom mange sier at dette bare er en vanlig forelskelse er jeg sikker på at det er noe mer.

 

Jeg er sikker på at denne dama er perfekt for meg, hun er alt jeg vil ha. Jeg vil ikke ha noen annen akkurat nå, jeg vil ha henne. Om jeg ikke kan få henne, så vil jeg ikke se henne mer. Jeg håper fortsatt det går bra for henne, men jeg orker ikke å være rundt henne om det ikke kan bli oss to.

 

Senere, om jeg får følelser for andre personer, om jeg finner en bedre enn henne, så kanskje jeg kan møte henne igjen. Som jeg sa til henne "Jeg er ikke lei meg fordi vi ikke er sammen, jeg er lei meg fordi jeg er usikker på om jeg noengang finner en bedre person enn deg". Da begynte hun å gråte.

 

Mitt tips til deg er å bruke en del tid på deg selv, tenke på hva som skjer rundt deg og dama. Jeg ville enten prøvd å få til noe eller droppa henne, det er det jeg skal gjøre selv.