Jeg sliter med hypokondri

[Ustedalen]

Jeg har slitet med dette siden jeg var en liten unge, og det har plaget med virkelig.

Jeg aner ikke hvorfor jeg har det, men det er bare en stor frykt. Jeg husker når jeg var en liten unge og mistet en 5 kroning i en søplekasse. Jeg tok den opp igjen, og fikk en stor frykt om at jeg ble smittet med AIDS. Jeg gikk aldri nær venninnen til mamma som hadde kreft, og hvis jeg ble tvunget til å snakke med henne holdt jeg som regel pusten.

 

Nå i senere tid så tror jeg at det hele har bygd seg ganske kraftig opp. Jeg har ikke peiling på hvor mange ganger jeg har trodd at jeg har hatt kreft eller en annen uhelbredlig sykdom. Det gikk faktisk så langt i fjor at jeg fikk et angstanfall og var på nippet til å besvime. Jeg har trodd at jeg har fått fugleinfluensa, diverse krefttyper, må amputere ett bein og diverse andre sykdommer.

 

Jeg vet jeg sliter med dette og jeg vet det er et problem, allikevel klarer jeg ikke å kontrollere frykten. Det blir så virkelig der å da!

De eneste som faktisk kan roe meg ned når jeg er i denne tilstanden er fagpersonell eller min egen mor. Problemet er at jeg egentlig ikke klarer legekontor/sykehus, og jeg blir ”dårlig” når jeg nærmer meg de stedene. Så hvis ikke moren min er til stede kan det være at jeg går rundt og tror at jeg har en form for kreft, men jeg tørr rett å slett ikke å gå til legen.

 

Nå skal det sies at dette ikke skjer så alt for ofte. Kanskje 5 ganger i året, hvis ikke mindre. Men jeg er så lei av å ha det slik. Hadde mitt siste anfall for ett par dager siden, og jeg orker dette rett å slett ikke mer.

 

Er det noen som har hatt det lignende og har noen tips å gi? Eller noen som kan gi noen tips i det hele tatt?

[Isbilen]

De fleste har vel en slik periode i oppveksten; jeg var også pissredd for HIV og kjøttetende bakterier og alt faenskapet jeg leste om i En Gal Gal verden da jeg var 10-11, men det pleier å gå over. Du er jo ikke helt tørr bak øra enda, og kan fremdeles vokse det av deg. En prat med en lege/psykolog er likevel en ide.

[Ustedalen]

Jeg vet de fleste har hatt det slik, men jeg har hatt dette så lenge jeg kan huske og hørte om sykdommer. Altså i alle fall i 15 år.

[Demonfudge]

Har en kamerat som er sånn.

 

I løpet av 2 uker så fikk han plutselig 5 sykdommer, og har lagt om kostholdet på grunn av det. Han har ikke tatt noen prøver for det, og han har heller ikke fått beskjed fra legen sin om at det faktisk feiler han noe.

 

Fyren veier 60 kg, er 182 cm høy, og han spiser 2-3 knekkebrød om dagen. Resten av måltidene så drikker han en eller annen form for shake.

 

I ca to år så har han lagt seg 4-5 om morgenen og stått opp rundt 13-15 på dagen. Han klager over at han er så sliten, og avviser at døgnrytmen hans har noe med det å gjøre.

 

Håper det kommer et par fine tips i denne tråden.

[FrenChie]

Kjenner meg igjen i det der. Har hatt mine perioder hvor jeg har trodd at jeg har hatt alle slags typer forskjellige sykdommer. Det er blant annet hjernesvulst som har gått igjen, siden symptomene er så lett å "inbille" seg.

Når jeg var liten var jeg livredd for hiv/aids, og jeg måtte gå på den andre siden av veien hvis jeg møtte på folk av afrikansk opprinelse. Frykten for AIDS er heldigsvis helt borte nå.

Så fort det skjer noe unormalt med kroppen min så tenker jeg at det er noe alvorlig som svulst/kreft o.l. Utrolig slitsomt til tider, men heldigsvis har det roet seg i det siste.

De fleste hypokondere er 100% overbevist at frykten er "reel", mens du inrømmer at frykten er overdrevet og det er et stort skritt i riktig rettning.

Jeg har ikke noen konkrete tips til å gi deg annet en å oppsøke profesionell hjelp. I mitt tilfelle har trening og fysisk aktivitet hjulpet til de grader. ( Husk at vi bare kan tenke på en ting om gangen )

[Naranek]

I ca to år så har han lagt seg 4-5 om morgenen og stått opp rundt 13-15 på dagen. Han klager over at han er så sliten, og avviser at døgnrytmen hans har noe med det å gjøre.

Fyren er jo tydeligvis syk, bare ikke på måten han tror. Det er klart man blir dårlig med et slikt kosthold.

[Mrpusten]

Ja, jeg skjønner deg godt! Har hatt det sånn til tider jeg også. Ikke særlig godt. Vet ikke helt hva jeg skal si, men prøv å si til deg selv" omg, nå tenker jeg bare helt kuk" Ikke vet jeg... Vi er så glade i livet alle mann her, så vi må prøve å få mye ut av det. Og det skal skje av seg selv..

[warneck]

Jeg ville absolutt anbefalt profesjonell hjelp, og det over lengre tid. Noe du har hatt problemer med i 15 år vil du ikke "riste av deg", som enkelte her foreslår. Det finnes forresten eksperter på dette området.

 

FrenChie har foresten et glimrende råd, som gjelder all slags psykiske problemer, og det er fysisk aktivitet. På de fleste vil dette ha en god og veldig positiv effekt. Og det er veldig lett at sykdomstegn blusser opp igjen om du har en treningsfri periode faktisk.

[griped]

er litt enig med deg hansenx. Se deg selv i speilet og tenk at du tenker helt feil, at ikke la "det" få overhånd. Bestem deg for fult at dette skal du klare å overvinne, få god selvtillit til å gjøre det

[Ustedalen]

Jeg ville absolutt anbefalt profesjonell hjelp, og det over lengre tid. Noe du har hatt problemer med i 15 år vil du ikke "riste av deg", som enkelte her foreslår. Det finnes forresten eksperter på dette området.

 

FrenChie har foresten et glimrende råd, som gjelder all slags psykiske problemer, og det er fysisk aktivitet. På de fleste vil dette ha en god og veldig positiv effekt. Og det er veldig lett at sykdomstegn blusser opp igjen om du har en treningsfri periode faktisk.

8980970[/snapback]

Jeg vet ikke helt om jeg gidder å gå til psykologisk hjelp. Altså, det skjer maksimum fire ganger i året, hvis ikke mindre. Psykologisk hjelp er både dyrt, og vanskelig å få tak i her i Hallingdal.

 

Trener selv også aktivt, så det skal det ikke stå på.

er litt enig med deg hansenx. Se deg selv i speilet og tenk at du tenker helt feil, at ikke la "det" få overhånd. Bestem deg for fult at dette skal du klare å overvinne, få god selvtillit til å gjøre det

8981728[/snapback]

Selvtilliten er det ikke noe galt med i det hele tatt. Den er på topp, og kan sannsynligvis ikke bli høyere enn det den er nå. Jeg tviler også på at hypokondri har noe med lav selvtillit å gjøre.

[Melisma]

Det som kan hjelpe er jo at du faktisk prøver å huske på at det gikk bra alle de gangene du var inne i denne "sykdommen" som du trodde du hadde.. at du trener deg på det å kjenne på at du egentlig ikke har noen håndfaste bevis på at de bekymringene dine faktisk var ekte! Du har falsk angst over noe som kun eksisterer i hodet ditt.. det er ikke virkelig! Du må lære deg og tro på det..

 

Du lager dette selv og blåser det opp til noe katastrofalt.. Og det er kun du som kan degradere den frykten igjen, like lett som når du blåste den opp..

 

og etterhvert så kan du kanskje begynne å sette pris på at du faktisk lever og puster og har det forholdsvis bra, og at du ikke lenger gidder og la deg bli trukket inn i denne sykdomsverdenen du har laget oppi hodet ditt.. for du vil ikke sitte som 80 åring og tenke på hvor mye tid du kastet vekk på ubegrunnede bekymringer..

 

Hvordan tenker/føler du deg etter du har kommet deg litt "ned på jorda" igjen blandt oss levende da? håper du skjønner hva jeg mener..

[LiamH]

Trikset med hypokonderi er "tenkt sykdom". Altså, det er som regel stor forskjell på den reele sykdommen og den "tenkte sykdommen". M.a.o. så er det en del uvitenhet i alt dette. Man lager seg egne forestillinger om sykdomsforløp eller sykdommer man har hørt om. Det man ofte tilegner denne sykdommen er de tingene man er mest redd for.

 

I de fleste tilfeller så stemmer det sjelden og det er vel ikke tall på hvor mange ganger en vanlig kjertel har fått rollen som en ondartet svulst. Det man kan begynne å tenke på og jobbe med, er å skille det man frykter mest og forskjellige sykdommer. M.a.o. begynn å jobb med å innse at de "sykdomstegnene" du finner hos deg selv, faktisk er oppfunnet og konstatert av deg, ikke av en lege eller ved en diagnose. Når du begynner å kartlegge disse sykdomstegnene som man ser etter hos seg selv, så isoler dem og knytt dem til din egen angst. Prøv å finn ut hvilker sykdommer du oftest tror du har og hvorfor spesielt disse sykdommene skremmer deg sånn. Når du har klart dette, vil du kunne begynne å jobbe med roten til problemet, nemlig det som egentlig skremmer deg, nemlig dine egne forestillinger og katastrofetanker.

 

Eksempel: Hvis man er redd for kreft (eller sykdom generelt, men ta kreft som et eksempel), så er det noe som gjør at denne sykdommen skremmer deg. Hva ser du for deg når du hører om denne sykdommen? Hvilke senarioer kjøres gjennom tankene dine? Det er nemlig dine tanker om følgene av kreft og det du tror du må igjennom som gjør at kreften blir så skummel. Din egen "tenkte sykdom", altså din versjon av kreft, er det som setter i gang angsten og da tenker man som regel på de symptomene, behandlingen eller syksomsforløpet, og følgene av dette, som skremmer deg mest og som trigger angsten, uten at det trenger å ha rot i virkeligheten eller noe som helst med kreft å gjøre. Man ser f.eks. for seg lange måneder med smerte, flere måneder med isolasjon på et sykehus, ensomhet osv. og ikke minst: Ustanselig angst og panikk, under hele sykdomsforløpet, som ikke kan stanses fordi legen ikke kan avkrefte at det feiler deg noe (og akkurat dette er hele poenget med hypokonderi!

 

Har man hypokonderi, så er man ofte ikke redd for sykdommer, men man forbinder sykdommer med ren angst, slik at man er mer redd for angsten den fører med seg, enn de reele symptomene og sykdomsforløpet den i realiteten har. Derfor frykter man til slutt alle sykdommer i og med at man vet at man får angst av dem. Det som er tilfellet er at det er angsten man frykter (den blir en slags symptom på sykdommen) og ikke den reele sykdommen man hører om. Man oppsøker derfor alt av info om sykdommen for å prøve å roe seg selv ned og finne grunner til at man ikke er syk (dette fungerer som regel MOT sin hensikt og gjør ting verre), kun for å dempe angsten, ikke fordi man egentlig tror man har blitt syk. Hypokondere oppsøker derfor lege hele tiden, ikke for å få beskjed om at man ikke er syk (det vet de innerst inne), men for å prøve å dempe angsten og for å få "rettet litt" på de katastrofetankene man har (som er hele grunnen til angsten)!

 

Kort fortalt: Finn ut hva dine katastrofetanker, som kommer når du får angst for en sykdom, innbærer (det er dette du er mest redd og som lager angsten din) og begynn å jobb med disse uten å knytte dem til en sykdom. Det er ikke alle sykdommer man er redd for (de innebærer m.a.o ikke det man frykter) og derfor er det noe spesielt man knytter til de sykdommene man frykter mest. Finn ut hva det er og begynn å jobb med den angsten du har for akkurat det senarioet du forestiller deg.

 

Det skal sies at dette ofte krever profesjonell behandling, i og med at det kreves klare mål, råd, veiledning og retningslinjer for at man skal klare å jobbe seg ut av det, men det går likevel ann å få litt oversikt og begynne med lett angsttrening på egenhånd.

 

P.s: Dette emnet er ganske komplisert, så blir sikkert litt forvirring rundt det jeg har skrevet, men det er vanskelig å skulle fatte seg i korthet og å få med hovedpoengene uten å skrive en avhandling på flere sider. Beklager derfor hvis det ble litt rotete. Får heller prøve å forklare nærmere hvis noen lurer på noe mer eller trenger forklaring på noe av det jeg har skrevet.

[Beethoven]

De fleste egoister er hypokondere! Men du er ikke hypokonder, du har bare angst. Bestemødre som skriker etter oppmerksomhet og skriker de har kreft er hypokondere. Kjenner meg igjen i hva du skriver. Men, jeg har klart å leve med det, jeg synger den sangen i Jungelbukken "Ta livet som det faller seg, ta det som".. bla bla! Hjelper så mye!