Lever i en drømmeverden

[Gjest Gjest_gjest_*]

Jeg har et lite problem, vet ikke hvor jeg skal ta det opp, så ja, fant ut at jeg kunne ta det opp her, kanskje noen av de smarte forums brukerene hadde noen lure svar...

 

Jeg har nå den følelsen at jeg bare er tilskuer på alt som skjer, jeg for ikke noe glede av å gjøre ting, det er " oi, det var jo sååååå spenndende ", jeg har problemer med å sosialisere med folk, jeg sitter bare foran pcen min hele dagen, gjør ikke noe fornuftig.

 

Jeg tok dette opp med en venn av meg som jeg pleier å snakke med når jeg har problemer, han sa:

 

" Du skal ikke leve når du er student, du skal bare eksistere "

 

men jeg vil ikke dette! jeg vil leve nå! Og hodet mitt har funnet en ikke så sunn løsning på det;

 

Jeg går rundt og dagdrømmer hele tiden, jeg har på en måte et helt eget liv inni hodet, hvor alt er som jeg vil, ja, jeg har hørt om å dag drømme, men dette gjør jeg veldig mye av dagen, bare ligger/sitter der og drømmer, det tar også vekk søvnen min etter som at drømmingen erstater søvnen min!

Jeg har hatt dette en god stund nå, kanskje 3mnd, vet ikke helt hva som skjer rundt meg lengere...

Jeg blir ofte inviter med på sosiale begivnheter, men jeg har bare ikke ork, blir heller til at jeg sitter på rommet mitt foran pcen eller at jeg hører på musikk mens jeg drømmer...

 

Dette har også gjort at jeg har problemer med å fokusere, jeg synes ting er interisang i sånn 1 dag før alt blir like kjedlig igjen, eller når jeg prøver å fokusere på diverse oppgaver ( som f.eks skole oppgaver ) så setter jeg meg ned men greier bare ikke å starte...

 

Noen som har noen tips på hvordan jeg skal brekke meg løs fra dette?

[Wubbable]

Du høres ut som meg...

Jeg har også lange dialoger i min egen drømmeverden, hvor jeg blir helt "koplet ut" fra denne verdenen, glemmer liksom alt..

 

Har merkelig nok også tenkt på at dette bare er en drøm, at jeg en dag vokner opp... Det er jo teoretisk sett mulig, hva om jeg ligger i en koma i den ekte verdenen, og dette livet er en gigantisk drøm hjernen min har lagt over 17 år

 

edit: Eller hva om når man dør, vokner man?

You never know...

Endret 29. juni 2007 av Wubbable

[LiamH]

Det du beskriver høres ut som "depersonalisering" (Wubabble husker sikkert dette fra en annen tråd). Det er et symptom på depresjon eller/og angstlidelser.

 

Verden rundt deg føles drømmeaktig, uvirkelig og som om at man "ser omgivelsene på TV". Man føler også at det som skjer ikke angår deg. Man blir liksom en tilskuer til det livet man er vant til å leve. Man kan også føle at sine egne tanker og kropp virker fremmed.

 

Høres dette ut som det du sliter med? Du høres i allefall deprimert ut.

[Wubbable]

Husker det ja... Er depersonalisering også når man konstant vil være noen andre?

[Gjest Guest]

LiamH:

 

Ja, veldig godt forklart egentlig...

 

Wubbable:

 

Jeg har det sånn at når jeg greier å tenke "mine egene tanker" så vil jeg gjerne sosialisere, og dette pleier å ha to forskjellige effekter når jeg kommer i kontakt med folk.

 

1. Jeg blir helt tilbake trukken, jeg føler meg bare ikke komfortabel sammen med andre, og jeg vil vekk så fort som F.

 

2. Jeg blir oversosial viss jeg kommer i kontakt med noen få spesiele folk, folk jeg så vit kjenner, jeg bare snakker og snakker og snakker og greier ikke å holde kjeft, akkurat som om alt som egentlig skulle komme ut når jeg snakka med venner presser seg ut der og da... Men dette er noe som skjer svært sjeldent..

 

Kan deprimesjon arves? Ligge i familien? fordi at jeg vet at mamma har slette en del med det tidligere..

[Gjest member-101642]

Ja, depresjon og andre psykiske problemer kan være arvelige. Barn av foreldre som har slitt med tung depresjon, er spesielt utsatt for å bli depressive.

Endret 29. juni 2007 av member-101642

[Wubbable]

Hvordan kan tanker være arvelige?

Blir bare et uforståelig / umulig konsept...

Jeg mener det har med hva som skjer i livet, og bare det...

 

1. Jeg blir helt tilbake trukken, jeg føler meg bare ikke komfortabel sammen med andre, og jeg vil vekk så fort som F.

8971013[/snapback]

Alltid når jeg skal noe sosialt, ex; På kino, så stresser jeg alltid så mye.. Får alltid vondt i magen, som om jeg er redd for noe

Endret 29. juni 2007 av Wubbable

[Gjest Guest]

En ting til som kanskje kan spille inn?:

 

- Jeg lytter alltid på hva andre har å si av problemene sine, uansett hvor lite lyst jeg har.. Det er veldig ofte venner kommer til meg ang. problemene sine.

En ting de ofte er når de kommer er sure/irriterte/pisst off, så de kjefter ofte på meg for å få ut alt sinne, noe jeg godtar fordi jeg vet at det hjelper, men med engang jeg prøver å få hjelp av dem så er det veldig ofte " jaja.... " noe som frustrerer vettet av meg!

 

" Alltid når jeg skal noe sosialt, ex; På kino, så stresser jeg alltid så mye.. Får alltid vondt i magen, som om jeg er redd for noe "

 

Jeg har alltid den følelsen FØR jeg ankommer plassen hvor jeg skal møte folk, når jeg går hen ditt så har jeg den følelsen med vondt i magen og ekstra stress.

 

Men med det å stresse? Jeg stresser alltid, uansett hva jeg gjør så stresser jeg... Dette er noe jeg faktisk gjør bevist fordi at viss jeg stresser så kan jeg ikke begynne å føre samtaler/dialoger oppi hodet mitt.....

[Wubbable]

Jeg vil heller ha samtaler og leve i drømmeverdenen min, enn å stresse

Får også alltid så løs mage, så det blir alltid til at jeg sitter på do i en halvtime før jeg går

[Gjest Guest]

" Jeg vil heller ha samtaler og leve i drømmeverdenen min, enn å stresse "

 

Det er bare det at jeg tviler sterkt på at det er så veldig sunt å skape seg en helt egen virklighet oppi sitt eget hode...

[Gjest member-101642]

Hvordan kan tanker være arvelige?

 

Manisk depresjon og bipolare lidelser kan være arvelige. Kilde

[Wubbable]

Men jeg liker drømmeverdenen, for med en gang jeg begynner å tenke på virkeligheten, blir jeg deprimert...

 

Og da mener jeg med en eneste gang... Låg i senga i går kveld, og var kjempeglad.. Hadde gjort masse arbeid på DreamJournal som jeg var veldig stolt av, og hadde ledd skikkelig godt av "how i met your mother" (tvserie), var med andre ord nogså glad...

 

Så begynner jeg å tenke litt, fordi jeg ikke får sove, så tenker jeg på noe (husker ikke hva) som leder til at jeg tenker på andre ting, som får meg til å bli deprimert

 

Har forresten en god forståelse av hvordan hjernen min fungerer, jeg vet liksom hvordan alt er linket opp... Enklere forklart, når jeg tenker på noe, så vet jeg hva andre ting jeg kommer til å tenke på, alt har referanser til andre ting liksom

 

Føler at jeg har et mer åpent sinn enn de fleste, men fortsatt, så tåkete... (Den setningen er MYE bedre på engelsk )

 

 

Dette ble kanskje litt OT, men måtte få det ut..

[LiamH]

Hvordan kan tanker være arvelige?

Blir bare et uforståelig / umulig konsept...

Jeg mener det har med hva som skjer i livet, og bare det...

8971264[/snapback]

 

Man arver ikke tankene, men gener som gjør deg mer utsatt for depresjoner. Depresjoner er som regel enten en følge av ytterlige påkjenninger eller biologisk betinget.

 

Det at man "arver" en depresjon" betyr ikke at du "overtar tanker og følelser" fra dine forfedre, men at du får den samme kjemiske ubalansen. Det igjen fører til at man opplever mye av de samme problemene som den du har arvet det fra, i og med at en depresjoner, uansett person, har mange faktorer som går igjen i hvert enkelt tilfelle.

 

Depersonalisering har ikke noe direkte med å ønske å være noen andre. Depersonalisering er et sykdomstegn ved depresjon, angstlidelser, traumer og begynnende Schizofreni (som også vil innebære at en psykose er tilstede samtidig). Det å ønske å være noen andre dreier seg mer om misnøye, ønske om å flykte fra problemer/følelser eller lengsel etter forandring etc. og er ikke et tegn på sykdom, men heller en indikator på at man ikke er fornøyd med seg selv og/eller det livet man lever.

[Wubbable]

traumer og begynnende Schizofreni (som også vil innebære at en psykose er tilstede samtidig).

8973714[/snapback]

Husker når vi fikk et blad i klassen om psykose og sånn... Så refererer en i klassen til meg.. Jeg ble bare så jævlig forbanna, fikk lyst til å... Ja, skal ikke gå inn i detaljene