Full av sinne! Hva kan jeg gjøre?

[Gjest Gjest_Anonym_*]

Skriver dette anonymt fordi jeg skammer meg litt over at jeg har slike tanker som de jeg skal dele med dere nå. Jeg er nemlig full av sinne og hat overfor andre mennesker og verden generelt. Jeg har mange bilder oppi hodet av meg som skader andre. Det verste er at jeg på en måte gleder meg over disse tankene. Jeg liker makten jeg føler når jeg i tankene utfører voldelige handlinger eller sier noe frekt eller ondskapsfullt til folk, som virkelig sårer dem. Ingen ting betyr så mye for meg lenger. Jeg kan gjøre mye uten å få dårlig samvittighet. Det kan bl.a være å stjele, komme med sårende kommentarer til folk, ødelegge andres eiendom o.s.v. Familien min sier til meg at jeg er lite omtenksom og at jeg ofte sårer dem med mine kommentarer. Klarte å såre en venn skikkelig også for kort tid tilbake. Sa så mye ondskapsfullt. Følte et enormt hat. Der og da likte jeg virkelig tanken på at jeg hadde klart å si noe som virkelig såra. Likte tanken på at jeg hadde fått ut sinnet mitt. Følte meg litt mektig faktisk. Men senere angra jeg, egentlig mest fordi jeg var redd for å miste en av de få vennene mine. Frykten for å ende opp ensom var nok egentlig større enn angeren. Søsteren min fikk besøk for noen dager siden og da ville hun at jeg skulle komme og spise middag sammen med resten av familien, slik at venninna ikke skulle tenke at jeg ikke kom p.g.a henne. Jeg hadde ikke lysst av en dum grunn jeg ikke gidder nevne her. Hun ble helt fortvila. Sa "please" flere ganger, men jeg nekta. Hun syntes det var dumt. Jeg pleier som oftest å holde meg unna når hun får besøk og derfor bekymra hun seg for at venninna ville tenke at jeg mislikte henne. Kunne ikke la være å le litt for meg selv når jeg så hvor fortvila hun var. Føltes litt bra på en måte. Var så rart å tenke på hvor mye innvirkning min tilstedeværelse hadde. Til slutt gikk hun så langt som å love at hun ville gi meg penger for å komme, så det endte med at jeg kom til middagsbordet alikevel. Jeg pleier å kritisere søstera mi mye, mest fordi hun er så ulik meg selv og ikke forstår meg det grann.

Jeg er likegyldig til så mye, bortsett fra mine egne følelser. Føler hele tiden at alle er imot meg og at ingen bryr seg. Går rundt og synes skikkelig synd på meg selv. Tenker at jeg har kjedelige venner og et tragisk liv.Ubetenksomheten har blitt min måte å hanskes med dette på.

Uansett vet jeg ikke hva jeg skal gjøre med meg selv. Jeg har dikta opp en verden i hodet mitt der jeg henger med en gjeng tøffinger og vi lever slik at vi bare bryr oss om hverandre og driter i alle andre.

Er det noen andre som kjenner seg igjen?

 

Hilsen empatiløs

[Gjest member-101642]

Høres alvorlig ut det der. Du burde oppsøke profesjonell hjelp. Kanskje du lider av sadisme?

[Karl-Peder]

Øøh.. Det høres ikke ut som en dårlig ide å søke profesjonell hjelp, nei. Lykke til med "anger management"

[pumba50]

Høres alvorlig ut det der. Du burde oppsøke profesjonell hjelp. Kanskje du lider av sadisme?

8964017[/snapback]

Nesj, fyren er jo her og forklarer sitt problem. Dette beviser at han ikke vil være slik. Han vil endre seg men vet ikke hvordan.

[Gjest Gjest_Anonym_*]

Profesjonell hjelp får jeg allerede. Jeg har vært mer omtenksom tidligere i livet enn jeg er nå. Pleide å ha mer medfølelse, selv om jeg egentlig alltid først og fremst har tenkt på meg selv. Har opplevd en del dritt opp gjennom årene, men vet jo at jeg ikke kan legge hele skylden på andre. Men at det har påvirka meg kan jeg nok ærlig si.

[pinnsvin]

Hvor gammel er du?

 

Minner desverre litt om hvordan jeg brukte å være/ha det. Dunno hva som forandret meg, jeg ble bl.a. veldig såret selv og tok et stort oppgjør med hvordan jeg ble oppfattet av andre personer.

 

Ta deg en dag og tenk virkelig over livet dit og hvordan du vil være. "Gjør mot andre det du vil andre skal gjøre mot deg" hjalp meg mye.

 

Frykt er en viktig faktor tror jeg.

 

Men profesjonell hjelp er vel ikke en så dum ide hvis du føler det er riktig for deg

[ChrML]

Kan nok ikke hjelpe deg her... jeg er helt 100% motsatt . Men jeg vil absolutt anbefale å fortsette med professjonell hjelp, men du må også være innstillt på å forbedre deg... Du kommer til å ende opp som en psykotisk drapsmann hvis du ikke forandrer deg... Hva har skjedd med deg siden du har begynt å tenke sånn? Ta vare på personene rundt deg og ikke tenk på deg selv som en sjef/hersker over de. Du kommer garantert til å miste alle vennene dine og du får hvertfall ingen nye hvis du driver på sånn.

 

Hva med ADHD, har du det? Det finnes medikamenter mot sinne og frustrasjon forårsaket av det.

Endret 28. juni 2007 av chrml

[LiamH]

Du ser i allefall at dine tanker, fantasier og følelser er en smule "ensporet" og ganske narsisistiske og sadistiske... det er en start! Likevel, så har du ikke mistet evnen til å skille rett og galt eller selvinnsikten. Det virker som du får en slags "rus" av å heve deg over andre ved å trykke dem ned verbalt og din mangel på medfølelse dekkes nok over av sinne og ditt forsvar, som beskytter deg fra å føle på hvor ufin du faktisk er mot folk. Det å føle på andre sin smerte eller å bli følelsesmessig involvert med andre gjør deg sårbar og det virker som om det er akkurat det som er ditt problem. Ved å såre folk og dytte dem unna, så holder du dem "nede" og på en avstand som sansyneligvis er trygg for deg.

 

Samtidig så sitter du ganske ensom og "på avstand" fra resten av de du har rundt deg og synes synd i deg selv. Ganske ironisk egentlig, at du sitter og synes synd i deg selv og spiller offer i en situasjon som du 100% er ansvarlig for selv og som du vedlikeholder ved å fortsette din usmakelige oppførsel. Spørsmålet er "Hvorfor gjør du dette"?

 

Hva skjer hvis noen setter deg på plass og gir deg en skikkelig verbal skyllebøtte tilbake? Blir en slik naturlig følge av din oppførsel bare enda mer brensel på bålet ditt eller er det kanskje slik at du faktisk ønsker at det skal skje, istedet for at folk bare trekker seg unna? Noen ganger så sier vi stygge ting eller "trykker på knappene" til folk bare for å se hvilken reaksjon vi får tilbake eller for å sjekke hvor landet ligger med de vi har rundt oss. Det virker som om du "tester" dine nærmeste for å se hvor mye de bryr seg og hvor mye dritt de kan ta imot før de forlater deg m.a.o hvor mye de er glad i deg. Det at enkelte av dem faktisk legger seg flat, gjør at du får "positive" responser fra dem, i form av at de ikke trekker seg unna, men heller kjemper for å holde på deg. Hvis det ikke skjer, så får du "dårlig samvittighet" fordi du har klart å gå over grensen og du "mister taket på dem" og blir alene med deg selv og sinnet ditt. Kan dette stemme eller er jeg helt på bærtur?

 

Uansett, så er sinnet ditt helt klart din måte å beskytte deg på og dine fantasier innholder ting som tegner på behov for tilhørighet og savn etter aksept. Noe av det du burde spørre deg selv om, er hvorfor du går så godt overens med denne "gjengen" du fantaserer om, istedet for at du slenger med kjeften til dem også, slik du gjør med alle andre? Hva gjør denne gjengen så spesiell? Kan det være av den grunn at dine fantasier er den eneste plassen du tør å slippe folk innpå deg og den eneste plassen der du har 100 % kontroll over dine omgivelser?

 

Bare noen få av de tankene som slo meg når jeg leste ditt innlegg...

[nabbskall]

Gaa til psykolog!

[Hjertevarm]

Snakk med legen din. Bra om du får proffesjonell hjelp, men det finnes mange alternativ, du må finne det alternativet som er det rette for deg.

- Psykolog/psykiater

- Gruppetarapi

- Mestringskurs

- Det finnes også noen medikamenter som kan hjelpe deg i kortere perioder

 

 

Altså, mange muligheter.

Det gjelder å finne det som virker for deg.

 

Du har et problem, du er ihvertfall så våken at du har innsett dèt...det er faktisk et godt skritt på veien.

Mange finner også hjelp i psykosomatisk fysioterapi i tillegg til annen hjelp.

 

Ønsker deg lykke til.

Jeg er glad du tar tak i dette selv.

Det betyr at du egentlig vil, og ønsker, å være annerledes.

Endret 29. juni 2007 av Hjertevarm

[Gjest Gjest_Anonym_*]

Jeg er egentlig ganske sjenert av meg og har ikke lett for å få nye venner. Mesteparten av vennene mine føler jeg ikke en gang kjenner den ordentlige meg. Det er mine nærmeste (familie og bestevenn, spesielt familie) som får gjennomgå. Denne vennen min har egentlig svært skjelden opplevd å bli ordentlig såra p.g.a meg. Jeg regnes tross alt som bestevennen. Må også få sagt at jeg trives godt sammen med denne vennen. Vi har mange felles interesser og jeg føler vi forstår hverandre bedre enn noen andre. De andre vennene mine, bortsett fra en oppfatter meg bare som en gøyal og grei person som skjelden blir sint. Altså har de bare sett en side av meg. Har bare latt dem se det positive. Innvendig er jeg et stort kaos. Det er så mange ukontrollerte tanker der. Jeg vet at det er utløst av usikkerhet. Jeg har blitt rakka ned på og nedverdiget hele livet og dette har resultert i at jeg har blitt sint på mennesker generelt. Jeg har strenge foreldre og derfor blir det også mer spennende å tøye grensene. Jeg tar meg lett nær av ting andre sier til meg, så jeg burde tenke at jeg ikke ville være en slik person som sårer andre selv. De som ikke kjenner meg oppfatter meg som en snill person, tror jeg i hvert fall og kunne nok aldri forestille seg at jeg har så mange syke tanker og er så tidvis ond. Folk forbinder ofte sjenanse med snillhet, men det er i hvert fall ikke riktig i mitt tilfelle. Tankene jeg har er mitt verste problem. De føles så virkelige. Følelsene er ekte. Hatske, sadistiske, triste, fortvilede følelser som hjemsøker hodet mitt i form av oppdikta situasjoner som inkluderer meg selv og en del oppdikta mennesker. Jeg er 18 år gammel for de som lurte på det. Kommer til å fortsette hos psykologen en stund fremover. Håper det vil ha effekt. nå for tiden føler jeg nesten bare sinne, hat, sorg, selvmedlidenhet og lengsel etter det livet jeg lever i tankene/drømmene mine. Takk til alle for svar forresten:)