En kjip barndom, hvordan takle?

[Gjest Oppgitt]

Hei!

 

Min kjære samboer har hatt en jævlig oppvekst, hun ble slått når hun var liten.

Hvordan kan jeg egentlig hjelpe?

Hvis noe topper seg, som f.eks en kjip dag, eller andre ting så blir hun agressiv.

Hun sier utrolig mye sårene og jeg er ikke verdt tyggisen på gaten.

Jeg vet egentlig ikke hvordan jeg kan gå frem for å hjelpe, forstå det gjør jeg heller ikke.

Etter alle disse åra har jeg blitt litt kjent med familien hennes, og det virker som alle egentlig vet hva som foregår men ingen bryr seg.

 

Jeg sier aldri noe frekt til hun, uansett hva hun sier til meg.

Fordi jeg føler hun har et grunnlag for å oppføre seg slik.

Det som er standard:

#Dårlig sex.

#Taper.

#Verdens dårligste kjæreste.

#Høylytt oppramsing av veldig mye rart.

 

Det som er skremmene er vel at jeg er vant med det, jeg reagerer ikke på det lengere.

Men det løser jo ikke noe problem, hun har hatt det fælt hjemme i mange år.

Det kan vel egentlig ikke fikses, men jeg vil ikke unngå det heller.

 

Et veldig rotete innlegg, beklager det.

[Kjekssjokolade]

Høres kanskje teit og fjollete ut, men hold rundt henne når hun blir sånn?

[Deadringer]

Si ifra. At hun har hatt det vanskelig, gir henne ingen rett til å rakke ned på deg. Det burde hun vite.

[Gjest Oppgitt]

Jeg har prøvd dette med variert resultat, hun slår gjerne skjønner du.

Noen ganger tårer, andre ganger hysterisk.

[Kjekssjokolade]

Jeg har prøvd dette med variert resultat, hun slår gjerne skjønner du.

Noen ganger tårer, andre ganger hysterisk.

8909862[/snapback]

 

Så hold henne fast, be henne skjerpe seg, hun må tåle litt enda, og hvis hun ikke tåler det, ja, da har du et stort problem.

[SCV]

Si ifra. At hun har hatt det vanskelig, gir henne ingen rett til å rakke ned på deg. Det burde hun vite.

8909853[/snapback]

 

score for den. Du har da vell rett til og kjefte og smelle litt tilbake når hun blir grinete og sier slike ting.

 

Men slike sår kan vell aldri leges? Er vell bare personligheten som er slik?

[Gjest Oppgitt]

Hun er fantastisk, stort sett er hun helt utrolig.

Vi har det bra sammen, selvfølgelig.

Det er bare dette emne som er litt rart, vanligvis slenger hun fra seg dritten og går.

Neste gang vi møtes har det nesten ikke skjedd.

[Kjekssjokolade]

Høres utrolig trist ut å ha det sånn, ser for meg en flott middag, så plutsselig "BAM", og alt er snudd på hode. Har du snakket med henne om det, sånn, direkte konfrontert henne?

[SCV]

alkohol et stikkord kanskje?

[Gjest Oppgitt]

Ja, jeg har prøvd mye.

En direkte fremgang fungerer ikke, hun bare litt panikk nesten også blir det med at hun snakker om det når hun vil osv.

Men det er uhyre sjeldent, har hun det bra får jeg ikke ødelegge det at hun har det bra.

Har hun det kjipt, vil iallefall ikke snakke om det.

Dritt familie, hun har et litt for stort hjerte til å ikke bli påvirket.

[Uderzo]

Min søster hadde en vond opplevelse for 10år siden. Og hun holdt det inne i seg i 10år før vi fikk vite hva som hadde skjedd.

Når du beskriver kjæresten din kjenner jeg igjen de samme tingene som min søster slet med. Hysteriske anfall, utskjelling av kjærester/samboere osv.

Hun fikk til slutt profesjonell hjelp (snakket med legen sin og en psyktriatisk sykepleier +fikk litt medisiner for å få et pusterom) og har det kjempefint i dag.

Din kjæreste har utvilsomt traumer fra sin barndom som hun enda ikke har klart å håndtere. Jeg vil anbefale å la henne vite at du er der for henne. Men jeg vil tro det vil ta en god stund før hun åpner seg opp.

Når hun er klar for det vil det være best for henne å søke hjelp. Det er utrolig viktig å få ting ut, det blir bare verre å verre hvis hun fortrenger smertene.

 

Men du må være klar over at jeg ikke har noe utdannelse innenfor psykiatri, jeg bare deler mine erfaringer

[pumba50]

Ta henne bort fra den kretsen hun henger i og få henne inn i din egen krets. Kanskje det hjelper. Det er bare å være god mot henne, så mye du kan. Men du skal også si ifra at du ikke tolererer det hun gjør mot deg.

[Ingebrigt]

Din oppgave er, som Uderzo sier å være der for henne, men du KAN IKKE redde henne, det er det bare henne som kan. Om du forsøker å holde henne oppe vil du bare bli dratt ned selv. jeg vil anbefale deg å be henne til å søke profesjonell hjelp jo før jo heller, dette er problemer hun må 'rydde opp i' med veiledning fra noen med mer kompetanse, og mer avstand, enn du kan skite med i denne situasjonen.

 

Ønsker dere lykke til og alt godt.

[Bruker-93156]

Ta det opp med henne en dag hun har hatt det godt. Fortell henne hvor bra du synes dere har det, men du liker ikke utbruddene hennes.

[Shibiz]

Samme med kjæresten min. Hun har også hatt en dårlig oppvekst pga utnytting fra fars siden. Hun slenger ikke ord til meg, eller noe lignende. Men hun blir fort såret, og blir lei seg fort.

 

Bare en ting og si om det der. Dama mi gikk til Psykolog, og det har løst seg bra for henne. Kanskje samme løsning virker for hun / dere.

 

Lykke til!

[Gjest Guest]

Velger og skrive dette innlegget som gjest da mange på forumet vet hvem jeg er.

 

Jeg er vel også en av dem som har hatt en ganske kjip barndom, men foreldre som aldri stilte opp, mobbing på skolen, få eller ingen venner og den møkka dær. Men jeg fant heldigvis min løsning i datamaskinen som ble min beste venn gjennom barne og ungdomskolen.

 

Uansett, når noe minner meg om barndommen, eller jeg har en dårlig dag, så blir jeg mer sensetiv for da husker eller kommer iaefall på alle de onde minnene, og da blir det totalt klikk for meg, Jeg sier og gjør ting jeg absolutt ikke vil gjøre. Det beste som har fungert for meg, er at jeg har den kjæresten jeg har som støtter meg i godt og ondt uansett. Det eneste rette du kan gjøre er og prøve og snakke med henne, Når det klikker for henne, hold fast i henne, det ville jeg at min kjære skulle gjort om hun kunne gjøre det. men det går nok ikke. Vis at du bryr deg om henne, og at alt det onde er over nå.

 

Du kan i det små prøve og trå fram til profesjonel hjelp, men vær forsiktig. Og komme for bråt på med dette, kan virke sårende. Og hun kan få en følelse av at hun er psykisk ( sikkert feilskrevet ) syk, og dette vil hun alltid slite med pga barndommen. Jeg ville prøvd og fokusert på at dette er over og at alt vil ordne seg og gå bra. For du sier jo selv at når hun ikke er sånn så er alt fint.

[ilpostino]

jeg synes du bør prøve å overtale henne til å oppsøke pofesjonell hjelp. det hjelper garantert...