Ofte nerve-\ stressammenbrudd. Bare psykisk?

[Steina]

Vel, for å gjøre en lang historie kort, så har jeg de siste månedene slitt ganske mye med deprisjoner.. ikke at jeg har tenkt å gå noe inn på akkurat dette nå, jeg bare tenkte dette mulig er relevant.

 

Den siste tiden, snakker da om de siste 2 ukene så har jeg slitt med plutselige nerve og\eller stress-sammenbrudd. (ord-deling, jeg vet)

Det som skjer er at jeg plutselig begynner å føle det er svært slitsomt å puste, og puster veldig tungt, som om jeg ikke får nok oksygen.

Dette er spesielt når jeg sitter, og jeg tenkte på i dag, at det skjer nesten hver gang, og er aller værst rett etter jeg har spist.

Jeg sitter da å gaper etter luft, og blir SINNSYKT rastløs. Reiser jeg meg blir jeg også ganske så svimmel i noen sekunder, nesten så jeg ikke klarer å stå på føttene som oftest, og enkelte ganger ender det i delvis hodepine.

 

Det eneste som hjelper da, er vel såklart, å få beveget meg.. Går meg en tur, eller favoritten, kjører bil.. Skulle ikke tro at det hjalp å kjøre bil, siden man beveger jo ikke så veldig mye på seg da, men tror det er det at jeg får mye mere å konsentrere meg om, og at jeg beveger jo meg rundt omkring, noe som hjelper på veldig. Ikke er det akkurat forsvarlig å kjøre i en slik situasjon, og det hjelper lite at jeg også kjører det bilen er godt for på alle mulige strekninger når jeg blir sånn stressa. Enkelte ganger skremmer jeg meg selv med bilkjøringen min.. først da i ettertid når jeg har stoppet bilen vistnok.

 

Jeg tror ikke dette har noen sammenheng med deprisjonene, for jeg kan ha det helt fint, og likevel plutselig få ett slikt "sammenbrudd".

 

I og med at det er rett etter jeg spiser, så lurer jeg på om det kan ha noen sammenheng med blodtrykk eller noe i den duren?

Noen grunn til å oppsøke lege kanskje?

 

Når det gjelder maten, så vil jeg ikke si at jeg spiser mere eller mindre enn normalt. Jeg varierer ikke maten så veldig ofte, men jeg spiser ofte brødmat med ost og diverse, og drikker mye melk. Går veldig lite i brus og godteri også.

 

Jeg regner med det går over av seg selv etter en stund, men det er veldig frustrerende å få slike sammenbrudd såogsi hver dag.. ikke alltid like kraftige som andre ganger..

 

Hadde et ganske jævlig ett i dag midt under en konferanse under jobb, så var ikke bare bare å gå ut heller.. Det gikk vel omtrent 2 timer før jeg i det heletatt klarte å konsentrere meg skikkelig igjen.

 

Jeg har vurdert slike beroligende tabletter, men har blitt "overtalt", eller skremt vekk fra å begynne med dette.. Samt at virketiden oppgis å være 3 uker, så jeg har ikke store troen på den store effekten.

 

Spørsmålet er da bare om det er noe med kroppen og\ eller livsstilen min som kan til dette, eller er det noe jeg bare skal håpe på at det går over om noen uker?

[binko]

Har ikke noe legeerfaring innen emnet, men det burde vel være greit å ta en tur til legen, så han kan hjelpe deg.

 

Ta en tur innom Den Store Selvtillitstråden, se om du finner noe der.

 

Finnes jo en del tråder på emnet, hvis du leter deg fram finner du kanskje noe interessant..?

 

Lykke til, mvh. Binko.

[Steina]

Deprisjonene er ikke så ille som de en gang var.. Det går bedre..

Selvtillitten er egentlig helt greit den også, som regel.. Har hatt noen knekk, men nå er den fin igjen. Så tror ikke det kan ha noen sammenheng med akkurat det.

[LiamH]

1. Det du beskriver er ganske synonymt med panikk-anfall.

 

2. "Puste-problemene" kommer av hyperventilering. Det betyr at du "over-puster", noe som er vanlig når et angst anfall begynner å utvikle seg. Panikk-anfall er ofte "angst for angsten". Angsten er ikke farlig og kan ikke skade deg. Din hyperventilering vil i verste fall føre til at du besvimer, slik at pusten normaliserer seg igjen og du vil deretter våkne.

 

3. De "medisinene" du linker til, er ikke beroligende, men Johannesurt. En "naturlig" anti-depressiva, i motsetning til bl.a SSRI-preparater (Zoloft, Cipralex o.l.). Beroligende medisiner, derimot, er bl.a. Valium. IKKE begynn med beroligende, hvis du klarer deg uten. Anti-depressiva, derimot, kan det hende du kan ha nytte av.

 

Hvis du begynner å oppleve panikk-angst (og mye tyder på det), så burde du skaffe deg hjelp snarest, slik at du kan begynne å jobbe deg ut av dette! Tro meg, du ønsker ikke å bli plaget med panikk-angst i lengre tid! Angst som ikke behandles vil ofte forverre seg, i form av at personen som lider av angst, begynner å flykte unna angsten i alle sammenhenger og knytter den til hver enkelt sammenheng og område der angsten har oppstått før. Til slutt så tør man nesten ikke gjøre noe eller dra noen plasser.

Endret 18. juni 2007 av LiamH

[Steina]

Det med "angst for angsten" tror jeg faktisk kan stemme ganske godt..

Trodde at det bare var noe tull jeg hadde oppi hodet mitt, men jeg kan vel egentlig si ganske sikkert at jeg har angst, mot angsten, fordi at mange ting har gått til helvette de siste månedene, og når ting endelig er bra, så er jeg drittredd for at ting skal gå til helvette igjen.. Dette omfatter da venner og diverse.. Problemet ble jo egentlig ett problem først etter ikke for lenge siden når "mistet" 2 gode venner av meg.. Var uvenner i en uke, og jeg følte at det hele var min skyld, noe det for det meste var også.. Ikke at jeg skal gå nærmere inn på hvorfor.

 

Noe som virkelig skremte meg nå, var det du skrev her:

Angst som ikke behandles vil ofte forverre seg, i form av at personen som lider av angst, begynner å flykte unna angsten i alle sammenhenger og knytter den til hver enkelt sammenheng og område der angsten har oppstått før. Til slutt så tør man nesten ikke gjøre noe eller dra noen plasser.

8890280[/snapback]

Jeg leste det nå nettopp, rett etter å ha vært på butikken..

Jeg snakket før jeg dro med noen om at jeg begynte å bli redd på hvordan kjørestilen min har blitt i det siste.. Jeg har kjørt med gassen i bånn, og har slitt bremser, cluch, dekk, og hatt alt for stor fart.. Har de siste 2 dagene derfor vært nærmest redd for å sette meg inn i bilen, for med en gang jeg setter meg inn, så mister jeg all fornuft.. Jeg har alt for stor "kjøreglede" av å kjøre raskt.

 

Når jeg skulle til butikken nå, så tror jeg at jeg ALDRI har vært så redd for å kjøre bil. Jeg sneglet meg bortover til butikken, og følte meg uuutrolig teit over hvor redd jeg var for å kjøre bil, etter å ha pratet om det.. Det er som om jeg bare inbiller meg alle problemene mine.. Sier jeg til noen at jeg er redd for noe, så BLIR jeg redd for det..

Jeg prøvde å kjøre litt raskt noen ganger, for å "overvinne" frykten fra å kjøre, iallfall etter fartsgrensen (), men ble egentlig bare nervøs og bremset ned igjen..

 

Kan egentlig si at dette stemmer ganske godt med det du sier..

 

 

Men noe som også plager meg litt, er det at jeg tror jeg inbiller meg at problemene er større enn de er.. Om jeg virkelig har så store problemer som jeg selv tror..

Jeg kommer iallfall ikke til å dra til noen psykolog, for jeg nekter å tro at jeg har så store problemer.. Jeg går i troen at alt ordner seg selv..

Er da mange som har problemer.. Jeg er ikke den første.. Det går vel over til de aller fleste også.

 

redigert: så over posten og rettet noen feil bare.

Endret 19. juni 2007 av Steina

[LiamH]

Hvor skal jeg begynne...

 

For det første: DU TRENGER HJELP! Les igjennom posten din en gang til og påstå noe annet...

 

Det faktum at det jeg skriver skremmer deg, burde jo være en pekepinn på hvor nevrotisk du faktisk er. Du har en angstlidelse og det krever profesjonell hjelp! Det går neppe over av seg selv, med tanke på hvor hemmet du er av din angst. Angstlidelser er ofte styrt av "generell angst", altså at du ikke er redd for noe spesielt, men generelt er rastløs, engstelig og at angsten styrer det meste av livet ditt og vil derfor spre seg mer og mer. Den gode nyheten et at dette ikke er et virus eller en psykose, men en lidelse som er styrt rundt katastrofetanker og "lært adferd". Den kan med andre ord endres ved hjelp av angst-trening og endring av tankebaner.

 

Det med kjørestilen din, er derimot en angst som du burde ha og som ikke er en "generell angst". Du burde være redd for å kjøre, når du kjører som en idiot! Hvis du ikke klarer å kjøre ordentlig, så skal du la være å kjøre, både med tanke på deg selv og andre! Det at angsten påvirker deg til å kjøre som en idiot, burde være nok et argument for at du trenger hjelp!

 

Jeg vil tro at det å være i bevegelse (som når du kjører), og den "gleden/nytten" du har av det, kommer av at du tilfredstiller det "flykt unna"-instinktet som angst setter i gang. Dette kan også trenes bort, men inntil du får hodet opp av sanda og skaffer deg hjelp, så la bilen stå i ro før du skader noen!

 

Det du trenger er informasjon om det du sliter med! Ut fra dine innlegg, så vet du svært lite om det som dominerer livet ditt akkurat nå og du trenger noen å snakke med som har peiling, slik at du kan begynne å nøste opp i ting og få en oversikt over ditt problem. Det vil igjen være avgjørende for om du vil kunne jobbe deg ut av den situasjonen du er i. Angstlidelser er ikke "bare en dårlig uke", men en lidelse som er svært hemmende for den som sliter og som i de fleste tilfeller krever behandling.

 

Hvis du ikke trenger hjelp og ikke har problemer, hvorfor skriver du da inn og spør om hjelp på dette forumet? Hvorfor sliter du med depresjoner? Hvorfor kjører du rundt som en tulling og tenker på angst hele dagen? Hvorfor har du begynt å få panikk-anfall? Hvor lenge skal du gå i benektelse og si at du ikke har et stort problem, mens du samtidig hyperventilerer og bruker dagen til å flykte unna noe som du ikke engang vet hva er eller hva du kan gjøre med det?

 

For å gjøre en lang historie kort: Skaff deg hjelp slik at angsten kan begynne å tilpasse seg deg, istedet for at du skal fortsette å tilpasse deg angsten!