Alene og deprimert

[cooa]

Fikk endelig ut fingeren til å skrive dette, noe jeg har tenkt på en stund. Det har med litt av vært å gjøre.

 

Jeg er en atheist. Jeg tror på vitenskapen, darwins teorier, logikk og bevis. Har et relativt syn på ting, altså at alt går på kryss og tvers av hverandre og ikke er slik vi mennesker simplifiserer ting, for å lettere fatte og kontrollere/huske.

Når det kommer til de mer politiske sider så er jeg redd for individualiseringen fra markedsøkonomi(amerikanisering om du vil,) med nedbrytelsen av medmenneskelighet. Jeg ønsker samhold gjennom sosialt ansvar i stat, trygghet for alle.

Den negative siden med politikken(krig, sult, konflikt og umenneskelight) ser jeg ofte på som et resultat av kamp for ressursene(grunnleggende primitive og genetiske sider) og misforståelser(ofte som følge av simplifiseringen, da språk osv.)

Man kan kanskje da si jeg med et naturalistisk syn ser på mennesket som i stor grad henger igjen i sin fortid, med sider som dominerende hanner/individer, irrasjonelle handlinger som følger av igjen primitive impulser og vaner, og også naivitet ved siden av konservatisme(utviklingshemmende sider.)

 

Akkurat dette er bare for å gi et bilde. Du spør kanskje hvor jeg vil med dette.

 

Når jeg ser på livet så er det et par ting som gjør seg klart. Man blir født av to foreldre. Man får venner, har søsken, og har slekt. Gjennom livet mitt har jeg opplevd en trend som jeg blir minnet på fra tider. Vennekretsen har endret seg, på barneskolen/barndommen hadde jeg et par venner. Disse mistet jeg i stor grad kontakten med når vi kom i ungdomskolen, da fikk jeg igjen ny krets. På videregående ble det igjen ny krets da alle begynte å ta stilling til utdanning og gikk hver sine veier og studieretninger. Nå igjen er det tid for nye retninger og venner etter videregående. Selvsagt er det det noen få man har kontakt med hele veien.

Men poenget er at venner skiftes ut, foreldre, familie og bekjente dør. Man er alene i verden gjennom livet, ingen er med deg hele veien gjennom.

 

Til slutt dør man. Det finnes ikke noe i etterlivet. Strømkretsene som går i nervecellene dine forsvinner hen i andre energiformer og du slutter å eksistere som helhet. Ingenting er mer.

 

 

Alt dette har med spørsmålet jeg stiller: Er det bare jeg med disse oppfatningene, som opplever i så stor grad livet depprimerende?

 

Tingen blir fort til at jeg ser livets eneste hensikt blir i å leve det, slik du ikke tenker på sånt. Gjør det du syns er underholdende og gøy. Paradokset blir for min del her at gode minner(de som virkelig er det) fra barndommen blir deprimerende, siden bare tanken på plassen og at bestemor er død blir deprimerende. Er ikke før veldig nylig siden at jeg tenkte over at det nesten er 10 år siden hun døde, og selv nå griner jeg om kveldene bare med tanke på minnene, som ofte videre fører til tanken om nær familie som vil dø i fremtiden.

Jeg skjønner godt at folk velger trøst i religiøsitet, slik virkeligheten ikke gir oss noe av det vi ønsker den skulle vært. Men slik jeg er ser jeg det ikke logisk. Heller ser jeg de negative sidene det fører med seg, måtte det være fordommer, konservatisme og andre negative sider.

 

 

Livssynet mitt er så deprimerende. Er jeg alene?

[Strappado]

Når det kommer til de mer politiske sider så er jeg redd for individualiseringen fra markedsøkonomi(amerikanisering om du vil,) med nedbrytelsen av medmenneskelighet. Jeg ønsker samhold gjennom sosialt ansvar i stat, trygghet for alle.

 

 

 

Jeg skjønner godt at folk velger trøst i religiøsitet, slik virkeligheten ikke gir oss noe av det vi ønsker den skulle vært. Men slik jeg er ser jeg det ikke logisk. Heller ser jeg de negative sidene det fører med seg, måtte det være fordommer, konservatisme og andre negative sider.

 

Livssynet mitt er så deprimerende. Er jeg alene?

8886090[/snapback]

 

Legg først og fremst merke til at det du oppfatter som nedbrytende i samfunnet kommer fra et land som er sterkt religiøst.

 

Videre er krig, sult, konflikt og umenneskelighet ikke bare resultater av kamp om ressurser, men (kanskje bortsett fra sult) også resultater av religion. Noen rasjonaliserer bort religion som konfliktårsak, og sier at alt i bunn og grunn handler om ressurser, men da ville det f.eks. ikke lønt seg med selvmordsbombing.

Hvis det virkelig handlet om ressurser, så skulle Midtøsten ha vært ett av verdens mest fredelige steder. (USA også.) Men det er det ikke.

 

Og hva om ikke bare livet suger, men Helvete venter etter døden? Noen kristne er sikre på at de kommer inn i himmelen, men det er langt fra alle.

For ateisten blir det slik: Life suck, then you die

For den kristne blir det slik: Life sucks, then you die and go to Hell.

 

Og hva med alle tvilerne? Det unner jeg virkelig ingen.

 

Men når jeg nå har sagt at du ikke nødvendigvis ville vært lykkeligere fordi om du var religiøs, så betyr jo ikke det at du blir en lykkelig ateist. Livet er et langt lerret å bleke.

Endret 18. juni 2007 av Strappado

[kjetil02]

Livssynet mitt er så deprimerende. Er jeg alene?

8886090[/snapback]

 

Det handler ikke om hvordan du har det, men hvordan du tar det.

 

Det er fristende å si at det er sånn livet er (og det er det jo faktisk), men du lever faktisk i et av verdens aller beste land. Du har formodentlig en million ganger bedre økonomi enn flesteparten av verdens innbyggere, og du har fått mer skolegang enn de aller fleste.

 

Livet er slik du beskriver – vennskap tar slutt, venner og familie dør – men du trenger ikke leve i det! Spinoza snakker om forskjellen på passive og aktive følelser, hvor de passive er de som "kommer og tar deg", og de aktive er de positive følelsene du selv fremskaffer. Jeg tror dette absolutt har noe for seg. Det er ikke snakk om å undertrykke noe som helst, men å flytte fokus fra det mørkeste mørke til der veien faktisk går videre.

 

Det er viktig å tenke på at de man kjenner som er døde, faktisk også hadde et liv. Jeg hadde, for min del, vært litt skuffa om jeg visste at familien min tenkte mer på at jeg var død enn på at jeg hadde levd!

 

Familien din (og min) skal også dø. Det er helt sikkert. Problemet er jo hvor mye tid og krefter man skal spandere på å tenke på det. Hva nytter det? Jeg mener det er viktig for et menneske å forstå at man skal dø (memento mori), men det aller viktigste blir å leve før døden (memento vivre)!

 

Vi har bare ett liv. Hvorfor kaste det bort på negative følelser?

[wan]

Fint innlegg Kjetil.

 

Hvor vidt man skal bruke tid på å bearbeide døden varierer nok veldig fra person til person. Selv har jeg naturlig funnet en trang til

å betrakte døden, noe som har artet seg som befriende og riktig for min

egen del. Forløsende kunnskap fra store tenkere har hjulpet meg

med å godta døden fra et rent rasjonelt ståsted. Troen på det rasjonelle

står sterkest.

 

Mennesket er preget av vilje til liv - døden blir den mørke og

skumle motsetningen som man automatisk skyver bort.

 

Vi er ulike, så hvor vidt man skal bruke tid på døden forblir

opp til hver enkel å vurdere.

[rtr]

Nei du er nok ikke alene om følelse av ensomhet og depresjon. Det er noe som vil ramme de fleste en eller annen gang opp gjennom livsløpet, enten man tror på en gud eller ikke.

 

Alt etter dem man er glad i behøver ikke å opphøre når de en dag sovner inn. Jeg pleier å si at man ikke er død før man er glemt :-) Man kan leve videre i minner, verk en har etterlatt seg, eller om den som har gått bort etterlot seg etterkommere så kan han eller hun på sett og vis leve gjennom dem. Ettersom det er 10 år siden bestemoren din gikk bort så tenker jeg som så at du kanskje ikke har fått snakket skikkelig ut med noen om hva du føler og tenker?

 

Jeg vil bare påpeke at ateisme ikke er noe livssyn i seg selv, men en fellesbetegnelse for alle som ikke har en tro på en eller annen guddom. Så sånn sett så er det heller et syn på et gudskonsept enn det er på livet.

 

Kanskje du kunne knyttet deg til humanismen? Det er et livssyn hvor man hvor man fremmer verdier i mennesket selv, uten religiøse forestillinger. I Norge står Human-Etisk Forbund for å samle og gi råd til humanister over hele landet, du kan jo titte litt i brosjyren deres og se om det er noe for deg. Forbundet har også en egen støtte- og omsorgsgruppe som du sikkert kan ta kontakt med om du vil det.

 

De få vennene du skriver om at du har hatt kontakt med hele veien er kanskje også de du er best knyttet til? Med gode venner trenger det ikke å være mange!

Endret 18. juni 2007 av rtr

[Me sjøl]

Noen og enhver ville blitt deprimert om de kun så de negative tingene i livet - uavhengig av religion eller livssyn. Det er nok av forferdelige ting i verden (krig, vold, mobbing, svindel, tyveri, løgner, sykdom, sult, død og så videre i det uendelige) til at vi, om vi virkelig skulle tatt alt innover oss, like gjerne kunne lagt oss ned og dødd.

 

Det ville derimot være et enormt sløseri av det fineste og viktigste vi har i livet, nemlig selve livet. Døden er også en del av livet, men den vil du tidsnok få tid til å oppleve. Alle skal dø en eller annen gang, men det er ikke døden i seg selv som er ille, i og med at den bare innebærer god natt til alle sanser og bevissthetsfølelser på et naturalistisk verdensbilde. Heller er det som plager oss fraværet av de vi savner, ikke det at de er døde i seg selv. I alle fall er det slik jeg ser det.

 

Da må man bare tenke på livet de levde, og at de i det hele tatt var så heldige å få leve. Med fare for å gjøre deg enda mer deprimert har i alle fall jeg hørt at majoriteten av befruktede egg dør før det blir noe som i det hele tatt kan minne om et barn, så i og for seg er man heldig som i det hele tatt har kommet gjennom nåløyet og fått levd. Når man har kommet så langt at man har fått barn og barnebarn så har man virkelig levd et liv. Er ikke det positivt i seg selv?

 

Det er verdt å tenke på at man selv bare har et liv. Alle skal dø, jeg, du, din familie, min familie, og alle du noengang har møtt eller vil møte. Skal vi virkelig bruke opp livet på å tenke på de som ikke lenger er del av det? Det slår meg at jeg tror de fleste som dør, om de hadde vært klar over hvordan ting så ut etter sin død, ville håpet at de gjenlevende fikk et godt, langt og positivt liv uten dem og deres skygge konstant over dem.

 

Så, nei, du er ikke alene. Livet er til tider jævlig deprimerende. Det er, så simpelt og klisjéaktig som det kan høres ut, ikke mer enn du gjør det til. De aller fleste har en eller annen periode i livet sitt hvor de er deprimerte, men om dette ikke over tid går over kan det være på tide å se seg om etter hjelp. Depresjon og et misantropisk blikk på verden er ikke nødvendige konsekvenser av et ateistisk, naturalistisk og rasjonelt verdensbilde.

 

Selv kan jeg kalle meg gladpessimist: jeg erkjenner at menneskeheten og livet forøvrig i bunn og grunn er meningsløst og stadig på vei mot undergangen, men om man titter på historien så ser man at det alltid har vært slik, og vi har det faktisk mye bedre nå enn store deler av menneskehetens historie. Derfor gjelder det å gripe sjanse mens man har den.

[pumba50]

Bruk tiden du har til å være glad i dem du er glad i. Har du ei jente du liker eller er glad i, så bruk tiden på å vise henne det. Det er godt å ha noen som er glad i en selv, da vet en at en ikke dør alene ihvertfall

[Trynemjoel]

The fact that a believer is happier than a skeptic is no more to the point than the fact that a drunken man is happier than a sober one.

 

George Bernard Shaw (1856 - 1950)

 

Livet er vidunderlig om du har et positivt syn på ting. Selvsagt med sine følelsesmessige berg og dalbaner, men det er natten som gjør dagen så fin, eller omvendt om du ikke liker den store ildballen

 

Ny livet mens du kan, dyrk din lidenskap og sikre dine etterkommere med en bedre verden gjennom ditt virke

[Pricks]

Livet er det eneste du har, og det er det du gjør det til. Det virker som du fokuserer veldig på det negative...

[scythe]

sliter du med? lev i nåtiden.

Ha det gøy, gjør noe ut av livet. Drit i om du kommer til å dø etterhvert

[empatiy]

Jeg tenker ofte på hvor utrolig heldig jeg er, nettopp fordi jeg er. Hva er sjangsene for at akkurat jeg skulle bli skapt? Du burde tenke litt på det, siden du nevner du er ateist. Men i min tro, er jeg bare forkledd i en tilfeldig kropp. Jeg vet at jeg ikke lever som et resultat av ren tilfeldighet, og tror og håper at utifra det jeg vet, vil jeg igjen oppstå i et annet liv.

 

Du sier at mennesket er primitive dyr, men vet du egentlig hvor komplekse vi er? At alt henger sammen i en hårfin tråd. For å sette det litt i perspektiv: Det vi puster inn daglig, består av flere stoffer og gasser, O2, som er livsviktig for oss, utgjør ca 20% av det totale (arrester meg hvis dette er feil). Det skal ikke fryktelig mye til for at det enten senkes eller heves, og da står våre liv på spill. Men det bestemmer vi selv. Å ikke hugge ned regnskogen og forurense miljøet vårt, f.eks.

 

Det jeg kanskje vil fram til er at mye er utenfor vår fatteevne, og at det egentlig er naturlig/menneskelig å forestille seg ting som nettopp gjerne er utenfor vår fatteevne. Vi "vet" ganske mye idag, men vi aner ikke hvor mye vi ennå ikke vet. Å drive å konkludere med at "slik og sånn det bare", synes jeg faktisk er litt naivt. Det er ingen som vet, med noe som helst nøyaktighet hvorfor vi eksisterer, og hva som skjer etter døden. For å dø må man leve, for å leve må man dø.

 

Å stole på forskere, mennesker som tross alt bare er en vanlig mann i gata, men med høy utdanning (som i realiteten bare er en "tittel" eller anerkjennelse), forekommer det autorisasjon. Det kan vi se på som en del av det primitive i oss, det dyriske, "Alpha".. Forskere er med på å skape en slags balanse og orden i et samfunn (i likhet med hvilken som helst annen autorisasjon), hvor vi som "vanlige døde", "må" følge/rette seg etter, men misforstå meg rett. Mye er logisk og en selvfølge ut i fra forskning. Helt klart. Men poenget er at autorisasjon, som jo har oppstått siden tidenes morgen, bare er enkel primitivitet. Vi er primitive, og enkle (pr. definisjon) dyr, men samtidig et resultat av et annet "nivå", hvor fatteevnen til et menneske befinner seg et par hakk lavere.

Jeg er troende, men samtidig en tviler og en søker, kan du si. Jeg tror kanskje vi lever inntil erfaringene gjennom liv-død, død-liv, altså livet før, og livet etter, kommer til et punkt der ting sees fra et annet perspektiv, eller nivå. (Vi kan godt snakke om nivå som en slags dimensjon for å gjøre ordenes likhetstrekk litt klarere, men uten at string-teorien skal relateres til eller argumenteres for. For den har sine hull, akkurat som enhver annen teori selvfølgelig). Dette skjer gjennom "tid". Noe forandres over tid. Vi kan ikke fatte dét, altså en "ny tid", men fatteevnen og gjerne det opplyste forsterkes hos mennesker til enhver tid, men ikke samtidig. Men se logikken i teorien et øyeblikk. Hadde det ikke vært for nettopp dette, ville ikke da ting blitt for forutsigbart og monotont ettersom det å leve ikke ville blitt et spørsmål. Vi ville ikke kunne diskutere og argumentere slik vi gjør nå, som jo er så menneskelig. Det å sette spørsmål eller tvil til noe.

 

Vi alle er her, fysisk sett, men ikke på samme nivå. Tid er som alt annet, relativt. Men som igjen trekker oss til det primitive. Men også den ubevisste kompleksiteten som ligger i vår natur å foreligge hinsides vår fatteevne.. Intill videre.

 

edit: klarerte et par ting som kanskje kan virke litt difust..

Endret 21. juni 2007 av empatiy

[Turgon]

For meg har mitt ateistiske livsyn blitt vanskelig. Verdensbildet jeg har dannet meg etter alt jeg har lært om fysikk og kjemi og de tanker jeg har gjort meg gir ikke noe rom for meg som en selvstendig, tenktende og fri person, noe en annen side av meg bestemt mener jeg er.

 

Eksistensielle spørmål er noe som virkelig opptar meg og fasinerer meg. Det beste hadde egentlig vært å bare unngå å tenke på dem. Ting blir veldig abstrakt når man tenker på en selv som 99,99% ingen ting, der 0,01% består av protoner, elektroner og nøytroner som man ikke har noe godt begrep om hva er og man mener også at man aldri kan få det. I tillegg er min kombinasjon og oppbygning av disse stoffene en tilfeldighet ut av ektremt mange muligheter. Tenker man slik blir man ikke særlig stor i den bredere sammenheng.

 

Da jeg likevel ikke er deprimert kommer det av at jeg klarer å skyve disse tankene til side når og gjøre andre ting. Mitt livssyn plager meg derfor ikke i dagliglivet. Det er heller en slags hobby, nesten en slags utfordring, som jeg tar fram når jeg ikke har noe bedre å gjøre.

 

Det som er viktig å huske på er at uansett hva forskningen måtte si så kjennes det ut som vi tenker våre egne tanker, har det gøy, har gode venner, opplever kjærlighet osv. Dette er ting man kan leve på unasett om det kommer av at mennekset ikke evner å se at det bare er tull eller om det ligger ett eller annet magisk bak. Anbefaler alle unasett hva man måtte tro å kose seg med følelsene sine og sin evne til urasjonelle tanker!

[kjetil02]

Det som er viktig å huske på er at uansett hva forskningen måtte si så kjennes det ut som vi tenker våre egne tanker, har det gøy, har gode venner, opplever kjærlighet osv.

8918243[/snapback]

 

Dette må være kjernen i livet! Filosofien og den abstrakte tenkningen rundt hva livet "egentlig er" bør være en egen del av bevisstheten, og ikke noe som fast befinner seg fremst i pannebrasken.

[Me sjøl]

Det finnes antagelig et punkt hvor studiet av mekanikken i livet skygger for selve opplevelsen av livet, og det er da du bør si stopp.

[Pricks]

For meg har mitt ateistiske livsyn blitt vanskelig. Verdensbildet jeg har dannet meg etter alt jeg har lært om fysikk og kjemi og de tanker jeg har gjort meg gir ikke noe rom for meg som en selvstendig, tenktende og fri person, noe en annen side av meg bestemt mener jeg er.

Man er ikke 100% selvstendig og fri uansett. Hvis man tror at man er skapt av Gud så tror man at man er i Guds vold. Uansett hva man gjør så har Gud siste ordet. Hvis man aksepterer virkeligheten så må man også akseptere at vi blir påvirket av både gener og andre indre og ytre faktorer. Alle valg du tar er under påvirkning av den du er og det du har opplevd i livet. Vi er biologiske maskiner, men det er en enorm mengde variabler som påvirker oss, og dermed styrer valgene vi tar. Dette gir oss illusjonen av "selvstendig og fri".

 

At dette virker lite romantisk får være så. Jeg lar ikke en beskrivelse av virkeligheten hindre meg i å nyte livet.

 

Tenker man slik blir man ikke særlig stor i den bredere sammenheng.

Det er vi heller ikke. Vi er irrelevante i den store sammenhengen.

 

Det som er viktig å huske på er at uansett hva forskningen måtte si så kjennes det ut som vi tenker våre egne tanker, har det gøy, har gode venner, opplever kjærlighet osv.

Forskningen sier da ikke at vi ikke har det gøy, at vi ikke har venner eller at vi ikke opplever kjærlighet. Tvert imot søker vitenskapen å forklare nettopp disse tingene.

[Strappado]

Les Converts Corner, så skjønner dere at det ikke nødvendigvis er så fett å ha en gud som passer på heller.

 

http://richarddawkins.net/convertsCorner

[Cubus]

Den eneste trøsten for "a shitty life" er jo faktisk døden da...

Endret 25. juni 2007 av Cubus

[Knast]

Disse problemene dine er i stor grad uavhengig av trossyn. Den delen av livssynet du blir deprimert over deler du med mange religiøse også. Jeg tror det finnes en Gud, men tror ikke troen på en Gud løser en krise som dette i seg selv..

 

Hvor lenge du beholder venner er jo opp til deg selv.. Du kan sannsynligvis velge en del som du beholder gjennom hele livet + en person du kan elske resten av ditt liv (når du blir gammelnok til å finne denne). Nyt familien ellers så lenge du har den, det er ofte god vekstjord..

[WarpX]

Det som er viktig å huske på er at uansett hva forskningen måtte si så kjennes det ut som vi tenker våre egne tanker, har det gøy, har gode venner, opplever kjærlighet osv.

Dette må være kjernen i livet! Filosofien og den abstrakte tenkningen rundt hva livet "egentlig er" bør være en egen del av bevisstheten, og ikke noe som fast befinner seg fremst i pannebrasken.

Har selv fundert ganske mye over livet, menneskeheten, meningen med livet, universet og hele pakka. Men har funnet ut at det letteste er vel å drite i alle tankene og leve livet her og nå - som de fleste andre rundt meg, de eier jo ikke en filosofisk tanke i huet og ser likevel ut til å ha det bra. "Ignorance is bliss"

 

En ting er ihvertfall sikkert: "It's more than meets the eye". Dette som vi kaller for "virkeligheten" tar vi helt for gitt - den eneste grunnen er at vi er godt vant med den og slik har det alltid vært siden vi ble født. Absurd.

Endret 25. juni 2007 av WarpX

[Cubus]

Jeg vil på ingen måte kalle meg troende, men at det er noe som er større enn oss og det vi kan oppfatte med våre begrensede sanser og kunnskap ser jeg på som meget troverdig.

Vil ikke kalle meg verken det ene eller det andre, men har interesser som går på åndelige ting og er har interesse for b.l.a religion.

Mistet et nært familiemedlem for lenge siden og det føltes ikke som noen endelig slutt...Vanskelig å forklare da det har med følelser å gjøre, hva man føler der og da...

 

 

Har vel til en viss grad vært der du er nå og det er ikke noe særlig å hente med å grave seg ned i mer eller mindre deprimerende tanker - for det blir bare en nedadgående spiral. Det er lite å hente for å si det sånn...selv om filosofering også har sine sider er det ikke noe blivende sted...

 

Det viktigste med tanke på samfunnet vi lever i, med stress, mas og utrolige valgmuligheter er vel egentlig å finne de tingene som har verdi - FOR DEG! Venner, hobbyer - det DU elsker å drive med er stikkord her...Skjønner at man ikke er så veldig lysten på å gjøre noe hvis man er deprimert men det blir heller ikke noe bedre av å "mure" seg inne.

 

At man blir trist med tanke på familie-medlemmer som er borte ser jeg på som et sunnhetstegn, sorg kan ta tid men man kommer styrket ut av det.

Tenk på de som ikke KLARER å grine engang...dem er det virkelig synd på, ikke så lett å få det ut da!

En ting som er sikkert er at vennekretsen ofte forandrer seg underveis, noe annet ville vært unaturlig i og med at man utvikler seg. Sier ikke at man ikke kan ha venner hele livet, men ofte vokser man ifra hverandre pga interesser, flytting osv.

 

En annen ting er at man ikke skal undervurdere sitt eget tankemønster. Som Kjetil02 sa tidligere at man lever på en måte livet etter hvor fokuset ditt er. Generelt har folk blitt altfor materialistiske, virker som samfunnet generelt tror at ved å jobbe hardt og tjene masse penger så kan vi kjøpe oss en eller annen form for lykke, men HVOR lenge var den? Det aller viktigste er å leve her i nuet - livet er NÅ, dessverre er det altfor mange av oss som lever i fremtiden. Alt blir så flott når hytta er ferdigbygd, med den nye bilen osv Vi venter på et eller annet perfekt liv som ALDRI vil komme, for materialisme har aldri gitt NOEN varig lykke...

 

Uansett jeg har diskutert religion/tro/åndelighet med kamerater som jobber innen helsevesenet og det som slo meg var liksom hvor fattig man blir når man ikke har NOEN som helst form for tro, jeg snakker ikke om bibeltro her med alle sine motsetninger og selvmotsigelser. Det eneste de tror på er liksom at vi (mennesket) er redusert til noen stakkars kjøttklumper som på en måte er helt lost in space - helt uten mål og mening. Det som skjer er kun tilfeldigheter osv.

Jeg mener at alt kan ikke bevises av vitenskap, og pr idag hva vet vi egentlig? Om 100 år så er kanskje vitenskapen på plass med noe mer. Husk jorda var flat engang eller det var det de fortalte oss da...

 

Uansett: Positiv tankegang er faktisk nøkkelen til velvære...ja,ja veit det høres svada ut, - men er faktisk sant!

 

Uansett, lykke til

 

PS: Nei, du er ikke alene i dette. Livet går litt opp, litt ned...ikke meningen at man skal skli på et bananskall gjennom det heller da...