Den store kjærlighetstråden v3

[Seal]

Går det an å bli forelsket i en man aldri har møtt?

Tror jeg er det akkurat nå... sa ja

[Turtledove]

Går det an å bli forelsket i en man aldri har møtt?

Tror jeg er det akkurat nå... sa ja

Jeg og..

Skjønner ikke hvordan det kan gå an? Vi får se hvordan det blir når vi møtes. =)

[Slimda]

Hjernen klarer nok å reprodusere følelsen av forelskelse i en person man ikke har møtt, men jeg tror det er "bildet" av personen man blir forelsket i, ikke selve personen, noe som muligens ville forekommet ved et fysisk møte.

 

Du vet, lukt og sånt.

[ilpostino]

Jeg skjønner ingen ting, en jeg trodde var vennen min gikk visst bak ryggen min og spredte rykter om meg, både sanne og usanne, og de sanne var svært sensitiv informasjon. blahblah

 

Vennen din vil ha deg for seg seøv og sprer derfor (ubeviss eller bevisst) negative ting om deg for å ha deg for seg selv.

 

Javel, da kjører jeg på: Kjærligheten din kommer til å bli ikke-eksisterende om litt.

 

jeg tror kjærligheten kommer ut av nødvendighet, iallefall i mange forhold. I "gamle dager" ala frem til for 60-100 år siden så holdt folk sammen mye på grunn av nødvendighet. folk var sammen fordi det var noen som gav de barn, et hjem, trygget eller whatnot. livet var ikek rosenrødt no mather what men de holdt sammen uansett. folk nå til dags forventer at livet skal være rosenrødt 24/7 og ditcher den andre nærmest fordi de ser en diggere person gå på andre siden av gaten.

 

 

Jeg tror jeg er litt dårlig på dette med avstandsforhold. Jeg er ulykkelig hele uka fordi jeg ikke ser ham, og når jeg er hos ham i helga er jeg deppa fordi jeg snart må reise igjen. Feil fokus, much?

 

jeg tror heller ikke at noen er gode på avstandsforhold. når et forhold starter med avstand og er basert på avstand er det svært sjeldent liv laga.

 

Jeg spurte akkurat min bestevennine om hun ville bli med på date. Det skulle man aldri ha gjort...

 

se på Friendzone på MTV så skjønner du hvor du gikk på tryne.

[Bonna86]

Under tre måneder igjen til bryllupsreisen. Gleder meg!

[pax1]

Går det an å bli forelsket i en man aldri har møtt?

Jada..

 

Det går til og med an å bli forelsket i en person som ikke eksisterer en gang (rollefigur i film, tv etc)...

[AnonymDiskusjon]

Jeg spurte akkurat min bestevennine om hun ville bli med på date. Det skulle man aldri ha gjort...

se på Friendzone på MTV så skjønner du hvor du gikk på tryne.

Hehe, jeg gjorde faktisk det. Jeg så på det hos henne. Ser aldri på MTV selv. Men det var ikke måten jeg spurte på som var problemet. Det var at hun ikke følte det samme. Men det går bra nå. Det gikk bra med en gang egentlig. Jeg ble ikke lei meg. Jeg har alltid fått avslag av jenter og så har jeg vært langt nede i 1-4 uker etter det. Men vi bare fortsatte som før vi. Anonym poster: 76498491bc4d7d3ebee66c0ae4273b7e

[ilpostino]

Det var at hun ikke følte det samme. Men det går bra nå.

 

du skal iallefall ha cred for at du prøvde. det er alt for mange som ikke tar sjansen.

Endret 23. mars 2012 av ilpostino waits for Alice

[AnonymDiskusjon]

Jeg kan fortelle "hemmeligheten" bak det. Og det er rett og slett hva man ser for seg på forhånd.

 

- Hvor stor tro har du på at følelsen er gjensidig?

- Hvordan vil et negativt svar påvirke framtiden deres?

- Hvor dypt har du falt for personen?

 

Mine svar blir da som følgende;

Jeg var litt usikker på det var gjensidig. Vi har vært venner i 5 måneder. I starten virket det som hun kanskje ville, men på det tidspunktet ville jeg ikke selv. Så var det ikke sånn mer. Så jeg tenkte at hun kanskje hadde lagt det bak seg.

 

Jeg var fast bestemt på at hvis hun sier "nei", så fortsetter vi med akkurat det samme som vi har gjort fram til nå. Fordi jeg heller vil leve med den lille følelsen av å ha fått nei, enn å leve uten henne.

 

Litt, men ikke veldig. Jeg hadde lyst til å prøve på et forhold med henne, jeg hadde ikke falt hodestups.

 

 

Oppsummert så blir det da at om du kan takle et nei på en grei måte, så er det bare å gå for det. Du skal få lov til å bli deppa et par dager (jeg ble ikke), og du må kanskje forvente at hun vil trekke seg litt unna en bitteliten stund (hun gjorde det i 1,5 dag). Men du må være bestemt på at dere kan fortsette som venner som før etter det. Da går det bra. Anonym poster: 76498491bc4d7d3ebee66c0ae4273b7e

[AnonymDiskusjon]

Enkelte av dere gutter kan man lese som en åpen bok, men det finnes unntak. Så håper dere kan hjelpe meg med den her.

 

Altså, det startet ganske uskyldig med en samtale på facebook. etterhvert begynte vi å skrive mer og mer, telefonnumre ble utvekslet og vi begynte avtalte å treffes hjemme hos meg for å se film. Han tok med favorittgodteriet mitt og brus og vi hadde det veldig koselig. Har truffet han flere ganger etter det og kjemien stemmer helt. Plutselig ble han bare helt kald og ville ikke snakke til meg mer, vi snakket ikke på en uke før jeg spurte hva i helvete som skjedde. fikk som svar at han var glad jeg snakket til han igjen og det eneste var at han var livredd for et forhold. Vi har ikke vært sammen med hverandre siden det, men vi snakker hver dag, siste jeg sier hadet til på kvelden og første som sier godmorgen dagen etter. Han har sagt han føler seg mere trygg på meg nå, og at han er veldig glad vi tok opp kontakten igjen. I det siste har han virket mer fjern, og i dag fikk jeg meldingen "fikk telefonregninga i dag, we got to stop this". Jeg svarte kort og enkelt "ok, snakkes." Mulig jeg overreagerer veldig nå, men etter det har han ikke kontaktet meg på noen som helst måte. Jeg vil gjerne vite om han har mistet interessen eller noe?

Anonym poster: 32b20cd3da2fbafcf43b8dad08458853

[Slimda]

Om han skylder på telefonregninga, ikke tar kontakt overhode og oppfører seg som du beskriver, vil jeg nesten si at løpet er kjørt.

[toth]

Jeg ville satt 90kr på at han mente den meldingen som en spøk(glemte muligens en smiley), og fikk seg en trøkk av svaret ditt. Med mindre han er trygdet/sliter økonomisk.

 

Jeg ville ikke satt mer enn 14kr på at du tolket det riktig.

[Kammizez]

For meg er det ihvertfall åpenbart at det han skrev var ironisk. Kan godt skjønne at han ble irritert over svaret ditt, og er for sta til å ta kontakt før deg.

[SkummelType]

Lenge siden sist jeg postet her, men begynner å komme inn i en kinkig situasjon med kjæresten min.

 

Vi har nå vært sammen siden august ifjor, og er hennholdsvis 22 og hun 20. Det var bra i starten, og er bra noen ganger nå også, men jeg merker at de tingene jeg merket meg med en gang plager meg mer og mer nå. Jeg føler at hun har litt mangel på vanlig folkeskikk, når det kommer til de hun kjenner veldig godt. Familie og meg. Mye sure toner og klaging. Det gnager på meg, fordi jeg er en veldig blid og glad person, som ikke liker at folk rundt meg er sutrete og gørre konstant.

 

Jeg sitter nå egentlig å tenker på om dette er jenta jeg vil dele resten av livet med. Og nei, det er jo ikke det. Vi har småkrangler ganske ofte, og jeg gidder nesten aldri å fullføre krangelen lenger, fordi det ender bare opp med at hun melder seg ut av diskusjonen for å gråte og sutre.

 

Dette blir jo kun fortalt fra mitt synspunkt, men jeg har tenkt over mange ganger, hva jeg sier, hvordan jeg sier det, og prøver å få frem et tydelig budskap i det jeg sier. Likevel blir jeg møtt med kvalme toner, dårlig ironi og sarkasme, samt fysiske negativiteter, det være seg milde slag, at hun gjør ting jeg spesifikt har bedt om at hun ikke gjør osv.

 

Jeg vil gjerne ha det bra hele tiden med den jeg er sammen med, ikke 70% av tiden, og definitivt ikke 40% sånn som det er nå.

 

Hun blir også grinete om jeg ikke ringer a om kveldene, men hun svarer selv sjeldent på de meldingene jeg skriver, og de gangene hun svarer så er det nesten alltid med de tre "..." etterpå. Nesten aldri smilefjes, eller noen form for å utrykke glede over noe.

 

Kunne rablet om dette i flere timer, men føler at nå har jeg gitt henne 6 mnd på å prøve å bli et mer blidt og positivt menneske, men min grense er nok nådd. Det koselige med å treffes er blitt en plikt, og det som skal være sex blir til dumme missforståelser som gir meg skikkelig turnoff.

 

Og ja, jeg vet oppriktig godt hva et kompromiss er, men da vil jeg at utfallet skal være rettferdig, og til begges gode.

 

/rant

 

Noen synspunkter på lignende livssituasjoner som dere har opplevd? Bør ikke en partner gi deg mer glede enn fortvilelse, sårelse og småplager?

[Seal]

Helt ærlig, avslutt det. Det der er ikke et kjærlighetsforhold.

[Niqābninja]

Sier meg vel egentlig bare enig med han over her. Hvis du har vært misfornøyd med oppførselen hennes i seks av de sju månedene dere har vært sammen, så ser jeg ikke helt poenget. De fleste vil vel i hvert fall velge en parter som gir de mer energi og lykke enn de suger ut, og da helst ved å bare være seg selv og fullstendig uten anstrengelse.

 

Selvfølgelig kan alle ha dårlige perioder, men når den dårlige perioden er størstedelen av forholdet, så ser jeg ikke poenget med å holde det gående noe lenger.

[Kea]

Engelen min må reise vekk i noen måneder snart, og jeg gruer meg noe så forjævlig. For noen som er så nærme hverandre som vi er, er det tortur å være vekke fra hverandre i lang tid. Håper inderlig forholdet overlever det.

[Blåbær]

Engel?

[AnonymDiskusjon]

For meg er det ihvertfall åpenbart at det han skrev var ironisk. Kan godt skjønne at han ble irritert over svaret ditt, og er for sta til å ta kontakt før deg.

Nope, det er sånn "humor" vi har, jeg vet jo at han ikke mente det gravalvorlig da.

 

Jeg ville satt 90kr på at han mente den meldingen som en spøk(glemte muligens en smiley), og fikk seg en trøkk av svaret ditt. Med mindre han er trygdet/sliter økonomisk.

Jeg ville ikke satt mer enn 14kr på at du tolket det riktig.

Mamma betalter regningen og han går fortsatt på skole.

 

Om han skylder på telefonregninga, ikke tar kontakt overhode og oppfører seg som du beskriver, vil jeg nesten si at løpet er kjørt.

 

Dette har jeg fått bekreftet, han sa han ikke var klar for noe som helst og noe om at han brukte for mye tid til å tenke på andre ting enn skole. Svarte skarpt nok "Sorry for at du tenker på meg da, håper du skjønner at jeg blir frustert når du oppfører deg så bipolart".

 

Har konkludert(egoboost'ed) i at jeg ikke trenger noen som oppfører seg som en 14 år gammel jente.

 

Anonym poster: 32b20cd3da2fbafcf43b8dad08458853 Anonym poster: 32b20cd3da2fbafcf43b8dad08458853

[SkummelType]

Sier meg vel egentlig bare enig med han over her. Hvis du har vært misfornøyd med oppførselen hennes i seks av de sju månedene dere har vært sammen, så ser jeg ikke helt poenget. De fleste vil vel i hvert fall velge en parter som gir de mer energi og lykke enn de suger ut, og da helst ved å bare være seg selv og fullstendig uten anstrengelse.

 

Selvfølgelig kan alle ha dårlige perioder, men når den dårlige perioden er størstedelen av forholdet, så ser jeg ikke poenget med å holde det gående noe lenger.

 

Det kjipe i det hele tar seg jo til nye høyder nå. Hadde en lengre pillowtalk her om dagen, da hun gråt ganske mye mens jeg sa mesteparten av det som plaget meg og det jeg mente. Men jeg kjenner jeg får dårlig samvittighet når hun sier at jeg betyr alt for henne, og at hun ikke har noen andre enn meg. Skal se hvor dette fører henn litt til, så blir det vel så det bikker over om hun begynner med "det samme gamle" igjen.