Den store kjærlighetstråden v3

[Lemon]

Neimen! Fortell. :-/

[Slimda]

Jaha? Fortell, fortell!

[makingFaces]

Wall of text:

 

 

 

 

 

Jente 19, gutt 22.

 

Jeg satt i kassa på dagligvare i hjembyen fram til januar, før jeg flyttet til Trondheim (4 timer unna). Satt og kikket på verdens peneste gutt, men det ble med det.

 

Møtte ham på byen da jeg var hjemme i påska, og han kjente meg igjen og vinket meg bort. Første helg dro vi på nach sammen, han addet meg på facebook, vi chattet, neste helg ble jeg med han hjem, vi chattet mer, tredje og siste helg ble jeg mildt avvist/ignorert og vi snakket aldri sammen igjen.

 

Greit nok, tenkte jeg, og dro tilbake til barteland for siste etappe før sommeren.

 

Plutselig tok han kontakt igjen på facebook, for ca tre uker siden nå. Helt ut av det blå. Når skulle jeg komme hjem for sommeren, hva drev jeg med, han vurderte å flytte til trondheim selv.

 

WTF, tenkte jeg, men svarte høflig. Var likevel fortsatt redd for å bli tatt for overinteressert etter å ha blitt avvist, så det ble vel litt mindgaming og "om å gjøre å virke minst interessert"-lek fra oss begge. Han tok dog kontakt nesten hver gang vi var pålogget samtidig.

 

For et par uker siden kom jeg hjem, og i helgen måtte jeg selvfølgelig på byen. I overbegeistret jentevors-mode brukte jeg facebook til å kreve at han kom på *utested*.

 

Det gjorde han faktisk! Men etter å ha sagt hei forsvant han for å finne vennene sine, og jeg fant han aldri igjen. Ved stengetid bestemte da (delvis) jeg og (mest) en venninne oss for at 1881 er en flott oppfinnelse, og så ringte hun. En heller meningsløs samtale. Etterpå måtte selvfølgelig jeg ringe for å beklage den meningsløse samtalen, hvilket resulterte i nok en meningsløs samtale

 

Dagen etter chattet vi igjen, og han sa han hadde prøvd å finne meg men ikke hatt nummeret mitt, og jeg så mitt snitt til å påpeke at "men det har du nå ".

 

Så gikk det ikke dårligere enn at HAN ringte MEG den kvelden/natta og vi hadde en helt utrolig normal og naturlig samtale. Godt å komme bort fra facebookchatten. Men nå nærmer vi oss problemstillingen:

 

Nå har vi ikke kontakt i det hele tatt... Tror kanskje han mister litt motet, for han har tatt masse initiativ og jeg har ærlig talt stort sett bare virket høflig uinteressert tilbake, bortsett fra den fylletelefonen. Jeg hadde i hvert fall mistet motet for lengst hvis situasjonen var motsatt. Trodde egentlig han bare var ute etter en natt til (hvilket jeg i og for seg ikke har noe imot), men da virker det rart at han forsvant så fort den kvelden ute på byen.

 

Er usikker på om jeg bør ta kontakt - og i så fall facebook, sms eller telefon? Vi har dessuten snakket såpass mye sammen at vi egentlig har nådd punktet hvor vi bør møtes hvis vi skal fortsette med noe som helst... men DET er jo skummelt å foreslå da

 

 

 

Vet ikke jeg. Noen som har vært i en liknende situasjon og/eller har tips/råd?

 

 

 

 

 

Helt kort: Vi møttes, ble litt kjent, møttes på byen og jeg ble med han hjem, men snek meg hjem i de tidlige morgentimer og deretter hørte jeg ikke fra ham på nesten 2 måneder (har flyttet, men var hjemme i påsken og skal være hjemme til langt uti august nå).

 

Plutselig tok han kontakt igjen, vi har hatt kontakt noen uker nå, og møttes ute på byen i går. Det kom da fram i går at han trodde JEG trakk meg, siden jeg snek meg ubemerket hjem sist. Så ble jeg med igjen, ble hele natten og dro hjem når han stod opp.

 

Men nå tør jeg ikke å ta kontakt igjen... vet det høres veldig ut som alt er rent seksuelt, men det oppleves ikke slik... Mer det at ingen av oss tør å gjøre noe uten helsefarlig promille.

 

Vi er så DUMME Og derfor er alt vanskelig.

[kanin333]

Da sender du en melding og spør om dere skal møtes en dag. Enkelt og greit.

[Third671]

Hvorfor ikke gjøre det direkte? Spør han ut og si hva du føler om ting. Standard ting å være sjenert. Ekstremt turn on å tørre å stå frem og si det direkte til ham. Da letter du trykket, og han vil føle at han kjenner deg mye bedre, ettersom du åpner deg mer. Og hvis han kjenner deg bedre, tar han lettere kontakt.

Endret 19. juni 2011 av Third671

[Wiciwato]

Satan jeg er lei av å lure meg selv nå. why do i fall in love with every woman i see who shows me the least bit of attention.

Men så er det det da.. "Det kan hende hun er litt interessert". Og så får jeg skikkelig høye forventninger og tenker masse på det. Når alt er ferdig er jeg skuffa, som vanlig, og føler meg bare teit.

[Lemon]

Eternal Sunshine of the Spotless Mind.

 

Er litt der selv, nesten. Ikke at jeg faller så hardt, men jeg blir liksom fort fascinert av folk som vier meg litt ekstra oppmerksomhet.

[AnonymDiskusjon]

Når du tenker på en person konstant, hvert eneste sekund, hver eneste gang etter at du har møtt han, er du da forelsket? Eller kanskje betatt? Du blir misunnelig når du ser han er sammen med noen andre, og skulle så gjerne ønske det var deg. Du vet han er verdens mest fantastiske person, og du går gjennom alle minnene dere har sammen i hodet. Likevel tør du ikke ta kontakt. Du veter på at han skal gjøre det. Hver gang du får en melding på telefonen, håper du at det er han. Du blir like skuffa hver gang du ser det er fra noen andre. Herregud, jeg blir gal av dette. Er jeg forelsket? Eller batatt?

 

 

Og ja; gutten er homofil og har kjæreste... Jeg kommer aldri til å få han. Men egentlig gjør det ikke noe, jeg vil bare ha han som venn. Vi er jo venner, men såkalte "nye venner". Jeg vil vi skal bli nære. Ordentlig nære. Likvel tør jeg ikke ta kontakt. Hvorfor? Jeg elsker gutten, jo. Regner med jeg bare er feig. Jeg kjenner jeg blir deprimert av dette. Uff. Jeg har sittet i to dager på rad i sommerferien og ikke tenkt på noe annet. Vi har planer om å finne på noe i sommer, men det skjer jo aldri! Jeg hater å ha besøk hjemme, det har jeg alltid gjort. Og jeg føler det blir dumt om jeg spør om JEG kan komme på besøk til HAN. Da føler jeg meg liksom så... påtrengende og frekk. Herreguud, jeg er så forbanna feig.

 

Postet av anonym: 1e64674f3a8e29374cdccfe151417c06

[makingFaces]

Og DER gikk alt i dass

[feggy]

Hva skjedde?

[makingFaces]

Jeg fulgte alle universelle råd (som jeg forøvrig er helt enig i) og inviterte på besøk + film. Fikk til svar at han er ute av byen da, men selv om han var på jobb da han svarte tror jeg at han ville ha foreslått en annen dato med en gang hvis han faktisk ville møte meg. If a guy is really into you, he will make it happen. Selvfølgelig KAN det hende at han selv finner på å invitere meg en dag nå som han i hvert fall vet at jeg er interessert, men jeg vedder ikke feriepengene på det. Så. Next please!

Endret 22. juni 2011 av Charlotte Q

[Lemon]

Vel, da kan du vite at du har vært kjempemodig og tatt en sjanse (=100 kredpoeng og masse girl power til deg), og du slipper å kaste bort mer tid nå. Ja, selvfølgelig er det kjipt at det ikke ble noe ut av det (foreløpig - vi vet jo aldri hva som skjer i fremtida), men som du sier: next, please.

 

Jeg synes du var utrolig tøff. Skal tenke på deg neste gang jeg er i samme situasjon og gutse, jeg óg.

Endret 22. juni 2011 av Lemon

[Saft Suse]

Fra et mannlig synspunkt vil jeg nå si at det er dumt av deg å gi opp etter første forsøk. Det er en haug med variabler som kan være årsaken til at han ikke foreslo noe videre akkurat der og da. En av dem nettopp jobben. Gi det ihvertfall to forsøk, sier nå jeg.

[V.I.C]

Enig med saft suse, jeg og ville spurt enda en gang for å se om det bare var en tilfeldighet eller hva

[Niqābninja]

Mja. Jeg tror han ville foreslått en annen dag, eller i hvert fall nevnt muligheten for å ta det en annen gang, dersom han var interessert. Det er i hvert fall det jeg ville gjort.

[Bytex]

Men fra den andre siden, hvor lurt er det å engasjere seg fullstendig i noen som reiser bort i lange perioder? Det blir jo bare 100 ganger så mye hjertesmerte. Så det er like greit å bare la det være når du først har bestemt deg nå.

[Niqābninja]

Hvis vi skal tenke sånn, hvor lurt er det egentlig å involvere seg med noen i det hele tatt? Gir jo bare noen sjansen til å såre deg, så det er vel like greit å la være?

[Bytex]

og mye derfor har jeg vært singel de siste 13 årene

Og da mener jeg singel som i "ikke hatt sex, ikke hatt NOE fysisk forbindelse med noen" ikke "ahh digg å være single puler rundt så mye jeg vil"-singel.

Endret 22. juni 2011 av Bytex

[Niqābninja]

Jeg mener nå det kan være verdt både hjertesmerte og avvisningsangst.

[Cho-san]

Skjønner ikkje kvifor folk er so redde for å bli glad i nokon. Ja det kan gjere vondt, ja det kan gjere vondt i fleire år, men det går over! Er det verkeleg verdt det å, som feks bytex og ikkje ha nokon på 13 år?

Korleis kan ein forvente å få noko som helst om ein ikkje tør å prøve?

I mine auge er det betre å prøve, og heller vokse på opplevelsen om ein blir avvist. Om ikkje utviklar ein seg jo ikkje? Og står på stedet kvil heile livet?

Samme gjelder med forhold, kvifor skal ein vere so redd for å gå inn i eit forhold? I verste fall sitter ein erfaring rikare, og om ein er heldig, mange gode minner