Den store kjærlighetstråden v3

[Akrobaten]

På et punkt må man bare stoppe å prøve. Du har ingen bestemmelsesrett over hun, og dermed er det ikke noe du kan gjøre. Dersom du har en interesse av å beholde en relasjon til henne(vennskap selvfølgelig), så må du kutte ut å prøve å overtale henne. Dersom dere er ment for hverandre så vil kanskje hun få følelser for deg igjen.

 

Det virker kanskje litt røft og ufølsomt sagt, men det er dessverre sant...

 

Lykke til, tiden leger alle sår

Jeg er klar over det, og jeg er så glad i henne at det beste nok er å la henne gå hvis hun føler det. Jeg er usikker på om jeg ønsker å beholde henne som venn; jeg er temmelig sikker på at jeg kommer til å ha vansker med å miste følelsene for henne, samt at jeg hele tiden underbevisst vil jobbe for å få henne tilbake hvis vi opprettholder kontakten. Selvfølgelig er det jo en mulighet for at hun får følelser igjen, det har hun jo gjort alle gangene det har vært "fram og tilbake" med oss, og akkurat derfor har jeg følt at vi er ment for hverandre. Men det er litt annerledes nå tror jeg, hun har jo "bestemt" seg for at det ikke skal skje noe, og at hun ikke orker mer. Jeg er også, uansett hvor dumt det høres ut, redd for at jeg skal miste følelsene for henne, for jeg har så inderlig lyst til å finne tilbake til henne.

 

Det er verken røft eller ufølsomt, det er faktisk noe av det bedre jeg har lest i denne tråden - takk

Endret 11. juni 2011 av Akrobaten

[V.I.C]

Jeg er klar over det, og jeg er så glad i henne at det beste nok er å la henne gå hvis hun føler det. Jeg er usikker på om jeg ønsker å beholde henne som venn; jeg er temmelig sikker på at jeg kommer til å ha vansker med å miste følelsene for henne, samt at jeg hele tiden underbevisst vil jobbe for å få henne tilbake hvis vi opprettholder kontakten. Selvfølgelig er det jo en mulighet for at hun får følelser igjen, det har hun jo gjort alle gangene det har vært "fram og tilbake" med oss, og akkurat derfor har jeg følt at vi er ment for hverandre. Men det er litt annerledes nå tror jeg, hun har jo "bestemt" seg for at det ikke skal skje noe, og at hun ikke orker mer. Jeg er også, uansett hvor dumt det høres ut, redd for at jeg skal miste følelsene for henne, for jeg har så inderlig lyst til å finne tilbake til henne.

 

Det er verken røft eller ufølsomt, det er faktisk noe av det bedre jeg har lest i denne tråden - takk

 

Jeg forstår veldig godt at det er vanskelig for deg, det er ikke lett å styre følelsene sine spessielt ikke de vonde. Grunnen til at jeg skriver det til deg i forhold til et vennskapsforhold er at jeg har muligens ødelagt det vennskapsforholdet jeg hadde med min eks, ved å nettopp dvele for mye ved det som var og ikke gi slipp. Min løsning på det pr idag er å kutte kontakten helt for en stund(en mnd - to) for deretter å se om det er noe grunnlag for vennskap - jeg må prøve å skape mitt eget liv uten hun som midtpunkt(vi hadde bodd sammen i fire år). Så hvis du vil fortsette å være venner med henne ville jeg vært ærlig og sagt det som det er. Hvis du trenger en periode for at følelsene skal kjølne bør du si det. Jeg håper iallefall at du lykkes i kjærlighetslivet, om ikke med henne så med noen andre:)

[Akrobaten]

Da er nok det å kutte kontakten (så godt det lar seg gjøre) kanskje det beste. Jeg prøvde å gjøre det en gang tidligere, før det ble noe som liknet et forhold, siden hun da følte seg så usikker på om hun ville gå videre. Det som skjedde da var at hun tok kontakt nesten med én gang, i form av småprating, noe som etterhvert førte oss sammen igjen. Hun hadde da lovet meg at hun skulle avvise meg hvis jeg "prøvde" meg på henne igjen, men da tiden kom var jo følelsene der fra begge kanter. Det er jo selvfølgelig en mulighet for at dette skjer igjen, hvis hun finner ut at hun vil tilgi meg for den idioten jeg har vært, og fremdeles vil ha meg. Det er lov å håpe iallefall. I mellomtiden får jeg vel prøve å leve livet - jeg har følelsen av at hun liker meg bedre når jeg er mindre avhengig av henne

(Dette ble mye svada føler jeg.) Uansett, takk for det du sier, betyr mye å høre det fra folk som har opplevd liknende!

[V.I.C]

ja, jeg tror det er lurt å "leve livet" som du sier, og jeg har opplevd tidligere som du sier at jenter ikke syntes det er kjekt dersom man er overinteressert liksom. Jeg vet ikke hva du har gjort(og vil heller ikke spørre om det), men gjort er gjort og spist er spist, det eneste du kan gjøre er å be om unskyldning(som jeg har forstått at du har gjort allerede:)).

[Goldshoten]

Såeh, tenkte meg aldri å spørre om hjelp når det kom til det her, men jeg skjønner ikke bæret av oppførselen hennes.

 

Har prøvd en stund å sjarmere en jente jeg havnet i høyet med på fest hos felles venner. (Vel, ble stoppet halvveis av dem da vi var langt over godt berusa.) Begge sjenerte og stille av seg. Uansett. Har vært på to dates senere (Noen måneder senere. Førstegangstjenesten kom litt i veien.) og like etter forrige (sist helg) tok hun for første gang kontakt med meg, og ikke omvendt. Jeg fikk ikke svart på nesten et døgns tid, og beklaget meg for det, og siden har jeg ikke hørt en lyd. Jeg ser derimot at hun tydelig har vært tilstede og hatt muligheten til å svare.

 

Hun gjorde samme greia før forrige date. Tok noen dager, så svarte hun kvelden før vi hadde planlagt å treffes og beklaget seg osv.

 

Hun hadde det jo tydelig kjempemoro sist helg, så jeg skjønner ikke stort. Eneste logiske jeg kommer fram til er at hun bruker 'Ta kontakt for så å ignorere'-kortet for å se om jeg virkelig er interessert. Skulle nå ringe henne i dag, men med takk til Telenor ble det lite av det. Får prøve igjen i morgen.

 

Uansett. Innspill? Kan ikke tenke meg at hun plutselig mistet interessen når hun hadde det veldig moro i helga for så å ta kontakt senere.

 

Ærlig talt er jeg nok uvanlig treg av meg på å ta stegene, eller generelt vise interesse fysisk, men hun skulle være ganske så sikker nå på at jeg har lyst på henne allerede. Kanskje hun bare vil ha det bekreftet?

 

Dette høres merkelig ut, ja. Har også truffet ei jente mens jeg er inne, og hun her virker også sjenert, selv om hun har tatt kontakt først en del ganger også.

 

Svaret til Lemon høres fornuftig ut, kanskje i tillegg at hun også er sjenert og heller ikke har så altfor stor selvtillit?

[Saft Suse]

Takk for svar. Dere har nok rett. Hun er rimelig sjenert og stille av seg, og såvidt jeg vet har hun aldri holdt på med noen før meg.

 

Uansett. Ringte henne og spurte hva som foregår, og hun skyldte nå på Telenor sine problemer. Såvidt jeg vet har ikke de vart siden tirsdag, menmen. Hun virket helt normal og frampå over telefonen. Hadde en koselig samtale også. Virker ikke som det er noen problemer i det hele tatt, så hun ville nok bare teste interessen.

 

Ble rimelig lettet, for å si det sånn!

[Goldshoten]

Akkurat samme greia med min egentlig. Skummelt hvor lik situasjon du og jeg er i..

 

Men ja, det er sånn.. Når det først blir tatt kontakt, så er alt veldig bra og som før, for å si det sånn. Har kjent hun i litt over en måned, og hun er ei fantastisk jente som har tatt kontakt først selv noen ganger, men det er som regel jeg som må "intie".

 

Håper det går bra for oss begge, Saft Suse!

[AnonymDiskusjon]

Hei!

 

 

Er det noen som har oppled å være betatt/forelsket i en person man virkelig ALDRI kan få? Vel; jeg er vel i akkurat den situasjonen nå... Jeg velger å ta dette som anonym, i fare for å bli gjenkjent.

 

Det har seg altså slik at jeg har blitt kjent med en ny gutt. Han har akkurat kommet ordentlig inn i gjengen vår, noe jeg er evigvarende glad for. Vi er begge 17 år, og fant veldig fort tonen. Vi ble først kjent på en fest der vi havnet i samme sofa, og vi ble begge veldig kosekleine etter noen glass... Vi snakket om alt mellom himmel og jord, og jeg kjente at jeg begynte å like han veldig godt. Han fortalte om sine "mørke" dager med selvmordstanker, kutting osv, mens jeg fortalte om ting jeg aldri har sagt til noen før. For første gang hadde jeg møtt en gutt som jeg kunne stole på, og snakke helt åpent om alt til. Han hadde alle kvalitetene jeg ser etter i en gutt. Alt jeg kunne ønske meg!

 

 

Men ja... Det viste seg altså at denne gutten var homofil og hadde kjæreste, noe han fortalte til meg i løpet av kvelden. Jeg reagerte med å hoppe av glede, for hvem har ikke ønsket seg en homofil venn, liksom? Men etter hvert skulle det vise seg at det ikke bare var positivt.

 

 

Nå har det gått to måneder siden dette skjedde, og vi er fortsatt gode venner. Men jeg har aldri klart å gi ordentlig slipp på "betattheten". Jeg tenker på han flere ganger om dagen, noe som gjør meg gal. Jeg stalker han på Facebook, og jeg har hele tiden lyst til å være sammen med han. Jeg ser på meg selv som ei veldig stille og forsiktig jente, som er relativt vanskelig å komme inn på. Dette har gjort at mitt forhold til gutter har vært noget lite. Og når jeg først kommer ordenlig inn på en gutt, så er han faen homofil! Ååh, jeg blir så irritert.

 

 

Alle tror forresten vi holder på, siden vi har en tendens til å klemme og kose hele tiden. Dette er forøvrig ekstremt komisk, egentlig. Det er bare fåtallet av vennegjengen som vet han er homofil, noe som gjør situasjonen enda vanskeligere for meg. Han sa det jo rett ut til meg her om dagen: "Du er søt. Hadde ikke jeg vært homofil, hadde vi vært sammen". Det gjorde meg ikke akkurat mindre betatt... Samtidig når alle kommenterer at vi er så søte sammen osv.

 

 

Åh, jeg blir gal. Jeg kjenner jeg blir deprimert. Nesten så jeg skulle ønske jeg var gutt og homofil selv, bare fordi jeg vil ha han. Han er seriøst verdens mest søte og fantastiske person. Han er gjennomtenkt snill. Samtidig vet jeg så inderlig at vi aldri kan bli noe mer enn bare venner. Uff, dette ble veldig langt, føler jeg. Beklager. Men jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre.

 

Noen som har opplevd det samme? Eller har noen tips til hvordan jeg kan slutte å tenke på han? Jeg er vel ikke nødt til å bryte kontakten for å bli kvitt betattheten?

 

Postet av anonym: 1e64674f3a8e29374cdccfe151417c06

 

Postet av anonym: 1e64674f3a8e29374cdccfe151417c06

[Goldshoten]

Nei, det er du ikke, men du kan si hva du føler til han. Få han til å forstå hvordan du har det, og prøv evt. å få han litt på avstand en stund til følelsene har begynt å dabbe litt av. Du må bare leve med det at han er homofil, og følelsene vil sannsynligvis gå over etterhvert.

[Herr Brun]

Hei!

 

 

Er det noen som har oppled å være betatt/forelsket i en person man virkelig ALDRI kan få? Vel; jeg er vel i akkurat den situasjonen nå... Jeg velger å ta dette som anonym, i fare for å bli gjenkjent.

 

Det har seg altså slik at jeg har blitt kjent med en ny gutt. Han har akkurat kommet ordentlig inn i gjengen vår, noe jeg er evigvarende glad for. Vi er begge 17 år, og fant veldig fort tonen. Vi ble først kjent på en fest der vi havnet i samme sofa, og vi ble begge veldig kosekleine etter noen glass... Vi snakket om alt mellom himmel og jord, og jeg kjente at jeg begynte å like han veldig godt. Han fortalte om sine "mørke" dager med selvmordstanker, kutting osv, mens jeg fortalte om ting jeg aldri har sagt til noen før. For første gang hadde jeg møtt en gutt som jeg kunne stole på, og snakke helt åpent om alt til. Han hadde alle kvalitetene jeg ser etter i en gutt. Alt jeg kunne ønske meg!

 

 

Men ja... Det viste seg altså at denne gutten var homofil og hadde kjæreste, noe han fortalte til meg i løpet av kvelden. Jeg reagerte med å hoppe av glede, for hvem har ikke ønsket seg en homofil venn, liksom? Men etter hvert skulle det vise seg at det ikke bare var positivt.

 

 

Nå har det gått to måneder siden dette skjedde, og vi er fortsatt gode venner. Men jeg har aldri klart å gi ordentlig slipp på "betattheten". Jeg tenker på han flere ganger om dagen, noe som gjør meg gal. Jeg stalker han på Facebook, og jeg har hele tiden lyst til å være sammen med han. Jeg ser på meg selv som ei veldig stille og forsiktig jente, som er relativt vanskelig å komme inn på. Dette har gjort at mitt forhold til gutter har vært noget lite. Og når jeg først kommer ordenlig inn på en gutt, så er han faen homofil! Ååh, jeg blir så irritert.

 

 

Alle tror forresten vi holder på, siden vi har en tendens til å klemme og kose hele tiden. Dette er forøvrig ekstremt komisk, egentlig. Det er bare fåtallet av vennegjengen som vet han er homofil, noe som gjør situasjonen enda vanskeligere for meg. Han sa det jo rett ut til meg her om dagen: "Du er søt. Hadde ikke jeg vært homofil, hadde vi vært sammen". Det gjorde meg ikke akkurat mindre betatt... Samtidig når alle kommenterer at vi er så søte sammen osv.

 

 

Åh, jeg blir gal. Jeg kjenner jeg blir deprimert. Nesten så jeg skulle ønske jeg var gutt og homofil selv, bare fordi jeg vil ha han. Han er seriøst verdens mest søte og fantastiske person. Han er gjennomtenkt snill. Samtidig vet jeg så inderlig at vi aldri kan bli noe mer enn bare venner. Uff, dette ble veldig langt, føler jeg. Beklager. Men jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre.

 

Noen som har opplevd det samme? Eller har noen tips til hvordan jeg kan slutte å tenke på han? Jeg er vel ikke nødt til å bryte kontakten for å bli kvitt betattheten?

 

Postet av anonym: 1e64674f3a8e29374cdccfe151417c06

 

Postet av anonym: 1e64674f3a8e29374cdccfe151417c06

Jeg vet akkurat hvordan du har det. Er ferdig med å være betatt, for å si det sånn, men var i akkurat samme situasjonen i høst... Det går over etter hvert, skal du se

[Thomaes]

Da var det pause med kjæresten Håper alt går bra til slutt

[AnonymDiskusjon]

Tusen takk for svar, dere! Betryggende å vite at jeg ikke er den eneste, og at det faktisk er mulig. Jeg får vel bare vente å se...

 

Postet av anonym: 1e64674f3a8e29374cdccfe151417c06

[V.I.C]

Da var det pause med kjæresten Håper alt går bra til slutt

 

Det var veldig leit, håper det ordner seg for deg/dere

[MrBrightside]

Føler med "Anonym" her på toppen av denne siden. Virkelig kjipt.

 

Vel, for å komme med en oppdatering fra mitt forrige innlegg - de kommer visst stadig hyppigere - så har jeg funnet ut at jeg er regelrett beskutt, bombardert og gjennomborret av de der forbaskade kjærlighetspilene. Jepp, jeg innrømmer det for meg selv nå og det suger skikkelig. Virkelig. Har aldri følt noe i nærheten av dette tidligere, og jeg har null kontroll over tankene mine what so ever. Jeg klarer ikke å slutte å tenke på henne. Det er nesten som jeg kunne ønske at jeg ikke ble så godt kjent med henne, og heller hadde avstandsforelskelsen som patetisk nok varte i over et halvt år før vi tok skikkelig kontakt med hverandre. Når jeg fikk henne i tankene, så var det bare godt. Nå, når jeg tenker på henne - noe jeg ikke klarer å stoppe i det hele tatt - så er det bare vondt.

 

Føler meg rimelig patetisk nå. Kjærlighetssorg uten å ha hatt et skikkelig forhold med henne. Men likevel, hadde hun ikke reist vekk X antall km vekk for X antall måneder nå så er det så ufattelig frustrerende å tenke på hvordan ting hadde vært nå. Og på hva som hadde vært, for klovner som begge er så var jo selvfølgelig også hun i samme posisjon som meg før vi ble skikkelig kjent. Du gjetter riktig; avstandsforelsket i kombinasjon med latterlig nøling. For vi holdt igjen ganske mye av oss selv fordi begge var klar over fra starten av at hun skulle reise, men likevel har jeg gått så skikkelig, ufattelig, latterlig i fellen. Jeg aner egentlig ikke om hun føler noe i nærheten av så sterkt som meg, men etter å dømme fra det siste kysset etter at vi bestemte oss for å roe ned, så er det i alle fall ikke langt i fra. Og jeg har heller aldri vært den som faller lett for noen. Faktisk har jeg aldri følt i nærheten av dette for noen som helst før. Dette suger så sinnsykt at jeg ikke klarer å sette ord på det.

 

Vel, godt å få dette ut. En gang for alle, og uten å bli avbrudt. Jeg kan vel egentlig si at jeg skriver dette mest for meg selv, ikke for dere - om dere forstår? Jeg kommer i nok ikek til å forsøple denne tråden mer med mitt syt og klag, dette tror jeg holder. Så takk for at du leste så langt som dette og litt til. Godt å sette ord på ting i alle fall. Når jeg har snakket med kamerater om dette, så får jeg den samme leksa - glem henne. Kunne ønske det var så lett, og jeg har virkelig fått et helt nytt syn på andre som har hatt denne følelsen før. Herregud så vondt dette er. Og rimelig patetisk må jeg innrømme, for jeg fatter ikke hvordan jeg har klart å falle så hardt som jeg har gjort.

 

Jeg vil bare våkne opp til en melding eller telefon om at hun er på flyplassen. Herrejesus, jeg er patetisk.

[V.I.C]

Du trenger ikke å unskylde at du bruker denne tråden som ventileringskanal, men jeg har ikke noe annet å si enn at det kommer til å bli bedre ettervert(mest sannsynlig det du minst vil høre). Håper det ordner seg for deg:)

[Nymph]

Føles som det var i går at jeg nettopp fikk kjæreste, men snart runder vi 5 måneder sammen. Og det er fantastisk. Tror virkelig jeg har funnet den andre delen av meg, og for en gangs skyld er det en bra fyr. Trodde aldri det skulle skje, faktisk, men jeg er virkelig lykkelig

 

Som en avslutning henter jeg en cheezy qoute fra moulin rouge:

The greatest thing you'll ever learn, is to love and be loved in return.

Endret 13. juni 2011 av Nymph

[Lemon]

Ahhh, du veit du er i et bra forhold når du kan sitere Moulin Rouge...

 

Jeg blir så glad av alle sjæsjteparene rundt omkring, jeg. Alle virker så forelsket nå som det er sommer. Så et par på rundt 16 nede i sentrum i dag som delte en is og var helt oppslukt av hverandre.

[The Doctor]

Søker sommerflørt. PM meg, kun seriøse henvendelser takk.

 

Mvh

Friksjon

 

On a serious note, sa jeg fra til jenta i klassen om at jeg ikke var interessert i henne, bare som venn osvosv. same old, same old. Og nå har hun tatt steget videre å slettet meg fra Facebook, fæl måte å reagere på, da.

 

Ser også mange nye kjærestepar rundt omkring, så søtt atte.

Endret 13. juni 2011 av Friksjon

[multisync]

Jeg blir mer deppa av det jeg... vite at så mange er i forhold, men ikke meg

Neida, ikke så ille men litt irriterende bare

[Lemon]

Søker sommerflørt. PM meg, kun seriøse henvendelser takk.

This, mvh Lemon.

 

Bill.mrk. Østlandet