Den store kjærlighetstråden v3

[MrBrightside]

Møkk. Nå har jeg tråkket skikkelig i salaten og virkelig falt pladask.

 

Tingen er at jeg har vært avstandsforelsket i ei siden i fjor sommer, men hadde aldri tatt til motet. Og nå mener jeg virkelig pladask, type brak.

 

Og når jeg først tørr å ta det første steget, så får jeg vite at hun har følt det samme i vel så lang tid.

 

Typisk eller hva? What if-tankegangen ruller og går skikkelig..

 

Og nå er begge virkelig i tidsklemma og har ikke tid til å bygge noenting som helst. Begge vil, men kan ikke, både fordi vi er vekke fra hverandre hele sommeren om bare noen få uker av og fordi begge er så opptatt som en student kan få det i slike sene maidager som tiden nå bringer.

 

FML LML FML LML FML LML.

 

Noen som har noen råd eller innspill? Eventuelt trøst.

[Dignam]

Finn tid til hverandre. Selv om man er busy skal det ikke være så himmlanes umulig å finne tid hvis begge er megahigen

[ilpostino]

er du keen på noen klarer du altid å få tid til å møte vedkommende.

[cFc]

Hvis begge er opptatt med studiene er det jo bare å studere sammen. Hva man til slutt ender opp med å studere er ikke så nøye.

[AnonymDiskusjon]

Det skal ikke være enkelt.

 

Ser jeg logisk og rasjonelt på det så burde jeg ikke engang vurdere det, men det er noe eget med henne som gjør at jeg helst vil gi faen i å være så forferdelig rasjonel og fornuftig.

 

Jeg holder på å falle for ei skjønn jente med et interessant sinn som bor i usa. Eller "a schizophrenic fuckup" som hun selv beskriver seg som.

 

Følelsene er ekte, og gjensidige. Tvilen er tilstede, begge veier. Den fysiske avstanden er så fordømt stor.

 

Hun er redd at jeg vil avvise henne på grunn av hvem hun er. Jeg er mer bekymret over avstanden. Nå sitter jeg her og venter - hun vil ikke si hvorfor, men hun er borte i et par uker. Det er gått et par dager, og allerede savner jeg kontakten med henne. Når hun kommer tilbake skal vi planlegge hvordan vi skal treffes.

 

Postet av anonym: 609662ce338f6e5bbcb0a91ac9e854ea

[Ninnik]

Hei og god aften godtfolk.

 

Har for en snart 5 ukers tid gjort det slutt med kjæresten jeg har vært sammen med i ett og halvt år. Men føler fortsatt selvsagt enormt mye for hun.

 

Tingen er at vi har vært litt ustabile fra omtrent august 2010, men det er også i den ustabile tiden at vi har hatt det best sammen. Vi tenkte først at vi skulle gjøre det slutt fordi jeg skulle flytte en stykke unna, noe vi trodde skulle bli et problem. Jeg flyttet da 9 mil unna hun, og det er strengt tatt ingenting. Og det fant vi, og det var bare slutt i en ukes tid. Og har vært noen sånne småepisoder av liten betydning i løpet av høsten og vinteren.

 

Nå i mars omtrent så begynte jeg å bli litt sjalu siden det var en gutt som gav hun mye oppmerksomhet en periode, og hun likte oppmerksomheten selvsagt, og gjengjeldte den i litt for stor grad. Dette var noe jeg selvsagt ikke syntes så mye om og det blei en del krangling og sånn rundt om det. Senere finner jeg ut at de var ute en tur på byen og de endte opp med å kline sammen. En venn av meg ser det og lurer på om det var slutt siden han så hun med en annen en. Jeg tar det opp med hun med en gang jeg får vite det, men da har hun dratt til Spania en uke.

 

Jeg får en uke til å roe meg ned på og finner ut at jeg fortsatt vil være sammen med hun, men at jeg ikke tollerer utroskap og at jeg ønsker kun å være sammen med hun hvis hun faktisk ønsker å være sammen med meg. Og vi ender opp med å fortsatt være sammen.

 

Herfra og ut var det bare mye problemer og det endte med et brudd her for 5 uker siden. Ikke på grunn av utroskapet eller noe sånt, men fordi jeg ønsket mer enn hun. Og hun ikke var klar for å binde seg litt mer enn hun tidligere hadde gjort.

 

Vi har i ettertid vært litt sammen og oppført oss som kjærester litt deretter. Men hun har også i denne perioden hatt seg med et og annet. Med andre ord er hun ikke klar for noe alvorlig forhold. Jeg har forsåvidt skjønt det og akseptert at hun har hatt den perioden som hun nå har hatt.

 

Er det feil av meg å fortsatt ønske å være sammen med hun etter dette?

Jeg fyller 20 i sommer og hun har akkurat fyllt 18 år.

[Bonna86]

MrBrightside:

Det går hvis man går inn for det. Jeg ble sammen med samboeren min da han bodde et annet sted av landet enn meg. Det ble til at jeg etter et år flyttet dit han studerte, så kunne vi studere sammen, men det går hvis man gidder. Jeg hadde både fulltidsstudier og jobb, jeg hadde uker med praksis og allikevel klarte vi å få det til.

 

Ingen har sagt at det er lett, men det handler mye om innstilling og ikke ta sorgene på forskudd.

Endret 13. mai 2011 av yvonne2

[MrBrightside]

Takk for innspill, men jeg tror jeg må la henne gå for nå - tidspunktet kunne ikke vært mer feil. Hun reiser om litt over to uker, og er vekke sammenhengende i nesten fire måneder. Og med en del eksamener i mellomtiden så blir det helt håpløst å kaste seg inn i noe nå.

 

Jeg "vet" at vi ikke har kommet så langt at interessen skulle falle bort over sommeren, så jeg tenker jeg heller krysser fingrene for at hun fremdeles er singel når hun kommer tilbake - eventuelt at jeg treffer ei som gjør at jeg glemmer henne helt fullstendig ila disse månedene.

[Swafty]

Hei og god aften godtfolk.

 

Har for en snart 5 ukers tid gjort det slutt med kjæresten jeg har vært sammen med i ett og halvt år. Men føler fortsatt selvsagt enormt mye for hun.

 

Tingen er at vi har vært litt ustabile fra omtrent august 2010, men det er også i den ustabile tiden at vi har hatt det best sammen. Vi tenkte først at vi skulle gjøre det slutt fordi jeg skulle flytte en stykke unna, noe vi trodde skulle bli et problem. Jeg flyttet da 9 mil unna hun, og det er strengt tatt ingenting. Og det fant vi, og det var bare slutt i en ukes tid. Og har vært noen sånne småepisoder av liten betydning i løpet av høsten og vinteren.

 

Nå i mars omtrent så begynte jeg å bli litt sjalu siden det var en gutt som gav hun mye oppmerksomhet en periode, og hun likte oppmerksomheten selvsagt, og gjengjeldte den i litt for stor grad. Dette var noe jeg selvsagt ikke syntes så mye om og det blei en del krangling og sånn rundt om det. Senere finner jeg ut at de var ute en tur på byen og de endte opp med å kline sammen. En venn av meg ser det og lurer på om det var slutt siden han så hun med en annen en. Jeg tar det opp med hun med en gang jeg får vite det, men da har hun dratt til Spania en uke.

 

Jeg får en uke til å roe meg ned på og finner ut at jeg fortsatt vil være sammen med hun, men at jeg ikke tollerer utroskap og at jeg ønsker kun å være sammen med hun hvis hun faktisk ønsker å være sammen med meg. Og vi ender opp med å fortsatt være sammen.

 

Herfra og ut var det bare mye problemer og det endte med et brudd her for 5 uker siden. Ikke på grunn av utroskapet eller noe sånt, men fordi jeg ønsket mer enn hun. Og hun ikke var klar for å binde seg litt mer enn hun tidligere hadde gjort.

 

Vi har i ettertid vært litt sammen og oppført oss som kjærester litt deretter. Men hun har også i denne perioden hatt seg med et og annet. Med andre ord er hun ikke klar for noe alvorlig forhold. Jeg har forsåvidt skjønt det og akseptert at hun har hatt den perioden som hun nå har hatt.

 

Er det feil av meg å fortsatt ønske å være sammen med hun etter dette?

Jeg fyller 20 i sommer og hun har akkurat fyllt 18 år.

 

Jeg ville ikke vært sammen med ho iallefall. Om hun har seg med andre sier vel det sitt

[AnonymDiskusjon]

Jeg får alt for lett følelser for jenter.

Ikke direkte følelser, men fatter interessen for jentene. Småkoste litt med ei god venninne på mandag, så nå er jeg ganske betatt.

 

Attpåtil er jeg vant til å få nærmest alt servert på sølvfat. Fra 9. klasse og til 2. klasse på videregående hadde jeg seks stykker jeg holdt på / var ilag med iløpet av den tidsperioden. Nei huff..

 

Postet av anonym: 58e7e37a858fa4842d3c29072612bbc8

[Hugol]

Jeg får alt for lett følelser for jenter.

Ikke direkte følelser, men fatter interessen for jentene. Småkoste litt med ei god venninne på mandag, så nå er jeg ganske betatt.

 

Attpåtil er jeg vant til å få nærmest alt servert på sølvfat. Fra 9. klasse og til 2. klasse på videregående hadde jeg seks stykker jeg holdt på / var ilag med iløpet av den tidsperioden. Nei huff..

 

Postet av anonym: 58e7e37a858fa4842d3c29072612bbc8

 

Du får se på det som at du er heldigere enn de fleste andre

[Akrobaten]

Noen her som har opplevd at et forhold ikke fungerer fordi de to partene er FOR like hverandre?

[Gretcheen]

Noen her som har vært betatt/forelsket i en person som det virkelig IKKE er mulig å bli sammen med? Heh, for det har seg slik at jeg er betatt av min homofile kompis... Jeg er vanligvis ikke personen som faller veldig fort for gutter, men når det først skjer, så er han jammen homofil. FML. Æsj, livet er så jævlig håpløst iblant, det er til å grine av. Jeg har ikke møtt en mer fantastisk gutt. Uff, jeg får vel bare komme over han, og håpe på at det gode vennskapet fortsetter...

[Bytex]

Fordi homofile gutter er bedre jentevenner enn jenter selv?

[Gretcheen]

^

Hm, vel, jeg vil ikke kalle han en jentevenn, men jeg skjønner hva du mener. Men ja; han er vel en av mine beste venner. Dermed er det en risiko å bli betatt også, nettopp fordi vi er så nære. Han er vel egentlig lettere å snakke med enn mine jentevenner som jeg er ikke så utrolig nære med. Uff, nei, komplisert.

[Lemon]

Noen her som har opplevd at et forhold ikke fungerer fordi de to partene er FOR like hverandre?

 

Jepp, den første kjæresten min. Begge var usikre på samme områder og overdrevent sta på andre. Vi fikk aldri til å prate ordentlig om det fordi begge var like konfliktsky. Det varte i tre måneder.

[makingFaces]

*snipetisnipp*

 

Noen som har noen råd eller innspill? Eventuelt trøst.

 

Mine foreldre møttes ved en tilfeldighet i Bergen. Hun studerte i Oslo, han i Trondheim, de var begge på to uker utveksling i Bergen og bodde hos hver sin venn/venninne. En kveld gikk brannalarmen av hos min mors venninne, og guttene fra over gangen måtte komme og hjelpe til med å få den av. De hadde noe sånt som én uke sammen før de måtte tilbake til hver sin by. Pappa var låst til et opplegg i marinen, og de var begge for fattige til å besøke hverandre det første året. De feiret nettopp 20års bryllupsdag. Alt går.

[Akrobaten]

Noen her som har opplevd at et forhold ikke fungerer fordi de to partene er FOR like hverandre?

 

Jepp, den første kjæresten min. Begge var usikre på samme områder og overdrevent sta på andre. Vi fikk aldri til å prate ordentlig om det fordi begge var like konfliktsky. Det varte i tre måneder.

[Lemon]

Det betyr jo ikke at det automatisk ikke går fordi man er for like - man må bare være klar over det og jobbe med det!

[Herr Brun]

Sukk. Jeg er så sykt lei nå. Har vært forelsket i verdens mest fantastiske jentene i gudene vet hvor lenge, som jeg selvfølgelig har blitt kjempegod venn med. Har gått på folkehøgskole sammen nå i et år, og til høsten skal hun til utlandet og jeg til Oslo. Har aldri møtt noen som henne før, og det blir lenge til jeg møter noen som kan måle seg igjen, tror jeg.

Blæh.