Den store kjærlighetstråden v3

[ilpostino]

tror det kan være ganske vrient å komme seg derfra og inn i kjæreste-sonen.. men det har jo hendt at det har gått før.

[Saft Suse]

det er ikke å anbefale å være i vennesonen med noen du er forelsket i.

Det er jeg fullt klar over, men tro meg; Med hun her gjorde det meg ingenting. Hun er virkelig så over-the-top herlig at bare å snakke med henne gjorde meg lykkelig.

 

Uansett var jeg en tufs den gangen. Tungt deprimert osv. Tenkte at hun klarte, og fortjente, bedre enn meg.

[Ballus]

det er ikke å anbefale å være i vennesonen med noen du er forelsket i.

 

Det kan være en genial måte å få det du vil på, men da må du gjøre ting riktig.

 

Når vi først er inne på temaet vennesonen: Tips til å komme ut? Prøver å flørte en del med ei god venninne (vi fikk plutselig kontakt igjen), men litt usikker på hvor godt det kommer igjennom. Er litt for redd for å gå All-in så jeg slenger en del humor og sånt over det hele, det er kanskje å skyte seg selv i leggen?

Jada. Bli sikker på at hun liker deg, uavhengig om hun gjør det eller ikke. Gi henne komplimenter, vær morsom, snill, smart, vis at du er en super kjæreste. Og sist, men ikke minst, få kroppskontakt.

 

Nå vet jeg ikke hvor "intime" dere har vært før, men dersom dere knapt har vært borti hverandre, begynn forsiktig: Knuff litt borti henne, ta på armene og skuldrene hennes. Oppfatt signalene hun gir til deg, og gjør dine handlinger deretter. Klemmer er undervurdert.

 

Ikke bli for needy, vis at du er selvstendig. Innfør den samme attituden over andre jenter, (en slags søt og uskyldig flørtende tone). Vis at du er en fantastisk kjæreste.

Endret 4. mai 2011 av Ballus

[Gaarulf]

det er ikke å anbefale å være i vennesonen med noen du er forelsket i.

 

Det kan være en genial måte å få det du vil på, men da må du gjøre ting riktig.

 

Når vi først er inne på temaet vennesonen: Tips til å komme ut? Prøver å flørte en del med ei god venninne (vi fikk plutselig kontakt igjen), men litt usikker på hvor godt det kommer igjennom. Er litt for redd for å gå All-in så jeg slenger en del humor og sånt over det hele, det er kanskje å skyte seg selv i leggen?

Jada. Bli sikker på at hun liker deg, uavhengig om hun gjør det eller ikke. Gi henne komplimenter, vær morsom, snill, smart, vis at du er en super kjæreste. Og sist, men ikke minst, få kroppskontakt.

 

Nå vet jeg ikke hvor "intime" dere har vært før, men dersom dere knapt har vært borti hverandre, begynn forsiktig: Knuff litt borti henne, ta på armene og skuldrene hennes. Oppfatt signalene hun gir til deg, og gjør dine handlinger deretter. Klemmer er undervurdert.

 

Ikke bli for needy, vis at du er selvstendig. Innfør den samme attituden over andre jenter, (en slags søt og uskyldig flørtende tone). Vis at du er en fantastisk kjæreste.

 

Ut mot sommeren nå så er det dessverre vanskelig å møtes av forskjellige grunner, men tar alt til meg. Er helt grønn på ting som oppfattes som allmenkunnskap på sånne ting, heh. Vi er vel relativt intime, klemmer og sånt er en selvfølge, så får vel bare trappe det opp litt.

 

 

 

[AnonymDiskusjon]

Hei folkens. Jeg tenkte jeg skulle spørre en jente om å gå på data nummer 2. Jeg spurte om det for 2 uker siden og da gikk det ikke så bra. Men jeg vil ikke gi opp før jeg vet at jeg definitivt ikke har en sjanse. Så jeg tenkte jeg skulle "legge meg flat" denne gangen. Tenkte å skrive henne en melding. Det som står under er noe preget av at jeg er overtrøtt men hva syntes dere? Hvordan ville dere reagert? Hva ville dere eventuelt sagt?

 

"*Kari*, vil du vite hvorfor jeg har vært så stille og rar når jeg har vært i nærheten av deg? Det er fordi du er så pen og søt. Og fordi jeg liker deg. Vil du finne på noe til helga eller neste uke?"

 

Postet av anonym: 3e1e919de2abc847574e308144c122b4

[DBM]

Jeg gjorde den "feilen", bare at jeg ikke var like direkte. Du kan nøye deg med siste setningen

[AnonymDiskusjon]

Kan du si hva du skrev? Eller hvorfor det ble feil iallefall?

 

Postet av anonym: 3e1e919de2abc847574e308144c122b4

[Kea]

Jeg tror jeg holder på å ødelegge forholdet mitt. Jeg VET jeg holder på å ødelegge det. Jeg er for slitsom, rett og slett. Når han ikke tar telefonen for eksempel får jeg panikk. Jeg får fysisk panikk. Pulsen stiger, jeg begynner å svette, magen vrenger seg, og tar det lang tid før jeg får tak i ham får jeg pusteproblemer. Og selv om jeg vet at det kan være mange grunner til at han ikke tar den hopper hjernen automatisk til "han vil ikke snakke med deg". Jeg klarer ikke ignorere det heller. Jeg har prøvd, men jeg klarer ikke konsentrere meg om andre ting. Ender som oftest opp med å bli sittende i en stol og vugge frem og tilbake mens jeg holder meg for magen. Jeg KLARER det ikke.

 

Grunnen for dette er at jeg er så ufattelig redd for å miste ham. Jeg lever i konstant frykt for at han bare skal forsvinne rett ut av livet mitt en dag. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre...

[Slimda]

Høres ikke helt normalt ut å få panikk fordi noen ikke svarer telefonen nei. Psykologi-time kanskje?

[Kea]

Nei, det høres nok ikke helt normalt ut. Nå er jeg (og han) i en litt sær situasjon da... altså, jeg har grunn til å bekymre meg om ham når jeg ikke hører fra ham på en stund. Men likevel. Bah.

 

Edit: Glemte jeg å nevne ja. Avstandsforhold.

Endret 5. mai 2011 av Therawyn

[ntls]

Therawyn: Jeg var slik som deg en gang i tiden, og fortsatt er, men i mindre grad. Det kom for det meste fra min usikkerhet og år med mangel på selvtillit den gang. Og ja, jeg er helt enig at det er veldig ødeleggende.

 

Foreløpig så vet jeg ikke om det finnes en bedre løsning enn at du må bli litt tøffere på den emosjonelle siden Husk at så mye som du er glad i han, så er det ditt hjerte du har lyst til å varme han med, og ikke din frykt, fordi den er forferdelig kald og det skremmer han vekk!

[DBM]

Kan du si hva du skrev? Eller hvorfor det ble feil iallefall?

 

Postet av anonym: 3e1e919de2abc847574e308144c122b4

 

Det er innvikla, og jeg har en fast leser her inne, så jeg går ikke inn på detaljene

[Kea]

Therawyn: Jeg var slik som deg en gang i tiden, og fortsatt er, men i mindre grad. Det kom for det meste fra min usikkerhet og år med mangel på selvtillit den gang. Og ja, jeg er helt enig at det er veldig ødeleggende.

 

Foreløpig så vet jeg ikke om det finnes en bedre løsning enn at du må bli litt tøffere på den emosjonelle siden Husk at så mye som du er glad i han, så er det ditt hjerte du har lyst til å varme han med, og ikke din frykt, fordi den er forferdelig kald og det skremmer han vekk!

Har nok med usikkerhet pga. selvtilliten jeg sliter med å gjøre også. Men takk.

Endret 5. mai 2011 av Therawyn

[ntls]

Therawyn: Nå kjenner jeg ikke deg, men utfra erfaring så hjelper det mye å ikke vente på en. Fyll dagene dine med aktiviteter og gjør deg selv opptatt. Jeg vet det er lettere sagt enn gjort, men du vil bli overrasket hvor lettere ditt følelsesliv kan bli når man ikke går rundt å er nervøs og venter på svar hele tiden :]

[Bonnskij]

Kanskje noko eg kan svare på til ein viss grad her. Det er heilt normalt å gå for den mest negative konklusjonen i slike tilfeller. Riktignok høyrest panikkanfalla dine vel sterkare enn kva er normalt Therawyn, men eg fekk meg ein liten aha opplevelse i fjor når eg tok eit psykologifag (nei, eg er på langt nær nokon psykolog eller psykologistudent) Læreren sa at alle hopper automatisk til ei negativ forklaring dersom ein person ikkje møter opp, svarer på telefon, etc. Eg gjekk og for ei negativ forklaring dersom det tok lang tid før dama eg var glad i svarte på ei melding. "Er eg for pågåande, vil ho ikkje snakke med meg, er ho med ein annan..." (Her snakker vi forresten omtrent så lang avstand du kan få til med mndre du bur på månen) og sjølvsagt var det alltid ei naturleg forklaring på det heile.

Det var uansett godt å vite at det er eit problem dei fleste har til ein viss grad, og at eg ikkje er paranoid og unormal. Det kan sikkert vere vanskeleg å takle, eg aner ikkje korleis ein skal gå fram med slikt. Men forhaldet eg har med dama no er så godt som overhovud mogleg, og eg tenkjer ikkje lenger i dei baner. Eg stoler hundre prosent på ho. Det handler vel om å klare å tillegge noko ei meir positiv (og sansynleg) forklaring enn kva som faktisk er naturleg å gjere.

[Kea]

Det har nok veldig mye med avstand å gjøre også. Det kommer jo ikke til å være slik når vi er sammen (altså sammen som i på samme sted) igjen. Jeg var på besøk for noen måneder siden, og da var ting helt annerledes mellom oss. Vi kranglet ikke en eneste gang, selv om vi krangler over internett nesten hele tiden.

 

Og når det gjelder det med konklusjonene. I en normal tilstand hadde jeg aldri trodd noe slikt. Jeg stoler jo på ham, men når frykten først setter inn klarer jeg ikke tenke rasjonelt. Jeg blir en helt annen person da. Begynner å lure litt på om jeg lider av en form for schizofrenia eller noe slikt.

[AnonymDiskusjon]

Kan du si hva du skrev? Eller hvorfor det ble feil iallefall?

 

Postet av anonym: 3e1e919de2abc847574e308144c122b4

 

Det er innvikla, og jeg har en fast leser her inne, så jeg går ikke inn på detaljene

Går greit det.

 

Men jeg vil si noe mer en bare spørre om vi skal finne på noe. Jeg er redd for å få avslag igjen hvis jeg ikke sier noe mer... Og det er ikke så lett å prate med henne face-2-face heller når hun virker å være litt redd for meg.

 

Postet av anonym: 3e1e919de2abc847574e308144c122b4

[Turtledove]

Jeg og samboeren min feiret 3,5 år den 27 april ^^

[AnonymDiskusjon]

Sitter rimelig fint i det nå. Møtte ei på gamlejobben sist høst og vi ble sammen rundt jul. Jeg hadde et langvarig forhold bak meg som akkurat hadde tatt slutt (8 år). Jeg følte allerede da at det var "noe galt" der, så følelsene tok lissom aldri overhånd. Jeg fortalte dette og hun ble lei seg, men klarte å overtale meg likevel om at følelser kommer og går osv. Så hadde jeg enda en seanse hvor jeg følte det ble for ille (dårlig samvittighet) og jeg fortalte det igjen. Samme visa. "Følelser går opp og ned". Mens nå føler jeg at jeg har nådd grensen. Og jo lenger tid det tar jo "mer drittsekk" blir jo jeg. Fordi jeg er sammen med noen jeg ikke har riktige følelser for. Jeg er jo veldig glad i henne, men jeg vil ikke såre henne heller. Så jeg mistolker følelser med dårlig samvittighet tror jeg. Nå har hun overtalt meg til å gi det litt tid. Rettere sagt tre måneder. Men jeg har seriøse vansker med å kysse henne osv, fordi jeg føler meg som en douchebag uten like. Og da blir hun lei seg osvosv.

 

Hva i svarte gjør jeg egentlig? Hun sier at hun kommer til å vente på meg i all evighet og at jeg er den eneste for henne. Vi er begge mot slutten av 20-årene btw og har begge to forhold bak oss. Men helsikke, jeg klarer ikke når jeg ikke føler noe for jenta! Hun må tåle å høre det, jeg gidder ikke leve livet mitt med noen jeg ikke vil leve det sammen med. Som venn hadde jeg gjerne kunnet både bodd sammen med henne og vært rundt henne ofte. Men så fort det er snakk om et forhold så blir det en helt annen sak.

Postet av anonym: 26c3cbcadd943890738c21dec89fad92

[Niqābninja]

Løsningen er egentlig ganske enkel: Vil du ikke være i det forholdet, avslutter du det. Hun kommer over deg til slutt.