Den store kjærlighetstråden v3

[HCG]

Det hørtes jo nydelig ut. -.-

[Lovegame]

jeg går snart å dør. føles som jeg har møtt veggen for lenge siden. får ikke sove, sliter med selvtillit, skolen går til helvette, ALT går til helvette..

 

å nå, når hun har funnet tilbake til exen, er det bare spritflaska som hjelper..

 

fyafen :'(

[Bytex]

Pæh, det er da ingenting imot en kompis av meg, han opplevde at dama han "elsket" fikk seg jentekjæreste og dumpa han som en våt fisk.

 

 

Og sånn cirka samtidig mistet han jobben.

Endret 11. april 2010 av Bytex

[HCG]

Fuck his life. Oh wait.

[KKake]

http://www.youtube.com/watch?v=jHPOzQzk9Qo

[theama]

Hjelp, please. :/

 

Har vært sammen (og bodd sammen) med min kjære i ett år nå (han er 27, jeg er 23), og jeg er ferdig med å være nyforelsket. Jeg setter heller pris på tryggheten og nærheten vi deler. Men, han vil ha et slikt nyforelsket-lovey-dovey opplegg hvor man ikke kan holde fingrene fra fatet, stirrer hverandre inn i øynene hele dagen og har konkurranser om hvem som er mest glad i den andre.

Han sier han trenger slike fysiske bekreftelser på at jeg er glad i ham, og han vil helst at jeg skal si at jeg er glad i ham mange ganger i løpet av en dag -- noe som ikke akkurat faller meg naturlig (fordi jeg selv ikke har et behov for slikt).

Om vi ikke har sex på noen dager (3-4), av forskjellige grunner (spist tungt måltid, er sliten, er litt nedfor, osv) så blir dette et tema. Han må ha sex minst annenhver dag. Og om jeg ikke har lyst, så tolker han det som at jeg ikke har lyst på ham. Han tolker det også som at jeg ikke er glad i ham.

 

Han sier han er bekymret over forholdet, og sa noe sånt som "Om det er slik nå så kan det bare bli verre", og han sa at han assosierer den trygghetsfasen jeg befinner meg i med godt voksne mennesker som har vært gift i 20 år.

Vi er flinke til å kommunisere, men nå krever han nærmest at jeg skal forandre meg (til å være nyforelsket igjen), og jeg tenker bare at det er helt normalt at "piffen" forsvinner, spesielt når man bor sammen. Så det blir veldig ord mot ord, og begge vil stå på sitt.

Han vil også gjerne diskutere disse tingene når vi har lagt oss, og jeg er kjempetrøtt og knapt klarer å holde øynene åpne.

 

 

Om han ikke får nok oppmerksomhet (uten å ha bedt om det, dvs at jeg må være synsk), for eksempel om jeg sitter og leser, så tar han fra meg boken, legger den ned, og setter seg på kne foran meg og ser meg inn i øynene. Slik kan han sitte i et kvarter, om ikke lenger.

I dag formiddag hadde jeg tenkt å nyte været og lese en bok ute, men han skulle på jobb klokken 15, så da fikk jeg ikke "lov" til å lese - selv om vi sto opp klokken 10. Han ville heller at jeg skulle snakke med ham, selv om han ikke hadde noe å snakke om.

 

 

Vi har planer om å kjøpe rekkehusleiligheten vi nå bor i, men begge er usikre på om det er lurt når forholdet vakler litt som det gjør nå. Jeg har det veldig fint med ham, og han sier han har det fint med meg -- men også at han går rundt og har det vondt fordi jeg ikke oppfører meg slik jeg gjorde i starten.

 

 

 

Slik jeg har forstått det er dette også en vanlig fase i et forhold.

Jeg har vært samboer tidligere, men han har ikke vært i noen forhold som har vart lengre enn 6 måneder.

 

Hva gjør man for å reparere dette forholdet? Forslag til kompromisser?

Endret 11. april 2010 av theama

[Nie]

Jeg må le, rett og slett. Ikke vondt ment, men den du beskriver er meg. Eller, vi er kommet litt lengre, skal mer enn 3-4 dager til før jeg whiner om for lite sex (sånn går det med baby), men etter en stund blir jeg furten.

 

Og, det er ikke det at jeg absolutt skal være nyforelsket fremdeles, det er mer det at jeg ser det at om vi ikke passer oss i en travel hverdag, så forsvinner den gnisten som helst skal bli igjen etter nyforelsket-stadiet også. Så jeg syns jeg kjenner meg igjen litt i slik du beskriver din kjære.

 

Du kan jo ta en prat med ham, og møtes på midten? Forklar ham, ikke bare fortell, at du er ikke nyforelsket lenger, men at det ikke betyr at du er mindre glad i ham. At du trenger tid til dine interesser, og at du av og til foretrekker å bare være stille sammen, og drive med hvert sitt. Så kan du kanskje gi deg selv ett spark fra tid til annen og finne på ett eller annet romantisk for ham, send ham ut på en lengre handletur og ha god middag og levende lys klart når han kommer hjem. Eller bruk en dag du har fri, men han jobber til å lage klar en god middag, og ta ham ut på kino eller noe når han er ferdig på jobb for så å ta ham hjem til en romantisk middag.

 

Det er i alle fall slike ting som hadde funket på meg, og som hadde vist meg at jeg blir satt pris på, selv om jeg ikke alltid blir lagt merke til i hverdagen. (Ikke at det er ett problem for tiden, samboeren snubler jo i ordene i iveren et)er å gi meg komplimenter, og gud vet, jeg nyyyter det.)

[theama]

Han er student og jobber annenhver helg som assistent, og han er heller ikke på skolen hver dag (møter kun opp for det obligatoriske). Og jeg er arbeidsledig, men begynner med studier til høsten. Så det er mye hjemmetid, noe som for han kan bli litt kjedelig i lengden. Og han er engstelig for at jeg også synes det er kjedelig, men jeg synes faktisk at det er koselig.

Vi lager middag sammen og koser oss med tv-serier eller filmer hver dag.

 

Vi har prøvd å tenke på noe vi kunne syntes er artig å gjøre sammen, men siden vi begge er relativt late og gjerrige (med god grunn) så er det ikke mye. Vi var en tur i svømmehallen sammen, og jeg skulle gjerne gjort det til en fast sak (bra trening pluss at det er koselig), men det er jo så dyrt (240 kroner for et klippekort med seks ganger).

Skyteklubb var også en mulighet, noe jeg synes er veldig artig (var medlem i skyteklubb før), men igjen er det dyrt. :/

Å spise ute er også utelukket, det samme gjelder kino. Men vi har vært på kino en del ganger i år og i fjor for å se 3D-filmer. Og vi skal ut og spise på ett-årsdagen vår (22 mai!), såpass unner vi oss.

Det har jo vært vinter, og da går man jo litt i hi. Heldigvis er sommeren like rundt hjørnet, og jeg har mange planer for sommeren.

 

 

 

Når det gjelder sex så får han handjob morgen og kveld (om vi ikke har sex).

 

Jeg mistet sexlysten pga prevensjonsmiddelet jeg brukte; jeg ble fullstendig aseksuell. Og det tærte på forholdet. Det var så ille at vi nesten slo opp.

Men jeg sluttet å ta pilla for noen uker tilbake, og har fått tilbake lysten, men det er ikke alltid at hodet mitt har lyst til å henge med. Jeg har prøvd å forklare ham dette, at det ikke er like enkelt for kvinner å få lyst som det er for menn. Vi hadde egentlig en plan om å ha sex annenhver dag, noe jeg var med på i en uke, men den siste uka har jeg vært litt nedfor og hodet har som sagt ikke hengt med. Og sånt blir han engstelig av. Han innrømmer at han har lett for å feiltolke ting, og å se sammenhenger der det ikke er noen. Det kan gå så langt som at han mistenker at jeg bare utnytter han fordi han er snill og jeg vil bo billig.

Det er vanskelig for meg å høre på så mye kritikk rettet mot meg, så jeg blir ofte irritert og går i forsvarsposisjon når han kommer med slikt.

Og jeg blir veldig nedfor av slikt; jeg føler liksom at jeg ikke kan være den han trenger at jeg skal være.

 

Jeg har forklart ham at jeg har helt andre måter å vise kjærlighet på enn det han foretrekker.

Fysiske bekreftelser og verbale kjærlighetserklæringer gjør liksom ingenting for meg. Jeg viser heller min kjærlighet ved å gjøre ting for ham, stelle med ham og være der for ham. Ha maten på bordet når han kommer hjem, gi han litt massasje, ta klesvasken med et smil og den duren.

 

Han spurte meg: Hvilke tre ting ville du sagt er viktige måter å vise kjærlighet på, om fysiske bekreftelser er en av dem?

(eller noe i den duren)

Og jeg svarte: Fysiske bekreftelser er overhodet ikke på listen. Jeg vil si: a) Å være der for ham når han trenger meg, gjennom tykt og tynt. b) Å støtte ham på alle mulige måter, hva nå enn han måtte trenge - om det så er å sitte oppe til klokken fem om morgenen, ta oppvasken med et smil, gi ham en skulder å gråte på, eller til og med penger, selv om jeg ikke har mye å rutte med selv. Og c) fullstendig ærlighet og lojalitet.

Jeg siterte også Nietzsche: Det er ikke mangel på kjærlighet, men mangelen på vennskap som forårsaker ulykkelige ekteskap.

 

Jeg ser ihvertfall på vennskap som en mye viktigere del av et forhold enn rent begjær, men han opplever det vennskaps-trygghets-forholdet som kaldt.

Jeg tror jeg har et slikt syn på kjærlighet fordi mine foreldre sjeldent viser fysisk kjærlighet når de er rundt andre mennesker (jeg kan telle antall ganger jeg har sett de kysse på én hånd), men det er likevel tydelig at de elsker hverandre veldig mye og er 100% riktige for hverandre.

Og i hans rasjonelle sinn, som dominerer ganske godt, vet han at nyforelskelse bare er kjemikalier.

 

 

 

Vi har det også utrolig morsomt sammen, vi ler utrolig mye. I går presterte han å sprute meg i håret, og i morges spruta han meg i øyet. Og vi lo! Jeg fikk nesten latterkrampe. Så hjalp han meg med å skylle øyet.

Det er i sånne øyeblikk at jeg føler en enorm kjærlighet for ham, og får en bekreftelse på at vi er riktige sammen. Det hørtes kanskje litt rart ut.

 

 

Vi krangler sjeldent om små-ting som oppvask og klesvask, men jeg kan bli noe irritert når han gjøre teit som betyr ekstra arbeid for meg (men heldigvis, for hans skyld, er jeg aldri langsint. Det er veldig vanskelig å være sint på ham!).

 

 

I dag virker det som om alt er greit, og i går kveld antok han at jeg ikke hadde lyst -- noe som var veldig befriende, for da slipper jeg å avvise ham, og han slipper å bli furt.

Men jeg vet at dette temaet kommer til å komme opp igjen. :/

Endret 12. april 2010 av theama

[Niqābninja]

Jeg har vel egentlig ingen råd til deg, men jeg må bare kommentere noe.

 

Jeg kan virkelig ikke se for meg hvordan fysiske bekreftelser ikke kan være på en liste over viktig måter å vise kjærlighet på. Jeg skjønner hva du mener med det du sier om vennskap og hele den lurven der, men jeg kan strengt tatt ikke se for meg et vennskap uten fysiske bekreftelser heller. Men nei, jeg mener ikke at fysiske bekreftelser er utelukkende sex. Jeg trenger ikke sex en gang i timen for å vite at kjæresten min fortsatt liker meg. Men små, fysiske bekreftelser er viktig for meg, uansett om det er kjæresteforhold eller vennskap det er snakk om. Om det så er en hånd på korsryggen, at kjæresten holder meg i hånda eller en klem fra en venn når vi møtes. Jeg kan ikke se for meg det uten. Og jeg skjønner godt han blir frustrert dersom du mener disse tingene er fullstendig uviktig.

[KKake]

Fack! I morgen må jeg gjøre et vanskelig valg. Må svare Forsvaret på om jeg ønsker læreplass hos dem eller ikke, noe som kan få store konsekvenser for kjærlighetslivet mitt. Svarer jeg ja og får læreplass i Kystvakten blir jeg borte i 6 uker (med tre uker fri) om gangen det første året og det har dama sagt at hun ikke klarer. Så om jeg kommer inn i Kystvakten blir jeg altså singel. Men det er jo 50% sjanse for at jeg ikke gjør det, og får muligheten til å pendle hjem i helgene til henne. Meh, skal jeg gamble, og kanskje satse et forhold for å spare et år av livet mitt? For blir jeg lærling i forsvaret slipper jeg å ta førstegangstjenesten etter læretiden. Vanskelig valg, det å bli sjømann er ikke akkurat positivt for kjærligheten.

[Deadringer]

Du burde satse på utdannelse over kjærlighet når du ikke er eldre. Sjansen for at forholdet ditt varer lenge nok til at det er verdt å miste en god jobbsjanse for er nok dessverre ikke så stor.

[Mord-Sith]

Huff.

Det er ikke noe lett valg. Og jeg kan ikke hjelpe noe mer enn å si gjør det som blir rett for deg. Hadde kjæresten min hatt et slik valg ville jeg sagt at han burde gjøre det han vil mest, og det han synes blir best for seg selv. Så hadde jeg pent taklet å vente på han, fordi om det er noe han vil, så vil ikke jeg stå i veien for det.

 

Begge to har vel sine fordeler. Du har jo tross alt hele tre uker fri, selv om seks uker borte. Seks uker er lenge, men det er ikke en evighet. Og det er jo bare for ett år.

Det andre vil jo være hver helg. Men så må du bort pga militæret senere. Og der spørs det jo på hvor du kommer osv om hvor ofte du kan komme hjem på perm til henne. *shrug*. Litt enig med Nyhus. Utdanningen din er viktig. Det bør hun forstå og.

 

 

Jeg gleder meg så mye det gjør vondt til å flytte til Trondheim nå. Flytter inn alle tingene mine den 18 april, så må jeg tilbake til her jeg bor nå for å jobbe ferdig. Den 26. April drar jeg opp dit for å bo. Da kommer jeg ufattelig mye nærmere kjæresten.

Endret 12. april 2010 av Isilme

[Bytex]

Du vil etterhvert klandre henne for at du mistet den gode utdanningen og forholde vil begynne å skrante. Du vil jo utdanne deg også. Så det er egentlig ingenting å tenke så hardt på. Velg militæret hvis det er det du har lyst til.

Det blir enda surere om 2-3 mnd når du er konstant irritert for at dama holdt deg igjen, det blir slutt og du sitter og har ingenting og gjøre et helt år.

[TheMartine]

Seks uker fra hverandre er småkaker når man har hele tre sammenhengende uker å ta det igjen på. Dessuten er det ekstra godt å være sammen når man har rukket å savne hverandre.

 

Jeg for min del blir bare mer og mer glad i guttebassen min. Han tåler alle de sære greiene jeg holder på med, og holder meg i tøylene hver gang vi går forbi sjokoladehylla. De gangene jeg får meltdown av frustrasjon over verden er han bare stille og holder rundt meg. Han maser ikke om kroppshår og liker best at jeg sitter bak rattet når vi skal ut på noe. Han synes til og med ikke det er noe problem at jeg blir så sint at jeg blir stum og surver i flere timer etter å ha tapt i Battlefield. Alt jeg synes er feil ved meg selv, synes han er flott.

 

For et menneske.

[Radar]

Misunner alle dere som har det fint sammen med deres kjære.

 

Jeg har slitt med noe jeg trodde var et forhold i 4 måneder nå. Du vet når dere har det vanskelig fordi hun sier dere ikke kan fortsette, av hensyn til å unngå å kanskje såre deg? Men allikevel er det noe inne i dere begge som vil prøve igjen og igjen. Hver gang blir du litt lykkeligere og tror at det skal ende godt og at alt skal bli bra - dere har det jo så fint i lag! Eller du tror hvertfall det..

 

Dette var nok den siste gangen.. Hun blir utrolig vanskelig å komme over =(

[Lemon]

Jeg har en date!

 

...herregud, så skummelt.

[Niqābninja]

Fack! I morgen må jeg gjøre et vanskelig valg. Må svare Forsvaret på om jeg ønsker læreplass hos dem eller ikke, noe som kan få store konsekvenser for kjærlighetslivet mitt. Svarer jeg ja og får læreplass i Kystvakten blir jeg borte i 6 uker (med tre uker fri) om gangen det første året og det har dama sagt at hun ikke klarer. Så om jeg kommer inn i Kystvakten blir jeg altså singel. Men det er jo 50% sjanse for at jeg ikke gjør det, og får muligheten til å pendle hjem i helgene til henne. Meh, skal jeg gamble, og kanskje satse et forhold for å spare et år av livet mitt? For blir jeg lærling i forsvaret slipper jeg å ta førstegangstjenesten etter læretiden. Vanskelig valg, det å bli sjømann er ikke akkurat positivt for kjærligheten.

Hvordan kan hun så bastant si at det er noe hun ikke klarer?

 

Seks uker fra hverandre er småkaker når man har hele tre sammenhengende uker å ta det igjen på. Dessuten er det ekstra godt å være sammen når man har rukket å savne hverandre.

Mja, jeg syns ikke tre uker er småkaker uansett. Men om begge to virkelig har lyst til at det skal funke og går inn for det med instillingen at det skal funke, så går det jo alltids.

 

Jeg for min del blir bare mer og mer glad i guttebassen min. Han tåler alle de sære greiene jeg holder på med, og holder meg i tøylene hver gang vi går forbi sjokoladehylla. De gangene jeg får meltdown av frustrasjon over verden er han bare stille og holder rundt meg. Han maser ikke om kroppshår og liker best at jeg sitter bak rattet når vi skal ut på noe. Han synes til og med ikke det er noe problem at jeg blir så sint at jeg blir stum og surver i flere timer etter å ha tapt i Battlefield. Alt jeg synes er feil ved meg selv, synes han er flott.

 

For et menneske.

Ååååw.

 

Jeg har en date!

 

...herregud, så skummelt.

Så kos

[KKake]

Fack! I morgen må jeg gjøre et vanskelig valg. Må svare Forsvaret på om jeg ønsker læreplass hos dem eller ikke, noe som kan få store konsekvenser for kjærlighetslivet mitt. Svarer jeg ja og får læreplass i Kystvakten blir jeg borte i 6 uker (med tre uker fri) om gangen det første året og det har dama sagt at hun ikke klarer. Så om jeg kommer inn i Kystvakten blir jeg altså singel. Men det er jo 50% sjanse for at jeg ikke gjør det, og får muligheten til å pendle hjem i helgene til henne. Meh, skal jeg gamble, og kanskje satse et forhold for å spare et år av livet mitt? For blir jeg lærling i forsvaret slipper jeg å ta førstegangstjenesten etter læretiden. Vanskelig valg, det å bli sjømann er ikke akkurat positivt for kjærligheten.

Hvordan kan hun så bastant si at det er noe hun ikke klarer?

Hun mener hun ikke orker å være uten meg seks uker om gangen.

 

Seks uker fra hverandre er småkaker når man har hele tre sammenhengende uker å ta det igjen på. Dessuten er det ekstra godt å være sammen når man har rukket å savne hverandre.

Mja, jeg syns ikke tre uker er småkaker uansett. Men om begge to virkelig har lyst til at det skal funke og går inn for det med instillingen at det skal funke, så går det jo alltids.

Det jeg sier også.

 

 

Og jeg tenker jo også selv at jeg bør sette utdanningen før kjærligheten, jeg må jo i Forsvaret før eller siden, men hvis jeg godtar læreplassen der, så sparer jeg jo et år da jeg slipper verneplikten etter sivil læretid. Hun sier jo selv at jeg bør velge det som jeg føler er best for meg, men det er jaggu ikke lett når hun sier det at hun ikke vil takle at jeg er så lange borte.

[Niqābninja]

Hun mener hun ikke orker å være uten meg seks uker om gangen.

Det funker jo i hvert fall ikke med den instillingen der. Klart, det trenger tilpassning fra dere begge og det er blir sannsynligvis ikke lett, men å gå inn i en situasjon med hodet fiksert på "dette klarer jeg ikke" gjør ikke sjansene for et positivt utfall noe bedre.

 

Og jeg tenker jo også selv at jeg bør sette utdanningen før kjærligheten, jeg må jo i Forsvaret før eller siden, men hvis jeg godtar læreplassen der, så sparer jeg jo et år da jeg slipper verneplikten etter sivil læretid. Hun sier jo selv at jeg bør velge det som jeg føler er best for meg, men det er jaggu ikke lett når hun sier det at hun ikke vil takle at jeg er så lange borte.

Lærligplass i forsvaret er en utrolig fin mulighet. Jeg ville tatt den, om jeg hadde muligheten. Og nå kan ikke jeg snakke for noen andre enn meg, men jeg syns et dårlig skjult ultimatum er en særdeles dårlig deal i et forhold. Jeg kan fint velge på egen hånd at jeg ikke søker skole/lærlingplass i andre enden av landet fordi jeg vil være i nærheten når kjæresten min kommer hjem til høsten, men om kjæresten min sier at dersom jeg søker skole på andre siden av landet, så er det slutt fordi han ikke vil ha den avstanden, skaper det bare dårlig stemning for meg. Og jeg hadde kommet til å mislike han for å ikke la meg ta det valget på egen hånd, for å ikke gi meg den muligheten.

 

Så, mitt spørsmål til deg er da som følger: Kommer du i fremtiden til å mislike kjæresten din fordi hun ikke lot deg ta valget om å ta lærlingplassen i forsvaret på egenhånd, kommer du til å klandre henne seinere om du ikke tar den muligheten du har fått nå?

[ilpostino]

*snip*

 

jeg syned du skal ta imot lærerplassen. det er en unik mulighet i livet ditt som du garantert ikke vil angre på senere.

 

når det gjelder kjærligheten så er det ganske mange som har hatt en utfordring mens den ene parten har tjenestegjort i militæret. noen par har klart seg mens nok også mange forhold har bukket under. det hele munner ut i hvor villige dere (eller i dette tilfelle spesielt hun) er til å omstille dere til ikek å ha tilgang til hverandre hele tiden.