Den store kjærlighetstråden v3

[Turtlis]

:!: Enig med resten!

Du ELSKER ikke en person du ikke er sammen med og kjapt kjenner liksom.

'

Kan godt si at du elsker henne, men sånn følelsesmessig så elsker du henne ikke, enda

[HCG]

:!: Enig med resten!

Du ELSKER ikke en person du ikke er sammen med og kjapt kjenner liksom.

'

Kan godt si at du elsker henne, men sånn følelsesmessig så elsker du henne ikke, enda

Greit, jeg er veldig glad i henne da. Fornøyde nå?

[Turtlis]

Jeg skjønte jo at du mente glad i hene og ikke elsker deg.

Er bare litt pirkete.

[Bonna86]

poenget mitt (selv om det var ganske dårlig forklart) var at det er svært vanelig blandt unge mennesker å si de elsker noen av hele sitt hjerte når de egentlig ikke er noe mer enn betatt. det er iallefall mine fem sure cent.

 

Tja, det kan så være, men det kan vi vel strengt tatt aldri vite sikkert uten å være den personen som sitter med følelsene.

 

Uansett, for meg er det å elske noe spesielt. Jeg ville aldri sagt det til hvem som helst, og derfor er det heller ikke ord jeg ønsker å si for ofte. Men, det er meg.

[HCG]

De fleste på min alder er bare sammen og sier de elsker hverandre. Jeg har vært forelska i den del jenter, men aldri hatt noen skikkelige følelser. Men men henne som vi prater er helt... jeg har ikke ord for hva jeg føler om henne. Kan godt forstå om dette innlegget ikke ga mening for deg.

[Bonna86]

Joda, jeg skjønner deg TazDog, har vært der selv (og er der enda), hehe. Koselig da, er det ikke deilig?

Endret 12. februar 2010 av yvonne2

[TheMartine]

Jeg aner ikke hvordan man vet når man elsker noen eller ikke, jeg. Kjæresten min sa han elsket meg for flere måneder siden, men jeg vil ikke bruke det ordet før jeg er helt sikkert. Altså, jeg vet jo at jeg for eksempel elsker musikk, men han kan aldri bli like kjær for meg som musikken er. Så da må det være snakk om en annen type kjærlighet, antar jeg.

[HCG]

Joda, deiligste følelse man kan få. Var liksom bare deilig å prate med hun om det og alt sånt. Har vært så redd for at hun skal si nei, men jeg bare tok mot i meg og spurte. Helt sikkert en av de beste tingene jeg har gjort i livet mitt.

 

Hey, kom på noe nå. Noen som ser noe litt rart med trådtittel? DSK v3. ^^

For de som ikke forsto: <3

Endret 12. februar 2010 av TazDog

[McBitch]

Versjon 3

[Bonna86]

Jeg aner ikke hvordan man vet når man elsker noen eller ikke, jeg. Kjæresten min sa han elsket meg for flere måneder siden, men jeg vil ikke bruke det ordet før jeg er helt sikkert. Altså, jeg vet jo at jeg for eksempel elsker musikk, men han kan aldri bli like kjær for meg som musikken er. Så da må det være snakk om en annen type kjærlighet, antar jeg.

 

Antagelig. Jeg er glad i bestevenninna mi og foreldrene mine, men kjæresten elsker jeg. For min del er det ingenting som kan overgå kjæresten, selv ikke musikk eller film. Hadde kjæresten min sagt til meg at musikken var kjærere for ham enn meg, så tror jeg hadde revurdert forholdet gitt.

 

Når det er sagt: så kan det også ha noe med tid å gjøre også. Noen "finner ut" at de elsker kjæresten sin fortere enn andre. Noen trenger lang tid på å være sikker på at de elsker den de er sammen med. Akkurat som ei jeg kjenner, som nå er gravid og venter deres første barn, vært sammen i over to år, og typen har enda ikke sagt han elsker henne. Han trenger visst tid til å finne det ut. Det synes jeg bare er weird.

Endret 13. februar 2010 av yvonne2

[TheMartine]

Jeg kan fint akseptere at kjæresten min har noen eller noe han elsker mer enn meg. For eksempel nær familiemedlemmer han har kjent hele livet, eller den gigantiske samlingen med bøker han har. Faktisk ville det overrasket meg litt om jeg plutselig var det kjæreste han hadde, men dette har jeg ikke tenkt noe særlig over før, egentlig.

 

Han kan nok aldri komme på samme nivå som musikken er for meg. Det tror jeg ikke noe menneske kan, så det er ikke noe som burde oppfattes eller tolkes negativt. Greia er vel at jeg har én type kjærlighet for mennesker, og en annen type for mer abstrakte ting. Jeg vet sannelig ikke. Det er et litt vanskelig spørsmål å gi noen klare retningslinjer på.

[Bonna86]

Ja, så lenge det er greit for dere begge, så er det jo fint. Ingenting er bedre enn det. Vi har vel bare forskjellig syn på hva kjærlighet er og hvor viktig det er. Jeg er derimot glad jeg har en kjæreste som deler synet mitt på akkurat det punktet.

Endret 13. februar 2010 av yvonne2

[TheMartine]

Jeg har aldri sagt at kjærlighet ikke er viktig. Jeg er ikke ute etter noe platonisk forhold, liksom.

Men om man skal bli enige om hva kjærlighet er, da tror jeg det er like mange forskjellige meninger som det er mennesker.

[Bonna86]

Nå mente ikke jeg å påstå at du ikke synes det er viktig, mitt poeng er at vi rangerer kjærlighet og det å være glad i noen forskjellig, og det varierer i hvilken rekkefølger det gjelder fra person til person. Så jeg er med andre ord enig med deg.

 

Må ærlig innrømme at jeg ikke klarer å sette meg inn i det at materielle ting kan bety mer for noen enn et menneske. Og det er ikke ment som kritikk, for meg er det bare en annen måte å tenke på rett og slett, og en veldig interessant diskusjon som sådan. Jeg tror at hadde kjæresten min f.eks gått bort, så hadde jeg nok sørget kraftig, men om bøkene mine, som jeg forøvrig er veldig glad i, hadde gått opp i flammer så hadde jeg blitt trist, men ikke sørget på samme måte. Selv om bøkene er viktige for meg (de bærer også mange minner fra min avdøde bestemor som jeg har arvet en del bøker av) kan de aldri tilføre det samme til livet mitt som kjæresten min kan. Og det er vel sånn jeg "vet" at jeg elsker ham. At jeg ikke kan tenke meg et liv uten ham.

Endret 13. februar 2010 av yvonne2

[Vowels]

Er enig med TheMartine her egentlig. Måtte jeg velge mellom å kunne høre musikk eller kjæresten vet jeg hva jeg hadde valgt.Og miste platesamlinga blir noe annet, men det å aldri kunne høre noe musikk noensinne, det hadde nok blitt vanskelig.

[TheMartine]

Det er ikke det materielle jeg mener, Yvonne. Det er musikken, og den er ikke noe fysisk og håndfast jeg kan ta og klemme på hvis jeg føler for det. Ja, jeg er griseglad i CD-samlingen min, men det er musikken slik jeg hører den, oppfatter den og føler den jeg virkelig elsker. Og det er på en måte jeg aldri kan elske et menneske, nettopp fordi det er to vidt forskjellige ting.

[Bonna86]

Jeg skjønte du mente at det er musikken, men det er jo forsåvidt noe materielt, ihvertfall i mine øyne, men jeg skal ikke kverulere på det. Jeg synes det bare er rart, enkelt og greit. Hadde du valgt musikken over kjæresten din? Jeg spør av ren nysgjerrighet altså, for det virker så merkelig for mitt vedkommende (og nei, jeg sier ikke at det er noe galt i dette). Jeg hadde glatt sluttet å lese bøker og nyte litteraturen jeg elsker om det f.eks kunne hindret han fra i å dø eller ja, you name it. Dette blir jo selvsagt veldig urealistisk, men til ytterste punkt så kunne jeg aldri valgt noe annet over han, om det så vil bety at jeg aldri kunne fått lese skrevne ord igjen.

Endret 13. februar 2010 av yvonne2

[Miamor]

Enig med Yvonne her Jeg har en bestekompis som jeg har hatt siden jeg var 2 år, og jeg virkelig forguder han! Jeg har en enorm musikksamling og en del designting hjemme (litt for glad i interiør..) - men ingenting kommer i nærheten av det jeg føler for kjæresten min. Han elsker jeg.

 

Men jeg er litt vanskeligere enn Yvonne.. Jeg kunne aldri akseptert at noen satte cd'samlingen sin over meg. Da hadde jeg rett og slett kjøpt meg noe bra musikk selv - og dratt

Selv om jeg skjønner at folk har forskjellig syn på kjærlighet.

 

Akkurat som ei jeg kjenner, som nå er gravid og venter deres første barn, vært sammen i over to år, og typen har enda ikke sagt han elsker henne. Han trenger visst tid til å finne det ut. Det synes jeg bare er weird.

 

Sykt. Å få barn med en person er jo noe av det største man kan oppleve med noen.. Er en ting om det er et resultat av et one night stand eller noe - men når det er med en kjæreste man har hatt i 2 år, da føler jeg det er en skikkelig stor sak.. Da burde man vite at man elsker den personen.

 

Vet ikke om jeg hadde klar å bli hval, gå rundt som en 90 åring, miste anklene mine, spy og lingende - og ikke få høre at kjæresten min elsket meg.

 

 

## dobbelpost slått sammen av ilpostino ##

 

Takk ilpostino

Endret 13. februar 2010 av Miamor

[Turtlis]

Veldig enig med Mia!

Etter to år bør du faktisk vite om du elsker en person eller ikke.

[ilpostino]

selv om en kanskje vet at en elsker en person så er det ikke ale som er så flinke til å gi utrykk for det.