Den store kjærlighetstråden v3

[S0ppel]

Samme lurer jeg og på.. vet ikke om jeg kunne stolt 100% på deg når jeg hadde visst at du har vært utro før. Men når det er sagt så er det ikke sånn: En gang utro, alltid utro.. Folk kan forandre seg.. Det har ihvertfall eg gjort

[Gjest Guestus]

Bah. Møtte en fantastisk jente på lørdagen. Virka som vi har masse til felles. Kan ikke huske sist jeg hadde så god kontakt men en jente. Er egentlig en ganske sjenert kar, men alkohol kan gjøre underverker. Så vi har jo en ny avtale nå til uken, og jeg aner ikke hva jeg skal snakke om. Eksen hennes kommer ganske ofte opp siden hun enda liker han, men virker ikke som hun savner han.

Kan ikke huske sist jeg følte slik for en jente. Hun er utrolig snill, men ikke en kjedelig person heller.

Fram til nå er hun et av de mest fantastiske menneskene jeg har møtt.

[Gjest uffa]

jeg har kjærlighetssorg... og foreldrene mine sier at det kommer til å ødelegge meg helt.. men likevell klarer jeg ikke å slippe taket i henne hva skal jeg gjøre.. plz hjelp!! jeg begynner såvidt å få selvmordstanker til og med ;_;

[Gjest Slettet-D7I5Gr2]

Positive foreldre du har.

Er du i slekt med Capulet eller Montague?

Endret 16. februar 2009 av Slettet-D7I5Gr2

[Turtlis]

Turtlis,

kan kjæresten din være garantert at du ikke er utro mot han?

Ja

 

Samme lurer jeg og på.. vet ikke om jeg kunne stolt 100% på deg når jeg hadde visst at du har vært utro før. Men når det er sagt så er det ikke sånn: En gang utro, alltid utro.. Folk kan forandre seg.. Det har ihvertfall eg gjort

Akkurat Jeg har funnet mannen i mitt liv, og har store planer om å være sammen med han til jeg kreperer.

[Gjest uffa]

Positive foreldre du har.

Er du i slekt med Capulet eller Montague?

haha.. skulle nesten tro det :-P men nei da.. de er bare dritt lei av alle humør svinginene mine på grunn av denne jenta >_< når sant skal sies, er jeg dritt lei dem selv

[Gjest Slettet-D7I5Gr2]

hardt å være tenåring gutt. Du kan jo flytte ut,ikke sikker hvor gammel du er,men det er sikkert på tide.

[Gjest uffa]

ehh.. jeg er bare 16 år så jeg tror ikke det er på tide enda men jeg har hørt at det er lurest å gjøre noe som får meg til å tenke på andre ting enn henne, siden jeg er så lei meg.. tror ikke jeg gidder å vente i 4 år til jeg kan bli sammen med henne liksom.. dessuten er faktisk foreldrene mine veldig greie, hørtes kanskje ikke sånn ut i de forrige postene mine..

[Gjest Slettet-D7I5Gr2]

16 år er god tid å fly.

[toth]

men hvis han oppriktig føler seg truet av en venn så kommer jeg til å begrense min kontakt med denne vennen, rett og slett fordi han fortjener det.

Mm, og vennen din fortjener å bli dumpet for noe de er helt uskyldige i?

God venn, du.

 

"Damer/gutter kommer og går, venner består" heter det. Selv om man gjør som Yvonne og innbiller seg etter et år at man skal dele livet med personen, så blir det brudd i noe sånt som 90% av tilfellene. Man kan ha én partner livet ut, og hvor mange kjærester har ikke de fleste hatt før denne kommer? 5? 10? 20?

Altså sørgelige 5-20% sjans for at et forhold varer livet ut. Uansett hvor mye man overbeviser seg selv at det skal vare.

Og når det da ryker, vil man ha vennene sine der. Gutt eller jente, det er irrelevant. Man vil ha den gode, ekte vennen, uansett kjønn.

Dette burde være selvsagt egentlig, skjønner ikke hva folk tenker med.

Endret 17. februar 2009 av toth

[theresaaa]

Hurra for lange, meningsfulle og hyggelige prater med kjæresten!

[kanonkent]

For å blusse litt opp i kjæreste/venner debatten:

 

Kjæresten min har flere venner av det motsatte kjønn. Det hadde jeg litt problemer med å akseptere i starten. Jeg syntes det var rart, og at hun av og til prioriterte disse over meg. Jeg kjente tross alt ikke disse karene så godt, og følte meg ikke komfortabel med å være med henne og dem. Men etterhvert har jeg jo forstått det at dette er hennes beste venner. Venner hun har hatt siden barnehage/barneskole. Og om hun kom til meg og sa at jeg fikk ikke være med min beste venninne, så hadde jeg reagert. Jeg kan fint ha en filmkveld med bare venninna mi, samtidig som hun gjerne kan spise pizza og se på film eller whatever sammen med sine venner. Man går lei hverandre om man henger oppå hverandre HELE tiden. Hun har rett og slett ikke så mange gode venninner, og da er det jo naturlig for henne å henge med sine gode venner av det motsatte kjønn.

 

Jeg har nå absolutt ingen problemer med dette, selv om jeg sier fra om jeg føler jeg blir litt lite prioritert, selv om det er sjelden det skjer Har jo også blitt såpass gode venner med hennes venner også at jeg gjerne henger med de. Så at ens kjæreste henger med venner av det motsatte kjønn : no problemo. Ihvertfall så lenge jeg vet hva slags typer det er

[Bonna86]

men hvis han oppriktig føler seg truet av en venn så kommer jeg til å begrense min kontakt med denne vennen, rett og slett fordi han fortjener det.

Mm, og vennen din fortjener å bli dumpet for noe de er helt uskyldige i?

God venn, du.

 

"Damer/gutter kommer og går, venner består" heter det. Selv om man gjør som Yvonne og innbiller seg etter et år at man skal dele livet med personen, så blir det brudd i noe sånt som 90% av tilfellene. Man kan ha én partner livet ut, og hvor mange kjærester har ikke de fleste hatt før denne kommer? 5? 10? 20?

Altså sørgelige 5-20% sjans for at et forhold varer livet ut. Uansett hvor mye man overbeviser seg selv at det skal vare.

Og når det da ryker, vil man ha vennene sine der. Gutt eller jente, det er irrelevant. Man vil ha den gode, ekte vennen, uansett kjønn.

Dette burde være selvsagt egentlig, skjønner ikke hva folk tenker med.

 

Punkt 1: Jeg pleier alle mine venner, og om noe skulle skje, så vet jeg at jeg har dem der. Men når man er enige om å prioritere hverandres kjæreste, så ser jeg faktisk ikke problemet. Min bestevenninne og jeg er så trygge på hverandre, at vi ikke har noen problemer med dette i det hele tatt. Vi kunne ærlig talt ikke hatt det bedre vennskapelig, nettopp fordi vennskapet vårt er så sterkt. "Gjør som Yvonne". Ja, gjør som meg, for jeg pleier nemlig både kjæresten min og bestevenninna mi. Samtidig er kjæresten min, kjæresten min. Uansett hvor glad jeg er i bestevenninna mi, så er ikke dén kjærligheten vi deler, den samme som den jeg deler med min kjære. Enkelt og greit.

 

Og min bestevenninne har hatt meg for seg selv siden jeg var tre år, vårt vennskap er livslangt. Hvorfor skal ikke min kjære får den samme muligheten? Jeg verdsetter deres kjærlighet sterkt, og jeg forkaster ingen av dem, men bestevenninna mi og jeg forstår hverandre, vi fikk kjærester omtrent på samme tid, og gjennomgår veldig mye av det samme.

 

Punkt 2: Jeg er sikker på at det varer livet ut, så det så.

Endret 17. februar 2009 av yvonne2

[medlem-90636]

Yvonne, du har vært sammen med typen din i 6 mnd. Med mindre han er ufattelig stygg og spesiell og du vet at ingen andre noengang vil prøve å ta han fra deg, og du har bestemt deg for å ta til takke med det du har, så kan du ikke vite at det vil vare. Det høres for meg ufattelig naivt ut. Ting skjer. Ting man ikke regner med. Man kan da aldri vite.

 

Men det er jo en kjent sak at alle tror det skal vare for alltid . Hadde det ikke vært slik hadde alle vært lykkelig gift resten av livet sitt. Ikke hadde vi hatt skilsmissebarn eller alenemødre heller

[Catkin]

Jeg kunne ønske jeg hadde et litt annet syn på ekteskap, hehe. Jeg forbinder det med mamma og pappa, som såvidt greide å gi hverandre et lite kyss før de dro på jobb.

[Olsenhower]

Sant det. I begynnelsen trodde vi også at vi skulle bli gamle og grå sammen. Men etter drøye 2,5 år begynte det å røyne for begge parter, et brudd lå i kortene en god stund før det skjedde. Beklageligvis. Så lenge en er forelsket de første månedene, ser en ganske enkelt for seg både barn, stasjonsvogn, katt og hund og en lyserosa framtid på alle vis.

 

Men aldri si aldri. Mamma og pappa har vært sammen siden de var 18 og 16 år gamle, riktignok i en tid hvor slikt var mer vanlig. Mye har forandret seg i forholdet mann/dame i dag. Kanskje til det verre. Ja, til det verre.

 

 

Javel, jeg var for treig igjen. "Sant det" henviser til Linn Christin sitt innlegg.

Endret 17. februar 2009 av Olsenhower

[toth]

men hvis han oppriktig føler seg truet av en venn så kommer jeg til å begrense min kontakt med denne vennen, rett og slett fordi han fortjener det.

Mm, og vennen din fortjener å bli dumpet for noe de er helt uskyldige i?

God venn, du.

 

"Damer/gutter kommer og går, venner består" heter det. Selv om man gjør som Yvonne og innbiller seg etter et år at man skal dele livet med personen, så blir det brudd i noe sånt som 90% av tilfellene. Man kan ha én partner livet ut, og hvor mange kjærester har ikke de fleste hatt før denne kommer? 5? 10? 20?

Altså sørgelige 5-20% sjans for at et forhold varer livet ut. Uansett hvor mye man overbeviser seg selv at det skal vare.

Og når det da ryker, vil man ha vennene sine der. Gutt eller jente, det er irrelevant. Man vil ha den gode, ekte vennen, uansett kjønn.

Dette burde være selvsagt egentlig, skjønner ikke hva folk tenker med.

 

Punkt 1: Jeg pleier alle mine venner, og om noe skulle skje, så vet jeg at jeg har dem der. Men når man er enige om å prioritere hverandres kjæreste, så ser jeg faktisk ikke problemet. Min bestevenninne og jeg er så trygge på hverandre, at vi ikke har noen problemer med dette i det hele tatt. Vi kunne ærlig talt ikke hatt det bedre vennskapelig, nettopp fordi vennskapet vårt er så sterkt. "Gjør som Yvonne". Ja, gjør som meg, for jeg pleier nemlig både kjæresten min og bestevenninna mi. Samtidig er kjæresten min, kjæresten min. Uansett hvor glad jeg er i bestevenninna mi, så er ikke dén kjærligheten vi deler, den samme som den jeg deler med min kjære. Enkelt og greit.

 

Og min bestevenninne har hatt meg for seg selv siden jeg var tre år, vårt vennskap er livslangt. Hvorfor skal ikke min kjære får den samme muligheten? Jeg verdsetter deres kjærlighet sterkt, og jeg forkaster ingen av dem, men bestevenninna mi og jeg forstår hverandre, vi fikk kjærester omtrent på samme tid, og gjennomgår veldig mye av det samme.

 

Punkt 2: Jeg er sikker på at det varer livet ut, så det så.

1: Du snakker hele tiden som om man må velge. Man må ikke det, det er nok av timer i uka til å rekke både venner og kjæreste. Det har jeg klart i alle år, uten problemer, og uten at kjærester har følt seg neglisjert.

 

2: Snakkes om 2-3 år.

[Erijk]

Du er sikker på at det varer livet ut ja? Samme tenkte sikkert halvparten av norske par som er skilte i dag.

[Xecuter]

Svært så negative folk var her da! Selvfølgelig er hun sikker på at det varer livet ut. Hvem faen går inn i et forhold som de vet kommer til å ende?

[Gjest Slettet-77do0b]

Det beste kan nå være å ikke skape for høye forhåpninger, så slipper man eventuelle tryneslag når tiden kommer. Gjelder forøvrig alt annet her i livet. Dess mindre man forventer av ymse, dess mindre skuffet blir man. Selvfølgelig er det jo lov å tro at man kan vare livet ut, men ikke forvent at det skal være slik. Jeg har det også godt med kjæresten og tror at vi kan vare livet ut, men jeg forventer ikke at det skal bli slik, selv om jeg håper det. Uforutsette ting kan skje som gjør at begge parter kan få det bedre hver for seg, selv om det kan gjøre vondt en kort tid, så innser man vel hvor godt det var å bli kvitt øket..... eller ble dette en lang dæsj med repetering mon tro?