Den store kjærlighetstråden v3

[OinkOink]

En kompis av meg giftet seg etter 2 måneder. 3 uker senere skilte de seg.

 

Det kaller jeg kjærlighet....

[Niqābninja]

Wow, slapp av Jeg bare spørte. Godt mulig det funker som faen, men jeg syns det er forferdelig tidlig.

 

edit: Jeg klarer bare ikke se hvordan man kan være sikker i din sak etter så kort tid.

Endret 9. desember 2008 av basskuk

[Bonna86]

En kompis av meg giftet seg etter 2 måneder. 3 uker senere skilte de seg.

 

Det kaller jeg kjærlighet....

Ja, hva så? Jeg vet det er kjærlighet mellom oss, så enkelt er det. Jeg gleder meg til å motbevise alle skeptikere, så det så. Vil uansett hevde at det å kunne motstå alle skeptikere er et tegn på kjærlighet, at man trosser andre pga kjærlighet. At man ikke gir opp. For meg virker det som folk gir opp for lett. Man gifter seg bare for å gjøre det, og for meg er det helt feil. Jeg kunne personlig ikke ha vært mer seriøs.(..)

 

Wow, slapp av Jeg bare spørte. Godt mulig det funker som faen, men jeg syns det er forferdelig tidlig.

 

Nei, det bare en veldig typisk kommentar for de som ikke kjenner oss. Begynner ærlig talt å bli lei av å måtte forsvare det, da det for oss er eneste riktig. Det som er tidlig for deg, trenger ikke å være det for oss. Enkelt og greit.

Endret 9. desember 2008 av yvonne2

[ilpostino]

Jeg klarer bare ikke se hvordan man kan være sikker i din sak etter så kort tid.

 

i dette tilfelle er jeg faktisk litt enig med yvonne2. noen ganger sitter det og akkurat da er det ikke noe å vente på

[Bonna86]

Jeg klarer bare ikke se hvordan man kan være sikker i din sak etter så kort tid.

 

i dette tilfelle er jeg faktisk litt enig med yvonne2. noen ganger sitter det og akkurat da er det ikke noe å vente på

 

Det er nettopp det, man må se forholdene under betrakning. Jeg visste det bare. Det trenger ikke å være rasjonelt, men jeg visste. Erfaringene med vårt avstandsforhold ga meg en tidlig pekepinn på nettopp hvorfor det ville være riktig for oss å bli forlovet. Vi har allerede vært igjennom en god del ting pga avstanden, allikevel så har forholdet bare blitt stekere til tross for omstendighetene. Det sier meg at det kommer til å vare livet ut.

Endret 9. desember 2008 av yvonne2

[OinkOink]

En kompis av meg giftet seg etter 2 måneder. 3 uker senere skilte de seg.

 

Det kaller jeg kjærlighet....

Ja, hva så? Jeg vet det er kjærlighet mellom oss, så enkelt er det.

 

Skrev da ikke dette til deg...

Hvorfor du automatisk tolket at dette var rettet til deg får du spørre deg selv om:) Var ikke noe spørsmål rundt innlegget mitt.

[Bonna86]

Ja, hva så? Jeg vet det er kjærlighet mellom oss, så enkelt er det.

 

Skrev da ikke dette til deg...

Hvorfor du automatisk tolket at dette var rettet til deg får du spørre deg selv om:) Var ikke noe spørsmål rundt innlegget mitt.

 

Vel, da beklager jeg det, men jeg begynner å bli lei kritikken rettet mot oss, rett og slett - og derfor jeg reagerte. Og vel, jeg så det som en kommentar til mitt innlegg, enkelt og greit, da du faktisk skrev det du skrev.(..) Regner ikke med at det bare kom ut fra løse lufta.

Endret 9. desember 2008 av yvonne2

[OinkOink]

Vel, da beklager jeg det, men jeg begynner å bli lei kritikken rettet mot oss, rett og slett. Og vel, jeg så det som en kommentar til mitt innlegg, enkelt og greit, da du faktisk skrev det du skrev.(..) Regner ikke med at det bare kom ut fra løse lufta.

 

Du skal jo bare drite i hva alle andre måtte mene om deres forhold:) Er jo ikke de det handler om. Hvis du ikke liker å forsvare deg mot dette, så ville jeg ha droppet det fra første stund:) Kjærlighet er ingen fasit, så det er ingenting å forsvare.

[Bonna86]

Vel, da beklager jeg det, men jeg begynner å bli lei kritikken rettet mot oss, rett og slett. Og vel, jeg så det som en kommentar til mitt innlegg, enkelt og greit, da du faktisk skrev det du skrev.(..) Regner ikke med at det bare kom ut fra løse lufta.

 

Du skal jo bare drite i hva alle andre måtte mene om deres forhold:) Er jo ikke de det handler om. Hvis du ikke liker å forsvare deg mot dette, så ville jeg ha droppet det fra første stund:) Kjærlighet er ingen fasit, så det er ingenting å forsvare.

 

Nei, men jeg driter jo i hva andre sier, men problemet er jo at folk ikke vet å la det være heller. Jeg kan ikke late som det ikke sårer at folk liksom vet hva som er best for meg og min kjære, eller, sint er vel et bedre ord. Noen kan være så utrolig uhøflige.(..)

[Demantios]

Jeg klarer bare ikke se hvordan man kan være sikker i din sak etter så kort tid.

i dette tilfelle er jeg faktisk litt enig med yvonne2. noen ganger sitter det og akkurat da er det ikke noe å vente på

Etter to måneder er man jo enda i forelskelsesrus og bedømmer alt som sitt beste forhold og oss to 4ever og nuss nuss smask. Et halvt år senere er kanskje forelskelsen borte, man begynner og bli lei, irritert, osv. Det er først DA man vet hvor mye man er villig til å ofre for at det skal funke. Alt for mange tror at det kommer til å gå på skinner i evig tid, det gjør det ikke (for 99,8% av oss)

[Niqābninja]

Vel, som du selv har sagt; Jeg kjenner dere ikke, jeg veit ikke hva som funker for dere. MEN jeg måda få lov til å være skeptisk allikevel. For min del er i hvert fall forlovelse en stor greie. Og jeg syns det nesten virker som en trend å forlove seg for tia. Jeg må faktisk få lov til å stille spørsmål uten å få hue mitt kappa av. Jeg kjenner deg ikke, og for alt jeg veit er du og kjæresten din etpar fjortiser som syns forlovelse høres kult ut. Jeg kan skjønne at det er plagsomt med spørsmål og kommentarer dersom dere er seriøse og faktisk fatter hva greia er, men jeg kan ikke vite om dere har tenkt igjennom det eller ikke.

 

Men har dere bare vært i avstandsforhold? Jeg skal ikke vre partypooper, men jeg veit om en del forhold som har gått i dass når det ikke lenger var avstand med i bildet. Rett og slett fordi det blir litt mye for folk å gå fra avstand til å være sammen omtrent hver dag. Og NEI, jeg sier ikke at det nødvendig vis er greia med dere. Jeg har sett eksempler på det motsatte óg.

[Bonna86]

Jeg klarer bare ikke se hvordan man kan være sikker i din sak etter så kort tid.

i dette tilfelle er jeg faktisk litt enig med yvonne2. noen ganger sitter det og akkurat da er det ikke noe å vente på

Etter to måneder er man jo enda i forelskelsesrus og bedømmer alt som sitt beste forhold og oss to 4ever og nuss nuss smask. Et halvt år senere er kanskje forelskelsen borte, man begynner og bli lei, irritert, osv. Det er først DA man vet hvor mye man er villig til å ofre for at det skal funke. Alt for mange tror at det kommer til å gå på skinner i evig tid, det gjør det ikke (for 99,8% av oss)

 

Men som sagt, omstendighetene gjør faktisk at vi må jobbe for forholdet allerede. Det er nemlig ikke slik at vi kun lever i en forelskelsrus, fordi det er ting i livet vårt som gjør at vi er nødt til å gå inn i forholdet 100 %. Dessuten mener jeg det handler mye om innstilling. Min kjære og jeg har vært gjennom ganske mye på den korte tida, kanskje mer enn det andre par har vært gjennom i løpet av ett år. Jeg tror nemlig ikke at alt kommer til å gå på skinner i evig tid, det har vi også erfart. Det har dog ikke vært noe negativt, det har bare styrket oss. Det gjør ikke vårt forhold verken bedre eller dårligere enn andres, men det er ingen tvil om at det er ekte kjærlighet. Noen ganger bare vet man. Akkurat som jeg visste at jeg skulle bli lærer da jeg var 6 år. Og om litt over et halvt år er jeg ferdigutdannet lærer. Noen ganger er man bare sikker i sin sak.

[Bonna86]

Vel, som du selv har sagt; Jeg kjenner dere ikke, jeg veit ikke hva som funker for dere. MEN jeg måda få lov til å være skeptisk allikevel. For min del er i hvert fall forlovelse en stor greie. Og jeg syns det nesten virker som en trend å forlove seg for tia. Jeg må faktisk få lov til å stille spørsmål uten å få hue mitt kappa av. Jeg kjenner deg ikke, og for alt jeg veit er du og kjæresten din etpar fjortiser som syns forlovelse høres kult ut. Jeg kan skjønne at det er plagsomt med spørsmål og kommentarer dersom dere er seriøse og faktisk fatter hva greia er, men jeg kan ikke vite om dere har tenkt igjennom det eller ikke.

 

Men har dere bare vært i avstandsforhold? Jeg skal ikke vre partypooper, men jeg veit om en del forhold som har gått i dass når det ikke lenger var avstand med i bildet. Rett og slett fordi det blir litt mye for folk å gå fra avstand til å være sammen omtrent hver dag. Og NEI, jeg sier ikke at det nødvendig vis er greia med dere. Jeg har sett eksempler på det motsatte óg.

 

Det er lov å være skeptisk, og jeg kan love deg at forlovelsen er en meget stor greie for oss. Noe av det største som noen gang har skjedd i våre liv. Forlovelse er ikke noe som høres kult ut, det er et manifest på vår kjærlighet, og lovnad om evig troskap til hverandre. Så enkelt er det.

 

Og ja, vi har kun vært i avstandsforhold, men når vi først er sammen, er vi ofte det over lengre perioder. Dermed får vi trening i begge deler. Det er også grunnen til at vi venter litt med å gifte oss, fordi vi ønsker å nyte samboerskapet fra sommeren i noen år framover. I tillegg til at vi ikke har alle økonomiske forutsetninger til grunn akkurat nå.

Endret 9. desember 2008 av yvonne2

[OinkOink]

Synes både forlovelse og giftemål er 1800 tallet jeg. Det viser statestikken over de som skiller seg i hvertfall.

 

Tradisjoner og som enkelte tror er en fasit til lykke i livet.

[Bonna86]

Synes både forlovelse og giftemål er 1800 tallet jeg. Det viser statestikken over de som skiller seg i hvertfall.

 

Tradisjoner og som enkelte tror er en fasit til lykke i livet.

 

Det er vel langt flere samboende par som som skiller lag en gifte. Uansett hvordan man vrir eller vendre på det, så ser det vel kanskje ikke så lyst ut sånn sett. Personlig mener jeg at livet er for kort til å la seg begrense av slike statestikker. Jeg velger å leve livet. Og for meg er det ikke en fasit til lykke i livet, men det å forlove seg og gifte seg er for meg en lovnåd om å elske og ære hverandre resten av livet. Så kan man synes det høres gammeldags ut, men personlig kunne jeg ikke tenkt meg noe bedre. Hver sin smak.

Endret 9. desember 2008 av yvonne2

[McBitch]

En venninne av meg gifter seg om få dager, hun er 20. De har vært sammen i noen år og har barn da, men det er tidlig det og. Sier ikke det er dumt, jeg ser ikke på giftemål som noe veldig stort. Man blir ikke helt låst av det.

[Turtlis]

Dette med tidlig forlovelse. Jeg syns alder og hvor moden man er spiller en liten rolle jeg da. Forlove meg som 16åring?? HAHA Jeg syns det er litt fjortis å bli forlovet som tenåring bare fordi man er forelsket. Har mange venninne som gikk i den fella

Jeg forlovet meg 22 år gammel, etter syv mnd. Og vi har planer om å gifte oss innen fem år:)

Ett par jeg kjenner forlovet seg etter fire mnd, under et teppe, fordi de var så flaue. hehe. De giftet seg etter to år, har barn, og har nå vært sammen i åtte-ti år.

Et annet par jeg kjenner forlovet seg også veldig tidlig, har to barn, og har akkurat gjort det slutt etter åtte år.

Så det kan jo gå begge veier Ingen vet hva som skjer om ett, fem, ti år.

Drit i hva andre sier og følg hjertet. Går det til helvette så går det til helvette.

 

Får jeg lov til å spørre hvor gammel du er, yvonne2?

Endret 9. desember 2008 av Turtlis

[Nymph]

Jaja, det skulle ikke mye til for å vippe deg av pinnen Yvonne 2. Bare en slik liten kommentar fikk deg til å svare frekkt tilbake (Og da mente jeg den kommentaren ;er det et problem for deg?). Kjærlighet vet du ikke hva er enda før du har opplevd noen nedturer. Kjærlighet er mye mer enn det å like noen (og div andre ting i den kategorien.). Har dere f.eks bodd sammen? Det er noe helt annerledes enn å være til hverandre hver dag (vi bor jo nesten sammen nå - greia er ikke det... ). Jeg snakker av erfaring, ikke for å komme med pekefingeren.

Å forlove seg etter 2 mnd er helt tullete I MINE ØYE, selv om dine foreldre gjorde det har ikke NOE som helst med ditt forhold. Pluss at vi lever i en litt annen tid. Nå er det ikke så ille å skille seg, som det var før.

 

Det er jo et kjent fenomen det der med 2-3 årskrisa, der forelskelsen gir seg og man ser hvem personen VIRKELIG er. Dette ser man ikke de første månedene (faktisk er det sant det med kjærlighet gjør deg blind).

Jeg bodde med kjæresten min i 1,5 år, var sammen i 3 tilsammen. Vi hadde tenkt å forlove oss. Men etter forelskelsen ga seg litt og man bor sammen, er det da man virkelig ser om noen passer sammen. Vi gjorde ikke det. KRanglet hele tiden. Hadde jo "aldri" kranglet før ..

 

Men likevel kan jo dere være de som er i mot "statestikken" og det kan jo fungere. Men når man stadig legger ut "jeg er så glad fordi kjæresten min ditt,datt,her,der" hele tiden i tråden her, er det mye som tyder på at det er et ferskt forhold.. En forlovelse er et stort skritt... OG i mine øyne kan man faktisk ikke ELSKE noen etter så kort tid altså.

[medlem-90636]

Vi forlovet oss etter å ha vært sammen i neste 1,5 år, og bodd sammen i nøyaktig ett år.

 

For meg var forlovelse en Big deal. Det betyr at det er meg han har lyst å dele resten av livet sitt med og få barn med. Jeg "koser med" og beundrer ringen min hver eneste dag - selv om det er over 5 mnd siden jeg fikk den på fingeren. Jeg er fremdeles ufattelig forelska i kjæresten min, og synes han er verdens fineste.

 

I mine øyne skal man vente til man har vært sammen i minst ett år før man forlover seg. Da er den første "forelskarusen" over, og man har rukket å bli kjent med både gode og dårlige sider. Synes også man bør ha bodd sammen en stund jeg da.. hvis man bare har møttes i helger og ferier har man jo ikke opplevd hverdagen sammen.

 

Vi hadde egentlig planlagt å gifte oss til sommeren 2009, men nå er det så mye annet som må komme først. Vi planlegger å kjøpe hus, og før den tid skal vi pusse opp badet.. slikt tar tid og koster penger . Dessuten er jeg verpesjuk

 

EDIT: Å Forlove seg etter 2 mnd er tullete generelt, og spesiellt når man har levd i avstandsforhold - det må du tåle å høre yvonne 2.

Endret 9. desember 2008 av Linn_Christin

[Turtlis]

Synes også man bør ha bodd sammen en stund jeg da.. hvis man bare har møttes i helger og ferier har man jo ikke opplevd hverdangen sammen.

Og når paret først møtes etter et par uker fra hverandre blir man ekstra forelsket utenpå nyforelskelsen

Hva skjer når hverdagen kommer? Kanskje det blir fullstendig kræsj, fordi man har aldri hatt en eneste konflikt, og de vet ikke hvordan det er å bo sammen

Men for all del. Det har blitt barn og ekteskap av slike forhold, så jeg skal ikke ta alle under en kam her. Men det er slik jeg tenker når jeg hører om 12åringer som forlover seg, som bor seks timer unna hverandre -for å sette det litt på spissen.

 

Dessuten er jeg verpesjuk

HÆ?? Er du verpesjuk?? Den har jeg aldri hørt før :!:

Endret 9. desember 2008 av Turtlis