Gå til innhold
Trenger du tips og råd? Still spørsmål anonymt her ×
Presidentvalget i USA 2024 ×

Den store kjærlighetstråden v3


Anbefalte innlegg

Videoannonse
Annonse

Slo opp med kjæresten i går. Hun flyttet utenlands for å studere for noen uker siden.

 

Vi slo egentlig opp på flyplassen, men det var for surrealstisk og vi har egenlig vært like mye sammen siden den gang som alltid.

Men de siste dagene har vi snakket ekstra mye, og det åpnet seg opp en mulighet for at jeg kunne bo med henne til neste September (men ikke lengre).

 

Det virket i utgangspunktet som en god ide, men med diverse problemer.

 

I går slo det oss at det ikke ville være for det beste, at problemene ble for mange. Den beste gaven jeg kan gi henne er at hun blir fri, og det å ha en kjæreste long distance i 4 måneder, så et "vanlig forhold" i 6 måneder før det blir slutt igjen blir for vanskelig. Hun er på college og møter nye mennesker og vokser som person og er ute og fester og endrer seg, mens jeg er stuck i Norge et år til og kommer til å være samme gamle personen.

 

Og det var da det slo oss at nå. Nå er det slutt, faktisk over.

 

Og det gjør så sjukt vondt. I går værre enn i dag, noe som er bra, men jeg føler meg kald og syk og har vondt i hodet og hendene mine rister og jeg har et så stort hull i magen at jeg føler jeg nesten ikke klarer å puste.

 

Denne jenten har gjort livet mitt til en drøm og en lek. Hver morgen har jeg våknet opp og sett henne smile, hver dag har vi vært sammen og ledd. Vi har gått på skole sammen, reist rundt om i verden sammen i 6 måneder, vært hjemme sammen, med venner sammen og alene sammen.

 

Og nå er det over, slutt.

 

Og jeg sliter med en psykisk diagnose (ADD) og jeg har eksamen i tre fag rett rundt hjørnet, og standaristerte amerikanske tester for college i USA, og en lang og jævlig universitetssøknadsprosess for samme land. Og værst av alt er jeg stuck i Norge neste år fordi jeg må tjene penger og lurer på hvordan jeg skal klare å skaffe venner (nesten alle har flyttet vekk) og hvordan jeg skal klare meg uten å være det mest ensomme mennesket jeg kjenner.

 

Faen så vondt det er å måtte gi slipp på kjærligheten, og spesielt når man er i en så stresset situasjon i tillegg.. Skulle så gjene ønske at jeg kunne hatt henne her i armene mine og st jeg kunne kysse henne en million ganger, men nå må jeg gi slipp og møte den store harde verden alene, uten henne der.

 

Det gjør meg redd, og tapet av henne så vondt. Så utrolig vondt.

Endret av Error
Lenke til kommentar

Bah.. så utrolig leit :( Jeg skjønner at det føles forferdelig når dere gjør det slutt av "praktiske" årsaker, ikke at den ene har vært et rasshøl eller følelsene har forsvunnet eller lignende grunner. Misunner deg ikke! Du klarer nok eksamenene dine og søknadsprosess når du retter blikket fremover igjen, men det er lov å være trist og lei pga dette.

Endret av Juliess
Lenke til kommentar

Faen så vondt det er å måtte gi slipp på kjærligheten, og spesielt når man er i en så stresset situasjon i tillegg.. Skulle så gjene ønske at jeg kunne hatt henne her i armene mine og st jeg kunne kysse henne en million ganger, men nå må jeg gi slipp og møte den store harde verden alene, uten henne der.

 

Det gjør meg redd, og tapet av henne så vondt. Så utrolig vondt.

Vil du ha min mening?

 

Kjør på. Gå for det, ikke gi slipp på henne! Det er bedre å angre på noe du gjorde enn å angre på noe du ikke gjorde.

 

Jeg kjenner flere som har vært i USA, og de endrer seg ikke så mye at det gjør noe. Ja, det er et herk å komme seg dit, men bare opplevelsen kan være verdt det, og du har i tillegg noe mer å gå for - ei dame du virkelig liker.

  • Liker 1
Lenke til kommentar

For min egen del hadde det nok vært fint å ha henne fortsatt, men jeg vet med meg selv at hvis hun skal være fri og glad og utvikle seg som et menneske på best mulig måte, så må jeg la henne fly.

 

Kjenner jenten godt nok, og er sikker på at det å ha en kjæreste hjemme i Norge (og senere USA) vil holde henne nede, uansett hvor mye jeg lar henne feste og danse og gjøre hva hun vil.

 

At hun får utvikle seg og leve det livet som er for henne er den beste gaven jeg kan i henne, og jeg er desverre ikke en del av det kapittelet.

 

Selv om det er jævlig og vondt.

  • Liker 1
Lenke til kommentar

Hvorfor er du så skråsikker på at det er best for henne? Har hun uttrykt det selv at hun føler det vil holde henne "nede"? Jeg kjenner folk som har vært i avstandsforhold vesentlig lenger enn deg, og de har klart seg meget bra. En kompis er i Australia nå og skal gifte seg, etter å ha hatt et avstandsforhold som har vart i 3 år. Før det var de sammen i to år mens de begge studerte i Budapest før de flyttet hjem hver for seg til Norge og Australia. Nå gifter de seg, og på nyåret flytter hun til Norge.

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Gjest Slettet+5132

Jeg sier også kjør på. Jeg hadde aldri klart å avslutte et bra forhold med en jeg var veldig glad i bare fordi "det er det beste". Høres helt latterlig ut, no offence.

Lenke til kommentar

Hun har sagt at hun ikke klarer å ha en kjæreste hjemme, at det blir for vanskelig. Det er ikke noe jeg har funnet på, selv om jeg skjønte det før hun sa noe.

 

Jeg vil ha henne i livet mitt nå, men jeg vet at et 6 år langt avstandsforhold hvor man må reise et døgn for å komme til hverandre når man er 20 år gammel og nettopp skal starte på universitet er en dårlig ide. Selv om jeg ikke liker det.

 

Edit: For å klargjøre. Hun er i England nå, jeg er i Norge. Jeg drar til USA om akkurat et år og blir der mest sannsynlig 6 år. Hun blir mest sannsynlig i England i 5 år. Vi har en mulighet til å være sammen fra nå av frem til jeg drar til USA, men da må det bli slutt igjen.

Endret av Error
  • Liker 1
Lenke til kommentar

Hun har sagt at hun ikke klarer å ha en kjæreste hjemme, at det blir for vanskelig.

 

 

Dette er noe jeg må respektere. Hun har mer å gi opp en meg akkurat nå. Hun bor i et annet land, prøver å legge fra seg sitt gamle liv, er ute og fester og møter nye mennesker hele tiden, går på college og vokser som person og endrer seg, har stort behov for fysisk nærhet som jeg ikke kan dekke inntil i alle fall Januar, vet at vi må gjøre det slutt eventuelt, vet jeg kommer til å måtte forlate henne en dag, vet at det vil være krevende for meg (men ikke umulig) å relokalisere til England, vet at det kommer til å være enda vanskeligere å slå opp om et år, vet at det ikke er like lett å være sosial når man har "obligasjoner" hjemme, selv om man prøver.

 

Det er tusen ting som er vanskelig for henne. Mye som er vanskelig for meg og, men jeg må respektere henens valg. Og det gjør jeg. Jeg synes det er for det beste.

 

Uansett, orker ikke diskutere mer. Ønsket egentlig mer å få ut det jeg hadde på hjertet enn å bli kritisert på tynt grunnlag.

Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...