Gå til innhold
Trenger du tips og råd? Still spørsmål anonymt her ×

Den store kjærlighetstråden v3


Anbefalte innlegg

De fleste, så sitter bare de mest ekstreme tilfellene igjen og gir opp. Og vel, deg om det.

Du må være den mest nedlatende og dømmende personen jeg har møtt på dette forumet, og det sier ikke rent lite. Det beste er at du sikkert ikke ser det selv midt oppi din egen hovenhet med nesa i sky.

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse
Blir det ikke fryktelig slitsomt å måtte moderere seg selv hele tiden, kun for å opprettholde interessen til noen? Og blir det ikke litt å selge seg inn på falske premisser?

 

Det kommer helt an på hva det er man modererer, og hvorfor.

Hvis det er en uvane du selv er klar over og vil bli kvitt, så er det ingenting galt med å prøve å bli kvitt den uvanen, og samtidig muligens ta hensyn til at vedkommede du dater vil ta ting i et litt roligere tempo.

Man kan ha en helt fantastisk kjemi, være hodestups forelsket, men samtidig kan den ene være litt mer skeptisk på å bare hoppe inn i et nytt forhold.

 

Skal man da slenge "Jeg modererer meg ikke for noen azz"-kortet og muligens miste noe helt fantastisk?

Da handler det jo ikke om dårlig selvbilde eller å bli tøffel, men å ta hensyn, ikke bare til vedkommedes ønsker, men også til sine egne følelser.

Det har blitt et stort nummer ut at man ikke skal forandre seg i det hele tatt for noen andre, at det nesten blir sett på som å underkaste seg, bare fordi man modererer sider ved seg som på langt løp kan være til en fordel for forholdet.

 

Lykke til å ha et forhold i over typ 10 år, uten å finne en ting ved partneren som du kanskje synes burde modereres.

Det kan være alt fra uvaner, til ting som f.eks sjalusi etc.

 

 

Man skal ikke moderere seg selv for å passe sammen med andre.

 

Jeg er enig i at man skal være den man er og stå på meningene sine, men igjen, jeg tror samtlige som har vært i et langsiktig forhold på et eller annet tidspunkt har moderert et eller annet ved seg selv, uansett lite eller smått, for at det på lang sikt ikke skal tære på forholdet.

 

Noen gjemmer det vel bak ordene "å bli voksne", men det er også en moderasjon.

 

Har ei venninne, hvor typen fortsatt er ute og fester til klokka 5 om natta selv om hun skulle ønske at han var mer hjemme, er det galt av henne å ønske at han modererer festingen, med tanke på at de også har barn?

"Det blir noe annet" sier man kanskje, men ikke egentlig, han må moderere festingen som tærer på forholdet, samtidig som noen (bl.a. jeg) vil moderere følelses-spekteret mitt som skyldes usikkerhet under date-perioden.

 

Gjør det meg til en tøffel eller en svak person i andres øyne får det bare være, så lenge jeg har muligheten til å bli med ei som er den mest fantastiske jenta, og den som gir meg troa på "soul-mates" for første gang i løpet av snart 26 år, er jeg happy.

 

 

 

Ut ifra min erfaring er det i mange tilfeller en fin blanding av egne (vrang)forestillinger og "mangelmentalitet", dvs tenking av typen "Hvis jeg mister ham/henne så kommer jeg aldri til å finne noen igjen, og kommer til å være singel og ensom resten av livet." Dermed ender de opp med å selge sjela si for å beholde det de har, fordi de frykter at de aldri skal finne noe som er like bra igjen.

 

 

 

Det stemmer nok i ganske stor grad, men man skal ikke utelukke erfaring heller.

Hvorfor har vedkommede dårlig selvbilde?

Hvorfor tror vedkommede at han/hun aldri kan finne noen som er like fantastiske?

 

Erfaringer utgjør hvordan tankesettet ditt blir, og på samme måte som en kristen person har et helt annet tankesett enn en ateist, så vil noen med et negativt tankesett og et voldsomt følelses-register, ha et helt annet tankesett enn en som muligens har bedre erfaringer eller bedre "villkår".

 

Det er for mange (peker ikke ut noen her inne) som tror det at et negativt tankesett er et "valg", det er desverre ikke så enkelt.

Erfaringer er alt, og det som må til for at ting kan bedres igjen er at ting faktisk går "sin vei" for en gangs skyld.

 

 

 

...Whaaaat? hvorfor har ingen fortalt det til meg før nå???

 

I know iz crazy rite?!

 

 

 

Er jo tusenvis av andre fisker der ute, hvorfor være redd for å sjekke ut/opp noen av dem?

Hvorfor ha en frykt for hunder hvis ditt første minne er å bli skambitt?

 

 

Endret av Snurreleif
  • Liker 1
Lenke til kommentar

 

 


Du må være den mest nedlatende og dømmende personen jeg har møtt på dette forumet, og det sier ikke rent lite. Det beste er at du sikkert ikke ser det selv midt oppi din egen hovenhet med nesa i sky.


Mulig. Og hvis skoene passer så skal jeg gladelig gå med dem, men hvis ikke, er det jo du som ikke ser så mye pga hovenhet og nesa i sky. Men ja, det er visse temaer som berører meg mer enn andre, slik det sannsynligvis er med de fleste, men bare det betyr ikke at jeg mangler selvinnsikt da.

 


Hvorfor ha en frykt for hunder hvis ditt første minne er å bli skambitt?


Er det bedre å fortsette å henge med den hunden som skambet en da, i håp og god tro på forandring og bedre tider senere? Den ene eller begge parter trenger jo bare å moderere seg litt så går det jo helt sikkert fint! :)

Edit; Uansett, hvis en er uheldig å kolliderer i trafikken og får seg en liten trøkk av det, hva er det beste en kan gjøre for å overvinne den frykten (for å kollidere igjen) da?

Minnet om kollisjonen vil jo sitte sterkt i uansett, men hvis en lar det bli den siste erfaringen sin i trafikken så vil en jo da naturligvis la frykten vokse seg større ettersom jo lengre tid det går. Hvorfor ikke frykte og unngå trafikken, det gikk jo gale og jeg krasjet jo sist?
Edit: dobbelpost flettet
Endret av Tvillingsjel
Lenke til kommentar

Da sitter du der alene for alltid, sint, bitter og redd på resten av verden, og det høres ut som en ekstremt trist eksistens.

Er det umulig å forestille seg at det ikke skyldes sinne eller bitterhet, men skuffelse?

At man velger å være alene og trives bedre med det?

 

Etter en god stund kan ensomhet være det eneste man har, og for noen er det faktisk å foretrekke og ikke noe man trenger å synes er "trist".

Lenke til kommentar

 

Vet ikke hvem som er mest troll her, jeg.

 

Snurreleif ?

 

 

Frykt.. Bør ikke forveksles med overlevelsesinstinkt. Frykt er den verste og svakeste følelsen av de alle og jeg hater den! Jeg hater også folk som ofte manipulerer med frykt, ved å bevisst prøve å trigge den frem til tider og utider. Og i utgangspunktet, tro det eller ei, så er det ikke så mye mer å frykte annet enn frykten selv. Og har man først fått frykten, skal det mye til før den forsvinner, om noen gang. Man bør frykte frykten i seg selv, for den kan ødelegge så vanvittig mye for seg selv hvis en lar den, men utover det, så kan det i blant hjelpe å være litt realistisk og bevisst på irrasjonell og rasjonell frykt, så langt det går.

 

Og jeg undrer noen ganger på om JEG må være stemmen? Det er overhodet ikke riktig på noen måter men hvis det er jeg som må være det, vil det ikke til å bli noen koselig stemning akkurat og jeg tror det vil være svært få som sitter og smiler da når jeg er ferdig. Så hvis man virkelig ønsker det så er det jo selvsagt ikke umulig å få det til, men i utgangspunktet hadde jeg naturligvis foretrukket å få slippe.

 

Og ellers, så håper jeg dere alle får en nydelig dag videre. :)

 

https://www.youtube.com/watch?v=oawfn73Va6M

(Dere trenger ikke å lese teksten for min del, dette var bare den med mest kurant kvalitet.)

Edit: flettet dobbelpost

Endret av Tvillingsjel
Lenke til kommentar

Sånn helt ute av det blå? Hva skjedde? (Var det det som var idiotisk?)

 

Litt småkjipt er det jo som regel ved et brudd, men det blir bedre etterhvert. Og unnskyld meg men jeg er litt forvirret nå, har du ikke i et halvt år nå sagt at du er singel? Eller blander jeg deg med en annen nå?

Lenke til kommentar

Kjedelig når ting kommer overraskende på da. Og nei, avstand fungerer definitivt svært dårlig hos mange. Jeg er nok kanskje en av dem og vil jeg tro.

Og jau, mye mulig det da. Uansett, singellivet trenger ikke å være så gale det. I begynnelsen føles det ofte litt småkjipt men etter noen uker så pleier det som regel å bli litt bedre. Spørs vel hva du gjør med tiden din fremover og hvordan du generelt bearbeider følelser og slikt.

Lenke til kommentar

Hyggelig å høre, antar jeg. Det er jo individuelt hvordan mennesker bearbeider tingene sine og er det det å ha masse planer og mye som skjer fremover som er best for deg så er jo ingenting bedre enn det. Det viktigste er jo å gjøre det du tror er best for deg ihvertfall.

 

Kan jeg spørre, hvor lenge var dere sammen?

Lenke til kommentar

Aha. Men da hørte jeg deg kanskje si for et halvt år siden at du var singel da?

 

Et avstandsforhold som varte i et halvt år. Hvor mange ganger traff dere hverandre da? Kanskje ikke så rart det ikke gikk så bra da, men hva vet jeg. Det er snodig noen ganger hvor fort noen ting forandrer seg uten at jeg får det med meg. Eller egentlig ikke, men.

 

Edit; Spørs vel kanskje på hvilken type avstand det er snakk om og. Har hørt at noen klarer et avstandsforhold greit, men det blir jo til hva en gjør det til selv.

Endret av Skallekos
Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...