hvordan forholde seg til anorektikere?

[Lord-of-the-End-Times]

Dama mi fortalte meg istad at hun sliter med anoreksi... Hun har aldri snakket med noen om det... heldigvis var det på msn, men kommer nok til å bli tatt opp når vi møter hverandre igjen også. Hvordan skal jeg gå frem når jeg skal snakke om det? Hvordan skal jeg ordlegge meg? Skal jeg foreslå at jeg vil være med å støtte henne og backe henne opp hvis hun oppsøker hjelp?

Er så redd for å ordlegge meg feil. Jeg aner jo ikke noe om hvordan disse tenker

[Ekko]

Vel, å sette henne i bås av typen "disse anorektikerene" som du skriver, er sikkert ikke populært, ville styrt unna den.

 

Mitt tips ville være å ha en mer forsiktig tilnærming. Si at du er glad for at hun føler hun kan fortelle slike ting til deg (betyr vel at hun stoler på deg) og at det ikke endrer måten du ser på/føler for henne på (gitt at det faktisk er tilfelle).

Deretter vise at du er interessert i å få vite mer om hvordan dette arter seg for henne, for det er utvilsomt en stor del av livet hennes, slik at hun vet at om hun vil snakke om det så vil du lytte.

 

Samtidig er det viktig at hun kan være trygg på at du ikke snakker med andre om det, hvis dette er noe hun holder hemmelig.

[pinnsvin]

Be henne spise, hvis ikke kan hun vinke farvel til framtid, barn og svangerskap, fungerende fordøyelse osv.

 

Send her to the mental doctor

[GA]

Min kjære eks fikk anoreksi mens vi var sammen, dette var utrolig tøft og ødela dessverre forholdet vårt etterhvert. Om hun virkelig har anoreksi, synes det virker rart at hun forteller sånt på msn da de fleste nekter å innrømme at de har noe problem, så er det noe du ikke bør ta her i et forum som dette.

 

Oppsøk spesialister på emnet, få henne(og deg evt) inn i støttegrupper/samtalegrupper osv, det er gjerne det eneste som hjelper.

 

Du sier ingenting om hvor gammel hun er, noe som ofte også har betydning.

 

Men det viktigste av alt er at du ikke "støtter" hennes ønske om å bli tynnere. Hold ALDRI med henne når hun sier at hun har blitt finere når hun har godt ned osv. dette vil hun bruke som unnskyldning.

 

Du må gjerne sende meg PM om du vil ha noen mer spesifike råd fra en som har vært der selv..

[Notatblokk]

Kan det kanskje være en mulighet å spørre en nettlege eller gå på helsestasjonen og få råd om hvordan du best kan takle situasjonen? At du gjør det alene altså, ikke dra henne med deg.

[LiamH]

Oppsøk profesjonell hjelp! Det å tvinge henne til å spise eller å prøve å overbevise henne om at hun er bra som hun er, er meningsløst! Hennes selvbilde og kroppsbilde er sansyneligvis såpass forvrengt hvis hun virkelig er syk, at hun trenger profesjonell behandling. Du skal selvfølgelig støtte henne, lytte til hva hun har å si og snakke med henne om dette, men ikke begynn å "behandle" henne alene eller prøve å "la det gå over av seg selv". Dess fortere hun får hjelp, dess lettere er det for henne å komme ut av det! Tro meg, dette ønsker du ikke å slite med på egen hånd!

 

Når det kommer til din rolle i dette, så vær ærlig! Si at du ikke helt vet hva du skal si eller hvordan du skal forholde deg til dette, men at du ønsker å støtte henne og at du ønsker at hun skal søke hjelp. Ha en åpen dialog rundt det. Det gjør ting mindre komplisert og det vil gjøre at dere skåner hverandre for misforståelser og usikkerhet.

Endret 13. juni 2007 av LiamH

[Lord-of-the-End-Times]

Takker for svar folkens Kunne kanskje ikke vært så dumt å kontakte en helsestasjon som kan hjelpe meg hvordan jeg skal takle det. Jeg er jo veldig opptatt av at hun blir frisk, og kunne gjerne tenke meg å hjelpe henne igjennom det.

[notalive]

Jeg tror også det ville vært en god ide å kontakte noen eksperter. Jeg ønsker både deg og henne det beste og håper dere kommer igjennom det fort. Det er kjedelig at folk sliter med slikt.

 

Du virker forresten som en veldig grei fyr.

[Lord-of-the-End-Times]

Gjør alt jeg kan for folk jeg bryr meg om Tror jeg oppsøker noen eksperter på fredag. Håper vi kommer oss igjennom det.

 

takk for komplimentet notalive

[GA]

Godt tenkt. :-)

 

Samtalegrupper var det mest effektive for eksen min hvertfall, pluss tvungen helsesjekk hver uke. Det gjorde at hun forstod at hun var syk(utrolig at en så intelligent person klarer å lure seg selv så mye), og begynte å jobbe med seg selv.

 

Gud så vondt det er å se en du er glad i "forsvinne" forann øynene dine. :-( Håper dere klarer dette og at hun blir frisk igjen!

[Lord-of-the-End-Times]

Tusen takk for omtankene folkens Setter stor pris på det!

[Notatblokk]

Kusina mi hadde (eller, har, det er jo ikke noe man blir frisk av i løpet av to år) anoreksi. Hun er bedre nå, men fremdeles veldig tynn. Høy er hun også, så det blir liksom enda "verre" med den lange kroppen.

Hun søkte ikke hjelp selv, men ble sendt av gårde av foreldrene sine til legen, hadde litt andre problemer i tillegg. Hun fikk en spiseplan og måtte gå regelmessig til legen og passe på å følge denne spiseplanen.

 

Jeg anbefaler å låne Finn Skårderud sin bok "Uro", avsnittet om spiseforstyrrelser der fant jeg interessant. Mannen har også en egen webside og jeg tror noen av artiklene hans er om spiseforstyrrelser (det er hans felt).

 

Jeg velger å skrive et lite utdrag av det som står i boka hans, finner du det interessant så kan du jo skaffe deg den og lese mer:

 

Finn Skårderud - "Uro - en reise i det moderne selvet" , 1998

 

"Sjelens skjelett

Det er jo noe som er enda hardere enn muskler. Strengt tatt er jo også muskler ganske myke, om de ikke er helt spent. Hjernen er myk, og omtrent som en ost å skjære i. Hjertet er bløtt. Men skjelettet er fast. Det kan føles og kjennes for hva det er. Man kan ha en fast følelse.

Derfor er det lett for noen å bli glad i skjelettet når man tviler på det meste og i særdeleshet seg selv. Og heldigvis finnes ennå ingen skjønnhetskonkurranser for det vakreste skjelett. Den mest radikale lengselen etter det harde har jeg møtt hos jenter og kvinner med spiseforstyrrelser. For mange er ikke tynnheten primært et spørsmål om skjønnhet, men om å komme frem til en grunnsubstans. Selvfølelsen og identiteten søker et skjelett: Metaforikken blir hyperkonkret. Skjelettet er hardt, tydelig og avgrenset; derfor er det til å stole på. Det er ikke vagt, utydelig og uforutsigbart.

Skjelettet er den endelige referansen. Det harde benet er til å ta på; det er fattbart. Hun tar om sin skulder. Den er til å begripe. Jeg har fulgt mange unge mennesker fra tilstanden som ekstremt avmagrete mot en vekt som er mer forenelig med liv. For noen er det en vanskelig tid når de mister nærkontakten med sitt eget skjelett. Den anorektiske er ofte på desperat jakt etter forutsigbarhet, og det er ikke så lett å finne i det bevegelige. Bløtvevet som legger seg rundt knokkellivet, er det til å stole på?"

[Wubbable]

Be henne spise, hvis ikke kan hun vinke farvel til framtid, barn og svangerskap, fungerende fordøyelse osv.

Send her to the mental doctor

8849492[/snapback]

Er så redd for å ordlegge meg feil.

8847718[/snapback]

Måtte le litt der...

"Be henne spise".. Du snakker som om 3 ord var nok til å endre alt. Krever nok litt mer enn det ja

[pinnsvin]

Kaaanskje hun ikke trenger å bli dullet med? heller høre det rett ut? Tenkt på det noen gang? Utrolig hva folk forstår hvis du bare sier det rett ut, og somme tider trenger man faktisk å gjøre det.

[Wubbable]

Ja, noen ganger, men virker ikke som det rette å gjøre i denne situasjonen.. Hun er ikke anoretiker for å være morsom you know

 

Heller approache (norske ordet glemt) med litt følelser og forståelse

[theoriginalAidskake]

Jeg anbefaler å låne Finn Skårderud sin bok "Uro", avsnittet om spiseforstyrrelser der fant jeg interessant. Mannen har også en egen webside og jeg tror noen av artiklene hans er om spiseforstyrrelser (det er hans felt).

8853076[/snapback]

Skårderud har også skrevet Sterk/svak, som er en bok om spiseforstyrrelser for pårørende, syke og fagfolk. Anbefales på det sterkeste, da den setter seg godt inn den emosjonelle biten. Det handler jo ikke om hvordan man ser ut. Men hvordan man føler seg.