Hvorfor er det så ille å få en diagnose?

[Bluesky]

Eksempel 1

Eksempel 2

 

 

Det jeg lurer på er: hvorfor er det egentlig så ille å få en psykiatrisk diagnose at folk er villige til å slåss med nebb og klør i mange år for å få den fjernet?

 

Mange tror jo at slike ting kommer på rullebladet, men det er feil.

 

Etter det jeg vet lagres kun diagnosen i psykiaterens arkiv, og der har jo nesten ingen tilgang. Og psykiateren selv har jo taushetsplikt så en eventuell diagnose vil jo ikke forfølge pasienten med mindre vedkommende selv vil det. En diagnose er vel heller ikke noe juridisk binnende, bare et RÅD fra legen om hva som kan feile pasienten, pasienten kan vel i de aller fleste tilfeller velge selv om han vil høre på legen eller ikke. (bortsett fra de som er innlagt på tvang selvsagt). Og hvis man skulle få en diagnose man ikke er enig i, er det ikke da bare å bytte lege?

[pinnsvin]

Blant annet fordi det står i journalen din. Går du til legen og sier at du har så vondt i magen (kanskje holder blindtarmen på å sprekke osv), og så leser legen journalen, ser at du har en diagnose og har vært i kontakt med psykiatrien og han trekker enklest konklusjon.

 

Det neste du da hører er "kom tilbake om noen dagen om det ikke er bedre"

 

Du blir katogerisert og stigmatisert. Enkelt og greit

[LiamH]

En diagnose er ment for å kunne gi rett behandling for en lidelse. Det som gjør psykiatriske lidelser så "sensitive", er mye basert på at psykiatri har opp igjennom tidene vært et tabu-emne, som det ikke har vært åpenhet om. Det har ofte vært knyttet mye skam og fordommer til psykiatriske pasienter og mange har hatt, og fremdeles har, et syn på et "sinnsykehus" som noe som er sammenlignbart med filmer der pasientene går nedsløvet gjennom gangene og prater usammenhengende vrøvl. Heldigvis begynner denne myten å ta en ende, men det henger enda mye av det igjen.

 

De eksemplene du viser til, omhandler påstander om psykoser og forvrengt virkelighetsoppfatning. Det som gjør slike diagnoser så sensitive og "upopulære" hos pasienter, er at disse forteller at man "ikke lever i en virkelig verden" og at det pasienten har en reel oppfatning av (paranoide forestillinger, storhetstanker, "indre stemmer" osv.) blir avskrevet som ren innbilning/hallisunasjoner. Disse diagnosene innbærer også, i de fleste tilfeller, tvangsbehandling på sykehus og tvangsmedisinering p.g.a. at pasienten selv ikke opplever seg selv som syk. Under en tvangsparagraf mister man mange av sine rettigheter og man blir fraskreven evnen til å ta vare på seg selv, uten at pasienten, i de fleste tilfeller, skjønner hvorfor. En slik diagnose kan også, som nevnt over, kunne påvirke om du blir tatt på alvor i senere sammenhenger, enten med tanke på sykdommer eller alvorlige situasjoner, i og med at du allerede har fått et "stempel" på deg om at du innbiller deg ting.

 

Se for deg at noen kom å hentet deg, låste deg inne på en avdeling, tvangsmedisinerte deg og påsto at dine opplevelser og oppfatninger ikke var ekte, men noe du kun innbilte deg, selv om du var 100% sikker på at det ikke var noe galt med deg. Ville du godtatt det eller ville du kjempet for å få denne diagnosen fjernet slik at du kunne dra hjem og fortsette livet ditt som før?