Snedige ting du lurer på V.2

[StormEagle]

Poenget er at du ikke er nødt til å gjøre alle testene på nytt. Hvis du har en test hvor man kan få mellom 0 og 500 poeng, og snittet er 200 med et standardavvik på 20, setter du IQ 100 til å bety 200 poeng, og +-20 poeng betyr +- 15 i IQ, som jeg mener å huske er standardavviket. Hvis du så tester befolkningen 50 år senere vil intelligensnivået typisk ha økt, kanskje man nå får 230 poeng, med et standardavvik på 30. Da setter du IQ 100 til å være 230 poeng, og 30 poeng avvik betyr 15 i IQ i avvik. Så noen som hadde 100 i 1963-IQ vil ha 85 i 2013-IQ. Merk at disse tallene fant jeg bare på, jeg aner ikke hva de faktiske endringene er. Så lenge man skriver ned statistikken for rådataene er det null problem å sammenligne uten å se på selve dataene.

Ja man da er man avhengig av å ha rådataene. Er det vanlig å legge ut da?

[-trygve]

Den eldste meteoritten som har blitt oppdaget på jorda er 4568 millioner år gammel. Hvorfor finnes det ingen eldre enn solsystemet? Det må jo fly rundt massevis av eldre stjernerester i galaksen vår der noe burde funnet veien hit.

Antakelig fordi eldre stjernerester utgjør så liten andel av objekter i solsystemet som er store nok til å komme seg gjennom atmosfæren til at sjansen for å finne en av de er forsvinnende liten.

Endret 23. oktober 2013 av -trygve

[Simen1]

Hvorfor utgjør det en så liten andel? Har stjerna som ga materiale til vårt solsystem eksplodert så kraftig at det har rensket vårt galaktiske nabolag fullstendig for tidligere stjernerester? Eller er det noe med oortskyen/heliosfæren som hindrer inntengning av masse utenfra? Jeg regner med at masse utenfra også kan være sammenklumpet før det nærmer seg solsystemet og dermed kunne treffe jorda i form av større biter. Eventuelt treffe mars, asteroider eller andre ting som igjen spre materialet i vår retning.

[Crowly]

Jupiter fungerer som en støvsuger og beskytter for det indre solsystemet, mye blir fanget eller påvirket av Jupiters gravitasjon. Mulig Saturn også kan bidra på tilsvarende måte litt lengre ut. Jorden er ganske liten, så jeg vil tro sannsynligheten for at noe treffer oss og overlever ferden igjennom atmosfæren ikke er spesielt stor.

[Han Far]

Ja man da er man avhengig av å ha rådataene. Er det vanlig å legge ut da?

Du er nødt til å vite "snitt = 200, standardavvik = 30". Ikke mer enn det.

[-trygve]

Hvorfor utgjør det en så liten andel? Har stjerna som ga materiale til vårt solsystem eksplodert så kraftig at det har rensket vårt galaktiske nabolag fullstendig for tidligere stjernerester? Eller er det noe med oortskyen/heliosfæren som hindrer inntengning av masse utenfra? Jeg regner med at masse utenfra også kan være sammenklumpet før det nærmer seg solsystemet og dermed kunne treffe jorda i form av større biter. Eventuelt treffe mars, asteroider eller andre ting som igjen spre materialet i vår retning.

Nå er vi relativt langt borte fra mitt spesialfelt, men jeg tror denne forklaringen skal henge brukbart sammen likevel.

 

Når en stjerne går supernova vil det oppstå sjokkfront gjennom gasskyen (som består av de ytre delene av stjernen som allerede er skjøvet unna), så temperaturen er høy og gassen er altså plasma. Etterhvert vil gassen kjøles ned og bli til nøytrale atomer som vil slå seg sammen til molekyler. Slike molekylskyer er det som er utgangspunkt for nye generasjoner av stjerner. Men inntil noe mer skjer er altså de største partiklene i skyen fremdeles på molekylnivå. Denne skyen må så begynne å trekkes seg sammen for å danne større objekter. Litt om kravene for at den skal kunne trekke seg sammen her: Jeans instability.

 

Det jeg har beskrevet så langt innebærer at hvis vi skal treffes av et makroskopisk objekt som ikke er fra vårt eget solsystem, må dette objektet komme fra et annet solsystem. Når en molekylsky kollapser dannes det normalt sett ikke bare en stjerne, men en hel rekke. Solsystemet vår har med andre ord oppstått i nærheten av mange andre stjerner/solsystemer. Siden har stjernene fjernet seg fra hverandre. Dette skulle tilsi at sjansen for å bli truffet av et objekt fra et annet solsystem var betydelig større like etter dannelsen enn nå. Men hvis jorden ble truffet av et objekt da er det to store problemer med å finne og identifisere det nå: 1) Platetektonikk har endret så mye på jordskorpen at det som traff jorden for flere milliarder år siden er nesten helt sikkert smeltet om nå. 2) De solsystemene som vårt solsystem var nær den gangen ble dannet essensielt samtidig som vårt og fra samme sky, så det er ikke opplagt hvordan man skulle skille en slik meteoritt fra en fra vårt eget solsystem.

 

Gitt alt dette står vi egentlig igjen med å finne sannsynligheten for at en stein skal slenges ut fra et solsystem som oppsto tidligere, og altså fra en annen sky enn det vårt solsystem oppsto fra, for så å treffe jorden. Med de store avstandene mellom objekter i galaksen burde den sannsynligheten være tilnærmet 0.

[Simen1]

Takk for godt innlegg. Jeg må teste ut beste-svar knappen.

[Slimda]

Begynte å lure på hva som skjedde. Pent.

[Simen1]

Hmm, det var ikke helt som jeg forventet. Jeg kapret omtrent hele tråden og erklærte den for besvart. Det var ikke meningen så jeg fjerner beste svar-markeringen. Knappen er nok ment for tråder som dreier seg rundt ett spørsmål.

Endret 24. oktober 2013 av Simen1

[sinnaelgen]

Nå er vi relativt langt borte fra mitt spesialfelt, men jeg tror denne forklaringen skal henge brukbart sammen likevel.

 

Når en stjerne går supernova vil det oppstå sjokkfront gjennom gasskyen (som består av de ytre delene av stjernen som allerede er skjøvet unna), så temperaturen er høy og gassen er altså plasma. Etterhvert vil gassen kjøles ned og bli til nøytrale atomer som vil slå seg sammen til molekyler. Slike molekylskyer er det som er utgangspunkt for nye generasjoner av stjerner. Men inntil noe mer skjer er altså de største partiklene i skyen fremdeles på molekylnivå. Denne skyen må så begynne å trekkes seg sammen for å danne større objekter. Litt om kravene for at den skal kunne trekke seg sammen her: Jeans instability.

 

Det jeg har beskrevet så langt innebærer at hvis vi skal treffes av et makroskopisk objekt som ikke er fra vårt eget solsystem, må dette objektet komme fra et annet solsystem. Når en molekylsky kollapser dannes det normalt sett ikke bare en stjerne, men en hel rekke. Solsystemet vår har med andre ord oppstått i nærheten av mange andre stjerner/solsystemer. Siden har stjernene fjernet seg fra hverandre. Dette skulle tilsi at sjansen for å bli truffet av et objekt fra et annet solsystem var betydelig større like etter dannelsen enn nå. Men hvis jorden ble truffet av et objekt da er det to store problemer med å finne og identifisere det nå: 1) Platetektonikk har endret så mye på jordskorpen at det som traff jorden for flere milliarder år siden er nesten helt sikkert smeltet om nå. 2) De solsystemene som vårt solsystem var nær den gangen ble dannet essensielt samtidig som vårt og fra samme sky, så det er ikke opplagt hvordan man skulle skille en slik meteoritt fra en fra vårt eget solsystem.

 

Gitt alt dette står vi egentlig igjen med å finne sannsynligheten for at en stein skal slenges ut fra et solsystem som oppsto tidligere, og altså fra en annen sky enn det vårt solsystem oppsto fra, for så å treffe jorden. Med de store avstandene mellom objekter i galaksen burde den sannsynligheten være tilnærmet 0.

Hvis man bare tenker på solsystemet vi er medlem og ikke hele universet av så må man også tenke på galaksen melkeveien.

Der er det jo enorme avstander.

Enda større avstander blir det til andre galakser

 

Dett påvirker jo hvor sannsynlig det er at vi skulle få besøk av materielle fra andre stjernesystemer.

Det er jo også slik at mange store planeter drar til seg mindre elementer .

Da har man jo fler "støvsugere" der ute som rensker opp

 

Alt dette må jo være med på å påvirke hvor sannsynlig det er for at jorden blir truffet av en skikkelig gammel stein

[-trygve]

2) De solsystemene som vårt solsystem var nær den gangen ble dannet essensielt samtidig som vårt og fra samme sky, så det er ikke opplagt hvordan man skulle skille en slik meteoritt fra en fra vårt eget solsystem.

En interessant tanke: Dette argumentet burde tilsi at det er en viss sannsynlighet for at solsystemet i sin barndom fikk en del "fremmede" steiner inn. Disse kan godt finnes fremdeles, f.eks. i Kuiperbeltet eller Oort-skyen. Nå argumenterte jeg jo videre for at det ville være vanskelig å skille en slik stein fra en som ble dannet som en del av vårt solsystem. Men kan vi likevel komme på en måling (realistisk eller hypotetisk) som kunne avsløre det?

[sinnaelgen]

Det er en ting jeg har lurt på i det siste.

 

Av og til må man importere varer brukt til mat hit i landet fordi man får dårlig avling.

Da må det komme fra et sted

 

Men hva skjer med denne maten når vi ikke har bruk for den ?

Er det så sikkert at andre land kjøper den , eller blir den bare kastet ?

[Mannen med ljåen]

Under smørkrisen importerte vi mye smør fra bl.a. Irland.

Når Tine etterhvert greide å produsere nok smør igjen, sluttet vi å kjøpe fra Irland.

Eksisterende lagre ble antakelig solgt, og hvis noe gikk ut på dato ble det kassert, vil jeg tro.

[Han Far]

En interessant tanke: Dette argumentet burde tilsi at det er en viss sannsynlighet for at solsystemet i sin barndom fikk en del "fremmede" steiner inn. Disse kan godt finnes fremdeles, f.eks. i Kuiperbeltet eller Oort-skyen. Nå argumenterte jeg jo videre for at det ville være vanskelig å skille en slik stein fra en som ble dannet som en del av vårt solsystem. Men kan vi likevel komme på en måling (realistisk eller hypotetisk) som kunne avsløre det?

Alt av tyngre grunnstoffer kommer jo fra supernovaer, men kommer "alt" av grunnstoffer i solsystemet fra den samme? Og har den samme stjernen bidratt til flere andre solsystemer? Hvis en stein fra langt borte har blitt skapt på et helt annet tidspunkt vil kanskje forholdet mellom innhold av enkelte isotoper være forskjellig fra det vi har observert tidligere?

[-trygve]

Den samme supernovaen har helt klart bidratt til flere solsystemer. Når en molekylsky kollapser til stjerner dannes det typisk et relativt stort antall. Åpne stjernehoper er eksempler på stjerner som er dannet sammen. Nå er jo absolutt ikke alt materialet som går inn i en stjerne en rest av en supernova; mye av hydrogenet og heliumet har aldri vært gjennom en stjerne før. Hvor mange supernovaer som har bidratt til en typisk molekylsky aner jeg ikke. Det er ikke utenkelig at det er mulig å finne ulike isotopfordelinger, eller fordeling av grunnstoffer for den saks skyld, på ulike steder i skyen.

[Simen1]

Stjernetåker er vist veldig symmetriske, muligens på grunn av den tidligere stjernas rotasjon. Dvs supernovaen vil skje ulikt ved polene enn ved ekvator og dermed danne en stjernetåke med nordpol-sørpol symmetri. Det kan bety at sammensetningen av stoffer også har en symmetrisk fordeling i tåka. Ulik mellom pol og ekvator. Hvis det dannes solsystemer symmetrisk om tåkas akse så vil disse få nokså lik sammensetning, men de solsystem som dannes på ikke-symmetriske steder vil kunne ha en usymmetrisk sammensetning.

 

En annen ting jeg kommer på som kan bety noe for sammensetninga er strålinga fra supernovaen og stjerneresten. Strålingen er sterkest i sentrum og vil kunne ionisere og gi andre molekylsammensetninger enn lengre ut. Hvis man da finner skyer av jomfruelige molekyler (ikke kollapsede) så bør man kunne finne ulik sammensetning ulike steder. Om dette lar seg spore etter at molekylene har kollapset til isklumper, steiner og lignende er sikkert mindre sannsynlig, men ikke helt usannsynlig. Mindre asteroider er støv og steinhauger som ikke har smeltet sammen så det kan godt være mulig å finne støvkorn og småsteiner med ulik sammensetning av isotoper fra resten. Ute i oortskyen kan vi sikkert finne stoffer med lavere smeltepunkt som har vært ekstremt kalde siden solsystemets dannelse. Det kan bety dypfrosne organiske molekyler. Klarer vi å fange inn mange nok sånne uten å ødelegge de kan vi kanskje finne ulike organiske stoffer med en "signatur" som forteller om avstanden til sentrum av supernovaen en tid etter smellen. Finner vi iskalde klumper med en annen "signatur" kan det tyde på at den stammer fra et annet sted i stjernetåka.

 

Når det gjelder stoff fra andre stjernetåker enn den som er vårt opphav så ser jeg for meg at det har vært ganske mange stjernetåker i melkeveien i vårt solsystems levetid og at disse nødvendigvis må ha spredt stoff rundt seg som pollen i vinden. Med tiden vil vinden blande pollenet fra ulike enger så det ikke noe sted bare finnes en pollensort. På samme måte ser jeg for meg at melkeveien er en stor virvel av pollinerende "blomster" som nødvendigvis må blande pollenet over tid. Avstandene er riktignok enorme, men tyngdekraften hjelper til med å holde pollenet relativt godt innenfor galaksen.

[Quote]

Vil det, teoretisk sett, i f. eks. en overlevelsessituasjon være lurt å drikke sitt eget blod? Da tenker jeg naturligvis hvis man ikke har vann.

 

Vil man kunne få noe positivt ut av dette, eller vil det være negativt? Når vil man begynne å kaste opp?

[Mannen med ljåen]

Vil det, teoretisk sett, i f. eks. en overlevelsessituasjon være lurt å drikke sitt eget blod? Da tenker jeg naturligvis hvis man ikke har vann.

 

Vil man kunne få noe positivt ut av dette, eller vil det være negativt? Når vil man begynne å kaste opp?

 

Relevant:

 

Spol til ca. 2:06 om du ikke er interessert i de andre spørsmålene han besvarer.

 

 

Blodet er mye mer nyttig i årene dine, enn om du tapper det ut og drikker det.

Bare et lite blodtap vil svekke deg kraftig, og middagen din vil jo bare tilbakeføre de samme næringsstoffene med veldig dårlig virkningsgrad.

Endret 24. oktober 2013 av Mannen med ljåen

[aklla]

Vil det, teoretisk sett, i f. eks. en overlevelsessituasjon være lurt å drikke sitt eget blod? Da tenker jeg naturligvis hvis man ikke har vann.

 

Vil man kunne få noe positivt ut av dette, eller vil det være negativt? Når vil man begynne å kaste opp?

Man kan ikke hydrere seg selv med sitt eget blod om det er planen...

Utelukkende negativt dra kroppen må fordøye sitt eget blod og bruke energi på å omdanne det fra "mat" til blod igjen.

[Quote]

Hvis man da kutter seg ved et uhell, vil det da bedre å drikke det enn å la det dryppe bort til intet? Gitt at man er dehydrert.