trenger litt hjelp på kjerlighets fronten jeg :)

[Gjest Gjest_Terje_*]

HEI!!

 

For att alle skal forstå så starter jeg med grunnen til att jeg trenger hjelp:

 

jeg ble seksuelt misbrukt over flere år som barn, og har hele livet slitt

med diverse problemer som følge av dette.

som en følge av att jeg ble missbrukt så har jeg alltid slitt på kjerlighets fronten,

noe som har ført til att jeg har blidt mer og mer asosial og aseksuell over tid.

(har aldri hatt en kjereste, i hvertfall aldri noe seriøst)

 

MEN i det siste har jeg virkeligt hatt et dypt ønske om og finne meg noen jeg kan dele mitt lille liv med og være glad i

(holder på og bli gal av ensomhet her jeg sitter)

men siden jeg over tid (siden jeg var 14 er 22 nå) har blidt mer og mer asosial og har hatt ekstremt lite kontakt med andre enn min nermeste familie .

Den eneste serlige kontakten jeg har med andre på min alder er på tg

Og noen forum jeg henger på.

når det kommer til jobb situasjonen så er jeg midlertidligt uføre trygdet,

så jeg sitter for det meste hjemme.

 

så jeg trenger noen tips om hvordan jeg kan komme i kontakt med andre

i min alder og kansje om jeg er heldig finne meg noen og være glad i.

 

Jeg er som dere kansje skjønner veldigt sårbar og lett og "skremme bort"

når det kommer til kontakt med andre mennesker.

 

Så har folket noen tips til hva jeg bør gjøre??

 

PS:

jeg håper att dere vill ta meg seriøst og skjønne hvor vanskeligt

det har vert for meg og skrive dette innlegget

 

Hilsen Terje

[Lowet]

Heisann!

 

Det er jo litt vanskelig å si hva som skal gjöres.

Det er jo alltid vanskelig når man blir missbrukt som ung da man ikke alltid vet at det ikke er som det skal. Når skjedde dette? asså hvor ung var du?

Jeg ble også missbrukt når jeg var ung av en i ikke veldig när slekting. Han var da 18 og jeg var 7 ca.. Nå har han familije - kona og barn. Jeg treffer han som om det ikke skjedd. Jeg tenker slik at han tenkte nok ikke på at det han gjorde var feil og jeg skjönte nok heller ikke at det han gjorde ikke var rett. Men det er ikke noe man kan gjöre ved.

Ting skjer..

 

Og med kjärlighetslivet så var jeg jomfru til jeg var 21 (28 nå) og fikk min förste kjäreste ved samme tidspunkt. Hvorfor ventet jeg lenge? OK, jeg fölte meg ikke så särlig selvsikker og ikke noe särlig pen heller. Men det er ikke heller alt jenter ser. Jeg var da også livredd for å pröve og ha sex. dette kan väre vanlig siden folk ofte er veldig redde for ting de ikke har noen erfaring med.

Kanskje du har det problemet óg. Du kanskje også har problemet at du tenker for mye. Du tenker kanskje mye om hva jentene tenker, du kanskje t.o.m. planerer hva du skal si til henne. Bare vär deg selv. Det sa en venn til meg. Jeg sa: "Yeah right, det brukar ju att funka".. men det er faktisk så.

 

En annen ting er sikkert og at du ser "alle andre" som blir kjäreste og har "göy". Du tenker at du er så gammel og har ikke få´t det. Det gjör at man blir stresset med tanken på at tiden bare löper unna.

 

Ikke tenk på att du må ha kjäreste nå. for da vill de tankene bare gjöre at det ikke vil skje. Pröv å gå ut innemellom. Jeg hadde vel problemet at jeg ikke fikk noe ut av å drikke meg full på puben siden jeg fikk enda ikkeno..

 

Men som sagt, ensomhet er slitsomt. Det skjönner jeg..

 

Men på hvilken måte har det påvirket deg, det som skjedd? Er det "bare" phykisk eller fysisk óg?

 

// Peter

[Gjest Gjest_Terje_*]

heisann Lowet

 

Når skjedde dette? asså hvor ung var du?

Vell det tidligste overgrepet jeg kan huske var da jeg var ca 7

og det fortsatte til jeg var nesten 14.

i etter tid har jeg slitt med store depresjoner som førte till att jeg over langre tid "spiste meg glad" (det er utroligt hva et godt måltid kan gjøre med psyken)

og har desverre hatt 2 selvmordsforsøk.

 

Men det som er hoved problemet mitt i hverdag nå for tiden er

att jeg rett og slett ikke" tør" og gå ut blandt folk og de få gangene jeg

er ute blandt folk så pleier jeg og finne meg et hjørne og sitte i.

og klarer ikke og ta kontakt med andre.

 

 

 

Lowet:

skal si att det gjør godt for meg og vite att det er andre

her i verden som ha hadd de samme problemene som meg.

[Lowet]

Hei igjen Terje!

 

Ja, det er oftest andre i verlden som har samme problem.

 

Jeg var 7-12 år da det skjedde. Men jeg har som sagt lagt det bak meg. Ser det som om det ikke skjedd. Og, ja, jeg vet hvordan det er at mat kan tröste en ofte. Jeg er veldig heldig i at jeg aldri går opp i vekt hvor mye jeg enn spiser. Og jeg spiser mye, er dessuten utdannet kokk.

 

Jeg har eller, hmm.. Jeg var veldig inadtvendt eller hva det heter på norsk. :!: Er svensk jeg.. Jeg hadde veldig vanskelig å komme i kontakt med andre som jeg ikke kjenner. Jeg gikk heller rundt byen enn å gå rett igjenom der det var så mye folk. Jeg trodde alle såg på meg. Men det er litt slik att når man tror att alle ser på en hele tiden så vises det på en måte. folk ser på en fordi de ser att man ser misstenksom ut (siden man ser seg runndt hele tiden). Bare ignorere det og glem hva andre tenker. Sett et mål du skal til og tenkt på noe annet når du er på vei dit. Jeg var jo alltid intressert i Web design og annet som har med PC å gjöre. Jeg tenkte "hvordan skal jeg fikse problemet med dette JavaScriptet" o.l.

 

Det jeg som svensk synes er att nordmenn er alt for instengte. Dere er vanskelig å komme i kontakt med. Man kan ikke akkurat hilse på folk på gata når man går forbi dem, da ser de bare på deg som om du er litt "koko" i hodet. Når man er ute og reiser merker man at folk er mer åpne og prater mer med hverandre. Ikke rart at folk har dette problemet ditt her i Norge.

 

Men ikke bare sitt der i hjörnet, det vil bare fortsette slik da.

Vi lever bare en gang, så lev livet - som vi sier i Sverige..

[Lowet]

Én ting til.

Jeg ser at du egentlig er ganske åpen i personlighet.

Du skulle sikkert kunne prate om hva som helst med hvem som helst.

Problemet er at folk rundt deg ser det som rart å väre åpen. Å väre åpen her i Norge er litt vanskelig siden folk ser på en rart da. Det gjör at du ikke törr å si det du egentlig vil si fordi du ikke vet hvordan folk vil reagere.

Jeg kanskje har feil, men det er litt av min erfaring.. Jeg sier hva jeg synes til folk. Syner jeg ei jente er söt så sier jeg det til henne. Hvis hun ser ut som en töffel så sier jeg ikkeno da. hehe

men hvis de ser rart på meg har jeg bare en unnkyllning, jeg er svensk.. hehe

[Haandtverkern]

Bare et lite forslag fra meg, kanskje begynne med et kurs eller noe av den slags.

Jeg tok et swingkurs for noen år siden og der traff jeg del hyggelige mennesker som jeg fortsatt har kontakt med den dag i dag.

 

Har en mor som jobber innen psykiatrien som kan litt om dette og hun sier folk som sliter med å møte andre mennesker som ikke orker og gå på byen å den slags, ofte kommer i kontakt med folk når de driver med noe de liker å gjøre.

 

Nå sier ikke jeg at du skal på dansekurs men hva er du har av interesser?

 

Bare spør, har fått endel info av min mor gjennom årene, så bare spør.

[Lowet]

Bare et lite forslag fra meg, kanskje begynne med et kurs eller noe av den slags.

Jeg tok et swingkurs for noen år siden og der traff jeg del hyggelige mennesker som jeg fortsatt har kontakt med den dag i dag.

 

Har en mor som jobber innen psykiatrien som kan litt om dette og hun sier folk som sliter med å møte andre mennesker som ikke orker og gå på byen å den slags, ofte kommer i kontakt med folk når de driver med noe de liker å gjøre.

 

Nå sier ikke jeg at du skal på dansekurs men hva er du har av interesser?

 

Bare spør, har fått endel info av min mor gjennom årene, så bare spør.

8762660[/snapback]

 

Det stemmer veldig bra!

Jeg begynte å spille bordtennis og der treffer man mange hyggelige mennesker. Kan tenke med at dans er det samme. Men jeg suger når det gjelder dansing

 

Men i hvert fall er det viktig å komme seg ut av forumen til the reality. Sport er jo bra, dessuten gir det en god motsjon.

[Gjest Slettet-EkRmMDKFIU]

Hei!

 

Flott at du prøver å komme deg på rett kjøl igjen Terje. Det vitner om stort mot :-)

 

Vi rasjonaliserer littegrann, og sier at det å få seg kjæreste koker ned til " å se og bli sett". Personlig så tror jeg at du bør lete i deg selv etter ting du virkelig brenner for, evt. trives godt med og deretter forsøke å engasjere deg i en klubb/forening/lokallag. F.eks. er Turistforeningen et strålende utgangspunkt for oss med litt sofagristendenser.... Medlemskap er tilnærmet gratis for oss ungdommer, og det arrangeres som oftets turer minst en gang i uken (korte) og lengre turer minst èn gang i måneden. På disse treffer man ofte mange kjekke mennesker, og man møtes i en uformell setting hvor det er forholdsvis lett å snakke sammen... Har så begge parter en relativt genuin interesse for turer i skog&fjell er det enkelt å nærmest tilfeldigvis foreslå en liten helgetur bare-du-og-vi-to ;-)

 

Ellers er det egentlig bare hjernekapasiteten som setter grenser; seilklubb, golfklubber, skyteklubber, lesekretser, sjakklubber, religiøse tilbud (for de med spesielle interesser), fotoklubber m.m.... Tror det lureste man kan gjøre er å komme seg ut og aktivisere seg! Da er det også lettere å fremstå som interessant og mye enklere å holde en samtale gående utover "skjer`a?" ;-)

 

Uansett; lykke til!

[Haandtverkern]

Nor_Beret har et godt poeng her.

 

At å begynne å prate om kjæreste med engang virker litt forhastende, du har all verdens tid til dette, bare dette om å bli sett i første omgang og prate litt med folk er en bra start.

 

Vil også si at det å komme seg ut litt har en stor betydning for humøret, gå en liten tur på 30 min hver dag og det hjelper visst en god del.

[srbz]

Jeg tror også at det å trene kan hjelpe, ettersom det ofte gir økt selvrespekt og -tillit. Det gjør deg tryggere på deg selv rett og slett, og kan være akkurat det du trenger. Titt innom treningsforumet for mer: https://www.diskusjon.no/index.php?c=326

 

Ikke at du trenger å bygge så enormt med kropp (antar jeg), men om du trener en 2-3 timer i uken, så merker du nok snart forskjell både fysisk og mentalt. Jeg trener ikke selv, så jeg snakker ikke av erfaring, men jeg regner med det blir en ordning med når jeg kommer i militæret (er innkalt).

 

edit: jeg ser du er uføretrygdet. Ikke at jeg har noe med hvorfor, men dersom dette hindrer deg fra fysiske påkjenninger så er selvsagt ikke trening noen god idé. Men om du likevel vil begynne, så husk å begynne i det små. Som det nevnes kan du begynne å gå turer utendørs (ta en tur på fjellet eller noe), siden kan du begynne å jogge og evt. melde deg inn i vektløfterklubb eller tilsvarende, eller treningssenter om du har den muligheten.

Endret 2. juni 2007 av surbz00r

[Gjest Guest]

Jeg var i en lignende situasjon foer. Hadde mista en del naere slektninger og var ganske deprimert over lang tid. Endte med at jeg stengte meg inn med pcen og gjorde ikke noe annet. Plutselig av uviss grunn ble det litt lettere, nok til aa ta tak i problemet. Saa bestemte jeg meg for aa kutte ut pcen, ut i det fri ol. Hadde ogsaa et sterkt oenske om kjaerester og slikt, men etter en kort romanse og en del maanders kjaerlighetsorg kom jeg iallefall fram til at jeg har klart det en gang om enn saa kort det var, saa hvorfor ikke en gang til? Saa jeg har slaatt meg til ro med det og lever helt greit na. ikke den stoerste samlignen med venner, men det er bare et spoersmaal om tid. Og om ikke lenge saa kommer det nok enda ei pen jente. Er ikke mange jeg sier hele historien til og det gnager fortsatt en god del. men det er til aa leve med. rundet 22 for litt siden om det skulle hjelpe noen.

[pumba50]

Kontaktannonse kan kanskje være noe for deg. Du virker som en altfor godsnill person, jeg vet ærlig talt ikke om jentene liker det så veldig Kanskje du skal øve deg på å skjule din godhet, litt mere kald og vise at du driter i mye og mangt. Å la seg skremme bort er også noe du må lære deg å takle, det er jo en grunn for at du blir skremt bort, og det er vel et svakhetstegn, du skal jo være maskulin, mann som tåler å bli flenga....

 

[Ama-gi]

Kjekt å se at du er så åpen om livet ditt, det hjelper andre veldig med å hjelpe deg! Som sagt tidligere i tråden her så virker det helt umulig at folk ikke vil like deg som person hvis de blir kjent med deg, derfor vil jeg bare slenge meg på "meld deg på noe" bølgen, enten det gjelder trening eller andre måter å bli kjent med folk på. Kanskje er det et godt teatertilbud eller noe der du bor, i sånne miljøer blir man i hvert fall fort kjent med andre.