Deprimisjoner og følelser og slikt..

[Gjest Gjest_undrende_*]

Hm, vet egentlig ikke hvor jeg skal starte å fortelle historien, og jeg vet heller ikke hvorfor jeg skriver den, regner bare med at jeg trenger å fortelle noen om min situasjon.. Kom gjerne med råd og kommentarer hvis dere vil

 

Jeg er 17, nå snart 18, og fikk vite idag at jeg stryker sannsynligvis i 2 fag på skolen (matematikk og kjemi). Det gjorde ikke hverdagen min bedre enn den er.

 

Eksen slo opp for snart to uker siden, og jeg har, for å være helt ærlig, ikke hatt kjærlighetssorg, jeg får det ikke. Jeg bryr meg totalt ingenting om personer, jeg mistet min familie og jeg har ikke engang giddi å bry meg. Jeg er veldig følelsesløs av meg selv, og kan gi blanke faen i personer eller si stygge ting uten å tenke over at det jeg sier kan ha konsekvenser. Det siste jeg skrev til eksen var "ikke faen om jeg gidder å bry meg. Det er over mellom oss, og siden vi ikke kommer til å ha kroppskontakt driter jeg i deg, for å pule deg var det eneste du var verdt". Først nå tenker jeg over det jeg har sagt.

 

Men likevel våkner jeg hver morgen av at jeg har drømt det samme; at jeg er med hun og koser meg (da mener jeg f. eks. går en tur og prater eller noe). Jeg tenker ikke særlig mye over det, våkner opp til min "normale"(?) hverdag.

 

Folk synes det er utrolig rart at jeg ikke er helt knust, for de sier hun er det. Vi var sammen hver eneste helg, og da var vi sammen hele tiden, vi har mange felles venner, og utrolig mange andre gode minner sammen. Allerede en uke etter var ei jente interessert i meg, og jeg og hun nye jenta holder godt på. Alikevel føler jeg det hele rart.

 

Det som er enda rarere er at hvis du hadde møtt meg på gata ville du trolig le godt av meg og si "DU har det VONDT? HAHA!".. Jeg har utrolig mange gode venner, jeg er vant med meldinger med "<3" og "håper du har det bra, husk vi er kjempeglad i deg" osv. Jeg er vant til at jenter stirrer på meg, øyeflørter osv. Jeg vet jeg ikke er stygg, og jeg har aldri utenom en eneste gang fått avslag på ei jente (og tro meg, jeg har vært borti en del). Selv mine guttevenner må si "jeg elsker deg jævlig høyt pus(K)" på msn før de logger av. Jeg er godt likt blant folk, og det er ingenting galt med meg utvendig, men kun innvendig.

 

Legen fant ut at jeg hadde selvmordstanker og har nå bestilt psykolog for meg, men dette vil trolig ta flere måneder, kanskje seint i august sa de. Jeg vet at psykolog ikke hjelper, for jeg er smartere enn dem, og det er null stress for meg å vri meg unna alt, eller for den saks skyld få alt jeg vil ha.

 

Hvis man ser på alt jeg har, venner, familie, folk som bryr seg også videre, synes man det er rart jeg har det vanskelig, og det synes jeg også. Legger meg til å sove ned tanken "faen så kjekk kan jeg ikke være at bestekompisen min sin dame prøver seg på meg eller at eksens bestevenninne prøver seg" og våkner med tanken om at alt rundt meg er helt ukjent, som om jeg skulle stått opp fra de døde 1000 år senere.

 

Når jeg er sammen med venner går deprimisjonene over, men jeg slipper likevel ikke unna de, de må komme, minst en gang i uka. Jeg vet rett og slett ikke hva som er galt med meg. Kanskje fordi jeg har blitt mishandlet av min egen far siden fødselen (mishandlet ved å bli banket opp for ting og tang) samt blitt terroristert psykisk av han. Da han pleide å slå før trodde jeg verden var rast sammen, mens nå sier jeg bare til han "haha, du begynner å bli gammel, klarer du ikke å slå hardere?" samt at jeg kan sitte og høre på han slenge dritt om meg i en time uten å bry meg i det minste om hva han sier, og likevel være like glad når han er ferdig med prekenen.

 

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med meg selv. Jeg skal ikke ta selvmord, selv om jeg har hatt slike tanker. For jeg vet at det ikke finnes så alt for mange like kjekke gutter som meg og jeg skal også fullføre firmaet jeg holder på å starte opp.

 

Problemet ligger jo i at jeg blir fanget og kvelt i mine egne deprimisjoner.

 

Tror ikke noen gidder å lese halve teksten min engang, men det skjønner jeg godt. Bare godt å få ut noen tanker

[thatch]

Første som slår meg er at du virker som en utrolig arrogant drittunge uten folkeskikk. Men gitt at du tydeligvis har hatt en vanskelig oppvekst så er kanskje ikke det så rart.

Men første du bør tenke på er at du er bare 17 år. Selvom det virker som om du er den smarteste i hele verden og det er ingen som er på nivå med deg, så har faktisk alle følt seg slik når de var unge. Faktum er at du er ikke smartere enn psykologen din, sånn er det bare. Det må du bare innse hvis du i det hele tatt skal kunne få noe ut av å gå til han.

Jeg vet at psykolog ikke hjelper, for jeg er smartere enn dem, og det er null stress for meg å vri meg unna alt, eller for den saks skyld få alt jeg vil ha.

 

At du kan si noe slikt bare understreker poenget mitt. Du er ikke smart hvis du er nødt til å fortelle folk at du er smart. Det bare viser at du fortsatt er fryktelig ung, selvom du føler deg voksen. Jeg sier ikke dette for å rakke ned på deg eller gjøre narr av deg, men bare fordi jeg tror du trenger å høre det.

 

Kanskje det er en tanke å prøve å bli litt mer ydmyk, og ikke gå rundt og tro at du er overlegen alle andre. Du kan lære mye av alle du møter, bare du innser at alle andre mennesker har like mye å komme med i samtaler som deg selv. Og med tanke på din alder så har størsteparten av samfunnet mer livserfaring enn deg, og de har som regel jobbet seg gjennom forskjellige kriser i sitt eget liv også.

Jeg tror at de fleste har på ett eller annet tidspunkt følt seg alene i verden og at det ikke ser ut som ting blir noe lysere. Men bare ta det med ro og ta tiden til hjelp, alt ordner seg. Bare ikke sett deg selv så høyt, det er lettere å være del av samfunnet hvis man ikke setter seg selv først hver eneste gang.

 

Bare gjentar, dette er ikke for å rakke ned på deg eller gjøre narr. Bare tips og sannheter som du burde tenke over.

[pizzafordi]

viste du at i usa elsker alle, alle. istedenfor å bruke penger på psykolog, kansje du skulle tatt deg en liten flytur og komme litt i bedre kontakt med deg selv. det vil i praksis du har det bra på ferie og slapper av og lar ting falle litt på plass. så får du litt overblikk, klart du blir deprimert av å bo i norge. god mat og drike og spania, det er tingen. der kikker garantert alel de afrikanske og russiske damene på deg. u got my word. peace

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

forti j`euro

[LiamH]

Du har helt klart problemer som du trenger hjelp til og det som slår meg mest er hvor utrolig ubalansert du virker i det du skriver. Først så forteller du at du stryker i to fag på videregående og så påstår du at du er smartere enn psykologer med 5-7 års utdanning på universitet og at du kan "få alt du vil ha".

 

Det du ikke helt er "smart" nok til, er å undersøke hva du prater om, før du kommer med kjepphøye kommentarer om din intelligens v.s. fagfolk i psykiatrien. En psykolog er ikke der for å "lure deg" eller prate deg i senk! Det som er poenget er at psykologhjelp er "hjelp til selvhjelp" og dette er det alt for mange som ikke forstår! Hvis du ikke vil ha hjelp og kun skal "prate deg unna", så er du ikke mottagelig for hjelp til ditt problem! Vil du ha det bedre, så må du samarbeide med psykologen og jobbe med deg selv!

 

I tillegg, så lyser det lang vei at du er kald og kalkulerende for å beskytte deg selv. Jeg vedder trusa mi på, at du annser deg selv som veldig sosialt smart og flink til å tvinne folk rundt lillefingeren, mens det du egentlig gjør er å beskytte deg selv, ved å prøve å kontrollere dine omgivelser, slik at du skal føle deg tryggere. Det betyr ikke at du er en omgjengelig person, bare redd, usikker og uten kontakt med følelsene dine. Mangelen på kontakt med følelsene, forklarer din fremmedfølelse. Jeg tror også at du har problemer med å stole på folk, med mindre du har en oppfatning av at du "kontrollerer" situasjonen, har oversikten eller "har dem akkurat der du ønsker".

 

Det at du har blitt banket så mye som du har, har nok ført til at du har "lagt et tykt skall rundt deg selv" for å beskytte deg. Den "depresjonen" du kjenner når du er alene, er nok tomheten (som distanserer deg fra smertefulle følelser) som du sitter igjen med når vennene dine ikke kan distrahere deg. Jeg tror ikke du er en uoppdragen dritunge, men en traumatisert ungdom som har opplevd alt for mye vondt gjennom livet. Det at du ikke føler noe nå, er nettopp fordi du er såpass forknytt inni deg som du er. Aggresjon og sinne som du bruker mot de som kommer for nært innpå deg eller prøver å såre deg, er et ubevist utløp for angst og du er nok redd for å kjenne på ting, fordi det ligger så mye smerte der som det gjør. Som du selv sier, du prater deg unna, hvis noen prøver å komme innpå deg eller kan gjøre deg sårbar, noe du sansyneligvis gjør for å beskytte deg selv, i likhet med at du bombarderte ex-dama di med stygge ting når hun forlot deg, for så å legge lokk på det hele og være helt iskald. Det at "du ikke bryr deg" gjør at du slipper å være sårbar og å forholde deg til egne, ubehagelige følelser. Problemet er bare at hadde du virkelig ikke brydd deg, så hadde du ikke vært deprimert og aggresiv! Da hadde du istedet vært glad, tilfreds og ikke følt behov for å slenge masse dritt tilbake! Bruker du mye tid på å "tenke deg igjennom" ubehagelige situasjoner og hendelser i ettertid for å lage dem slik at de går i din favør, sånn at de skal bli lettere å forholde seg til?

 

Du skriver at du har mistet din familie, mens senere så sier du at du har familie og venner. Den skjønte jeg ikke helt...

 

Din depresjon er nok forårsaket av at du har masse smerte og sorg liggende bak en tykk vegg av forsvar som du har bygd opp over mange år med psykisk og fysisk mishandling og for å slippe å kjenne på dette, så går du rundt og er "totalt usårbar og umulig å bryte igjennom til hvis noen prøver". Problemet da er at du blir helt tom innvendig, deprimert, fremmed, bestandig i forsvar og alt blir veldig overfladisk. Dette kan en psykolog hjelpe deg med å ta hull på, men da må du samarbeide og tåle at han/hun kommer inn på deg og roter opp i ting du ikke vil forholde deg til. Det å "prate seg unna" beviser ikke at du er smart i det hele tatt, bare at du lurer deg selv og murer deg inne fra å leve et liv som du har glede av. Bare det at du, allerede før du har kommet inn til psykolig, begynner å legge frem din strategi for å komme deg unna, sier at du ser på psykologen som en trussel som du skal beisere/unngå. Hvorfor tror du at du føler deg truet av en psykolog? Hva skal du prate deg unna?

 

Den eneste måten å få det bra på, er å gå IGJENNOM ting, ikke utenom! Den eneste du lurer ved å holde på slik som du holder på nå, er deg selv og du kommer ikke til å få det bedre med tiden, derimot verre! Du kommer til å prate og rasjonalisere alt i hjel, til du ikke lenger vet hvem du er og hva du egentlig føler om ting.