Voldtekt? Eller Fyllesex?

[HilRam]

Jeg vet at de ville tatt noe slikt veldig tungt, og jeg vet også at det hadde puttet min bror i en veldig kjip situasjon. Han hadde blitt "tvunget" til å droppe sin beste venn siden barndommen. Jeg vet også at det hadde gjort dem veldig overbeskyttende, og kanskje de tilogmed hadde fått skyldfølelse. Det vil jeg ikke.

Åååå, hva skal vi gjøre med deg?

 

Ser du ikke at du må slutte å tenke på alle andre? Denne gangen er det du som behøver hjelp! Som jeg skrev i den forrige posten min, dette er den irrasjonelle - men samtidig logiske - måten å beskytte sine omgivelser på. Og det springer ut i fra at du føler skyld/medansvar i det som har skjedd.

 

Og dette må du få snakket med noen om!

 

Jeg har et par spørsmål til deg som jeg vil du skal tenke nøye over:

Tror du foreldrene dine vil bli mindre lei seg over at du knekker sammen personlig, bare de slipper å vite årsaken til at du er ulykkelig? Tro meg, det gjør det bare værre for dem!

Du bekymrer deg over at broren din kan miste "sin beste venn": Hvem tror du betyr mest for broren din, du eller bestisen? Og synes du ikke broren din fortjener bedre enn å ha sånne "venner" ??

Dersom en av vennene mine hadde så mye som klådd på søstra mi mot hennes vilje under oppveksten, hadde svinepelsen ikke behøvd å sette foten på dørstokken hjemme hos oss igjen.

 

Slutt nå å tenke på broren din, uansett er det ingen vennskap som varer for evig. Etterhvert som man utvikler seg, og går igjennom livets stadier, vokser man fra hverandre, og man møter andre som passer bedre. Ingen av kompisene mine fra ungdomsskole /videregående-tida har jeg noe kontakt med i dag.

 

Søstrene mine, derimot, betyr noe for meg fortsatt, og vil være søstrene mine livet ut. I denne sammenhengen vil jeg trekke frem klisjeen "blod er tykkere enn vann"

 

Få hjelp til å åpne deg opp, og snakk om dette hjemme. Om det må være med en fra krisesenteret som holder deg i hånda mens du snakker om det, så får det så være. Du kan uansett ikke begrave dette, og håpe det går over. Du bør ha skjønt dette nå, så hvorfor utsette det ubehagelige.

 

Få det overstått, så vil du kjenne en stor klump løsne. Det er fælt der og da, men blir så mye bedre etterpå!

[baat94]

Jeg vet at de ville tatt noe slikt veldig tungt, og jeg vet også at det hadde puttet min bror i en veldig kjip situasjon. Han hadde blitt "tvunget" til å droppe sin beste venn siden barndommen. Jeg vet også at det hadde gjort dem veldig overbeskyttende, og kanskje de tilogmed hadde fått skyldfølelse. Det vil jeg ikke.

Åååå, hva skal vi gjøre med deg?

 

Ser du ikke at du må slutte å tenke på alle andre? Denne gangen er det du som behøver hjelp! Som jeg skrev i den forrige posten min, dette er den irrasjonelle - men samtidig logiske - måten å beskytte sine omgivelser på. Og det springer ut i fra at du føler skyld/medansvar i det som har skjedd.

 

Og dette må du få snakket med noen om!

 

Jeg har et par spørsmål til deg som jeg vil du skal tenke nøye over:

Tror du foreldrene dine vil bli mindre lei seg over at du knekker sammen personlig, bare de slipper å vite årsaken til at du er ulykkelig? Tro meg, det gjør det bare værre for dem!

Du bekymrer deg over at broren din kan miste "sin beste venn": Hvem tror du betyr mest for broren din, du eller bestisen? Og synes du ikke broren din fortjener bedre enn å ha sånne "venner" ??

Dersom en av vennene mine hadde så mye som klådd på søstra mi mot hennes vilje under oppveksten, hadde svinepelsen ikke behøvd å sette foten på dørstokken hjemme hos oss igjen.

 

Slutt nå å tenke på broren din, uansett er det ingen vennskap som varer for evig. Etterhvert som man utvikler seg, og går igjennom livets stadier, vokser man fra hverandre, og man møter andre som passer bedre. Ingen av kompisene mine fra ungdomsskole /videregående-tida har jeg noe kontakt med i dag.

 

Søstrene mine, derimot, betyr noe for meg fortsatt, og vil være søstrene mine livet ut. I denne sammenhengen vil jeg trekke frem klisjeen "blod er tykkere enn vann"

 

Få hjelp til å åpne deg opp, og snakk om dette hjemme. Om det må være med en fra krisesenteret som holder deg i hånda mens du snakker om det, så får det så være. Du kan uansett ikke begrave dette, og håpe det går over. Du bør ha skjønt dette nå, så hvorfor utsette det ubehagelige.

 

Få det overstått, så vil du kjenne en stor klump løsne. Det er fælt der og da, men blir så mye bedre etterpå!

8894966[/snapback]

 

 

Mhm.. Helt enig med det HilRam sier !

[Jack_Daniels]

Åååå, hva skal vi gjøre med deg?

 

Ser du ikke at du må slutte å tenke på alle andre? Denne gangen er det du som behøver hjelp! Som jeg skrev i den forrige posten min, dette er den irrasjonelle - men samtidig logiske - måten å beskytte sine omgivelser på. Og det springer ut i fra at du føler skyld/medansvar i det som har skjedd.

 

Og dette må du få snakket med noen om!

 

Jeg har et par spørsmål til deg som jeg vil du skal tenke nøye over:

Tror du foreldrene dine vil bli mindre lei seg over at du knekker sammen personlig, bare de slipper å vite årsaken til at du er ulykkelig? Tro meg, det gjør det bare værre for dem!

Du bekymrer deg over at broren din kan miste "sin beste venn": Hvem tror du betyr mest for broren din, du eller bestisen? Og synes du ikke broren din fortjener bedre enn å ha sånne "venner" ??

Dersom en av vennene mine hadde så mye som klådd på søstra mi mot hennes vilje under oppveksten, hadde svinepelsen ikke behøvd å sette foten på dørstokken hjemme hos oss igjen.

 

Slutt nå å tenke på broren din, uansett er det ingen vennskap som varer for evig. Etterhvert som man utvikler seg, og går igjennom livets stadier, vokser man fra hverandre, og man møter andre som passer bedre. Ingen av kompisene mine fra ungdomsskole /videregående-tida har jeg noe kontakt med i dag.

 

Søstrene mine, derimot, betyr noe for meg fortsatt, og vil være søstrene mine livet ut. I denne sammenhengen vil jeg trekke frem klisjeen "blod er tykkere enn vann" wink.gif

 

Få hjelp til å åpne deg opp, og snakk om dette hjemme. Om det må være med en fra krisesenteret som holder deg i hånda mens du snakker om det, så får det så være. Du kan uansett ikke begrave dette, og håpe det går over. Du bør ha skjønt dette nå, så hvorfor utsette det ubehagelige.

 

Få det overstått, så vil du kjenne en stor klump løsne. Det er fælt der og da, men blir så mye bedre etterpå! new_yes.gif

 

 

Ja kunne ikke sagt det bedre selv, det burde du gjøre

[HilRam]

Hvordan går det forresten med deg, "Gjest" ?

[snoemann]

Har dessverre ikke lest innleggene her, du har sikkert fått det kommentert før.

Men jeg leste noe i bloggen din her ... :

 

"Voldtatt er foresten et ekkelt ord. Jeg vil ikke bruke det. Han var bare en full og kåt gutt. Og jeg, naiv. Dum."

 

Hvis det var sånn, at du begynte å gråte osv, og i det hele tatt ga tegn om at du ikke ville, så kan du ikke kalle ham kun for en full og kåt gutt. Jeg meer at gutter ikke skal kunne gjøre dette hvis de ser at jenta ikke vil. Det er da i mine øyne det man kaller voldtekt. Voldtekt er et sterkt ord.. men et behøver ikke inneholde vold, selvom det er en del av ordet.

Det handler bare om at det er et overgrep.

Du kan ikke kalles verken naiv eller dum utifra det du skrev her. En jente skal ikke behøve å ta noen som helst forhåndsregler mtp å ikke bli voldtatt.

 

Jeg forstår at det er dumt av en jente å utfordre skjebnen.... det ville f.eks. være dumt å gå gjennom oslo naken en lørdagskveld klokka to, men det forsvarer ALDRI at noen da ville overgrepet seg på henne.

Det kan ALDRI være offerets "skyld".

[Frigata]

Det neste jeg husker er at jeg lå i en seng uten klær, og han var over meg. Holdt hendene mine. Jeg var fremdeles borti natta full, men ba ham slutte og prøvde å vri meg unna. Smerten nedentil var helt ubeskrivelig, og jeg gråt.

 

Dette høyrest mistenkjeleg ut som ein valdtekt, spør du meg.