Voldtekt? Eller Fyllesex?

[Mann_Av_Gull]

Jeg har lest gjennom denne tråden nå, og er ikke i tvil om at dette er en voldtekt. Anmeld det ellers kommer du til å angre...

[pumba50]

Han må ihvertfall lære seg at alkohol ikke er noen unnskyldning for å voldta folk. Enten anmelde det, eller ordne opp på egen hånd.

[Megnus]

Leste igjennom tråden.. Jeg ville i utganspunktet si at å gå å grine for å ha hatt sex man angrer på etter fylla er bare noe man kan spare seg for altså. Men dette tilfellet hørtes ekstremt vondt ut "/ Blåmerker og sår og. . huff. La den fyren få betale for hva han har gjort!

[iMono]

Voldtektssaker er intrikate saker, både juridisk og følelsesmessig. Uansett, jeg ville ha anmeldt ham; selv om du tror at det bare vil gjøre vondt verre. Den beste hjelpen man kan gi er til seg selv. Du trenger å gi slipp på en pinlig, uklar og smertefull opplevelse. Få det ut av systemet, gjør det rette for deg. Det verste som kan skje deg er at du holder det inni deg selv og at du derfor blir en ballong som fylles og fylles, helt til du tilslutt sprekker. En slik psykisk straff fortjener ikke du, og jeg råder deg av alt i verden til IKKE å undertrykke dine følelser. Det hjelper kanskje i øyeblikket, men man må se problemet i øynene for og så kunne se løsningen.

 

Jeg opplevde forøvrig at en bekjent ble beskyldt for å ha voldtatt en jente på en fest, noe han såvisst ikke gjorde. Han hadde til og med vitner på at det var frivillig sex og at jenten plutselig angret etterpå. Noe som faktisk er vanlig i mange voldtektssaker. Forskjellen her er nettopp at jenten angret på "fyllesex", noe som ikke holder en døyt i retten. Det du har opplevd kan relateres på samme måte, men samtidig ligger bevisene i skader han har påført deg. Det er lett å se om et samleie er frivillig eller ufrivillig.

 

Jeg tror på deg at dette langt fra var frivillig fra din side, noe som understrekes av blåmerkene han har påført din kropp. Du vil alltid leve med vissheten om at du har blitt voldtatt. Hvis du vil komme tilbake til ditt normale liv må du ta affære på en aller annen måte. Konfrontér deg selv med det som du sliter med. Snakk med fyren, snakk med nære venner. Husk at det er du som sitter på løsningen på svaret, vi kan bare hjelpe deg å finne det.

 

Lykke til. Jeg håper virkelig at DU kommer deg helskinnet ut av et slikt graverende minne.

Endret 22. mai 2007 av iMono

[g@bb@]

Voldtektssaker er intrikate saker, både juridisk og følelsesmessig. Uansett, jeg ville ha anmeldt ham; selv om du tror at det bare vil gjøre vondt verre. Den beste hjelpen man kan gi er til seg selv. Du trenger å gi slipp på en pinlig, uklar og smertefull opplevelse. Få det ut av systemet, gjør det rette for deg. Det verste som kan skje deg er at du holder det inni deg selv og at du derfor blir en ballong som fylles og fylles, helt til du tilslutt sprekker. En slik psykisk straff fortjener ikke du, og jeg råder deg av alt i verden til IKKE å undertrykke dine følelser. Det hjelper kanskje i øyeblikket, men man må se problemet i øynene for og så kunne se løsningen.

 

Jeg opplevde forøvrig at en bekjent ble beskyldt for å ha voldtatt en jente på en fest, noe han såvisst ikke gjorde. Han hadde til og med vitner på at det var frivillig sex og at jenten plutselig angret etterpå. Noe som faktisk er vanlig i mange voldtektssaker. Forskjellen her er nettopp at jenten angret på "fyllesex", noe som ikke holder en døyt i retten. Det du har opplevd kan relateres på samme måte, men samtidig ligger bevisene i skader han har påført deg. Det er lett å se om et samleie er frivillig eller ufrivillig.

 

Jeg tror på deg at dette langt fra var frivillig fra din side, noe som understrekes av blåmerkene han har påført din kropp. Du vil alltid leve med vissheten om at du har blitt voldtatt. Hvis du vil komme tilbake til ditt normale liv må du ta affære på en aller annen måte. Konfrontér deg selv med det som du sliter med. Snakk med fyren, snakk med nære venner. Husk at det er du som sitter på løsningen på svaret, vi kan bare hjelpe deg å finne det.

 

Lykke til. Jeg håper virkelig at DU kommer deg helskinnet ut av et slikt graverende minne.

8677267[/snapback]

 

 

Bra skrevet! Syns også du burde gjøre det.

Men klart, det er nok det vanskeligste valget du sikkert kommer til å gjøre i livet.

Men jeg er sikker på at du fortjener bedre enn å bli psykisk ødelagt pga dette. her

[Leeland]

Først av alt vil jeg si til trådstarter at jeg synes du er utrolig tøff som har evnet å ta så mange gode avgjørelser i en så stresset situasjon som du nå er i.

 

Jeg synes også at du er tøff som klarte å gå på jobb dagen etterpå. Du er tydeligvis en seig kvist. Når det er sagt; det er bra at du ikke har latt deg knekke. Men du har fått deg en god trøkk. I din situasjon nå, og en stund fremover, er du i en untaktstilstand. Det er vanskelig å ta avgjørelser, og man ønsker mest av alt å bli ferdig med situasjonen. Det er beundringsverdig at du ønsker "closure" så tidlig i saken. Dog, må du være så god mot deg selv at du ikke "rusher" ønsket om å bli ferdig med saken - og utsetter ting som å avlegge forklaring til politiet. Er du av den typen som har "bein i nesa" (som jeg tror du er) er det veldig fort gjort å bli 95% ferdig med denne saken. 1-2-3 og så er du tilbake i ditt normale liv. Problemet er bare det at du mangler 5% og disse kan komme og plage deg senere i livet.

 

Jeg skjønner at det jeg skriver nå kan virke skremmende, og at du kjenner frykten for å bli ett "mentalt vrak" sige innpå deg. Bli ikke redd!! Det er ingen grunn til at dette skal skje. Mange opplever slike traumer som dette og plages ikke med dette senere i særlig stor grad. Og tar du noen forhåndsregler er sansynligheten svært stor for at du er en av dem som kommer ut av det uten store skader.

 

Disse forhåndsreglene er enkle og greie. Forsøk ikke å løse alle problemene dine selv. Fortsett kontakten med krisesenteret. Selv om du føler at det ikke hjelper. Ja selv om du føler at det bare "minner deg" om det som skjedde. De vet hva de driver med. De tar sikte på at du skal bli 110% igjen etterpå, og har folk som vet hvordan de skal få deg dit. Det kan kreve en del av deg å akseptere at du kan komme til å trenge noe hjelp fremover, men husk at du investerer i deg selv ved å gjøre dette.

 

Det er så lett å "manne seg opp" og takle ting selv. Det kan føles så riktig å bare "komme seg videre". Sørg alliekvel for at du får noen du kan snakke med, noen du stoler på, noen som har taushetsplikt. Noen du kan ringe til eller gå til når du kjenner at ting blir bedre - eller når du kjenner at "i dag har jeg det vanskelig". For det vil gå opp og ned, du vil svinge fra å føle deg bedre til værre i en stund fremover, og da trenger du noen som kan lytte - og stille de rette spørsmålene. Ett fast holdepunkt, en hånd og holde i.

 

Hold kontakt med krisesenteret, spør dem hva de kan gjøre for å sikre deg hjelp, og hva du kan gjøre for å hjelpe deg selv.

 

Du er en knalltøff jente, og kommer til å klare deg kjempefint, det er jeg sikker på! Du tør å spør om hjelp - og det er ett veldig godt tegn på at du kommer til å gå styrket ut av dette!

 

edit: typo

Endret 22. mai 2007 av KRZT

[Gjest Slettet-CkrM7QVpfE]

Om du vil komme godt ut av denne situasjonen trådstarter så anmeld forholdet. Ellers kommer du til å angre og skylde på deg selv resten av livet.

Endret 22. mai 2007 av Kron

[Parapraxis]

Og gjør alle kjent med hvem som gjorde overgrepet og fortell det til familien hans og alle han kjenner, folk som han trenger kraftig irettesettelse av samfunnet, ellers så vil de bare fortsette, la han føle konsekvensene av sine handlinger!

[Articfare]

Du burde andmelde det, synes jeg også, men fylla kan ha en del av skylda... hos begge to. Men som noen sier over er det ikke noen unnskylding for å voldta folk.

 

Som de fleste sier at man jenter har skylda for voldtekten sjøl, vil jeg ikke si at du har skylda her, i og med at du stolte på broren din og det. Snakk med broren din og spørr om foreldra dine kan snakke med han og sånt tror jeg vil gå greit.

 

Ville værtfall jeg gjort .

[ilpostino]

jeg har slettet et par innlegg. denne tråden skal ikke brukes til å fordele skyld i hva som hendte med trådstarter. et overgrep er et overgrep og det er kun overgriperen som har ansvar.

[DJ_Dark]

Fant denne tråden først nå, og jeg må si at det er utrolig trist å lese at sånne ting skjer. All ære til deg som kom deg til krisesenteret såpass fort før flere av bevisene forsvant med tiden. Videre synes jeg det er en stor fordel å annmelde dette. Om du så ikke gjør det nå, så gjør det. Du har bevisene på din side, og du hindrer at han kan gjøre dette flere ganger.

[Gjest Guest]

Jeg sa allerede i første post at jeg ikke ønsket en hel mengde "anmeld jævelen" poster. Det mener jeg fremdeles.

 

Det verste som kan skje meg for tiden, er at jeg mister mine venners støtte, og at de proffesjonelle ikke tror meg. Anmelder jeg, kan jeg miste begge desse. Jeg har ikke så mange bevis som en skulle trodd, selv om jeg kom meg til legen relativt fort. De fant ingen spermrester (noe som visstnok er vanlig, selv om jeg vet han kom i meg), og det eneste fysiske de fant var et lite hårstrå. Som kan komme fra hvem som helst. Sårene og merkene på kroppen min kunne ha vært noe annet, jeg var ganske full, så de kan si at jeg har fallt og ikke husker det, og kloremerkene kan være fra vanlig sex.

 

Jeg har en stor periode med blackout, og broren min støtter meg bare halveis. Jeg vet jeg gråt og prøvde få ham bort, men om han sier at det ikke skjedde, så har jeg kommet like langt.

 

En annen ting er at om jeg anmelder, så vil det bli veldig psykisk hardt for meg. Jeg vet ikke om jeg orker å sitte der igjen og forklare alt. Det er en ting å skrive det anonymt på en slik side, men den dagen på sykehuset var fæl. Jeg vil ikke gå gjennom noe slikt igjen. Spesielt ikke om jeg risikerer å tape alt.

[cyclo]

Det er selvsagt bare du selv som kan avgjøre om du skal anmelde eller ikke. (personlig så ville jeg anbefalt det, men jeg er ikke i din situasjon, så jeg kan heller ikke vite hva jeg faktisk selv ville gjort). Men det jeg tror du absolutt bør gjøre er å prate med mottaket/legevakta (eller hvor det var du gikk) og få de til å henvise deg til en psykolog.

 

Tror du hadde hatt svært godt av å prate med en objektiv part som faktisk har erfaringen og utdanningen til å klare å hjelpe deg med å sortere tankene dine. Jeg tror det viktigste nå er ikke å vurdere om du skal anmelde eller ikke, men å få sortert tankene dine, og finne ut hva du selv må gjøre for å "komme over dette". Og det er en psykolog helt perfekt til.

 

En psykolog kommer _aldri_ til å lure/tvinge/prøve å overbevise deg om å anmelde dersom det ikke er det du selv vil. Jeg har faktisk spurt en kompis som er psykolog om dette, selv om jeg var helt overbevist om det fra før, bare for å være 100% sikker.

Det er heller på ingen måte teit/flaut/dumt å gå til en psykolog pga. noe slikt. Det er snarere teit/flaut/dumt å ikke gjøre det. Og du bør gjøre det så fort som mulig. En annen ting er at dersom du går tilbake til klinikken du var på første gang, vet de helt sikkert om en psykolog som har bra erfaring med slike hendelser, og som er flink.

[Gjest Guest]

Det har nå gått litt over tre uker siden det skjedde. En skulle tro jeg ville få ting litt på avstand nå, men jeg synes alt blir bare verre. Nå er klokka halv 5 om natta, og jeg har ikke sovet et sekund. Jeg er kvalm og har til tider vanskligheter for å puste. Jeg greier ikke prate om det som skjedde, ikke en gang til de jeg betrodde meg til, og jeg synes det er sårt. Jeg har alltid vært flink til å bruke maske for å skjule hvordan jeg har det, men nå er masken min for vanntett. Jeg trenger å gråte.

 

På mandag klokken ti over ett skal jeg på sykehuset for å snakke og ta pøver. Det er kanskje litt av grunnen til angsten min. Jeg gruer meg. jeg vet de ikke tror på meg, jeg reagerte ikke slik slike som meg pleier reagere. Egentlig vil jeg ikke møte opp i det hele tatt, men jeg vet jeg må, jeg trenger det.

 

En annen ting er at etter en måned fjerner de bevisene mine på sykehuset. Om en knapp uke er det ingen vei tilbake, da har jeg ingen bevis på merker eller DNA. Jeg har vel egentlig bestemt meg for å la være å annmelde, men det er så jævlig at han skal komme seg unna med noe slikt! At han skal fortsette livet sitt som om ingen ting har skjedd, mens jeg tror jeg ser og hører ham over alt jeg går. Jeg har blitt så paranoid, jeg kan ikke tenke meg noe verre enn å møte på ham. Jeg ser minner etter kvelden over alt, jeg kan ikke en gang snakke med min egen bror uten å føle at jeg må kaste opp.

[dabooo]

Det har nå gått litt over tre uker siden det skjedde. En skulle tro jeg ville få ting litt på avstand nå, men jeg synes alt blir bare verre. Nå er klokka halv 5 om natta, og jeg har ikke sovet et sekund. Jeg er kvalm og har til tider vanskligheter for å puste. Jeg greier ikke prate om det som skjedde, ikke en gang til de jeg betrodde meg til, og jeg synes det er sårt. Jeg har alltid vært flink til å bruke maske for å skjule hvordan jeg har det, men nå er masken min for vanntett. Jeg trenger å gråte.

 

På mandag klokken ti over ett skal jeg på sykehuset for å snakke og ta pøver. Det er kanskje litt av grunnen til angsten min. Jeg gruer meg. jeg vet de ikke tror på meg, jeg reagerte ikke slik slike som meg pleier reagere. Egentlig vil jeg ikke møte opp i det hele tatt, men jeg vet jeg må, jeg trenger det.

 

En annen ting er at etter en måned fjerner de bevisene mine på sykehuset. Om en knapp uke er det ingen vei tilbake, da har jeg ingen bevis på merker eller DNA. Jeg har vel egentlig bestemt meg for å la være å annmelde, men det er så jævlig at han skal komme seg unna med noe slikt! At han skal fortsette livet sitt som om ingen ting har skjedd, mens jeg tror jeg ser og hører ham over alt jeg går. Jeg har blitt så paranoid, jeg kan ikke tenke meg noe verre enn å møte på ham. Jeg ser minner etter kvelden over alt, jeg kan ikke en gang snakke med min egen bror uten å føle at jeg må kaste opp.

8872643[/snapback]

 

 

Tror det vil være veldig godt for deg etter saken er over, om du ikke anmelder så må du iallefall få det ut, så du har større mulighet for og gi slipp selv.

Greit nok at vi holder med deg og føler med deg, men er helt noe annet og få medfølelse i virkeligheten.

Om du gjør alt du kan når noe er galt eller føles galt, så sitter du hvertfall igjen med følelsen at du gjorde alt du kunne, så slipper du angre når det er forsent.

 

Taper du saken (om du anmelder) så vil iallefall veldig mange få vite om saken, og mest sannsynlig får han veldig mye negativt tilbake, pluss at du har venner/bekjente og dele det med.

Mye lettere og være sammen med noen en og sitte anonymt og aleine i slike ting.

 

Dette er ikke et "anmeld jævelen" svar, men rett og slett hva jeg tror og mener du bør gjøre for din egen del, så du slipper å angre senere for hva du ikke gjorde da du hadde muligheten.

Endret 16. juni 2007 av dabooo

[nree]

En jeg kjenner som ble voldtatt gjorde som deg, gikk til lege og tok prøver og sånt.

Hun ble voldtatt på en fest.

 

Det hun mener var feil var å ikke anmelde han.

Hun er nå gift, og kan aldri ha et helt normalt sex forhold siden den hendelsen alltid vil ligge et sted langt bak.

 

Han slapp unna og hun har gått med dette fra dette sjedde til nå.

Tviler på at hun tenker på det daglig, men garrantert en gang i blandt.

 

Siden bevis og sånt går bort snart og for at du ikke skal angre vil jeg anefale deg å prøve å samle så mye krefter som du har og få med deg en av foreldrene dine til en politistasjon og høre hva de vil gjøre med saken.

 

Siden jeg selv er gutt vet jeg langt i fra hvordan dette føles, men det er vertfall bedre å gjøre det du kan nå, en å ikke kunne gjøre noe senere.

[HilRam]

Det har nå gått litt over tre uker siden det skjedde. En skulle tro jeg ville få ting litt på avstand nå, men jeg synes alt blir bare verre. *snip*

8872643[/snapback]

En av de store klisjeene her i verden er at "Tiden leger alle sår". Jeg skulle ønske det var sant, men desverre, slik er det ikke. Det å bearbeide hendelsen er utrolig viktig for deg, enda viktigere enn at den skyldige får straff som fortjent!

 

En ting er ihvertfall sikkert: Dette vil ikke gå over bare du venter lenge nok. Absolutt ikke. Dette er en verkebyll som må stikkes hull på. Selv om det er grusomt vondt der og da, så er det bedre enn å prøve å leve med det.

 

Det er trist å høre at du ikke har et så godt og tillitsfullt forhold til din egen familie at du kan snakke med dem om det. Egentlig synes jeg det er utrolig trist at etter 3 uker så er ikke dette kjent blant dine venner og familie.

 

Det virker på meg som du forsøker å beskytte dem mot det vonde du føler. Samtidig som du er redd for å bli avvist og mistrodd. Men det er én ting som har førsteprioritet her: Din verdighet.

 

Det grusomme med en voldtekt er ikke at noen krenker kroppen din. Det er krenkelsen av sjelen, menneskeverdet, som er det grusomme. Den veldige ydmykelsen, en inntrenging i ditt innerste, det at dine følelser og din selvfølelse blr regelrett tråkket ned i søla. Og det er derfor du for all del ikke må begrave dette i påvente av at det skal gå over.

 

For da dør du innvendig. Og du vil leve, ikke sant? Ikke bare gå rundt som et tomt skall og eksistere...

 

Dersom de på krisesenteret virkelig er de eneste du klarer å snakke med, så ta kontakt med dem igjen. Jeg lover deg, du vil ikke bli avvist. Årsaken til at du fortsatt beskytter din bror og dine foreldre mot dette som har hendt tror jeg ikke først og fremst dreier seg om at du er usikker på dem, eller hvordan de vil reagere. Jeg tror du sliter med skyldfølelse for det som har hendt, og på en eller annen måte føler deg medansvarlig. Dette forplanter seg i en merkelig "ta ansvar"-mekanisme, som gjør at du beskytter dine foreldre og din bror fra det vonde, fordi du føler du må bære ansvaret for det som skjedde.

 

Dette er helt skrudd, men samtidig logisk, på en pervertert måte.

 

Og jeg synes du bør snakke med de på krisesenteret om dine følelser rundt dette. Du trenger noen rundt deg nå dersom du skal komme opp på beina igjen. Og det skal du!

 

Jeg kommer med en bønn til deg om at du får en av damene på krisesenteret til å ta den vonde, men helt nødvendige samtalen med deg. Den samtalen som må være med din mor, far, bror eller venniner. For du kan ikke, kan ikke, kan ikke, gå rundt å bære på dette alene. Ikke uten å bli nerve- og pillevrak.

 

En annen ting er at etter en måned fjerner de bevisene mine på sykehuset. Om en knapp uke er det ingen vei tilbake, da har jeg ingen bevis på merker eller DNA. Jeg har vel egentlig bestemt meg for å la være å annmelde, men det er så jævlig at han skal komme seg unna med noe slikt! At han skal fortsette livet sitt som om ingen ting har skjedd, mens jeg tror jeg ser og hører ham over alt jeg går. Jeg har blitt så paranoid, jeg kan ikke tenke meg noe verre enn å møte på ham. Jeg ser minner etter kvelden over alt, jeg kan ikke en gang snakke med min egen bror uten å føle at jeg må kaste opp.

Så snakk med krisesenteret i kveld. Her er det ingen tid å miste. Selv om det ender med at du ikke anmelder, så må du ikke gjemme deg i ditt eget lille skall!

[LockBreaker]

I går hadde jeg tidenes jævligste opplevelse. Jeg var på byen med noen veninner, og etter hvert mistet jeg dem. Jeg var lei og kjedet meg, og rusen hadde begynt å dabbe litt av. Så møtte jeg tilfeldigvis en kompis av broren min ved baren, og ble glad for å se kjentfolk. Han fortalte at Broren min var på nach ikke så langt unna, og lurte på om jeg ville være med. Joda, klart jeg ville det, veninnene  mine hadde jeg jo mistet uansett.

 

Det skulle være i leiligheten til min brors bestekompis, og vi var vel seks stk. der eller noe. Jeg hadde det kjempegøy, og de sjenket meg så bare det. Vanligvis ville jeg vært skeptisk til slikt siden det var bare gutter der, men det var jo broren min, så da tenkte jeg ikke over det. Resten av kvelden husker jeg mindre og mindre av. Min brors bestekompis ble klåete, og jeg synes det var ekkelt. Så er alt svart en stund. Det neste jeg husker er at jeg lå i en seng uten klær, og han var over meg. Holdt hendene mine. Jeg var fremdeles borti natta full, men ba ham slutte og prøvde å vri meg unna. Smerten nedentil var helt ubeskrivelig, og jeg gråt.

 

Etter det må jeg ha sovnet, hvordan jeg klarte det aner jeg ikke. Jeg voknet ihvertfall opp ved ham i dag tidlig og snek meg ut.

 

Nå er jeg bare dårlig. Kvalm. Går rundt som en zombie, har kloremerker over alt. Og det er vondt. Jeg har ennå ikke vasket meg, sånn i tilfelle jeg skal være dum nok til å gå til politiet. Men hvem vil tro meg? Jeg er sint på meg selv og broren min for å la noe slikt skje. Og bestekompisen er en god venn av familien. Jeg har sett ham nesten hele livet mitt. Men hva gjør jeg nå? Jeg kan liksom ikke si det til noen, og jeg orker ikke lage mye styr ut av det. Vil bare glemme. Utslette bildene, få den ekle smerten bort. Kaste opp.

 

Det er utenkelig å prate med broren min om det. Vi har aldri vært særlig nær, og han holder nok med kompisen sin. Dette kan jo være den klassiske historien om jenten som blir full og har sex, men som angrer, og derfor sier hun ble voldtatt.

 

Voldtatt er foresten et ekkelt ord. Jeg vil ikke bruke det. Han var bare en full og kåt gutt. Og jeg, naiv. Dum.

 

Dere vil nok si jeg skal gå til politiet. Jeg er klar over den muligheten. Tviler på at jeg kommer til å gå, men uansett. Det er ikke 100 "gå til politiet, annmeld jævelen!" svar jeg vil ha. Egentlig er jeg ikke sikker på hva jeg vil ha, jeg vil bare si det til noen uten at det kan få konsekvenser, og helt anonymt.

8655606[/snapback]

 

Det er regnet som voldtekt ja. Dersom "offeret", i ditt tilfelle, ikke var klar over hva som skjedde og ikke kunne gjøre noe med det, blir det regnet som voldtekt. Hørte det på Suss på NRK P3 der de hadde en diskusjon angående dette, og de kom altså fram til at det er voldtekt.

Endret 16. juni 2007 av LockBreaker

[Gjest Guest]

Tusen takk for svaret HilRam. Det er mye fornuftig i det du skriver, jeg har lest det et par ganger nå. De siste jeg vil fortelle det til er foreldrene mine. Det er også et argument for at jeg ikke vil anmelde. Selvfølgelig, jeg kan prøve å holde det skjult, men de vil merke at noe skjer. De merker det allerede nå, pappa har spurt meg mange ganger om alt er bra med meg, og komentert at jeg ser så lei meg ut. Jeg vet at de ville tatt noe slikt veldig tungt, og jeg vet også at det hadde puttet min bror i en veldig kjip situasjon. Han hadde blitt "tvunget" til å droppe sin beste venn siden barndommen. Jeg vet også at det hadde gjort dem veldig overbeskyttende, og kanskje de tilogmed hadde fått skyldfølelse. Det vil jeg ikke.

 

Og dabooo, jeg ønsker ikke at mange skal vite om det. Taper jeg saken vil folk lage sin egen mening, jeg bor i en liten by, kommer det ut rykter om at jeg har løyet på meg en voldtekt vil det være grusomt. Vinner han saken vil han selvfølgelig si det videre, han vil hate meg for å ha anmeldt.

 

I dag har vært en veldig psykisk tærende dag. Jeg var på sykehuset for samtale og gynekologisk undersøkelse. Typisk nok greide jeg nesten ikke få frem et kvekk. Det første jeg gjorde da jeg kom inn var å begynne gråte, og mesteparten av tiden brukte jeg til å se i veggen og høre på henne. Jeg hadde så mye jeg ville si, men det gikk liksom ikke. Alt bare stoppet helt opp, da jeg gikk på badet for å ta urinprøve sto jeg der lenge og bare hyperventilerte. Stor forsjell fra sist jeg var der, og det er egentlig rart. Et døgn etter episoden kunne jeg snakke om det, men ikke nå.

 

Uansett, fortalte hun meg at bevisene ville være der to måneder til, og at hun hadde tatt feil da hun sa at de bare beholdt dem en måned. Så da har jeg litt mer betenkningstid. Hun fortalte også at hun ville søke om gratis psykolog for meg. Men jeg har hørt mye om at mange i min situasjon aldri får den psykologhjelpen de har krav på, og må legge ut mange tusen kroner for det selv. Dette har jeg ikke råd til.

Til høsten skal jeg begynne å studere på et av de større universitetene i landet, vet noen om det pleier være gratis psykologer i tilknytning til slike, og har noen noe eventuell erfaring med det?

[Ingebrigt]

Først av alt; det er godt at du innser nødvendigheten av å få bearbeidet hendelsen. Nå vet ikke jeg hvordan den psykiske helstjenesten er der du bor, men med en slik sak kommer du ganske høyt opp på (vente?)listen. Hvis du ikke skulle få hjelp der du er nå vet jeg at flere av studentorganisasjonene har psykologtjeneste, vet dog ikke hvor stort arbeidspress disse har. Uansett vil det bli 'nye muligheter' når du kommer til en universitetsby; du kan få deg lege i byen, og be ham henvise deg til psykolog.

Uansett vil ikke psykologtjenesten koste deg mer enn frikortgrensen (ca 1600?) i året medmindre du bruker en privatpraktiserende psykolog uten refusjonsavtale med folketrygden, og det er ikke nødvendig i din situasjon.

 

Angående dine foreldre så vil de selvfølgelig 'ta det tungt' som du sier, dette burde ikke hindre deg i å fortelle dem om situasjonen, det er derfor man har foreldre. Jeg forstår at det er vanskelig, og at du gjerne vil at alt skal være som før, men du gjør deg selv og foreldrene dine en stor urett om du ikke involverer dem, de merker allerede at noe er galt fatt og er bekymret for deg. Du beskytter dem ikke med å ikke si noe, du bare hindrer dem i å (forsøke å) gi deg den hjelpen du trenger.Hva gjelder din bror kommer han nok lettere over tapet av en venn enn du kommer over din opplevelse, så der er jeg fristet til å si at du ikke skal ta hensyn til andre enn deg selv.

 

Ut over dette kan jeg bare henvise til Hilram's innlegg, og ønske deg lykke til.