Hjelp til depresjon

[LiamH]

Er litt usikker for å si sannheten

8681658[/snapback]

 

Bra! Den usikkerheten er drivkraften du skal bruke! Ikke fokuser på at du er usikker på om du vil leve, men fokuser på at du er usikker på at du IKKE vil leve!

[Wubbable]

Men.. føler meg ikke redd lenger.. For å si sannheten, så føler jeg meg klar til å dø, as if it was meant to be..

 

Men ikke føl at du ikke prøvde hardt nok for å stoppe meg, HVIS jeg gjør det... Det er på ingen måte din feil, hvis du i tilfelle skulle føle det.

[LiamH]

Det at en 17 år gammel gutt skal dø av selvmord, er på ingen måte noe som er "meant to be" og det er heller ikke noe du skal slå deg til ro med! Det at du føler det slik, er en ting, men du vet bedre enn som så! Selvmord er ikke en skjebne! Skjebne er noe man ikke kan kontrollere, mens selvmord er et 100% personlig valg!

 

Når det kommer til skyldfølelse, så blir det feil ord å bruke. Jeg ville nok ikke følt skyld, men heller frustrasjon og sorg. Jeg kan ikke stoppe deg, men jeg prøver å få DEG til å stoppe deg og virkelig vurdere hva du egentlig begir deg inn på.

 

Valget ditt består av enten å gå inn til helsesøsteren og prate med henne eller gå forbi... Det første valget kan, over tid, gi deg livet tilbake, mens det andre gjør at du ønsker å dø. Er ganske ulogisk at valg nr. 1 virker minst attraktivt...

 

Du kommer ikke til å velge å fortsette det samme livet som du har levd til nå, hvis du ber om hjelp. Bare det å få pratet ut med noen gjør underverker for ensomheten og smerten du føler og da har du allerede tatt første steg i en lysere retning.

[Wubbable]

Har egentlig gitt opp alt håp nå, beklager.. Du prøvde, og jeg setter stor pris på det, men jeg klarer bare ikke å fortsette..

 

Kommer til å tenke på deg før jeg gjør det

[Vidar Busk]

Har egentlig gitt opp alt håp nå, beklager.. Du prøvde, og jeg setter stor pris på det, men jeg klarer bare ikke å fortsette..

 

Kommer til å tenke på deg før jeg gjør det

8693037[/snapback]

Skjerp deg

[Wubbable]

Jeg hadde vært død nå, hadde det ikke vært for at jeg hadde det så kjekt på LANet i går kveld..

[Laffe]

Etter å sett deg skrive på forskjellige tråder og sett hvordan du skriver

så tror jeg du er den selvmordpersonen som sier at du skal gjøre det, men gjør det ikke, FORDI DU vet at mange er glad i deg og at det er noe du ikke kan gi slipp på. Mange uker har gått, og du er her fortsatt.. Hvorfor? fordi du morer deg. Grunnen til at du ikke "gjorde" det ,noe ikke du hadde gjort, var fordi du hadde helt annen tanker, du tenkte ikke så mye på selvmord der og da.. Prøv vær mer ute med kompiser eller noen du kejnner godt, for det er da selvmordstankene går vekk...

[Wubbable]

Jeg prøver ikke å tiltrekke oppmerksomhet, selv om dette muligens kan lede til det...

 

Og jo, jeg hadde gjort det, men ville ikke bare forlate vennene mine

Som du sa, ja, jeg gjorde det ikke fordi jeg ikke tenkte så mye på det når jeg var med vennene mine

[skraml]

Jeg har tidligere hatt en lignende tilstand. Jeg tenkte hele tiden på metoder jeg kunne bruke for å ta livet mitt. Jeg lå våken store deler av nettene med disse tankene, samtidig som jeg tenkte på familien og vennene mine. Jeg var svært trøtt om dagene. Hadde det ikke vært for at jeg visste at andre folk ville savnet meg så mye hadde jeg sikkert ikke levd nå. Jeg visste at jeg ikke kunne gjennomføre tankene på grunn av disse personene, noe som egentlig bare gjorde meg enda tristere. Hmmm, litt vanskelig å forklare.

 

Uansett: Det gikk over. Så enkelt som det. Over noe jeg tipper var en ca 6-ukers periode ble jeg gradvis bedre. Da hadde jeg vært deprimert i ca ett halvt år. Det rare med hele greia er at jeg egentlig ikke vet hvorfor problemet verken oppstod eller forsvant. Jeg har virkelig prøvd å komme på grunnen, men jeg har seriøst ikke peiling.

 

En av personene jeg pratet med under depresjonene fortalte meg at han hadde gjennomgått noe lignende. Han også sa til meg at det helt sikkert kom til å gå over. Jeg måtte bare prøve å gjøre det beste ut av hver dag og la tiden gjøre jobben. Jeg syntes det hørtes jævlig teit ut selv på den tiden, men jeg kommer ikke på noen annen ting å si til deg nå helder. Det kommer til å bli bedre.

[Wubbable]

Jeg liker faktisk å være våken så lenge så mulig om kvelden

Elsker å ligge å tenke, uansett hva det er...

 

Men det som er nå, merka det i går:

Som jeg har sagt tidligere, så føles depresjonen som en slags rus, når den holder på å forsvinne, når jeg blir bittelitt glad, så vil kroppen ha den tilbake..

 

Antageligvis, har det noe med hvor sterk følelsen er... Jeg klarer ikke å bli glad nok til å gjøre gladheten til en veldig sterk følelse.. Depresjonen derimot, er en veldig sterk følelse...

 

Blir som å velge mellom marihuana og nikotintyggis Man vil ha det sterkeste ^^

 

Med den instillingen, er det usannsynlig at ting vil bli bedre...

Var du også veldig sjenert?

[skraml]

Med den instillingen, er det usannsynlig at ting vil bli bedre...

Var du også veldig sjenert?

8722964[/snapback]

 

Hmmm, jeg tror likevel at selve instillingen din vil forandre seg jeg.

Jeg var ikke spesielt sjenert, nei.

[Wubbable]

Med den instillingen, er det usannsynlig at ting vil bli bedre...

Var du også veldig sjenert?

8722964[/snapback]

 

Hmmm, jeg tror likevel at selve instillingen din vil forandre seg jeg.

Jeg var ikke spesielt sjenert, nei.

8723045[/snapback]

Ok, for det at jeg er sjenert spiller jo en enorm rolle

Men vet ikke hvordan instillingen kan endre seg, når kroppen min bare tilbakekaller den

[Scannor]

Wubbable, du Wubbable.

 

I dag fulgte eg deg te graven, sammen med masse av dine venner på medielinjå. Lærere fra ungdomskolen kom også, sammen med noen elever. Store deler av trinnet som du gikk med på ungdomskolen kom for å si farvel.

 

Du sjokkerte oss alle ved å ta den beslutningen du gjorde nå i påsken. For oss så var du en god venn, alltid smilandes og du konne absolutt alt innen data. Du tok deg tid te å hjelpa oss når me trengte det, men me innså ikkje at det var du som trengte mest hjelp før familien fant deg.

 

 

Jeg vil rette min takk til alle her på forumet som har hjulpet Wubbable til å revurdere sine tanker. Handlingene og oppmuntringen som dere har gjort førte til at vi fikk glede oss to år lengre med Wubbable. Tusen takk for det.

 

Hvil i fred, Wubbable.

Endret 19. april 2009 av Scannor