Hjelp til depresjon

[Wubbable]

Ja, det er jo et alternativ.. Skal vurdere det, men er nogså usikker på alt akkurat nå.

[Onyx]

Ikke vær usikker på det, si heller til deg selv at du vil ha denne behandlingen. Snakk med helsesøster og be henne om sende deg videre for psykiatrisk hjelp der du ber om å få behandling. Si til helesøster at du har hørt om SSRI-preparater og at du vil teste dette ut.

 

Vær så snill ikke gi opp, bare ta deg den turen til helsesøster og be om hjelp.

[Wubbable]

Ja, men det er ikke så enkelt liksom.. Eller kanskje det er det, men at jeg ikke gidder lenger, eller at det er fordi jeg ikke tør..

 

Må på en måte ha noen jeg stoler på, men nå er det ingen jeg kan stole på, det er det som er problemet..

[Onyx]

Hvor i landet bor du? Bare spør av ren interesse egentlig.

[Wubbable]

Bor i rogaland, nærme stavanger..

[LiamH]

Ja, det er jo et alternativ.. Skal vurdere det, men er nogså usikker på alt akkurat nå.

8651872[/snapback]

 

Skjønner jeg godt. Ofte kan det nesten være tryggere å være i depresjonen enn å ta steget ut av den. Ikke at det er mer behagelig bli i den, men mer trygt. Da vet du i allefall hva du har med å gjøre, mens fremtiden uten depresjon og usikkerhet kan være ganske skremmende. Blir nesten en "livsstil" å være deprimert.

 

Hele poenget er uansett at dine tanker og følelser sansyneligvis vil endre seg underveis og derfor vil du være mer i stand til å ta tak i din situasjon.

Endret 20. mai 2007 av LiamH

[Wubbable]

Ja, det føles nøyaktig slik du beskriver det..

Føles også, slik som jeg sa i en annen thread, at depresjonen nærmset blir som en rus, at tankene mine vil ha den tilbake når jeg først er blitt litt glad..

 

Men hva med at jeg er sjenert.. Er det en sideeffekt av depersonaliseringen, eller er det et "separat problem"? Sikkert et vanskelig spørsmål, og antageligvis er det individuelt.. Eller?

 

Men stakk til sengs, og igjen, takker uendelig mye for den hjelpen du gir

[Onyx]

Okey. Når skolen begynner nå på mandag, så ta deg turen til helsesøster. Gi faen i de andre og si til deg selv at ''nå skal jeg inn til helsesøster''. Snakk også med rektor om du har lyst til det, som rektor er det også hans/hennes ansvar å passe på skolens elever, og det aktes faktisk at de gjør noe om elever har problemer. Med andre ord: elever krever den behandlingen de måtte ha fra skolen sin side.

 

Bare slipp deg litt løs før du skal inn til helsesøster. Jeg antar at det er veldig vanskelig når du er sammen med din klasse (derfor du ikke er deg selv pga. mobbingen), og derfor skal du ha i baktanke at når du er sammen med helsesøster, så er ikke de fra klassen rundt deg. Da er du fri.

 

Nå må jeg legge meg, men kommer til å stikke innom denne tråden i morgen. Ta dette som et kompliment og tenk på dette som noe positivt.

 

Edit: Huff så mye feil.

Endret 20. mai 2007 av Onyx

[LiamH]

Det at du er sjenert, er nok en side av din personlighet som blir veldig forsterket av dine erfaringer og den situasjonen du er i. Man blir ganske "oppi seg selv" når man er deprimert og man blir også ganske distansert fra omverdenen. Når man i tillegg føler seg "rar" og ikke i "kontakt med seg selv", så blir man mer påpasselig på hva man sier og hva man tenker. Det vil nok igjen gjøre deg mer "sjenert" eller rettere sagt, utilpass i enhver situasjon.

 

Det at man er deprimert og "føler seg dritt", hjelper heller ikke på hverken din personlige utstråling eller din evne til å være i kontakt med andre. Skal ikke legge tanker i hodet på deg, men jeg ville nok heller karakterisert deg som veldig distansert og veldig usikker, fremfor sjenert.

[Wubbable]

og si til deg selv at ''nå skal jeg inn til helsesøster''.

8651943[/snapback]

Det nytter liksom ikke å "snakke" til meg selv, det er som om det ikke har noen som helst effekt, som om "den andre meg" bare driter i det...

Føler egentlig at jeg bare lager et unødvendig problem nå, men det er slik det er

 

Skal ikke legge tanker i hodet på deg, men jeg ville nok heller karakterisert deg som veldig distansert og veldig usikker, fremfor sjenert.

Ja, det har nok mer rett i det, hørtes mer ut som en passendes beskrivelse..

[Onyx]

Men hvis ikke du prøver, så er det heller ingen utvei. Det å stenge stenge seg helt inne gjør det vondt værre bare. Forandringen skjer når du gjør den for deg, og når du ber om hjelp.

[Batnobbit]

Jeg er sjenert som Fader, har ikke hatt Dame på 2-3år, er tynn uten muskler, dårlige karakterer men Hei jeg tenker på vidergående når jeg treffer nye folk og kansje en Kjærest, så ikke vær deprimert jeg kan love at det er folk på min skole som hadde gitt 10 000 kr får og vært deg bare for en dag

[Wubbable]

Jeg hadde gitt 10000kr for å være hvem som helst for en dag

[LiamH]

og si til deg selv at ''nå skal jeg inn til helsesøster''.

8651943[/snapback]

Det nytter liksom ikke å "snakke" til meg selv, det er som om det ikke har noen som helst effekt, som om "den andre meg" bare driter i det...

Føler egentlig at jeg bare lager et unødvendig problem nå, men det er slik det er

8653255[/snapback]

 

Det du må gjøre er å er å slutte å vurdere frem og tilbake! Det du ønsker er å få tilbake deg selv og å ha det bra, ikke sant? Da må du ta steget og begynne å få behandling. Det er ingen som ber deg hoppe rett ut av depresjonen og det kommer du heller ikke til å gjøre. Medisinsk behandling av depresjon er en langsom prosess som tar flere uker. Medisinen kommer heller ikke til å gjøre deg "lykkelig", men den kommer til å hjelpe deg med å konsentrere deg, få mer ro og gi deg litt overskudd til å begynne å ta tak i din situasjon og eventuelt gi deg styrke og lysten til å begynne behandling hos en psykolog/psykiater.

 

Denne prosessen tar lang tid og den er ikke over på noen måneder. Du er såpass langt nede og har slått deg så mye til ro med din situasjon at du sansyneligvis trenger litt tid og rom til å arbeide med deg selv før du føler deg klar til å slippe ut det du bærer på. Det finnes mange gode behandlingsformer for det du sliter med, så ingen kommer til å kaste deg ut i hverdagen igjen.

 

Psykologer/psykiatere kan kun gi deg "hjelp til selvhjelp" og det betyr at du selv styrer tempoet, men det krever også at du selv tar initiativ og at du jobber med deg selv for å gradvis begynne å leve igjen. Valget er ditt hele veien og ingen andre kan tvinge deg til noe som helst. Ønsker du å få det bedre og begynne å jobbe deg ut av dette, så er valget ditt!

 

Hvis du er redd for å begynne denne prosessen, så må du finne ut hva som skremmer deg. Hva er du redd for og hva du ser for deg kommer til å skje? Hvorfor er det mer trygt å ha det jævlig enn å begynne å leve?

[Wubbable]

Ja, er jo klar over at det tar tid..

Vet egentlig ikke hva mer jeg skal si her, annet enn jeg har komt til rette med tanken på å dø.. Men å gjøre det er en annen ting da.

[LiamH]

Det er nettopp denne tanken du må begynne å endre og det er derfor det er så viktig at du får hjelp! Du trenger ikke å si eller svare noe på mine innlegg. Mine spørsmål og meninger er ikke ment for å presse deg i et hjørne, men heller et par ting som du burde begynne å tenke på, slik at du kan prøve å se andre løsninger på din situasjon.

 

Mine tanker og svar på dine innlegg her inne, kommer neppe til å revolusjonere din holdning til ting, men jeg prøver å gi deg litt andre innspill og litt andre innfallsvinkler på din situasjon, slik at du, over tid, kanskje kan slippe til noen andre løsninger på ditt problem enn de du har presentert til nå.

Endret 21. mai 2007 av LiamH

[Wubbable]

Jo, faktisk, så har innleggene dine revolusjonert tankegangen min

Føler meg ikke på noen måte presset opp i et hjørne, heller tvert imot, føler at jeg stole helt og holdent på deg

 

Skal fortelle deg noe.. Når jeg gikk forbi helsesøster sitt kontor i dag (vet ikke om hun var inne, hun er der bare 2-3 dager i uka), så følte jeg meg ikke redd, ikke så sjenert, jeg følte at den andre delen av meg også ville gå inn og bare snakke ut om alt..

Magisk rar følelse egentlig, kanskje jeg faktisk kommer til å gjøre det.. Jeg vil også at du skal vite at hvis jeg gjør det, så er det helt og holdent takket være din hjelp

Hadde aldri komt så langt uten deg, du er gull og mer verdt

Endret 21. mai 2007 av Wubbable

[LiamH]

Wow! Det var fantastisk godt å høre! Utrolig bra at du begynner å skimte lys i enden av tunellen (i alle fall at du vurderer å begynne å gå mot utgangen).

 

Takk for gode ord!

[LiamH]

Wubbable: Hvordan går det med deg? Så i en annen tråd at du var virket rimelig bestemt på å ikke prøve å få hjelp. Var det ubehaget som tok over ordene en stund eller har du endt opp med å bli like bestemt hele døgnet?

Endret 23. mai 2007 av LiamH

[Wubbable]

Vet egentlig ikke helt... En del av meg vil ha slutt på alt, en del av meg tenker på hvor mye jeg kommer til å takke meg selv i fremtiden, hvis jeg får hjelp..

 

Er litt usikker for å si sannheten