Hjelp til depresjon

[Laffe]

hm vill ikke si at selvmord er egoistisk, Hvis personen er meget dypt såret/langt nede eller lignende dvs mista familiemedlemer eller noe og klarer ikke å leve mer så må den personen få lov til å ta et VALG enn å gjør det værre for han... jeg sier ikke at selvmord er bra men selvmord er ikke egoistisk.. DET er like mye egoistisk,de som vill at den personen skal leve i ulykkelighet og ALT kan ikke kureres bare ved prating. En kammerat av meg mista HELE familien sin i en ulykke. Alt han hadde var bestefaren sin?.. og alle de som var rundt han sa "du må bare leve livet, sånn går det" "selvmord er egoistisk, tenk på alle de som bryr seg om deg liizm " osv La en gutt lide lenge, Hjemme alene hver fuckings dag! ingen kommer til han, men på skolen så skriker de at selvmord er egoistisk.

Men heldigvis så har han klart seg... 16ÅR bor Alene.

 

så ikke si at SELVMORD er egoistisk, han var også ganske IMOT selvomord.. han gikk rundt å sa selvmord er bare egoistisk osv.. helt til han var på lik linje med andre selvmordere. "Når din egen familie dør i en ulykke så er det ikke så morsomt å leve lengere.. og nå skjønner jeg hvorfor de som har selvmordstanker vill dø.. jeg tror de som ikke har hatt selvmordstanker har vært så langt nede som oss"

 

Jeg og kammerater var hos han vær dag og hver kveld.. ofte så var jeg hos han for jeg visste at når han var alene, kom selvmordstankene hans.

 

mitt tips er, enten gå til psykologen eller prøv å vær mest mulig med venner, for det er da det oftest selvmordstankene er borte;)

[Wubbable]

Føler ikke at det er egoistisk når det ikke gjør noen forskjell om jeg er død eller ikke...

 

Har ikke fortalt tankene mine til noen, untatt her i forumet, og til en jeg traff i et annet forum...

 

Men nå er det jo ikke bare det som jeg har nevnt som er grunnen, det er også at jeg er så sjenert til alle tider.. Tør ikke å gjøre de mest enkle ting..

[Thlom]

Du er 17 år, snart skal du sikkert begynne som lærling eller studere. Da kan du komme deg bort, møte andre mennesker i andre miljøer og du slipper maset til mora di. Og antakeligvis så vil forholdet ditt til mora di bli bedre når dere får være borte fra hverandre og kun møtes i ferier og enkelte helger.

 

Så hold ut ei stund til, det blir bedre.

[LiamH]

Det med mobbingen legger litt mer fylde i ditt problem og viser at det er mer alvorlig enn det ditt første innlegg gir inntrykk av!

 

Det med moren din og omfanget av hennes nevrotiske oppførsel, er helt klart et så stort problem hun trenger å ta fatt i sin egen adferd. Dette trenger du nok hjelp til å få gjennomført og det hjelpe tydeligvis ikke å snakke med henne. Det som kan bli en løsning er å få noen utenforstående til å prøve å få en dialog med henne. Det som er ganske typisk, er at dialogen innenfor en familie i din situasjon, ofte bare går inn det ene øret og ut de andre. Ting blir så fastkjørt at man gir opp å prøve å forstå og kommunisere, siden situasjonen har stagnert for lenge siden. Det er som ofte ikke før noen utenfor familien reagerer at folk får opp øynene, i og med at en nøytral person er mer nyansert og objektiv og derfor ser andre løsninger og innfallsvinkler enn de som står midt oppi det.

 

Denne personen vil også kunne ha en større innflytelse på din mor, siden han burde være et voksent og etablert individ. Han/hun vil kunne holde tilbake sinne og frustrasjon siden han/hun ikke har følelser relatert til denne situasjonen og derfor vil en mer hensiktmessig dialog kunne utarte seg. Det høres ikke ut som familien din er i stand til å komme noen vei på egnehånd, så det trengs helt tydelig at en nøytral person kommer inn i bildet og begynner å ta kontroll over situasjonen, slik at dere kan begynne å kommunisere igjen. Hvor er faren din oppi alt dette?

 

Når det kommer til mobbingen, så trenger du, nok en gang, noen å snakke med! Du har nok rett i at du trenger å komme deg bort, slik at du kan begynne å omgås mennesker som behandler deg med respekt, slik du fortjener. Ikke tro at mobbingen er noe som er relatert direkte til deg! Grunnene til mobbing ligger i hodet til mobberen, ikke i hodet ditt! Mobbere har lite/ingen forståelse av hvordan du føler det. Det som driver dem, er følelsen av makt og bedre selvfølelse når de rakker ned på andre for å heve seg selv eller for å imponere de som er tilstede når det skjer! Har sjelden sett/hørt en som tør å mobbe noen på egenhånd uten et publikum. Jepp, det er patetisk!

 

Det å plukke et offer, er ingen gjennomtenkt prosess, men heller en tilfeldighet som starter ved at en av de lokale "heltene" eller "bertene" på skolen prøver å tøffe seg ved å være artig eller spydig og dermed henger flere seg på for å oppnå samme resultat eller tilhørighet i påsyn av dem. Disse mobberne er utrolig umodne og usikre mennesker som trenger å rakke ned på andre og få aksept fra "ledere" for å føle seg bra! Ikke tro at dette har noe med deg personlig å gjøre! De fleste mobbere som står frem når de blir voksne, kan sjelden forklare hvorfor de valgte det mobbeofferet som de gjorde når de var yngre. De "fulgte strømmen" og gjorde det for å tøffe seg. Som sagt, det er forferdelig patetisk! Det forandrer uansett ikke din situasjon og det helvetet du gjennomgår, men det burde forandre ditt fokus på hvorfor dette skjer akkurat deg og tanker om at du er mindre verdt! Husk, det er ikke du som har et problem, men det er du som må ta støyten for at andre har det! Det å gå imot mobbere er oftest vanskelig, fordi de nesten alltid er i flertall og forsvarer sin posisjon med fysisk utaggering når deres ære står på spill. Disse mobberne er ofte redde for å havne utenfor, så de gjør stort sett hva som helst for å bevare sin posisjon i gjengen, hvis de blir utfordret tilbake av mobbeofferet. Denne mobbingen skjer også ofte når voksne ikke er tilstede, så det er også vanskelig å få kontroll over det, med mindre lærere, rektor og helsesøster virkelig tar affære og setter hardt mot hardt i forhold til de konsekvensene mobbing skal få på skolen.

 

Det er en veldig vanskelig problemstilling og livsperiode du står ovenfor, der aksept fra andre er så viktig for de fleste og derfor oppstår mobbing ofte i din aldersgruppe. Heldigvis er du 17 år og snart ferdig med denne perioden av livet. Hold ut, men ikke aksepter eller slå deg til ro med din situasjon! Begynn å jobb deg ut av den! Du er snart atten år og myndig! Da kan du dra hvor du vil, når du vil! Mangler du penger, så skaff deg en jobb. Da blir du enda mer selvstendig og mulighetene større!

 

Det er, som sagt, uansett lurt at du kommer deg vekk en periode etter dette skoleåret! Vil anbefale deg Folkehøgskole! Mange har kommet tilbake fra et år på en slik skole, med helt andre erfaringer og helt andre impulser enn før de dro og du vil møte mange interessante mennesker og i tillegg få masse nye venner! Et helt år uten foreldre og din skoles mobbere vil gjøre deg godt! Du kan søke om stipend og lån slik at du kan forsørge deg selv mens du er der. Din alder er perfekt for en slik erfaring!

 

Ta kontroll over ditt eget liv og søk nye impulser og opplevelser! Høres ut som om det livet du lever nå, har utfylt sin rolle for lenge siden og at det å kjempe i mot på egenhånd ikke lenger er bra for deg! Det er nok på tide å skifte omgivelser eller å få hjelp fra noen! Livet har mer glede og omsorg å tilby, enn det døden har! Du må bare styre det i den retningen som føles rett for deg og mulighetene vil være uendelige! Skal krysse fingrene for deg!

Endret 19. mai 2007 av LiamH

[Gjest g18]

Jeg vet akkurat hva du snakker om. En normalt intelligent person som har gått igjennom det jeg har gjort de siste 12 årene ville nok ha tatt selvmord for lenge siden, men jeg derimot, er nok for dum og uten evne til å gjennomføre noe slikt :!: . Eller er det kanskje slik at smerte har blitt så normalt i livet mitt at jeg føler at det er slik det faktisk skal være for meg.

 

Likevel lider jeg, skriker hver eneste dag, noe jeg har blitt vant til. Når jeg kommer hjem til hybelen blir det ofte til at jeg legger meg ned og sover til neste dag, selv om jeg aldri finner ro, selv i drømmene. Neste morgen, står jeg opp, tar et par shots med vodka, før jeg går ned til bussen.

 

Jeg har ikke hatt en skikkelig venn på 7år, bare personer som bruker meg når de trenger det, og kaster meg ned på bakken igjen når de ikke trenger meg lenger. Foreldrene mine er på mange måter verst. Det var alltid de som forårsaket mobbingen, utestengingen fra et vanlig ungdomsmiljø og tapet av alt som kan kalles selvrespekt, selvtillit osv. Tvinger deg til å bo i en by du vet du kommer til å råtne i som menneske, bare fordi de er egoistiske nok til å "ikke ville miste deg", "ha godgutten sin i nærheten". Jeg har vært alt for snill. Med normalt sinne er det ikke usannsynlig at jeg hadde blitt morder, grunnet alt hatet som ligger der. Hadde byen jeg bor i blitt sprengt i luften, hadde jeg ikke sørget, jeg hadde snarere tvert imot sprettet champagnen. Jublet over dens fortapelse, danset på dens grav. Så sterke er følelsene mine. Høres dette ut som ren ondskap hos den vanlige mann i gata? Ja, selfølgelig gjorde det det. Aldri kan noen forstå at en person kan ha slike tanker, uten at de har opplevd det samme som denne personen selv.

 

En stund så jeg fysisk forjævlig ut, slukket sorgene i cola og chips. Det gode med dette var at jeg hadde noe annet å tenke på. Klarte å lure meg selv til å tro at hvis vekta gikk bort, så kunne jeg bli akseptert som en vanlig ungdom igjen. Problemet er at personer som er ute etter å leve livet på andres bekostning, ser rett igjennom deg uansett. Enten igjennom rykter, eller din ydmyke oppførsel. Du vet hva som skjer, men du klarer ikke å stoppe det. Selv om du plutselig skulle bli den kjekkeste gutten på hele skolen, klarer disse personene å inbille deg noe helt annet. Til slutt gir du opp, og personene som har hånet deg mest i livet blir faktisk etterhvert de eneste du kjenner. Stockholmsyndromet gjelder til de grader innenfor mobbing, noe folk som kaller seg eksperter innenfor emnet ikke riktig har fått med seg.

 

Jenter, ja det har jeg hatt nok av. Hadde jeg kommet i et fast forhold hadde det sansynligvis reddet meg. Jeg hadde fått selvtilliten tilbake. Problemet er at uten skikkelige venner og med personer som hele tiden dolker deg i ryggen med falske rykter og offentlig håning foran andre, så tørr ingen å være sammen med deg. Ihvertfall ikke mer enn en måned, hvis ikke blir de også utstøtt. Flere personer har faktisk måttet flytte, flytte vekk ifra skolen og byen, bare fordi de har støttet meg, blitt venn med meg eller hatt et kjærlighetsforhold til meg. Riktignok er flesteparten uvitende om hvordan jeg har det, de spiller uvitende, på mange måter blir ting "ignorert". Ingen vil ha noe med det å gjøre. Mobberne får fritt spillerom.

 

Men faen heller, disse menneskene skal ikke få ødelegge meg. Alt det jeg har gjennomgått har snarere tvert imot gitt meg smaken på hevn enn lysten til å dø. Nå skal jeg snart flytte ifra den helvettes drittbyen. Starte ett nytt liv der folk kan bli kjent med mitt virkelige jeg, noe jeg ikke har fått vist på mange mange år.

Nå er det min tur til å skaffe meg suksess og deres tur til å gå til grunne. Oppførselen deres vil nemlig ikke bli tolerert lenger. Rollene blir skiftet om, de blir avikerne og jeg har plutselig nå alle muligheter til å bli et menneske med både ære, respekt og god selvtillit. Nå blir jeg snart fri i fra "fengselet", jeg kan endelig kjøre mitt eget løp i livet.

 

Aldri ta selvmord, ikke la de som har tatt alt annet også få godte seg over at de også har tatt ditt liv. Gled deg over små ting i hverdagen og feir deg selv. Dette er ditt liv. Det er alt du har. At foreldrene dine ikke oppfører seg har ingen ting med deg å gjøre, da er det de som har problemer, ikke deg. Annet enn at dere er i familie, så har du faktisk ikke noe ansvar ovenfor dem. Hold ut, snart er du 18år, da er det ingen som bestemmer over deg lenger. Da kan du flytte vekk, starte ditt eget liv blant nye venner. Starte ett sted der ingen vet om din fortid, der livet bestemmes på dine egne primisser

[Wubbable]

Vet egentlig ikke hva jeg skal si nå.. Vet ikke hvem jeg kan snakke med, og det virker enklere å bare ta selvmord, og bare glemme alle og alt som har skjedd.

 

Faren min døde når jeg var 14 år, men det var ikke et sånn stort sorgens kapittel i livet mitt, siden jeg ikke hadde et veldig nært forhold til ham, siden han bodde i brasil. Med andre ord, jeg har bodd med moren min HELE livet mitt.

 

Det med mobbingen har allerede blitt tatt litt fatt i i begynnelsen, men det startet igjen

Er jo også det at jeg er så sjenert, som blir grunnen til alt dette, fordi jeg ikke klarer å forklare meg til folk, eller si det jeg mener og føler.. Jeg klarer ikke å være meg selv liksom.

 

Skal ikke lyve, men jeg alene hjemme neste helg, så dere kan jo forestille dere hva jeg har gått å tenkt på i 2 uker nå...

 

 

Og til deg, g18, å ikke ha hatt noen skikkelige venner på 7 år, høres, må bare si det direkte ut: FOR JÆVLIG !

Synes veldig synd på deg, og det høres ut som om mine problemer ikke er så veldig mye i forhold.

 

Jenter er det en annen sak med..

Husker i 9. klasse at jeg en dag følte at ingen likte meg. Hadde aldri følt det før, og det var helt grusomt..

Nå har jeg følt det i et HELT ÅR, så det har jo veldig stor innvirkning. Går i en klasse med bare gutter (GK elektro), så det hjelper ikke akkurat på situasjonen.. Skal gå medier og kommunikasjon til neste år, hvis jeg holder ut så lenge da. (antatt at jeg kommer inn)

[Gjest g18]

Har du mulighet til å ta media og kommunikasjon i en annen by? Isåfall, gjør det. Problemet her er at du kommer i et nytt miljø hvor folk allerede har vennekretser, slik at du i starten med litt uflaks kan falle litt utenfor uavhengig av hvilket intrykk de får av deg (slik som jeg hadde når jeg begynte på videregående + at jeg da var 100kg og ikke hadde noen venner å ta med meg, slik at folk jeg kjente bare kunne utnytte meg og spre falske rykter). Som sagt, med litt flaks kan media og kommunikasjon gå fantastisk bra for deg, hvis det skulle slå feil, dra på folkehøgskole, der kjenner ingen hverandre, bygging av vennskap starter på nytt. Ingen har "barndomsvennene" sine der lenger. Det viktigste rådet fra meg er: Aldri gjør deg selv svak i forhold til andre ved å fortelle dem hvor dårlig/svak du er. I tillegg til å lyve for deg selv, åpner du da muligheten til at de som vil kan rakke ned på deg. Slipp deg løs og bli deg selv igjen, gjør det du har lyst til og ikke det ditt "falske" deprimerte jeg har lyst til! Selv om dette utrykket for deg sikkert høres patetisk ut, vil det funke, akkurat som det kommer til å funke for meg

 

I livet mitt har jeg gått igjennom mye rart: Fra mobbing, til å bli utstøtt, til å bli veldig overvektig, til å miste noen som står meg meget nær, til ekstrem undervekt og anoreksi, til alkoholmisbruk og til slutt, til å rett og slett ignorere meg selv og hele mitt liv. Å føle at jeg lever i en annen persons kropp.

 

Skal dette ødelegge livet for meg? Skal jeg ta livet mitt på grunn av dette? Ikke faen, det er nå mitt liv begynner! Mitt gamle liv er kastet på sjøen og mitt nye liv har nettopp startet, og jeg må si at det har gått fantastisk bra til nå, akkurat som det vil gå fantastisk bra med deg. Uten å kjenne deg kan jeg med sikkerhet si at du er en kjempekar. Du vil få deg en jobb du elsker, en livspartner du kommer til å stifte familie med og så stor allmenn respekt at det ikke ligner grisen. Tenk på dette du, for det er dette som er den virkelige sannheten. Moren din betyr snart ingenting, hun er uansett bare i en spesiell "fase" i livet og det vil etterhvert gå over.

[Wubbable]

De som mobber meg, bor ikke der jeg bor..

 

Skal dette ødelegge livet for meg? Skal jeg ta livet mitt på grunn av dette? Ikke faen, det er nå mitt liv begynner! Mitt gamle liv er kastet på sjøen og mitt nye liv har nettopp startet, og jeg må si at det har gått fantastisk bra til nå, akkurat som det vil gå fantastisk bra med deg. Uten å kjenne deg kan jeg med sikkerhet si at du er en kjempekar. Du vil få deg en jobb du elsker, en livspartner du kommer til å stifte familie med og så stor allmenn respekt at det ikke ligner grisen. Tenk på dette du, for det er dette som er den virkelige sannheten. Moren din betyr snart ingenting, hun er uansett bare i en spesiell "fase" i livet og det vil etterhvert gå over.

Det må rett og slett være noe av det mest inspirerendes jeg NOEN GANG har lest... Har lest mye som er bra, men det varer bare et øyeblikk.. Teksten din her var annerledes

[LiamH]

Får helt vondt av å lese innleggene deres, men g18 har kommet langt og han har klart å endre sin tankegang til noe positivt! Det klarer du også, Wubbable!

 

Gi livet en sjangse til! Du har ikke mange ukene igjen på GK Elektro og da er det ferie før skolen starter igjen til høsten. Har selv gått på GK Elektro, så jeg vet hvordan miljøet kan være på disse studieretningene. Mye ego og testosteron er en dårlig kombinasjon og det florerer det av på disse "gutte-fagene".

 

Du trenger noen å snakke med og jeg vil tro at det å snakke med voksen person vil være enklere enn å ta sitt eget liv, eller hva? Jeg har selv kjent på mye av det du føler nå og selv om jeg sier det 300 ganger til deg, så vet jeg innerst inne at du ikke er så mottagelig for det, men TING BLIR BEDRE! Livet mitt ble snudd på hodet når jeg sluttet på elektro og heller begynte på GK Helse- og sosialfag istedet. Jeg fikk masse nye venner og miljøet var totalt annerledes enn på elektro.

 

Hvis du sliter så mye som du sier i forhold til å prate med folk, så må du begynne å øve deg på å sette ord på det du føler. Bare det at du ordlegger deg så bra som du gjør her inne på forumet, viser at du fullt og helt har evnen til å kommunisere! Det du trenger er å lære deg å få ordene ut gjennom munnen, istedet for gjennom hånden. Begynne med å ringe Mental Helses hjelpetelefon elle Kirkens SOS. Begynn å åpne opp ved å prate med noen som ikke ser deg eller vet hvem du er, slik at du kan begynne å få utløp for det du tenker og føler. Tjenestene er gratis og de som sitter der er mennesker med mange av de samme livserfaringene og opplæring innenfor dette feltet.

 

Det virker mer som om du trenger noen til å stille deg de rette spørsmålene, slik at du slipper å styre samtalen selv, i og med at du er så sjenert som du er. Det finnes mange fagfolk på dette området som vet å forholde seg til den situasjonen du er i og som kan hjelpe deg til å få utløp for det du bærer på. Ta kontakt med legen din og få en henvisning til en profesjonell psykolog/psykiater som du kan begynne å åpne deg opp til. Dette steget må du ta selv, men det kommer til å starte en prosess som kan forandre livet ditt!

 

I mellomtiden så kan du fortsette å bruke forumet som en fristed der du kan fortsette å snakke med folk og dele erfaringer. Du er ikke alene, selv om det føles slik! Alt for mange har opplevd eller står midt oppi samme situasjon som deg! Det som er viktig, er at du jobber deg ut av det, istedet for å gi opp! Verden trenger flere som deg, som har sett hvor hardt livet kan være og som har kjempet for å holde det gående. Når du kommer deg ut av dette, med hjelp fra noen andre, så vil du bli et veldig reflektert og modent menneske, som vil bli en ressurs-person for dem du har rundt deg, hvis du bruker de erfaringene du har og snur dem til noe positivt. Jeg skjønner at denne veien ser uutholdelig lang ut og uten ende, men du er nødt til å stole på at ting blir bedre, men de blir ikke det av seg selv. Du er nødt til bruke de kreftene du har igjen til å endre din tilværelse og skifte retning i dine valg. Du bestemmer over ditt liv og du er helt og holdent i stand til å gjøre de forandringene du trenger for å begynne å leve igjen! Trenger du hjelp, så er det hjelp å få, men du må tørre å ta initiativet til å spørre! Ingen kan hjelpe deg hvis de ikke vet at du ønsker hjelp!

[Wubbable]

Skulle ønske jeg kunne love deg 100% at jeg kom til å gi medier & komm. en sjangs, men vet ikke om jeg klarer å holde løftet, at jeg er i live til den tid..

 

Ironisk nok, foretrekker jeg heller å snakke med folk face-to-face, enn over telefonen.. Har aldri likt telefonen, kommer heller aldri til å gjøre det

 

At elektro er et guttefag, har du veldig rett i.. Og av alle tre klassene, eller så å si AV ALLE KLASSENE PÅ SKOLEN, så kan jeg garantere deg at vår klasse har det desidert DÅRLIGSTE miljøet.. Læreren har klaget et utall ganger over at vi er den verste klassen vi noen gang har hatt.. Ikke noe jeg tar til meg, lærerene er forsåvidt greie, untatt en av dem som gjør meg veldig depresiv..

 

Han eier ikke respekt for andre, og er så helvetes frekk.

Går rett og slett ikke an å føre en samtale med han, uten at en skal stå der å skjelve (metaforisk) for å gjøre noe feil.. Han har også humørsvingninger, noen dager er han glad, andre sur.

Er mange dager jeg har skulka framfor å ha timer med han.

 

Det virker mer som om du trenger noen til å stille deg de rette spørsmålene, slik at du slipper å styre samtalen selv, i og med at du er så sjenert som du er. Det finnes mange fagfolk på dette området som vet å forholde seg til den situasjonen du er i og som kan hjelpe deg til å få utløp for det du bærer på. Ta kontakt med legen din og få en henvisning til en profesjonell psykolog/psykiater som du kan begynne å åpne deg opp til. Dette steget må du ta selv, men det kommer til å starte en prosess som kan forandre livet ditt!

Har faktisk gått å tenkte på dette veldig lenge nå, og det hadde vært kjekt å høre et "verdict" om hvordan ting kom til å utarte seg, om det finnes håp..

Men vet ikke hvem jeg skal snakke med, tør liksom ikke

[GeirHH]

<<Selvmord er egoistisk, og ikke minst FEIGT.>>

 

Sånne uttalelser kommer bare fra folk som ikke har peiling på mentale lidelser. Det er dermed ikke sagt at det er noen god løsning.

[Anathema]

<<Selvmord er egoistisk, og ikke minst FEIGT.>>

 

Sånne uttalelser kommer bare fra folk som ikke har peiling på mentale lidelser. Det er dermed ikke sagt at det er noen god løsning.

8648371[/snapback]

 

Slike uttalelser kan komme fra hvem som helst for å være ærlig, fakta er fakta. (Så lenge vi snakker om egoistisk. Hva feigt anngår skal ikke jeg uttale meg om.)

[Wubbable]

 

Såg nettopp den, og må si, jeg har egentlig ingenting jeg vil stå opp for hver dag.. Tvert imot, så gruer jeg meg til alt som kommer til å skje..

 

Og ang. at selvmord er egoistisk.. Hvis noen ikke behandler deg med nok respekt til å beholde deg, så fortjener de det ikke heller..

[LiamH]

Har faktisk gått å tenkte på dette veldig lenge nå, og det hadde vært kjekt å høre et "verdict" om hvordan ting kom til å utarte seg, om det finnes håp..

Men vet ikke hvem jeg skal snakke med, tør liksom ikke 

8648088[/snapback]

 

En dom på hvordan ting kommer til å utarte seg, blir du aldri å få! Slik er livet, men du kan være med på å styre din egen skjebne. Du slipper ikke unna å måtte ta kontakt med noen, hvis du ønsker kontakt. Du slipper heller ikke unna at du må endre på ting hvis du ønsker forandring. Det som skjer nå er at du har kjørt deg fast og avslår enhver mulighet du har til å få det bedre. Selv om det er tøft og det ufordrer deg, så er du nødt til å ta steget selv, hvis du ønsker å endre kurs her i livet. Dette vet du, så dette er ikke noe ny informasjon, men du trenger virkelig å få flere påminnelser om det, i og med at du ikke klarer å se dette på egenhånd.

 

Hva har du å tape på å oppsøke hjelp? Hvis du virkelig ønsker å dø, så har du muligheten til det når som helst, men noe sier meg at du ønsker å leve eller så hadde du ikke tatt kontakt her på forumet. Det livet du ønsker er ikke umulig å oppnå, men det krever arbeid. Forskjellen er at det arbeidet vil gi positive resultater, mens den energien du bruker og har brukt til nå, ikke har gjort annet enn å tappe deg for krefter. Begynn å gjør endringer som gir deg noe tilbake, istedet for å vurdere endringer som ikke gjør annet enn å utslette deg!

 

Det finnes håp, det finnes ALLTID håp, men du må gjøre en innsats for å oppnå endringer. Det som kreves av deg, er at du oppsøker hjelp! Det er din jobb på egenhånd, resten av veien trenger du ikke gå alene. Legen din skal ta deg på alvor og vil gjøre det han kan for å hjelpe deg, men da må du også informere han om hvordan du virkelig har det! For å si det rett fra levra: Det at du er sjenert og innesluttet, er ikke en unnskyldning for å la livet ditt forsvinne! Hvis det virkelig er et tidspunkt i livet der du er nødt til å uttrykke deg, så er det nå! Hvis livet ditt avhenger av det, så gjør du det du må for å gi noen klar beskjed om hvordan du har det! Start med å utrykke deg til din lege! Du har alt å vinne på det og ingenting å tape, hvis døden er blitt din løsning på livet!

 

Hva er det du trenger for å begynne å jobbe deg ut av dette? Hva er du redd for? Hvordan ønsker du at ting skal utvikle seg fremover for at du skal fortsette å leve?

[Wubbable]

Jeg vet ikke hva jeg er redd for, eller hva jeg trenger for å få meg ut av dette.. Det er på en måte der problemet ligger, jeg er liksom ikke meg selv.. Jeg tenker på alt som jeg kan gjøre perfeksjon ut av, og det er sårlig enkelt, men jeg gjør det liksom ikke.. Det er som om en annen, verre personlighet av meg selv tar over når det kommer en situasjon som er utover det vanlige..

 

Har egentlig ikke tenkt på hvordan jeg vil at det skal være fremover, fordi det avhenger av meg selv.. Har også vært så omringet av selvmordstankene, at jeg har blitt, på en måte komfortabel med tanken på at jeg kommer til å dø..

Som jeg sa:

 

Skal ikke lyve, men jeg alene hjemme neste helg, så dere kan jo forestille dere hva jeg har gått å tenkt på i 2 uker nå... 

 

Vil egentlig bare ikke fortsette, føler meg som dritt inni meg.

[LiamH]

Er du plaget med en fremmedfølelse? Uvirkelighetsfølelse? Virker verden rundt deg drømmeaktig og/eller tankene dine fremmed? Tenker på at du sier at du ikke er deg selv.

 

Grunnen til at jeg spør, er at dette er et klart symptom på en dypere depresjon og derfor kreves medisinsk behandling. Har du tenkt på å begynne med anti-depressiva (SSRI-preparater)? Det vil nok hjelpe deg veldig å få bukt med den kjemiske ubalansen du har i hjernen. Det vil få deg opp på et nivå der du er mottakelig for behandling og samtaler.

[Wubbable]

Ja, føler ikke at jeg er meg selv, at jeg bare er en "overlayed" personlighet, oppå den personligheten som egentlig styrer det hele..

 

Sitter virkelig pris på at du tar deg til å snakke med meg, betyr masse, selv om jeg føler at jeg ikke gidder mer..

[LiamH]

Føler med deg og vil ikke at du skal gi opp! Som sagt, jeg har jobbet med dette noen år og har også tidligere og personlige erfaringer med de tingene du sliter med og jeg vet at det finnes veier ut av der du er. Jeg skulle bare ønske at du ga livet en sjangse til!

 

Det du opplever er noe som heter "depersonalisering" og er et symptom på depresjon og angstlidelser. Du trenger helt klart medisinsk behandling for din depresjon. Er du plaget med mye angst/uro?

[Wubbable]

Ja, liker ikke sånn totalt å snakke med folk jeg ikke har møtt før, eller å holde en framføring i klassen.. Selv om jeg føler at jeg har roen, så kommer angsten rett før, og alt går bare i dass..

 

Uro.. Av fysisk uro, så er det at moren og søsteren min skriker konstant til hverandre over hver minste ting, og det er veldig deprimerende å høre på.

 

Antar jo at du mener mental uro.. Vet ikke helt hva jeg skal skrive, men jeg er bare ikke meg selv i situasjoner der jeg må snakke med fremmende og slikt.

[LiamH]

Skjønner hva du mener. Den fremmedfølelsen er veldig ubehagelig og den vil nok anti-depressiva hjelpe mot. Har du vurdert å prøve denne typen medisin? Det finnes flere sorter og det er noe individuelt hvordan mye de forskjellige sortene virker på hver enkelt og rett dosering er ganske avgjørende. Dette kan du få hjelp til av legen din. De har peiling på disse medisinene.

 

Jeg tror virkelig at du vil ha nytte av medisinsk behandling siden din depresjon er såpass dominerende over både følelsene og tankene dine, at det vil være lurest å begynne å behandle den først.

 

Kunne det være et alternativ, som den første plassen å begynne veien ut av din situasjon?