Hjelp til depresjon

[Lekser]

Jeg er en tenåring som lider av depresjon noen ganger.

 

Jeg får ikke positive tanker i hodet og ser ikke noen mening i livet.

Tenker nesten på selvmord.

 

Hva kan jeg gjøre med dette?

 

Har snakket med helsesøster, men trenger mer hjelp!

Endret 18. mai 2007 av June-aid

[dysfunctional]

Ikke tenk på selvmord! Tenk på alle vennene dine / familie, bestemor, bestefar, evt. kjæledyrene dine. Tenk på dem hvis du tok selvmord. De ville nok blitt mer knust enn det du er nå.

 

Tenk over det litt

[Crex]

det viktigeste er å snakke med venner ellre famile om det.. De er de eneste som kan hjelpe deg , utenom deg selv! tenk på alt dte positivet mved livet istedenfor

Endret 18. mai 2007 av Crex

[Anathema]

Selvmord er den mest egoistiske utveien, faktisk noe av det mest egoistiske et menneske kan foreta seg. Helsesøster kan henvise deg til psykolog om det trengs.

[nabbskall]

Selvmord er egoistisk, og ikke minst FEIGT.

 

Ja, tenk på alle i familien rundt deg du....

 

Nei du, kjemp videre, gi ikke opp, og ivertfall ikke begå selvmord..

 

 

 

 

 

Hva er du deppet for da? Kjærlighet?? Karakterer?? Eller føler du deg bare håpløs?

 

 

 

 

EDIT: Ok, stod vell i første post..

Endret 18. mai 2007 av Storleer

[Isbilen]

Selvmord er egoistisk, men det er alle andre handlinger et menneske foretar seg også. Feigt? Nei. Hvorfor skal man forebygge (streng tatt forbigående) ubehag for andre ved å streve seg gjennom en meningsløs og konstant smertefull tilværelse man ikke ser noen annen utgang av?

 

Når det er sagt; oppsøk hjelp. I Norge er det helvetes lang ventetid på psykologer med mindre du er på avgrunnens rand, så jo tidligere, jo bedre.

[DNA]

Tenk på alt det gode du har i livet fra før.

 

Noen klarer man ikke tenke på det gode, og man tror ikke man har noe godt i livet. Men det har man som regel, er alltid noe godt selv om det er mye vondt.

 

Latter er også en god medisin mot depresjon.

 

Det vil komme bedre tider, bare hold ut tenårene og gjør det beste ut av det.

Endret 18. mai 2007 av DNA

[LiamH]

Det du trenger er profesjonell hjelp! Ta kontakt med din fastlege og begynn å lete etter en psykolog/psykiater som kan hjelpe deg. Anti-depressiva (SSRI-preparater) vil nok også være til god hjelp. De stabiliserer humøret ditt og den kjemiske ubalansen i hjernen din. Disse "lykkepillene" er ikke ment som problemløsning, men som et hjelpemiddel for å få deg opp på et nivå der du kan begynne å se lyspunkter og å ta tak i grunnene til din depresjon. En depresjon er IKKE tilfeldig!

 

Jeg skjønner dine tanker om selvmord og at dette virker som eneste løsning for å "få fred", men for å gi deg en bedre setning:

 

"Depresjon er som et vakuum. Man vil ikke dø, man skulle bare ønske at man ikke eksisterte".

 

Døden er ikke en løsning og heller ikke en utvei. Det finnes masse hjelp å få, selv om du ikke kjenner det slik nå! SSRI-preparater begynner ikke å virke før etter 2-6 uker og virkningen kommer gradvis. Virkningen er på topp etter 2 måneder, så begynn med å få en medisinsk behandling for så å lete etter noen profesjonelle å prate med! Igjen, døden er ikke et alternativ! Stol på meg, det finnes mange flere produktive og hensiktsmessige løsninger på ditt problem en selvmord! Det du trenger er hjelp til å finne disse løsningene og det kryr av kompentene fagfolk som vet å hjelpe deg!

 

Aksepter din situasjon, men ikke slå deg til ro med den! Begynn å jobb deg ut av det! Gjør ting du ikke vil! Spis, stå opp av sengen, sett deg selv i aktivitet! IKKE legg deg ned! Det gjør bare ting verre! Ved å holde deg selv på et nogenlunde aktivitetsnivå, så får du impulser og det er nettopp litt andre impulser du trenger, men det krever et innsats av deg! Du må "dytte" deg selv i gang når du våkner. Du skal selvfølgelig ikke presse deg selv til maks, men kom deg i hvertfall opp av sengen. Depresjon drar deg ned og det er lett å gi etter! Derfor er det viktig at du "holder hodet over vannet" til du får den hjelpen du trenger! Ikke slå deg til ro med "Hva er poenget"-holdningen! Du vet bedre, selv om det ikke føles slik! Din innsats er ikke meningsløs selv om det føles slik! Din innsats er starten på veien ut av din situasjon!

 

Jeg har jobbet i psykiatrien i flere år og har VET hva jeg snakker om! Du er ikke fortapt, selv om du føler deg fortapt! Det er god hjelp å få, men du må oppsøke den! Begynn å ta tak i livet og kom deg ut av den "grøten" du sitter i nå! Det tar tid, men tid har du mye av akkurat nå (sikkert alt for mye tid, hvis jeg spør deg), så ikke bruk all denne tiden på å synke inn i tomheten og ensomheten som depresjon ofte føles som. Det kommer til å lysne etterhvert, men ikke av seg selv! Din innsats er avgjørende og fagfolk vil kunne gi deg "redskaper" som du kan bruke for å jobbe deg ut av din situasjon. Stol på det du VET, ikke det du føler (eller IKKE føler) akkurat nå. DU bestemmer over livet ditt, ikke depresjonen og uroen! Det du trenger, er hjelp til å ta kontrollen tilbake og det vil legen din kunne hjelpe deg med, så begynn med å bestille deg en time der!

[nabbskall]

http://www.metanoia.org/suicide/

 

 

Las den selv de gangene jeg var veldig deppa... har kommet igjennom alt nå

Endret 18. mai 2007 av Storleer

[Wubbable]

LiamH, hva om man (jeg) føler at de rundt meg fortjener å lide, fortjener å miste meg?

[nabbskall]

LiamH, hva om man (jeg) føler at de rundt meg fortjener å lide, fortjener å miste meg?

8640664[/snapback]

Tviler på at de lider da.

[Wubbable]

Mener liksom familien min... Er bare så drittlei dem, og alt det jævla maset...

[nabbskall]

Mener liksom familien min... Er bare så drittlei dem, og alt det jævla maset...

8641318[/snapback]

Tror du ikke jeg er det da? Har 4 små drittunger på 6-11 år til søsken.

 

Det gjelder bare å holde ut..

 

Får min egen hybel om 2 måneder uansett, blir deilig det.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

*beklager OT trådstarter.*

[Wubbable]

Men unger er jo bare søte, sprer glede ol

Her snakker jeg om moren min, som bare maser konstant, og behandler meg som en drittunge.. Er 17 år btw..

[Anathema]

Det er det mødre gjør.

[Wubbable]

ehehe, men til en grense... Hun virker jo nærmest psykotisk til tider.. Jeg prøver å si det til henne, men nei..

[Thlom]

Flytt ut...

[Wubbable]

Til hvor?

Har ikke penger til det heller...

[LiamH]

LiamH, hva om man (jeg) føler at de rundt meg fortjener å lide, fortjener å miste meg?

8640664[/snapback]

 

Hvis du skal dø for å at dine nærmeste skal lide eller for at de skal "få som fortjent", så virker det som om du tenker på selvmord for å gjøre et poeng overfor familien din? Med andre ord, så virker det som om du ønsker å formidle et budskap om at de ikke tar nok vare på deg eller at de burde verdsette mer at du er tilstede og hvis de ikke gjør det (slik som du beskriver det), så skal de straffes med at du dør og blir borte for alltid, slik at de kan "få opp øynene" i forhold til sin oppførsel.

 

La oss HYPOTETISK si at det skulle bli en realitet. Hva ville du gagne fra det? Hvordan skal du "gjøre et poeng" eller "sette et eksempel" når du ikke er tilstede for å dra nytte av resultatet? Hva har du, personlig, oppnådd når du er død? Hvordan skulle du eller familien din oppnå fremgang ut fra en slik løsning? De har mistet et barn, mens du har mistet livet! Tenk litt over det!

 

Det finnes utalllige andre løsninger for å få ditt budskap igjennom, uten at du skal trenge å bruke noe så ekstremt som døden til et virkemiddel! Mødre er kjent for å mase hele tiden, men du kan ikke utelukke din rolle i denne sammenhengen. Hvorfor maser hun? Hva maser hun om? Kanskje hun også føler det slik som du gjør, nemlig at hun prater for døve ører og ikke får din oppmerksomhet på ting som er viktig for henne? Misforstå meg ikke, jeg forsvarer ikke hennes oppførsel, men en sak har ALLTID to eller flere sider og jeg har vanskelig for å tro at hun er "fullstendig psykopat" og uten rett til noe av det hun maser om. Hvis det er tilfellet, så ligger hennes mentale tilstand så langt ut over det normale, at profesjonell behandling begynner å bli et alternativ og da ville nok flere enn bare du reagert på hennes oppførsel og væremåte. Er det virkelig så ille eller kan det rett og slett være slik at dere to prater forbi hverandre og ikke klarer å kommunisere om behov og ønsker til hverandre?

 

Det du trenger, er å få din mor til å høre etter hva du sier! Hvis du dør, har du ikke formidlet noe som helst, bare sorg, sjokk og forvirring! Er du så desperat at du beynner å tenke på døden for å få noen sin oppmerksomhet, så burde du finne noen å lufte tankene dine med, slik at de kan hjelpe deg med å få formidlet det du har på hjertet på en slik måte at din mor virkelig hører etter. Vær uansett forberedt på å måtte møte noen av hennes behov tilbake, i og med at hun også tydeligvis har et par ting hun vil at du skal høre og forstå, faktisk i så stor grad at hun maser på deg hele tiden. Det som er viktig, er at dere kan lære å tilpasse dere hverandre og det krever innsats, vilje og toveis-kommunikasjon fra begge parter. Lykke til!

[Wubbable]

Hvis du skal dø for å at dine nærmeste skal lide eller for at de skal "få som fortjent", så virker det som om du tenker på selvmord for å gjøre et poeng overfor familien din? Med andre ord, så virker det som om du ønsker å formidle et budskap om at de ikke tar nok vare på deg eller at de burde verdsette mer at du er tilstede og hvis de ikke gjør det (slik som du beskriver det), så skal de straffes med at du dør og blir borte for alltid, slik at de kan "få opp øynene" i forhold til sin oppførsel.

Som om jeg skulle sagt det selv...

Altså, det er liksom på det stadiet at vi ikke kan være i det samme rommet i mer enn 5 minutter uten at det blir bråk. Og det hun forteller meg, er ting jeg har hørt UTALLIGE ganger før, som hun VET at JEG VET, og som jeg egentlig ikke har peiling på hvorfor hun sløser krefter på å si om og om igjen hver jævla dag..

 

Småting som vask håret, legg deg, slå av komfyren... Høres sikkert ikke så ille ut, men det er rett og slett ikke utholdelig.. Min søster har også samme problemet med henne, det går rett og slett bare ikke an å få henne til å holde kjeft. (moren min)

 

Er jo ikke bare slike småting, er andre ting også.. Er for eksempel et rent helvete når vi skal ut å reise: Hun stresser alltid som om livet stod på spill, og noen ganger blir det fysisk.. En av grunnene til at jeg ALDRI reiser noen plass med henne lenger.

 

Og det med selvmord, er ikke bare pga at jeg vil lage et poeng, det har med andre ting også.. Mobbing på skolen og slikt.. Er så lei det, vil bare vekk herfra. Vil liksom ikke fortsette pga. det som allerede har skjedd