Ville du lest en bok som begynte slik?

[vargvinter]

Hei!

Jeg har skrevet litt over hundre sider i Word, nå, men jeg er litt usikker på begynnelsen.

Ville du lest en bok som begynte slik?

 

Den tette skogen lå under et tykt teppe av myk, løs snø, med greinene bøyd ned mot bakken under vekten, og den meterdype fonna slyget rund stammene. De enorme granene strakte seg høyt opp, mot stjernene som glitret på nattehimmelen. En rolig, kald bris svaiet med tretoppene, og et svakt sus kunne høres blandt de mektige trærne.

Det var bekmørkt. Den eneste kilden til lys var fullmånen og stjernene som ga fra seg et sølvaktig lys der den seilte over himmelen.

Stillheten blandt de dvalende trærne ble brutt av fottrinn. Raskt løp de gjennom de tette trærne. Darian sprang for livet. Han sprang så fort som føttene kunne bære ham. Kun frykten holdt ham på føttene. Den løse snøen virvlet opp bak ham, og knaste under føttene for hvert steg han tok. De snødekte greinene pisket ham i ansiktet og dro fram små strimler av blod. Tårene trillet nedover de kalde kinnene, og frøs. Desperasjonen fikk ham til å holde et utrolig tempo der han løp for livet gjenom skogen.

For hvert skritt han tok sankt ham dypt ned i snøen, og utmattelsen var overvelmende. Hjertet hamret som aldri før i brystet hans, og alle musklene i kroppen verket. Den kalde luften skar han i halsen for hvert åndedrag han tok. Neglene kjentes som om de skulle briste, og han var uten følelse i føttene. Kun frykten holdt ham gående.

En værfelt gran lå i veien for ham. Han klarte ikke å stanse tempoet, og i steden sparket han fra i håp om å hoppe over. Venstre fot hektet seg i noen kvister, og han gikk hodestups over på den andre siden. Den iskalde snøen traff ham i ansiktet, og han hev etter pusten. Frykten lammet ham et øyeblikk, og hjertet hamret i brystet som aldri før. Han kom seg på bena og sprang så fort han klarte. Snøen som hadde festet seg på ham i fallet smeltet på huden hans og rant nedover ansiktet og ned halsen.

Et glød av håp tentes i tankene; kanskje de hadde mistet teften av ham. Alle tankene hans spant rundt ved håpet. Han sakket tempoet og spisset ørene, med hørte ingenting. Han stanset og lente skulderen mot en trestamme og hev etter pusten. Den eneste lyden var det svake suset i tretoppene. Blodet strømmet viltert rundt i kroppen på ham. Han var trygg! Han falt ned på knærne og slo knyttnevene i snøen. Pusten hans begynte å bli regelmessig og rolig igjen.

Tårene strømmet nedover kinnene og landet i snøen. For bare noen sekunder siden var nesten alt håp ute. Han hadde sagt en stille bønn for familien sin, og håpt at de ville huske alle gode minnene isteden for de tunge tidene. Tankene svevde hjem til Frøya, hans vakre lille datter, med det vakre blonde håret og fregnene. Å tenke på at hun kunne ha vokst opp uten en far, var utålelig. Han tenkte på Embla, hans vakre kone, og på spedbarnet som hun nå sikkert hadde født. Han visste ikke engang om det var en jente eller en gutt. Hjertet var ved å briste. Han var så glad for at han skulle få se den lille krabaten. Få høre han gråte, og få høre han le. Med hodet løftet la han nevene sammen og takket gudene for at de hadde spart ham, og latt han beholde livet.

Med ett gikk det kaldt nedover ryggen hans. Han satt helt stille og lyttet, med musklene spent. Han torde ikke en gang å puste.

Svakt, et stykke bak seg, hørte han et knurr. Et illsint dyr bak ham hadde festet øynene på ham. Darian kjente alt håp svinne hen. ”Beklager mine kjære”, tenkte han. ”Farvel Embla. Farvel Frøya. Farvel mitt kjære, nyfødte barn. Jeg kommer aldri hjem igjen”. Darian kunne ikke lenger stagge tårene, og de rant i strie strømmer ned kinnene.

Da bestemte han seg. Han ga seg ikke uten en kamp. Han skulle ikke dø uten at han hadde gitt alt han kunne for å berge livet. Såpass mye skyldte han Frøya, Embla og den nyfødte.

Med et byks var han oppe på føttene. I det samme han tok til å løpe så han de røde øynene foran og til venstre for seg. Med refleksene i høyspenn greide han å komme seg unna det verste av angrepet. En kraftig klo skar seg inn i siden på ham og flerret vekk hud og kjøtt. Smerten brant i siden, og han slapp ut et skrik. Men han fortsatte. Han sprang på skrå forbi de mange trærne, og skiftet ofte retnng, i håp om å miste forfølgerne.

Han hørte de ule bak ham. Det var minst fem av dem. De store vargene til Berserkerhæren. Opptrente og torturerte for å lyde sine herskeres ordre. De var hensynsløse slaktere, akkurat som herskerene deres. Illsinte snerr jog gjennom luften bak ham, og de raske skrittene av poter med enorme klør raslet i snøen.

Månen ga fra seg et sparsomt lys, men det var akkurat nok til å skjelne trærne fra hverandre. Nok en gang hamret hjerten i brystet på ham, og blodet som rant fra siden la seg varmt nedover låret hans. Han kjente at han begynte å bli svimmel. Blodtapet var for stort. Vargene ville ikke ha noe som helst problem med å følge det tykke blodsporet som sakte sank ned i snøen der han hadde løpt. De var ikke langt bak ham nå. Han kunne høre dem pusten av dem, og han kjente stanken.

Trærne foran ham begynte å klarne. Han var på stø kurs mot et tjern. Det var enda tidlig på vinteren, og han var usikker på om isen ville holde ham. Vargene var mye større enn ham, og han våget et lite håp om at han ville berge seg over, mens vargene ville gå igjennom. Men hvis det virket, måtte han komme seg lenger unna dem, ellers ville han bli dratt med ned når isen sviktet.

Han grep inni seg og presset seg selv hardere enn noen gang før, og satte i vei rett imot vannet. Underlaget var annerledes, og han merket at han var på isen. Vargene bak ham utstøtte et illsintrop og fortsatte etter ham.

Darian løp alt han klarte, men kom ikke lenger unna forfølgerne. Isen smalt under føttene der han sprang, og han kjente energien svinne fra ham.

Med ett sviktet isen under ham, og Darian kjente alt håp svinne fra seg. Han gikk igjennom isen. Det iskalde vannet kravlet opp føttene på ham, og på kort tid var han under. Pusten var som slått fra ham og alle musklene stivnet. Febrilsk prøvde han å svømme til overflaten, men armene ville ikke lystre. Han var ikke engang sikker på hvilken vei som var opp. Han fikk igjen en begrenset kontroll over armene, og han slo fra så hardt han klarte. Den kalde vinterluften strøk over ham, og den sviktende isen rundt ham lagde store bølger i vannet. Han gapte etter pusten, men isteden for luft fosset vannet inn.

Han klarte ikke å fokusere. Panikken grep ham, og han var i dens vold. Tankene for i alle retninger, og febrilsk prøvde han å svinge med armene, men kulden hadde gjort sitt, og lagt ham hjelpesløs i det isnende kalde vannet. Sakte begynte bevisstheten å sive fra ham, der han sank mot bunnen. I dødens øyeblikk lot han tankene fare. ”Farvel Embla. Farvel Frøya. Farvel mitt kjære, nyfødte barn. Jeg kommer aldri hjem igjen.” Så seg alt liv fra ham, og han sank livløs mot bunnen.

 

 

Ingen hemninger på kommentarene takk.

[Sokkhove]

veldig bra...syns eg .. men her seier du "isen" ei gong for mykje: "Med ett sviktet isen under ham, og Darian kjente alt håp svinne fra seg. Han gikk igjennom isen." ... viss du tek vekk "isen" og berre set: "han gikk gjennom" trur eg det vil bli lettare å lese det (i allefall for meg) men trur faktisk eg hadde lest vidre ja

[vargvinter]

takk takk

Nå står det:

 

Med ett sviktet isen under ham, og Darian kjente alt håp svinne fra seg. Han gikk igjennom, og ned i det sorte dypet......

 

[trra]

det var bekmørkt. Den eneste kilden til lys var fullmånen

8631126[/snapback]

 

Første jeg reagerer på, det er ikke bekmørkt når det er fullmåne og mye snø.

[Thlom]

Antakeligvis ikke. Du burde kanskje tone ned naturbeskrivelsene og fjerne klisjeene. Noen av beskrivelsene var også selvmotsigende og noen formuleringer var rett og slett rare. Språket var kanskje litt stivbent og stakkato.

 

Men om du liker å skrive så er det bare å fortsette. Jeg kan se kvaliteter Men du burde kanskje vurdere å skrive noveller før du begynner på en roman. Å skrive en roman er krevende og vanskelig å få til om du ikke har trening i å skrive kortere litterære tekster.

[Halvt horn ost skinka piffi varmt]

Er enig med olsen på mye av dette... Virker som Hamsun har inspirert deg

[Rocambole2]

Ikke noe å si på fortellergleden, men de mange skrivefeilene virker irriterende. Også meget uheldig hvis aller første setning er mer eller mindre uforståelig, som "den meterdype fonna slyget rund stammene". Da fristes man ikke til å fortsette.

Endret 17. mai 2007 av Rocambole2

[Matsemann]

Jeg har ikke lest, og det er på grunn av mangelen på avsnitt. Uten avsnitt leser jeg ikke *plystre*.

Men om du får ordnet det kommer jeg med mer feedback.

[Ama-gi]

Blir vanskelig å lese på internett uten avsnitt ja.

Om fortellerstilen tror jeg du muligens burde endre en ting som i hvert fall forvirrer meg litt. Du skriver bra og utfyllende, men jeg synes du har en tendens til å komme med to "påstander" i samme setning veldig ofte, for så å stoppe setningen for å beskrive den ene mer i den neste. Det er en teknikk som er veldig god i artikler og til dels i noveller, men jeg tror du med fordel kan kutte ut enkelte av "dobbeltbeskrivelsene" (sikkert ikke et ord, håper du skjønner )

 

Ellers var settingen og handlingen brukbar, jeg synes du skal gjøre dette!

Endret 20. mai 2007 av Anigmama