nå orker jeg ikke mer! (selvmord)

[Gjest Guest]

nei, det var ikke derfor jeg lagde tråden. det var for å få tips til å få hjelp egentlig...og så nå har det blitt litt sånn på kanten til å gå fra emnet (syns jeg iallfall)

 

og jeg prøver å skifte mening steffenz men det er vanskelig å bare...slutte å være suicidal - tror det var Wubbable du prata til egentlig?

 

men om jeg prøvde å være sarkastisk? jeg vet ikke en gang hva det betyr :s

[Wubbable]

Sarkasme er å være morsom... Å mene det motsatte av det du skriver (et eksempel)

 

Og folk kan ikke bare sånn utav ingenting slutte å tenke på selvmord... Er likt som med kjærlighet, det slutter ikke bare helt sånn plutselig.

[Bamsemumsen]

Feil, dessverre. Sarkasme er å mene noe motsatt, men ikke for å være morsom, du har halvveis rett. Eksempel på sarkasme: "Wow, den kjolen var fin..", eller "så fin du er på håret!". Forskjellen på ironi og sarkasme kan til tider være vanskelig å skjønne. Oi, skal ikke kjøre videre ut i grøfta her.

 

Hvorfor ta selvmord, spør deg selv om det. Har jeg det fælt? Ja. Kan det rettes på, kan jeg forbedre min egen situasjon? Garantert, hvis det ikke er slik at du er i en mørk celle og skal i galgen neste dag. Da kan du nok ikke gjøre så mye, og selvmord ved pille er nok greiere enn med tau rundt halsen. Selvmord er en feig utvei, og du bør slutte å tenke negativt, men heller se fremover, tenk over ting. Ta deg en tur ut i parken og reflekter over livet ditt. Tenk på de som har det vondt i andre land, og tenk på at du bor i verdens beste land. Her er det folk som vil hjelpe deg, men du må selv ta iniativ. I Norge skal du finne et utvei, uansett, i fattige land med krig og faenskap, der er det ikke lett. Tenk på Kurdistan, hvor de ikke kan forelske seg i dem de vil engang, uten å bli steinet til døde. Tenk på folka der, så tenker du på om dine problemer er uløselige, og døden er eneste utvei. Så tenker du på om du har det fælt i verdens rikeste land, for det tror jeg ikke. Deprimert er det lov å være. Tenk på døden, er det noe? Å dø fordi man ikke føler seg helt fin, det er ikke lurt. Finn noen, ta kontakt, få hjelp. De kan hjelpe, det tror jeg.

 

Eventuelt dra til en kirke, enten du er kristen eller ikke, der får du garantert hjelp.

[Gjest anonym også]

jeg har det litt som deg.. men jeg er ca 20 år eldre.. bra jobb og alt det der.. unger også.. men det er PENGER som gjør alt uutholdelig..

 

PENGER!! aleneforsørger for barn (i flertall) og kone.. det strekker rett og slett ikke til !

 

blir helt desperat.. ensom/tosom (kall det hva du vil) samtidig som man ikke ser noen utvei fra det..

 

MEN jeg gjør ikke noe.. tankene er der konstant "skal jeg avslutte faanskapet nå?.. eller NÅ!)

 

tenker på familie-faren som tok livet av hele familien sin fordi han ikke ville at de skulle sitte igjen når han tok selvmord.. DET er sykt det..

 

Nei.. du og jeg får ta oss sammen og snakke med noen, tror jeg...

 

Noen som lytter.. en lege.. for det finnes hjelp.. og hjelpen bør komme før det er for sent..

 

ps: ingen kan gjette på tankene til andre..

Ikke en sjel som vet hvor nære jeg er..

 

men jeg skal FAEN ikke! og det skal ikke du heller..

[Wubbable]

Du har iallefall en familie som bryr seg om deg, en kone, og barn

Men du har rett i at penger alltid er et problem.. Penger er nøkkelen til lykkelighet ^^

[Gjest Guest]

hei hei

 

nå er jeg tilbake, og jeg kan da begynne med å si at penger er ikke veien til lykke

du kan ikke erstatte f. eks din familie med penger

 

men uansett, jeg tror kanskje jeg har funnet en av grunnene til hvorfor jeg er deprimert og alt det der...nesten uansett hva jeg gjør/sier så blir faren min dritsur på meg men hvorfor? da blir jeg i hvert fall lei meg...

så da vet jeg iallfall kanskje en av grunnene til det her, da..?

[Steina]

At penger er nøkkelen til lykke, er faktisk langt ifra sant, men likevel ikke såå tullete..

 

I de siste månedene så er penger det eneste som har holdt meg oppe..

Jeg er lærling, og har stipend.. ikke all verdens til overskudd etter alle utgifter, men jeg har alltid mellom 6 og 10 tusen på konto..

 

Men jeg er egentlig litt sjalu på "anonym også", for jeg hadde ofret pengene mot en familie på sekundet..

 

Jeg har ikke prøvd sånn helt seriøst å ta livet mitt, men må inrømme at jeg var nær å gjøre det en dag.. Vil ikke si hvordan, for det var farlig enkelt, og jeg tror at jeg muligens kunne ha dødd den kvelden, selv om det ikke var hensikten.. *sukk*

[Wubbable]

Penger erstatter ikke familien, men penger holder den i live

[Steina]

Er det noen egentlig som sliter med livet sånn, og er over 18?

 

..

[Neppe]

Jeg sliter for tiden. Jeg er over 18.

 

Men ikke på samme måte.

 

Har for tiden utrolig mye å tenke på, utrolig mye har skjedd, mye jeg kunne vært foruten. Jeg har ingen å snakke med, for alle føler at jeg er personen med verdens beste selvtillitt. Alle forventer at jeg skal være sterk i utide, og jeg har vært det. Jeg får høre at jeg gir ut meg selv til å ikke være sårbar i noen situasjoner. En må alltid være den som griper fatt i ting, og håndterer det, mens en annen part kan få trøsten. Jeg har ikke fått så mye trøst i mitt liv. Jeg gir ikke meg selv noe tid. Jeg vil bare hjelpe og hjelpe, så glemmer jeg å hjelpe meg selv.

 

Jeg er hjelpsom av natur, jeg er mentalt sterk av natur og jeg er milevis unna egiostisk (Så langt unna, at det slår ut negativt).

 

Jeg er ikke den som søker hjelp, heller løsninger. Jeg vil alltid prøve å finne min "egen" vei. Fordi jeg har alltid har klart det. Men jeg merker at noen ganger kan det bli mye, selv for den personen som skal være sterkest. Og tunnelen du går i blir fort altfor lang.

 

Og når du kunn kjenner en person, som får deg til å føle deg som en liten fjott. En som alltid har svarene til deg, en som er akkurat som deg. En som har oppdratt deg. Når du vet at du ikke får beholde den personen så lenge som du kanskje skulle ønske, så blir ting veldig, veldig tungt.

 

Hvorfor sier jeg dette her? Jeg har jo ingen selvmordstanker.

 

Fordi jeg vet, at om jeg gir det tid. Så finner jeg min vei ut av denne lange tunnelen, alene eller sammen med noen. Jeg vil tro det samme gjelder andre personer som har det tøft, man finner ut av det. Sammen, eller alene.

 

Livet er for verdifullt til at man kan ta det vekk. Tenk på de som faktisk er så syk, at de ikke har noe valg. Jeg vil tippe mange av dem ville gjort hva som helst, bare for å få en dag ekstra med sønn sin, datteren sin, kona/mann sin.

 

Når du står der, så sitter du der og da ligger du der. Ikke kast bort ett helt liv. Alt for mange mister det.

[Gjest Guest]

hei hei du

nå er jeg tilbake atter en gang, like deprimert som før...dessverre

 

skal ærlig innrømme at jeg ikke har peiling på hva jeg skal svare deg nå, Neppe

[Anynom_Bruker_123]

hei hei

skjønner kanskje hvem jeg er nå? (hvis dere leser sex & samliv mener jeg). det er nok "anynom_bruker_123" som har denne tråden og hehe

 

men uansett, jeg har fått et nytt håp nå og er ikke like deprimert og sånn, men til tider kommer det jo selvfølgelig. jeg vil bare takke dere i denne tråden og denne spesielt for det ga meg i hvert fall nye håp

[Anynom_Bruker_123]

eksamen i morra, og jeg sitter å forbedereder meg. faen så depressiv det gjør meg

kjett er'e og

 

edit:

hadde det ikke vært for at jeg ikke er HELT sikker på at jeg klarer å ta selvmord, hadde jeg aldri giddi å tatt eksamen...men siden jeg ikke vet om jeg noen gang vil klare det så er det vel bare best for meg å ta de

 

edit 2:

hvis noen vil prate med meg på msn, så er det bare å legge meg til: [email protected]

Endret 11. juni 2007 av Anynom_Bruker_123

[Nstin]

Kanskje et litt utenfor boksen svar men:

 

Nå som alt går til helvete kan du like godt bare drite i det, drit i alt sammen. Det er din menneske rett å drite i alt. Det og de som har skyld i all dritten skjer, drit i dem! Du er bedre enn de.

 

Og siden du er så heldig å bo i norge så kan du faktisk begynne på nytt med det meste.

[Thewiz]

Herregud, du har selvmordstanker når du er 15 år gammel? Hva er det for slags utholdenhet?

 

Du må da bare tenke at om kanskje 5 år, er du godt på vei mot en utdanning, du har kanskje fått deg en kjæreste som elsker deg, og økonomien går sin flotte gang.

Du kan ikke tenke at ''åhhh, jeg har så dårlige karakterer, alt suger, jeg vil ikke leve mer'' Det er seriøst det latterligste jeg hører. Hva tenker du egentlig på?

Nei, nå for du faen meg skjerpe deg. Du har jo ikke startet livet ditt engang.

[Steina]

Men VELGER ikke å få slike tanker selv akkurat.

Det kan komme i samme hvilken alder.

Jeg hadde min periode i noen måneder for ikke så lenge siden, som jeg skrev om i denne tråden og en annen tråd tror jeg, men det gikk over for sånn en måneds tid siden nå

Alt går over med tiden regner jeg med, spesielt hvis man VET at selvmord ikke er utveien, men bare liker tanken.

 

Funker også MYE å snakke med folk, selv om man ikke trenger å få svar.

Det er jo ikke noen svar som bare plutselig løser ting.

Det som hjelper er å snakke ut.

Det som ikke hjelper, er å få "kjeft" om "nå må du skjerpe deg!!" osv.

 

Men vi er alle forskjellige, så for noen så er det jeg nettopp skrev totalt feil. Men jeg ville være forsiktig med slik "kjefting", for det kan gjøre personen mere deprisiv enn man allerede er.

[Geir M]

nei, det var ikke derfor jeg lagde tråden. det var for å få tips til å få hjelp egentlig...og så nå har det blitt litt sånn på kanten til å gå fra emnet (syns jeg iallfall)

 

og jeg prøver å skifte mening steffenz men det er vanskelig å bare...slutte å være suicidal - tror det var Wubbable du prata til egentlig?

 

8693537[/snapback]

Du må søke hjelp. Jeg vet at dette er et litt tabubelagt område og at ikke alle nødvendigvis viser den forståelse som burde kreves av oppegående mennesker. Men du har jo åpenbart problemer med psyken, og da burde du søke hjelp av noen som er kvalifiserte til å hjelpe deg med dette. Det er jo ikke din skyld at det er blitt sånn. Det er jo tross alt like logisk som å gå til legevakten hvis man har brukket noe.

Endret 10. juli 2007 av geir_er_1337

[Geir M]

Herregud, du har selvmordstanker når du er 15 år gammel? Hva er det for slags utholdenhet?

 

Du må da bare tenke at om kanskje 5 år, er du godt på vei mot en utdanning, du har kanskje fått deg en kjæreste som elsker deg, og økonomien går sin flotte gang.

Du kan ikke tenke at ''åhhh, jeg har så dårlige karakterer, alt suger, jeg vil ikke leve mer'' Det er seriøst det latterligste jeg hører. Hva tenker du egentlig på?

Nei, nå for du faen meg skjerpe deg. Du har jo ikke startet livet ditt engang. 

9042761[/snapback]

Du burde ikke uttale deg om ting du ikke vet noe om. Å kalle hans selvmordstanker for latterlige er så langt fra en hjelpende hånd som man kan komme. Tror du virkelig det er godt for noe at du disser han og sier skjerpings? Psykiske problemer kommer ofte i denne alderen, faktisk oftere enn ellers grunnet omfattende endringer både hormonelt og mtp. utdanning og det at man går fra å være et barn til å bli voksen. Du kunne like gjerne sagt til en kreftpasient på 5 år følgende: "Seriøst 5 år og du er døende allerede, hva er det for slags utholdenhet? Skjerpings!"

Endret 10. juli 2007 av geir_er_1337

[LiamH]

Det å kalle folk som har selvmordstanker for latterlige og lite utholden er ren uvitenhet og kommer ofte fra folk som ikke vet hva dette emnet innebærer. Selvfølgelig er det ikke noe problem å ta seg sammen når man ser verden gjennom et sett med øyne som aldri har sett hvordan verden ser ut ved en depresjon.

 

Likevel, så er jeg også ganske skeptisk til at det kan bli for mye jatting andre veien også! Man skal støtte og være til stede for personen, men man skal under ingen omstendigheter ta fra hver enkelt individ sitt ansvar for eget liv og egen situasjon! Ofte kommer det enten responser som "Ta deg sammen!" eller "Ååååhhh, stakkars lille deg! Så synd det er i deg!". INGEN av disse er noe særlig hensiktsmessig!

 

Man skal ta tak i de tingene som gjør vondt og man skal ha behov for støtte, men man skal også selv ta tak der det trengs og gjøre sin del av jobben for å få ting opp å gå igjen! Jeg har ingen problemer med å forstå at mange blir drita lei av å høre på selvmedlidenheten og ansvarsfraskrivelsen til mange av de som er deprimerte, samtidig som jeg vet at ting kan se helt svart og meningsløst ut gjennom den deprimertes øyne.

 

Litt av poenget som mange ikke skjønner, både den deprimerte og de som står rundt, er å "ta og gi" i begge retninger. De som er deprimert er nødt til å forstå at folk rundt blir lei og at man må prøve å stå på egne bein i den grad man klarer, selv om man ikke vil eller "føler for det"! Det vil gjøre at de rundt ser at man prøver og at man faktsik har det veldig tøft når man først er ordentlig nede og trenger støtte. Alt pratet om selvmord er i høyeste grad et emne som er misbrukt og det er ikke noe som man skal plumpe ut med for å få sympati eller oppmerksomhet!

 

Man skal ikke si "jeg vil ta livet av meg" så mange ganger før folk rundt ikke synes man er annet enn patetisk og full av overdramatisering. Dette er noe mange deprimerte er nødt til å forstå, samtidig som de rundt skal ta signaler om selvmord seiøst. Hvis man sliter og sier at man vil ta livet av seg, men kommer seg igjennom det, så ta lærdom av det og vit at du klarer deg neste gang du får det tøft. Søk heller støtte hos andre gjennom å si at du sliter noe helt jævlig neste gang, istedet for å rope "selvmord" en gang til! Det vil gjøre ting utrolig mindre komplisert mellom den som sliter og de rundt og sjangsen for at folk rundt klarer å forholde seg seriøst og empatisk til den deprimerte, er mye større!

 

Ut fra dette, så sier det seg selv at det kreves både forståelse og gjensidig forståelse i begge leirer! Det virker som at mange av disse "selvmords-postene" mangler denne gjensidigheten og det fører ofte til ganske kvasse diskusjoner, der den ene parten blir totalt uempatisk, mens den deprimerte krever forståelse og ansvarsfraskrivelse for stort sett alt...

 

Går det ikke ann å møtes på halvveien og bruke fornuften, enten man er den parten som sliter eller den parten som ikke helt forstår problemet?

Endret 10. juli 2007 av LiamH

[bazarov]

Det som skjer når man forteller om selv"mord"splaner til helsesøster, "anonyme" hjelpetelefoner o.a. såkalte profesjonelle, er at man ender opp som tvangsinnlagt i ca. en uke på et mentalsykehus (noen ganger litt lenger, om de har litt bedre plass enn normalt) før man slipper ut med en resept på antidepressiva som eneste oppfølging. Om det er det du vil, og om du har litt over ei uke og mye energi å sløse bort, så for all del si fra til de "profesjonelle".

 

Det er blitt sagt at alle mennesker har rett til å leve, men har man plikt til det? Det snakkes om fri vilje, men hvordan er det "sykt" å ikke ville leve? Kan man ikke velge slikt selv?

 

Det jeg anbefaler, er å tenke nøye gjennom hva du vil, og dermed ta en fattet avgjørelse.