nå orker jeg ikke mer! (selvmord)

[Stian89]

mhm, over en lengre periode ja

det hele begynte vel da bestemora mi døde så har det forverret seg pga skolen og hvor dårlig alt som fins går

 

 

det er kanskje den feigeste utveien, men jeg vet ikke hva annet jeg skal gjøre for å ende det hele.

8605246[/snapback]

 

Det vil nok bli bedre etterhvert. Snakk f.eks med foreldrene dine, si at du sliter, spør om hjelp til å oppsøke psykolog (eventuelt gjør dette på egenhånd).

[HilRam]

mhm, over en lengre periode ja

det hele begynte vel da bestemora mi døde så har det forverret seg pga skolen og hvor dårlig alt som fins går

 

 

det er kanskje den feigeste utveien, men jeg vet ikke hva annet jeg skal gjøre for å ende det hele.

8605246[/snapback]

En dag vil du se deg tilbake til dagen i dag, og ikke tro hva som har hendt. Det spiller ingen rolle hvor langt nede du er nå, og at du ikke klarer å se noen løsning eller utvei på noenting. Det spiller ingen rolle at foreldrene dine surrer rund i sin egen sfære og ikke klarer å innse at gutten deres er dypt deprimert og ønsker å gjøre ende på livet sitt. Det spiller ingen rolle at vennene dine har sviktet, og ikke klarer å se deg som den du er, eller være til hjelp.

 

For en dag vil du stå der på fjelltoppen, sterk, trygg og fri. Du vil kjenne deg verdifull og elsket. Du vil føle at livet er meningsfullt, og livet er godt. De mørke skyene som henger over deg nå vil være blåst bort, og du kommer atter til å kjenne sola varme huden din.

 

Men for å komme dit må du gå en vei. En vei som innebærer offer, og du må kvitte deg med byrder. Den første byrden som må gå er din stolthet. Den er for tung å ha i ryggsekken den bratte stigningen du skal opp nå. Du kan velge å beholde den, dersom du har den så kjær, men da må du bli nede i grøfta du er i, helt til du er villig til å legge den igjen, og gå videre.

 

Når du har lagt fra deg stoltheten din, så kan du begynne å ta dine første steg. Du må snakke med noen. Det bør helst være en person som du har tillit til. Jeg håper det finnes en sånn person i ditt liv. Om du ikke vil blottlegge deg fullstendig ved første anledning, så har du min forståelse for det. Jeg synes ikke det er feigt av deg. Men du må åpne krana. Litt. Du må nok fortelle at du er deprimert. Og trist. Og hvis ikke du får sagt så veldig mye mere, så har vedkommende hørt. Og så kan du kanskje enkelt og greit dele de spørsmålene du har? De du har presentert her i denne tråden?

 

Du aner ikke hvor mye det letner bare å få dele følelsene og tankene sine med et annet menneske. Selv om hun/han kanskje ikke har så mange gode råd, eller svar på alt mulig, så har du ivhertfall fått tømt ut noe mer fra sekken din, som jeg håper blir lettere og lettere, så du kan komme høyere og høyere.

 

Lov meg at du forteller hvordan deg går!

[Gjest Guest]

Du aner ikke hvor mye det letner bare å få dele følelsene og tankene sine med et annet menneske. Selv om hun/han kanskje ikke har så mange gode råd, eller svar på alt mulig, så har du ivhertfall fått tømt ut noe mer fra sekken din, som jeg håper blir lettere og lettere, så du kan komme høyere og høyere.

 

Lov meg at du forteller hvordan deg går!

8607036[/snapback]

okay, im back

 

orker ikke å svare på hele innlegget ditt men tar iallfall noe av det

 

er det virkelig sant at det letner mye da? jeg mener....jeg har prøvd å fortelle foreldrene mine det flere ganger, også ved å bare drite i alt (som om det kunne fungere lol) men jeg får bare ikke til. syns det er dritvanskelig å få det ut selv om det sikkert kan gå lett når jeg har gjort det (?)

 

ja, jeg kan sikkert fortelle deg hvordan det ender opp hvis det blir det noe bedre/dårligere

[HilRam]

er det virkelig sant at det letner mye da? jeg mener....jeg har prøvd å fortelle foreldrene mine det flere ganger, også ved å bare drite i alt (som om det kunne fungere lol) men jeg får bare ikke til. syns det er dritvanskelig å få det ut selv om det sikkert kan gå lett når jeg har gjort det (?)

 

ja, jeg kan sikkert fortelle deg hvordan det ender opp hvis det blir det noe bedre/dårligere

8609703[/snapback]

Ikke for å fornærme familiemedlemmene dine eller noe, men det virker på meg som om foreldrene dine ikke skjønner meteren. Selv ville jeg ikke i min villeste fantasi betrodd meg til foreldrene mine om noe som helst den gang jeg var tenåring. Så da er det bedre at du snakker med en annen voksen person. Har du en trener du stoler på? Er det en lærer du har et godt forhold til? Kan helsesøster være et alternativ? Det viktige er i grunn at du får snakket med en person som tar deg på alvor.

[Gjest Guest]

mhm, tror ikke de skjønner det jeg heller

 

tja, noen jeg stoler på...stoler vel på mange men vet liksom ikke hvem jeg skal prate med

nja...har ikke så lyst til å prate med f eks helstesøstera eller noen andre på skolen

[HilRam]

mhm, tror ikke de skjønner det jeg heller

 

tja, noen jeg stoler på...stoler vel på mange men vet liksom ikke hvem jeg skal prate med

nja...har ikke så lyst til å prate med f eks helstesøstera eller noen andre på skolen

8610237[/snapback]

Rådgiver da?

[Tronderbart]

Du har foreldre til å oppdra deg...

...ja jeg er misunnelig på deg.

 

EDIT: Med tanke på din elendige psyke sletter jeg det værste...

Endret 14. mai 2007 av Tronderbart

[Stian89]

Jeg ble sint når jeg leste dett her på nytt. Det er faktisk mennesker der ute som har der mye værre enn deg.

 

Jeg sitter i skrivende stund med en søster i underetasjen som kan sidestilles med siv og knut. Foreldrene mine er skilt og jeg er født inn i et helvete.

 

Du har det fint, ta deg sammen og møt opp på skolen!

 

Du har foreldre til å oppdra deg...

...ja jeg er misunnelig på deg.

8610314[/snapback]

 

Jeg blir provosert når jeg leser innlegget ditt

 

Det er godt mulig at du ikke har det så greit for tiden selv, men det er faen meg ingen grunn til å snakke dritt om/til andre.

[HilRam]

Du har foreldre til å oppdra deg...

*snip*

8610314[/snapback]

Det er MYE mer synd på meg enn det er på deg !

 

Depresjon kan ikke måles så enkelt, barten, og enhver er fortsatt seg selv nærmest...

Endret 14. mai 2007 av HilRam

[Tronderbart]

Du har foreldre til å oppdra deg...

*snip*

8610314[/snapback]

Det er MYE mer synd på meg enn det er på deg !

 

Depresjon kan ikke måles så enkelt, barten, og enhver er fortsatt seg selv nærmest...

8610361[/snapback]

Da sier vi det og lar det ligge...

[Gjest Guest]

ja, jeg har det kanskje bra men alikevel! ikke sikkert at jeg syns at livet er så bra selv om jeg har det bra da

[Gjest Guest]

HilRam

ja, kanskje

skal se om jeg får sjansen snart

[Tronderbart]

ja, jeg har det kanskje bra men alikevel! ikke sikkert at jeg syns at livet er så bra selv om jeg har det bra da

8610441[/snapback]

Jeg tror bare du trenger å komme deg ut og tenke på hvilke muligheter du har, isteden for hvor tungt du har det akkurat nå.

[Keltern]

Ville nok tatt en god lang prat med den du føler du har best kontakt med/den du stoler mest på! Er kanskje ikke så lett å bare sette i gang å prate, men det er sånn som skjer lettere når du først er kommet igang..

 

Når du har fått grått ut en del, snakket ut om de tingene som plager deg, så blir alt så mye bedre! Det letner iaff veldig mye, når man ikke lenger er alene om å vite hvordan ting er...

 

Etter dette er gjort, så kan mye skje vettu! Om du føler at du trenger å gjøre mer for å bli kvitt problemene dine, så snakk med noen som kan hjelpe deg, for eks. helsesøster eller lege, slik at du kan få snakket med en psykolog!

 

Edit: Kan vel si meg enig med barten over her også.. Du trenger nok å få litt oversikt!

Endret 14. mai 2007 av Keltern

[Gjest Guest]

Ville nok tatt en god lang prat med den du føler du har best kontakt med/den du stoler mest på! Er kanskje ikke så lett å bare sette i gang å prate, men det er sånn som skjer lettere når du først er kommet igang..

ja...kan jo prøve å prate med noen...må bare tenke ut hvem som kan passe

 

 

Når du har fått grått ut en del, snakket ut om de tingene som plager deg, så blir alt så mye bedre! Det letner iaff veldig mye, når man ikke lenger er alene om å vite hvordan ting er...

joa, stemmer vel det men

 

Etter dette er gjort, så kan mye skje vettu! Om du føler at du trenger å gjøre mer for å bli kvitt problemene dine, så snakk med noen som kan hjelpe deg, for eks. helsesøster eller lege, slik at du kan få snakket med en psykolog!

kan man ikke bare gå rett til en psykolog da?

 

Kan vel si meg enig med barten over her også.. Du trenger nok å få litt oversikt!

jeg gjør vel det

[Keltern]

Selvsagt kan du gå direkte til psykolog, men det er jo mange av de, så hvorfor ikke få en anbefaling?

[Gjest Guest]

tja

kanskje man kjenner noen som har vært hos en psykolog før?

 

men kanskje jeg gjør det...får se om jeg ...klarer det? gjør jo sikkert det men har lite lyst

 

men man må vel gjøre det som må gjøres må man vel ikke?

[Tronderbart]

Den eneste løsning er å ta seg sammen. Det er DU som kan gjøre noe med det, om du får hjelp til å innse det eller ikke, spiller ingen rolle.

 

Det er bare DU som kan gjøre noe for å få din psyke på plass. Som jeg sa, kom deg ut og se fremmover, fokuser på mulighetene.

 

EDIT: Koble ut i blandt og hør på jokke ;D

 

EDIT2: Om du vil at jeg skal slutte å hakke på deg kan du bare si i fra...

...Jeg forstår hvordan du føler deg og dette er bare ment som motivasjon.

Endret 14. mai 2007 av Tronderbart

[Gjest Guest]

det har du egentlig helt rett i. det er bare jeg som kan gjøre noe med det

 

edit 2

nei da, det gjør ikke noe. fint at folk vil hjelpe

[-Dagger-]

Jeg anbefaler deg å ta kontakt med noen som har peiling, helsesøster, en person du stoler på eller en hjelpetelefon. De fleste her er lite kvalifisert til å gi råd om et tema som dette inkl. meg.

 

Og til resten:

Det å dra inn hva man etterlater seg hvis man faktisk tar livet sitt og hvordan det er mange andre som har det mye værre er ganske tankeløst. Skal jo liksom prøve å bygge opp psyken hans, ikke si "cry me a river and get over it".