Brudd med kjæresten

[IntelAmdAti]

Etter to år forlot kjæresten meg nettopp, jeg er forvirret. Følelsene ebbet ut, og hun har sagt hun har forsøkt å finne de frem igjen men at det ikke nyttet. Hun er helt knust, krangle gjorde vi ikke og hadde det veldig fint sammen. Hvorfor må følelsene ødelegge?

 

Uansett, jeg er litt bekymret. Nå er jeg 20 år gammel og har allerede fått tid til å oppleve mange vanvittig smertefulle ting. Selv om dette tar kaken vet jeg at tiden leger slike sår, alt en trenger å gjøre er å vente og ikke syntes synd på seg selv. Kjempeenkelt, jeg er ute med venner og trener som før og kjenner meg bedre for hver time som går.

 

Det jeg er bekymret for er noe jeg tror kan bli et problem for meg videre. En ting er å være forelsket, litt forskjellig er det å fortsatt etter to år syntes kjæresten er like perfekt. Hun har alle egenskapene, personligheten, humoren, dyktigheten, selv utseendet er hun så heldig å ha med seg. Jeg klarer ikke å forestille meg noe som kunne vært bedre. Dette fører til en frykt for at jeg allerede har møtt den rette, at jeg allerede har vært på toppen av fjellet og aldri igjen vil få det like bra.

 

Dette tror jeg vil gjøre det vanskelig å komme over det hele, å date andre ville gjort godt men jeg er redd jeg for alltid vil sammenligne fremtidige forhold med det forholdet jeg nå kommer fra.. Jeg ser på det som umulig at det eksisterer noen annen som jeg kan bli like glad i, som vil få meg til å glemme ex'en. Min store frykt er at jeg for alltid vil savne denne tiden, savne denne jenten, og at ingenting kan ta bort savnet. Hva hjelper det med kone, jobb og barn senere i livet hvis jeg likevel skulle gitt hva som helst for å vende tilbake til dette forholdet?

 

Moralen må vel være at, dersom du møter ei jente du ser på som helt perfekt og om du så kunne ville du ikke endret på noe, så er det for godt til at det er godt for deg? =p

 

Nei, jeg er ikke redd for å bli eller være ensom, men at jeg ikke blir kvitt savnet til denne jenten. Hun var uerstattelig, og samme hvem enn jeg måtte treffe senere er jeg overbevist om at jeg likevel vil lengte etter henne. Skal jeg se for meg en perfekt drømmejente i en drøm så er det akkurat henne som dukker opp, etter at jeg møtte henne ble jeg overrasket for hver dag som gikk. Det var som om noen hadde lest alle tankene mine og skapt henne..

 

Uansett, jeg trener ekstra mye og er ute med venner. Når jeg er alene strømmer tårene på, enten jeg er hjemme og trener eller sitter på buss. Så jeg er så mye ute med andre jeg bare kan, det gjør at alt føles bedre. Jeg går i samme klasse som henne og passer spesielt på at hun ikke ser meg trist, så på skolen henter jeg frem det ekstra gode humøret og de beste vitsene. Overfor henne holder jeg så lite kontakt som mulig, og hun får se at jeg fortsetter å leve som aldri før med eller uten henne. Det er ingen annen med i bilde, men hun er litt usikker på sin legning (bi?). Jeg krysser fingrene for at hun får ordnet opp i rotet og kommer og sier "jeg elsker deg!", men forbereder meg selvsagt på å leve videre uten henne.

 

Men hva i alle dager skal jeg gjøre? Å komme ut av et forhold jeg så på som perfekt er vanskelig, og jeg frykter at ingenting og ingen person kan få meg til å slutte å savne denne tiden. Ensomheten kan jeg hanskes med, men dette knuser litt fremtidsdrømmene.

[Rulator]

trust me det finnes altid noe likebra om ikke bedre

[DJ_Dark]

Det er tungt som faen, det kan jeg love deg, men du får nesten bare håpe at det går over etterhvert. Sannsynligheten for at hun kommer tilbake til deg og sier det er temmelig liten! Sorry to say!