Novelle: Instinkt (Tilbakemeldinger?)

[me_andre]

Instinkt

 

”Nei!” Ropte Keef Reeves; ”Nei Mamma, det kommer ikke til å gå bra, det vet du like godt som meg. Pappa kommer til å dø! Men det er vel helt greit for deg, det virker i hvert fall sånn. Helt greit for hele forbannede Amerika?” Han kokte av sinne. Han kunne ikke fatte hvordan hun kunne være så naiv. Keef så bort på moren sin, hun var blank i øynene. Han kunne tydelig se at hun var på gråten, men han brydde seg ikke. Moren tok opp en pakke sigaretter fra den lysegule jakka si. Han kunne se at det plaget henne å late som om alt var ok. Han visste innerst inne at hun var like redd som han, for at telefonen skulle ringe en dag, og at de skulle få beskjed om at faren aldri kom til å kunne komme hjem igjen. Men hun trodde at hun måtte holde maska for hans skyld. Hvorfor kunne hun ikke bare forstå at det bare ble verre for ham når hun bare latet som ingenting?

 

Hun så opp på ham. ”Slutt å snakk sånn tull,” sa hun med en halvbristende stemme før hun tok et stort drag av sigaretten. ”Selvfølgelig er det ikke greit, ingen av oss vil det som skjer nå. Ikke jeg, ikke president Nixon. Ingen! Men vi har ikke noe valg, noen av oss. Det er vanskelige tider.” Hun tok ett nytt halvdesperat trekk fra sigaretten før hun fortsatte. ”Husk at faren din er der for oss, han er i Vietnam for å forsvare vårt land, skjønner du ikke det? Jeg ber til Gud hver kveld om at faren din skal komme hjem igjen! Men han må kjempe! Han må kjempe for oss. Ville ikke du ha gjort det samme?” Keef så på henne, blikket han sendte henne var av den sorten som kunne drepe. Så startet tårer å skli sakte ned fra øynene hans. ”Nei, for faen!” skrek han, før han løp ut og smelte igjen utgangsdøra, hardt. Han kunne høre at moren skrek ett eller annet etter han, men han verken hørte eller brydde seg om hva det var. Sinnet kokte i ham, og da han var kommet ut på gaten startet han å løpe. Han løp og løp, helt uten mål og mening. Han ville bare vekk.

 

Da Keef hadde løpt i rundt ett kvarter, la han merke til at han hadde kommet til sentrum av byen han bodde i utkanten av. Han stoppet opp. Først nå la han merke til hvor sinnsykt sliten han var blitt. Men det hadde vært deilig å løpe. Bare å glemme alle problemene en stund, og komme seg vekk fra alt. Vekk fra moren, vekk fra hjemmet og mest av alt vekk fra krigen. Han var så lei alt snakket om krigen at det var til å spy av. Faren hans var i Vietnam for å forsvare Amerika. Bare tanken i seg selv irriterte vettet av Keef, ”Ha! Er det ikke amerikanerne som er i Vietnam?” spurte han seg selv ironisk. For ham virket det mer som angrep enn forsvar.

 

Keef så seg rundt og fikk øye på Mary Jane, ei jente han hadde blitt kjent med dagen før. Han hadde blitt overrasket over hvor like synspunkter de hadde hatt angående nettopp krigen. Han gikk bort til henne, hun så opp fra boken sin og smilte. ”Hei”, sa hun. Han hadde møtt henne da han var nede i byen for å handle noen småting fra moren. Hun hadde vært på akkurat det samme stedet som hun var nå, og lest i den samme boka. Det første han hadde lagt merke til var hvordan hun var kledd. Klærne var meget fargerike, og håret hennes så ut som det var tova. Utseende hadde satt ham litt ut med en gang, han hadde nemlig blitt advart mot disse menneskene av foreldrene sine mange ganger, men da Keef hadde sett det søte fjeset til Mary Jane som gjemte seg bak det store håret hennes, forsvant alle de dårlige følelsene. Hun hadde et slankt, men likevel halvfyldig ansikt, med en søt liten nese og brune, varme øyne. Hun hadde små selvmarkerende lepper og smilet hun hadde sendt ham hadde virkelig gjort inntrykk på han. Han hadde smilt tilbake før han gikk mot inngangen til butikken, men da han nesten var inne hadde Mary Jane ropt på han og spurt om noen småmynter. Keef hadde snudd seg og gitt henne noen mynter, for sant skulle det være; penger hadde aldri vært noe stort problem i hans familie. ”Tusen takk” hadde hun svart svakt, men samtidig sjarmerende da hun hadde fått pengene.

”Jo, bare hyggelig du” stammet han tilbake og smilte uskyldig. Hun ba ham sette seg ned sammen med henne, og de startet å prate. Der satt de i flere timer og snakket om løst og fast til noen venner av Mary Jane plukket henne opp med en stor van senere på ettermiddagen.

 

Keef syns denne jenta virket meget spennende. Han gikk bort til henne og satt seg ned. ”Takk for i går, det var koselig” sa han til henne. Så startet de å prate igjen. Plutselig kom vanen fra dagen før. Det var en stor, grønn van. På begge sider av bilen hadde de spraymalt ordet ”frihet” med store bokstaver. Mary Jane reiste seg opp og gikk bort til dem. ”Kom da, Keef!” ropte hun. Stemmen hennes var så vakker, det hørtes ut som en melodi som kom flytende ut av de røde leppene hennes. Det kilte i magen hans. Skulle han tørre å bli med? Han kjente henne jo tross alt ikke så godt. ”Pytt, pytt” tenkte han. Hva var det verste som kunne skje? Han gikk bort til vanen, og Mary Jane presenterte ham for vennene sine.

 

Han som kjørte het Jonas. Han hadde langt, brunt hår og blå øyne. Rundt øynene hadde han store, sorte ringer. Dessuten var han unormalt tynn. Det var noe ved han som fikk han til å se utrolig sliten ut, men Keef tenkte seg at det var best å ikke si noe om det. De startet bilen og startet å kjøre vekk fra sentrum, motsatt vei fra der Keef bodde. ”Hvor skal vi egentlig hen, Mary Jane?” spurte Keef. ”Å, vi skal bare møte noen flere folk” svarte hun og smilte lurt til han. Han hadde aldri sett noen med ett så pent smil før.

 

Mens de kjørte gikk musikken for fullt, mens Mary Jane og Jonas snakket om hvor mye bedre kjærlighet og nærhet var, i forhold til krig og hat. Keef satt bare og hørte på. Uansett hvor enig han var med synspunktene deres så følte han seg litt utenfor. Der han kom fra var det tabu å snakke om nærhet. Han hadde hatt sex selv, men det var absolutt ikke normal folkeskikk å snakke høyt om det. Så han lot dem bare skravle i vei. Ikke kunne han relatere seg til alt de snakket om heller, for den saks skyld. Det virket som om de hadde vært på alle paradene og festivalene og i alle landene som fantes i hele verden. Han sa seg allikevel dypt enig med dem i at kjærlighet var mye bedre enn krig. Han følte seg på en måte så fri der han satt, tenk, her satt han og snakket med mennesker som tenkte det samme som han. Ellers var han vant til å få høre at krig av og til er uunngåelig. At noen ganger må man ofre litt for å oppnå noe. ”Hvor fin ville ikke en verden uten krig ha vært?” sa han entusiastisk og tittet bort på Mary Jane. Hun nikket.

 

Ikke lenge etter stoppet bilen brått, Keef tittet spørrende ut av vinduet. De hadde parkert utenfor et stort varehus. Bygningen var stor og grå, og Keef kunne ikke unngå å bli forbløffet over at så farkerike mennesker ville ha noe å gjøre her, i et kjedelig lokale. Han gikk ut av bilen og så seg rundt. De måtte være ett godt stykke unna sentrum, for han kjente seg ikke igjen. Han så på klokka og oppdaget at de nesten hadde kjørt i halvannen time. Han hadde vært så oppslukt i samtalen mellom Mary Jane og Jonas at han ikke hadde enset tiden engang. Nå kunne han bare glemme å være hjemme i tide til at moren ikke skulle bekymre seg. Han visste at hun mest sannsynlig hadde rukket å bli ganske engstelig nå, men han brydde seg ikke så mye om det. De hadde jo hatt en krangel. Hun hadde nesten litt godt av det, syntes han.

 

Mary Jane tok ham i hånda og dro ham med seg bort til varehusporten. De åpnet den og gikk inn i den forlatte lagerbygningen. Der inne satt det femten til tjue stykker fra før, litt eldre enn Keef, så det ut til. Den fuktige lufta luktet av søt tobakk. Mary Jane, som fremdeles holdt hånda hans, dro ham med seg lenger inn i lokalet. På veien hilste hun på de aller fleste, hun så ut til å kjenne dem godt fra før. Det virket allikevel som om hun la litt bånd på seg. Keef tenkte at det sikkert var fordi de aldri hadde møtt ham før, og han så jo ganske annerledes ut i forhold til dem. Mary Jane snudde, og Keef hadde ikke noe annet valg enn å følge etter henne, hun hadde nemlig et ganske kraftig grep rundt hånda hans. Hun dro Keef med seg bort til noen som satt i en ring på bakken, og de satte seg ned. Jonas kom bort og satt seg ned også etter noen få minutter. Alle så ut til å kjenne hverandre ganske godt fra før av. Jonas dro frem noe fra lomma si. Det så ut som en sigarett, men den var tykkere mot enden. Han fyrte den opp, tok noen trekk, og sendte den videre til Mary Jane. Da også hun hadde tatt noen trekk spurte hun Keef om han ville prøve. ”Prøve?” spurte han. ”Ja, det er marihuana” sa hun søtt og smilte. Keef sendte henne et usikkert blikk. ”Du må ikke hvis du ikke vil, men det er ikke noe farlig” konstaterte hun. ”Hmm. Jaja, det kan vel ikke skade” tenkte han, og tok imot.

 

Han tok et par trekk, så noen flere. Han følte seg mye lettere, og han smålo av det meste som ble sagt. Men det gjorde ikke noe, for de lo selv også. De sendte rundt noen flere marihuanasigaretter og samtalen gikk i alle slags rare, dype og fjollete retninger. Keef følte virkelig en større tilhørlighet enn på en god stund. Han hadde aldri følt det så godt før. Etter en liten stund hvisket Mary Jane inn i øret hans, og lurte på om han ville være med ut en tur, hvilket han svarte ja til med en gang.

 

Den kjølige lufta strøk over kinnene hans da de var kommet på utsiden av lagerbygningen. Han snudde seg mot Mary Jane. Hun var veldig pen der hun sto, med det store håret flagrende omkring det søte ansiktet hennes. ”Skal vi sette oss i bilen?” spurte hun. ”Det kan vi sikkert, men er du sikker på at det er greit for han Jonas?” Hun lo, ”Jada, vi er ikke ordentlig sammen, dessuten er Jonas opptatt med noe annet, han.” Hun kysset ham på kinnet, og satt seg inn i den grønne vanen. Det hadde rukket å bli ganske kjølig, siden det var blitt sent på kvelden. Mary Jane hutret litt, før hun satte seg tettere inntil han. Han merka at han rødmet litt, men det var mørkt ute så hun kunne ikke se det. Han lente seg over og kysset leppene hennes. Hun tok hånden sin og startet og kose med håret hans, mens hun kysset han sakte tilbake. De startet å bruke tungen og Keef kjente at han ble opphisset. Han startet å kle av seg, og Mary Jane hjalp til på en nærmest voldelig måte. Hun dro av ham klærne, og han dro av hennes. Keef startet å kysse den stive brystvorten til Mary Jane. Han kjente samtidig at hånden hennes nærmet seg skrittet hans.

 

Plutselig rev døra på vanen seg opp. ”Hva faen er det du gjør a?” I døra sto en rasende Jonas. ”Du rører ikke henne, ass!” Keef rakk ikke en gang å oppfatte situasjonen ordentlig før Jonas hadde dratt ham ut av bilen og slengt ham ned på bakken. Han prøvde å reise seg, men fikk et hardt slag i ansiktet. Han kjente at det startet å renne blod nedover kinnet hans. Han så redd og forvirret rundt seg, og prøvde nok en gang å reise seg. Men han fikk enda et hardt slag mot seg, og gikk rett i bakken. Jonas startet å sparke Keef i magen og i brystet, til og med i hodet. Keef åpnet øynene med en kraftanstrengelse. Han så på Mary Jane. Hun ga ham et trist blikk, før hun gikk sin vei. Keef hørte masse bråk og skrik. Til slutt startet en hel haug med bilmotorer. En etter en hørte han at de kjørte vekk. Han hadde ikke nok energi til å reise seg, og han kunne ikke lenger se noe i mørket.

 

Der lå han. Blodig og hjelpeløs. Han klynket og felte en tåre. Alle hadde dratt. Han var helt alene. Han måtte finne veien hjem selv, til tross for de sterke smertene han hadde i hele kroppen. En ting hadde Keef skjønt nå. Ingenting ville forandre verden, ingenting kan forandre menneskelig instinkt. Men en ting var han sikker på. Ved hjelp av Jonas og Mary Jane så hadde han nettopp forandret noe ved seg selv.