Er han uinteressert, eller bare sjenert?

[Gjest usikkerjente]

OK, nå har jeg vært betatt av en fyr på rundt 30 år i flere måneder. Han er ikke som alle andre, går sjelden eller aldri ut, og har nokså sære interesser (la oss si at han er lidenskapelig opptatt av modelltogbaner) jeg har aldri hørt om at han har hatt noen dame før og ingen jeg har spurt om det vet noe heller.

Utseendemessig er han ikke en sånn typisk fyr som drar masse damer, han har en over gjennomsnittlig stor (og flott i mine øyne ) kropp, og lite hår. Han er så vakker i mine øyne.

 

Jeg tror kanskje han er sjenert når det gjelder damer / romantikk, men han er veldig sosial på jobben - har liksom rollen som "den trivelige ungkaren".

 

Siden jeg er minst like sjenert som ham, og vil heller dø enn å bli avvist, tør jeg ikke be ham ut. Men jeg har fått en felles kjent av oss, som jeg har betrodd meg til, til å sende ham en melding der hun sier at hun synes han skal be meg ut. Han har ikke svart på den. Og ikke bedd meg ut. Men smilte mye til meg i tiden etterpå.

 

Vår felles kjente prøvde en gang til (på eget initiativ denne gangen ) da ingenting skjedde, og sendte ham en melding der hun spurte om han hadde bedt meg ut ennå (han svarte ikke, men bekreftet med et smil at meldinga var mottatt).

 

Etter det har han smilt mye til meg, og kommet inn på kontoret mitt noen ganger med små beskjeder/spørsmål. Men ikke bedt meg ut. Sist gang han var innom, begynte han plutselig å snakke om at han ikke liker å gå ut på byen, sitter heller hjemme, eller er på besøk hos kompiser.

 

Er det et tegn på at han ikke er interessert?

I mitt desperate sinn vil jeg jo tolke alt til at han er interessert men sjenert, men jeg trenger kanskje en bøtte kaldt vann i ansiktet.

Bør jeg gi opp hele greia? Jeg er så sliten av følelsesmessig opp-og nedtur om hverandre og sprader rundt i fine klær og store utringinger for at han skal se meg og be meg ut... latterlig

 

Er det noen som kan hjelpe meg å tolke?

Er det slik som jeg har lest i amerikanske bøker, at en mann VIL be deg på date hvis han er interessert. Dersom han ikke gjør det, betyr det at du er avvist? Eller stiller det seg annerledes med sjenerte menn?

[acon]

Be ham hjem på middag? I dagens samfunn kan da jenter like gjerne både be på date eller fri.

 

Han høres ut som en som har bodd lenge alene. De får ofte litt uvaner og har gjerne vanskeligere for å binde seg, eller ville be noen ut. Jeg kjenner noen av dem, og de liker ofte heller å henge med "gutta".

 

Jeg kan jo nevne at jeg er 19 og ikke har alfor mye peiling

[Gamlemor]

Er det noen som kan hjelpe meg å tolke?

Er det slik som jeg har lest i amerikanske bøker, at en mann VIL be deg på date hvis han er interessert. Dersom han ikke gjør det, betyr det at du er avvist? Eller stiller det seg annerledes med sjenerte menn?

8575406[/snapback]

Han virker som typen som er sjenert, og det at han sier han at heller er hjemme hos folk enn å gå på byen betyr bare at han ikke liker å gå på byen, og at han vil gå ut med deg, men ikke ut på byen

Endret 10. mai 2007 av Lord-Myrrah

[Gjest Guest]

Åhhh vil så gjerne tro at jeg HAR en sjanse... Men er livredd for å drite meg loddrett ut.

 

Hvis en mann ber meg ut og jeg sier nei, vil jeg synes at det er kjempeflaut å se ham igjen, og prøve å unngå ham for all fremtid, og synes det er virkelig ekkelt å møte på den personen igjen.

 

Er dere slik også, eller er menn gjerne litt mer avslappa til slikt? Hvis han sier nei vil jeg at han bare skal ta det som et kompliment, ikke tenke på meg som den desperate kjerringa, og fortelle alle vennene sine om det....

[Gamlemor]

Om noen jeg ikke likte noe særlig mer enn som en venn hadde prøvd seg på meg ( ikke at det skjer så ofte ) så ville jeg høflig avslått, ikke sagt det til noen og tatt det som et kompliment.

Men det er meg.

[Olsenhower]

Det at han kommer inn på kontoret ditt med spørsmål og småsnakk er forsøk på å manne seg opp for å be deg ut. Det er jeg veldig sikker på, fordi jeg kjenner meg igjen i slikt selv. Han er nok over gjennomsnittet sjenert, kanskje ikke så mye erfaring med det motsatte kjønn, nei, og slikt gjør det jo ekstra vanskelig for ham. Jeg er også veldig sikker på at han gleder seg til å gå på jobb på grunn av dette, og er like skuffet som deg hver gang han går hjem uten noe resultat. Amorøst resultat, selvsagt.

 

Han ville nok veldig gjerne likt at du tok initiativet, men kanskje ikke direkte? Du kan jo prøve å snakke litt mer personlig, kanskje spørre ham om han vil være med på en fest du skal på? Hvis du skal det, da. Det er jo ikke direkte å be ham ut, litt mer vennskapelig, om du forstår. Et nokså stort hint, dog, og det er kanskje det han trenger. Klare, tydelige hint. Ikke slike kvinnelige, underfundige hint. Han må ha store, overdrevne hint! Helst ha null sjanse for at han kan ha misforstått det hele. Som sagt, jeg kjenner meg selv igjen. Min kjæreste tok initiativet, for å si det sånn

 

 

 

Edit: Finpussing.

Endret 9. mai 2007 av Olsenhower

[Gjest Guest]

Det at han kommer inn på kontoret ditt med spørsmål og småsnakk er forsøk på å manne seg opp for å be deg ut. Det er jeg veldig sikker på, fordi jeg kjenner meg igjen i slikt selv. Han er nok over gjennomsnittet sjenert, kanskje ikke så mye erfaring med det motsatte kjønn, nei, og slikt gjør det jo ekstra vanskelig for ham. Jeg er også veldig sikker på at han gleder seg til å gå på jobb på grunn av dette, og er like skuffet som deg hver gang han går hjem uten noe resultat. Amorøst resultat, selvsagt.

8575859[/snapback]

 

Så fint å høre fra menn som kan kjenne seg litt igjen i ham. Tusen takk for svar. jeg er nesten på sammenbruddets rand her... Føler jo allerede at jeg har tatt initiativ ved at hun felles kjente av oss har sendt de meldingene om at han må be meg ut (han må jo skjønne at jeg er klar over dette og at det var et samarbeid mellom meg og henne...?). Men kanskje det må skje noe igjen fra min side da...

Aaargh, det virker som alle har så lett for det, og blir sammen med folk i hytt og pine. Det er jo kjempevanskelig!

[Olsenhower]

Så fint å høre fra menn som kan kjenne seg litt igjen i ham. Tusen takk for svar. jeg er nesten på sammenbruddets rand her... Føler jo allerede at jeg har tatt initiativ ved at hun felles kjente av oss har sendt de meldingene om at han må be meg ut (han må jo skjønne at jeg er klar over dette og at det var et samarbeid mellom meg og henne...?). Men kanskje det må skje noe igjen fra min side da...

Aaargh, det virker som alle har så lett for det, og blir sammen med folk i hytt og pine. Det er jo kjempevanskelig!

8575939[/snapback]

 

Det som er uthevet skal du slettes ikke ta for gitt!

Han har sikkert en aning, siden han har endret oppførsel mot deg (for å sondre terrenget, om enn på en litt klønete (men sikkert sjarmerende )) måte, men han kan ikke være tilnærmet 100% sikker, og jeg har opp gjennom tidene hvertfall vært nødt til å være nesten 100% sikker for å i det hele tatt tørre si noe "upassende".

 

For enkelte høres det kanskje ut som syk oppførsel, men det er det altså ikke

Endret 9. mai 2007 av Olsenhower

[Gjest Litt sjernet gutt selv]

Jeg har vært litt sjenert overfor jenter selv, bare blitt til veldig overfladisk snakk. Det er kanskje der han typen har problemer også. Vanskelig for å åpne seg opp for andre. Om han syns du er "hot" så er det verre (var for min del). Så det kan jo være bra tegn

 

Hvis det var meg, så måtte jeg brukt lang tid til å "manne" meg opp. Eller at damen tar iniativ til å snakke litt åpent.

 

Kunne kanskje be han med deg hjem å se en film, spise? Dempe lyset litt så er det lettere å snakke (noe jeg føler fra min erfaring) (Ikke sett anlegget på bånn speaker og se en film som kan snakkes i, altså ikke en du MÅ følge med på alt for å forstå filmen)

 

Jeg har det selv med at jeg liker meg også best "hjemme" altså hjemme hos noen ect. Ikke ut på byen i halv fylla med for høy musikk så du ikke kan snakke

 

Så det passer kanskje for han??

 

Det er verd et forsøk

[_crs_]

Du må jobbe med å bli kvitt sjenertheten. Det kan virke vanskelig men det er ikke umulig. Det vil du ha mye igjen for i mange andre sammenhenger også. Å være sjenert gjør deg redd og engstelig for alt mulig som det overhodet ikke er noen grunn til å være. Hva er det verste som kan skje om du tar skikkelig initiativ til kontakt? Om du kanskje skulle drite deg ut, hvorfor skulle det være så farlig? Du er den du er, det er ikke noe du behøver være sjenert for men heller stolt av. Ingen ordlegger eller oppfører seg perfekt om de er litt nervøs. Du skriver han er 30 år, antar du er i noenlunde samme alder, hvilket betyr dere er voksne nok til å takle det meste på en fornuftig måte. Prat med ham, finn ut om dere har felles interesser, vis at du er interessert i ham. Noen må bryte isen først, og det ser ut som det må være deg. Lykke til.

[kbsb]

Vil oppfordre deg til å ta en sjanse og be han hjem på middag, en kino eller hva han nå enn måte foretrekke. Poenget er uansett å komme på tomannshånd og (forhåpentligvis) ha en hyggelig tid sammen.

 

Ikke tro at han forstår at du er interessert. Sjenerte gutter kan ofte ikke se skogen for alle trærne er i veien. Altså, selv om noe er rett foran han og for alle andre klart og tydelig, så ser ikke nødvendvis han det.

 

Jeg var i ganske nøyaktig den samme situasjonen som deg. Rent bortsett fra at jeg da var den sjenerte mannlige parten

Vi var kolleger vi også, hadde en god tone imellom oss og pratet endel via emails til hverandre. Jeg, som da ikke hadde så gode antenner, skjønte ikke at hun var interessert. Selv etter ganske klare hint fra hennes side. Hun hadde f.eks to gratisbilletter til kino (hun hadde en bi-jobb på kino) som hun ga til meg. Tanken hennes var jo da at jeg skulle si tusen takk og spørre om hun ville være med. Noe sikkert de fleste ville gjort. Jeg derimot takket, og tok med meg en kamerat..... Kameraten min sa forresten i lang tid at hun var interessert, men jeg bare feide han av og sa han tok feil.

Hun holdt på å gi meg opp, og sa til slutt rett ut i en mail at hun var interessert. Først da våknet jeg

Enden på visa er ihvertfall at vi nå er gift, har to barn og med det tredje på vei

 

Så ta en sjanse og spør han. Om du ikke tør gjøre det ansikt til ansikt, spør i en tekst melding, mail eller lignende. Det verste som kan skje er at du får ett nei, og det er faktisk ikke så ille. Da har man fått ett svar, en avklaring, og man går videre i livet.

Får du ett ja, så kan jo mye koselig skje

[Gjest Guest]

Ikke tro at han forstår at du er interessert. Sjenerte gutter kan ofte ikke se skogen for alle trærne er i veien. Altså, selv om noe er rett foran han og for alle andre klart og tydelig, så ser ikke nødvendvis han det.

 

Jeg var i ganske nøyaktig den samme situasjonen som deg. Rent bortsett fra at jeg da var den sjenerte mannlige parten 

Vi var kolleger vi også, hadde en god tone imellom oss og pratet endel via emails til hverandre. Jeg, som da ikke hadde så gode antenner, skjønte ikke at hun var interessert. Selv etter ganske klare hint fra hennes side. Hun hadde f.eks to gratisbilletter til kino (hun hadde en bi-jobb på kino) som hun ga til meg. Tanken hennes var jo da at jeg skulle si tusen takk og spørre om hun ville være med. Noe sikkert de fleste ville gjort. Jeg derimot takket, og tok med meg en kamerat.....      Kameraten min sa forresten i lang tid at hun var interessert, men jeg bare feide han av og sa han tok feil.

Hun holdt på å gi meg opp, og sa til slutt rett ut i en mail at hun var interessert. Først da våknet jeg 

8586297[/snapback]

 

Åh dette høres ut som meg og ham! Eller rettere sagt - slik jeg HÅPER og ønsker at det er med oss, og at det ikke bare er enveis.

Så morsomt å høre det om kinobillettene, he he vi mennesker kan være så håpløse i blant - særlig i saker som dette. Jeg ville nok ha handlet likedan (som deg) selv, og ikke regnet med at det var en invitasjon til at vi skulle gå sammen...

Så bra at hun ikke ga opp. jeg føler jeg er litt der som hun var etter kinobillettene - ikke fått så mye respons på noe som i utgangspunktet var et ganske klart hint - men håper at det er en sjanse likevel. Kanskje jeg skal lære av henne og være modig.

 

Takk for vakker og romantisk historie

[kbsb]

Lykke til! Håper alt ordner seg til det beste for deg

 

Gi oss en liten tilbakemelding på hvordan det gikk davel

 

 

Så, pust dypt inn nå og gå og spør/mail/sms han

[Gjest Guest]

Du skriver han er 30 år, antar du er i noenlunde samme alder, hvilket betyr dere er voksne nok til å takle det meste på en fornuftig måte. Prat med ham, finn ut om dere har felles interesser, vis at du er interessert i ham. Noen må bryte isen først, og det ser ut som det må være deg. Lykke til.

8586143[/snapback]

 

Ja, ja, du har nok rett. Selv om vi begge er rundt 30 så føler jeg meg som en fjortis når det gjelder dette. Har prøvd å bestemme meg for å manne meg opp, men får skikkelig vondt i magen når jeg ser ham, og feiger ut. Hadde han bare vært den typen som man treffer tilfeldigvis på byen, det hadde vært så mye lettere etter noen øl. Men midt på formiddagen i en grellt belyst korridor på jobben?

I dag er det fredag---skal jeg få ut fingeren MÅ det være i dag. Finne på noe lurt å snakke om som dreier samtalen inn på helga / i kveld? Invitere ham hjem til meg? Åh dette er det vanskeligste jeg noen gang har gjort.

[Gjest Guest]

Lykke til! Håper alt ordner seg til det beste for deg 

 

Gi oss en liten tilbakemelding på hvordan det gikk davel 

 

 

Så, pust dypt inn nå og gå og spør/mail/sms han 

8586908[/snapback]

Han er litt for gammeldags til å konversere på e-post (hver gang jeg har sendt ham en e-post har han latt være å svare, og jeg føler meg kjempeflau og angrer på e-posten og tolker det som en avvisning, men så kommer han inn på kontoret mitt etter en stund og svarer personlig, eller han svarer når han treffer meg tilfeldigvis i gangen).

Vi har ikke kommet til sms-stadiet ennå. Så det må nok bli å spørre personlig. Huff.

Problemet med å være interessert i "den trivelige ungkaren" er jo at han faktisk er trivelig med alle, ikke bare med meg. Så det er så vanskelig å lese ham.

 

Jeg skal holde dere oppdatert. Det gir et lite ekstra press å gjøre det, kan ikke feige ut når noen andre følger med fra sidelinjen

[VikinGz]

Det er vell større sjanse for at en mann sier ja når en dame spør enn at en dame sier ja når en mann spør... (vertfall slik jeg har opplevd det)

Jeg er litt sjenert selv og hadde blitt kjempe glad om ei hadde spurt meg ut =)

Snart lunsj tider spør om dere kan spise lunsj sammen =)

Viss dere har kantine, så kan du jo spørre om å få sette deg sammen med han =)

eller spørre om han blir med å finner på noe i kveld eller helga, å spørre han hjem.. tja, kan fort ende som nervevrak da... nei da... spurte forige helg ei om hu ville komme å se film til meg =) ei som jeg så og si ikke kjenner, det gikk fint... men får litt rydde panikk xD hehe...

 

er bare 19 og er langt fra erfaren...

Endret 11. mai 2007 av VikinGz

[Gjest Guest]

Huff, dette går HEEELT galt.

Jeg og den venninna som sendte ham sms der hun ba ham be meg ut, møtte ham og en annen kollega i gangen nettopp. Og jeg frøs helt, klarte ikke få fram et ord, og de tre andre prata og jeg sto der helt taus og så på de to andre og unngikk blikket hans helt (vet ikke om han prøvde å se på meg heller da...).

Det mest fatale møtet vårt noensinne! Vi har alltid smilt eller lignende, nå var det bare jeg som var kjempenervøs og stirret i gulvet.

 

Innser at jeg faktisk ikke klarer det, når jeg ikke klarer å møte ham normalt på gangen med tanken om å be ham ut i hodet..

 

Så den hjelpsomme venninna mi sa at hun (som deler kontorpult med ham) skal gi ham en lapp der hun spør IGJEN om han ikke skal be meg ut. Så skal hun sitte der helt til hun får et svar eller reaksjon av ham. Herregud, dette blir nok helt feil.

Stakkars mann, nå legger jeg jo byrden over på ham.

 

Drama dette. Føler meg helt håpløs.

[Olsenhower]

Det blir vanskeligere hvis du henger deg opp i det, selv om det jo er enkelt for meg å påstå. Ikke be ham ut via mail eller SMS når dere er i samme kontorbygg, det blir litt feil, synes jeg. Veldig dumt hvis du må gå hjem på en fredag uten å ha prøvd nå før helgen og alt. Kan bli en riktig så fin helg

Spør ham om han skal ut på noe, og når han sier nei, så spør han kanskje om du skal ut på noe? Da kan du jo dvele litt og forsøke å flette inn i konversasjonen at du gjerne har lyst å gjøre noe sammen med ham.

 

Rådene blir fort flåsete og klisjéfulle når en prøver å hjelpe med slike ting på et forum, men du tar vel tegningen.

 

Gi oss en oppdatering

Endret 11. mai 2007 av Olsenhower

[_crs_]

Du er nødt til å svelge sjenertheten. Du kan jo øve deg på venninnen din og dere kan late som om hun er ham, det høres teit ut, men det hjelper garantert om du føler deg mer selvsikker på hva du skal si/prate om.

[Xell]

Du sier at du føler du har tatt litt initiativ ved å ta kontakt gjennom en felles bekjent, men oppfatter han det samme? Hvis det er hun som har sendt alle meldingene kan føre til at han tror hun mener dere hadde passet godt sammen uten at han vet helt hvor du står i saken. Det at du er veldig sjenert forsterker sikkert saken. At han smiler mye til deg og kommer på kontoret ditt og snakker tar jeg som et tegn på at han i alle fall liker deg. En ting man kan prøve å få til er å feks gå på kino med flere venner. Finn en film du tror han kan like, spørr flere om de vil gå, og gå til han og si noe sånt som "vi har tenkt å gå og se den filmen, lyst til å være med?" Det er bedre å omgåes utenom jobb og lettere å få ting på gli.