Mista jenta mi.

[Gjest Gjest_Anonym_*]

Blir litt lang post dette men håper folk tar seg tid å bryet med å lese den

og komme med synspunkter.

 

Har fått et problem jeg ikke holder ut med.

Som så mange andre her på forumet har jeg mistet den jeg elsker over aldt på jord.

Skal ikke gå for detaljert inn på de uviktige tingene men ta ting litt raskt fra starten av å skrive litt mer om det som kanskje er viktig i saken.

Traff jenta for 7år siden på ferietur da vi var ganske unge.

Vi bodd ett par å 20 mil unna hverandre så de første årene foregikk det meste av kontakten på mobil å hun ble raskt min beste venn å støtte om man kan kalle noen man ikke treffer så mye for det.

Vi kunne snakke om aldt å det var det vo gjorde også, hver dag hele dagen.

Etter ett par år møttes vi faktisk på samme sted som vi gjorde første gang.

Etter det fortsatte det i samme spor som venner å vi pratet om absolutt aldt i nesten 2 år til.

Vi var enig i aldt og var skikkeli soulmates, jeg må si jeg ble skikkeli forelska første gang vi møttes å til tross min unge alder fikk jeg mer å mer følelser for henne for hver dag. Hun fikk seg kjereste men vi fortsatte å holde kontakten hver dag. Skal ikke gå noe inn på det forholdet siden det ikke har så mye med saken å gjøre men han begynte å dope seg å stjal fra henne å var skikkeli dritt mot henne.

En natt vi satt oppe å prata i telefon om hennes problemer med han så sa hun att hun likte meg å att det var meg hun ville ha.

Ett par uker etter var det vinterferie på skolen å en eldre kompis av meg hadde fådd lappen å jeg overtalte hann til å gå med på min litt gale idè om å kjøre nedover å besøke henne. Jeg spurte henne om det var greit att jeg tok med en kompis å kom på besøk å hun sa att så klart kunne vi det, mest fordi hun trodde det var en spøk, men så sagt så gjort, vi sto opp grytidlig neste morgen å hold på i garasjen i 7 timer med bilen til kompisen min for å skifte hjullager og div så den holdt hele veien ned å opp igjenn

De dagene vi var der var sterkt prega av att vi begge to var en god del mer sjenerte face 2 face enn på telefon men siste dagen før vi dro ble det litt småklining og sånn.

 

Forholdet:

Noen uker etterpå ble vi sammen.

I starten ble det til att jeg reiste nedover annenhver helg

siden hun ikke fikk lov å reise oppåver for foreldrene,

men det ble fort til at det ble hver helg.

Etter etter noen måneder harr lillesøstra mi komfirmasjon å hun kom til meg for første gang og etter det bytta vi på å reise til hverandre i helgene.

Vi utnytta enhver anledning til å være sammen å siste året på vidregående hadde vi to perioder med 3uker utplasering i bedrift og det ga meg muligheten til å bo hos henne de 6 ukene jeg hadde utplassering.

Rett før jeg gikk ut vidregående fikk jeg lærlinge plass ikke så langt fra der hun bor å det endte med att vi flytta inn i kjelleren til foreldrene hennes.

Aldt var perfekt helt til for ca. ett lite hallår siden.

 

Problemene:

Hun går nå siste året på vidregående (almenfag)

mens jeg egentli skulle vært ferdi med lerlingetiden min til sommeren.

Vi har vært samen i 3 år å kjent hverandre i 7.

Hun er veldig perfeksjonist å jobber knallhardt med skolearbeidet.

Hun har altid hatt gode karakterer å da snakker vi toppkarakterer, bare 6ere å noen 5ere men innspurten på vidregående har blitt hard, hun sitter ofte oppe til 2-3tiden på natta med lekser å vi har fått mindr å mindre tid sammen.

Hun har den siste tiden virket skikkeli utslitt å har valgt å bryte kontakten med nesten alle vennene sine pga. skolearbeidet.

Rett etter jul gikk det også til helvete med lerlingetiden min da bedriften jeg jobbet i skal legge ned, vil ikke gå for detaljert inn på saken da det er mye i lerlingetiden som ikke har vært bra som manglende oppfølging å opplæring å da jeg fikk ny lerlingeplass ikke så langt i fra ble det en kortvarig glede på grunn av att jeg henger en del etter i forhold til hva jeg skulle kunne etter snart endt lerlingetid å den siste måneden har jeg gått uten jobb.

Måten jeg ble oppsagt på på det siste stedet jeg var lærling har gjorde att jeg vegret meg mot å lete etter en tredje plass å fullføre lerlingetiden på i frykt for att det samme skulle skje. Det er egentli her det starter det man kan kalle starten på slutten.

Kjeresten min var veldig optatt av att jeg måtte finne en tredje lærebedrift men

etter aldt jeg har vært gjennom hva min lerlingetid angår hadde jeg lite lyst til det.

Jeg innser det nå att om jeg hadde fortalt henne om aldt sammen om jobben osv så hadde jeg ikke vært her jeg sitter nå.

Jeg holdt det for meg selv for jeg syntes hun hadde nokk å tenke på å

fant på dumme unnskyldninger for å ikke prøve på en ny plass.

Det endte i lange krangler.

Til slutt endte det med att jeg søkte på en tredje plass å ble innkalt til intervju.

Vi ble enige om att de skulle ta kontakt over påske for de ville snakke med de 2 stedene jeg jobbet før osv.

Det gikk en uke etter påske å jeg hørte ingenting å skjønte det ikke kom til å bli noe av. Etter litt diskusjon overtalte kjeresten min meg til og ringe å høre med dem å som jeg hadde tenkt hele tiden var de ikke intrisert pga. att jeg hang såpass etter.

De siste ukene etter påske har jeg stort sett gådd hjemme uten noe å gjøre noe som har irritert samboeren min veldig å en kveld i forrige uke da vi hadde lagt oss sa hun att hvis jeg ikke skaffet meg jobb dagen etter kunne jeg like gjerne reise hjem, for hun orket ikke att jeg skulle sitte hjemme en dag til som en annen "Slask" som hun kallte det.

Jeg syntes det virket urimelig å ganske umulig å skaffe ny jobb på 24 timer så det hele endte i en gedigen krangel hvor hun gjorde det slutt.

Hun har uttrykte også min bruk av penger som unødvendig å på uviktige ting

da jeg skifta rute i bilen min for den var helt ødelagt.

 

De første dagene etter hun gjorde det slutt ville hun ikke snakke med meg i det heletatt men etter noen dager fikk jeg hun til slutt med på å prate og

hun syntes vi hadde kranglet for mye den siste tiden

og att hun var usikker på hva hun føler.

Jeg fortalte henne om tingene angående jobben å att jeg hadde ungått å si det til henne og hun ble sint å skuffet over att jeg ikke hadde fortalt det tidligere å kom med beskyldninger om att jeg ikke stolte på henne siden jeg hadde holdt det for meg selv og att hun ikke stolte på meg mer, mens aldt jeg prøvde var å ikke utsette henne for mer bekymringer enn hun har fra før siden hun fortsatt er nedfor etter foreldrene skilte seg for ikke lenge siden å att det går dårligere på skolen selv om hun sitter opp med skolearbeid til langt på natt.

Hun sa hun ikke kunne elske noen hun ikke stolte på lenger å sa att det nok aldrig kan bli vi to igjenn.

Jeg prøver å fortelle henne att jeg mente aldt godt men det virker som att hun ikke er intrisert i det.

Hun har blitt helt kald og vill ikke snakke om det mer.

For to dager siden pakket jeg aldt jeg hadde å flytta tilbake til hjembygda mi.

Jeg tenker ikke på annet enn henne å føler meg helt ødelagt.

Jeg føler att det hele egentli bare er dumt å ingen ting å krangle om egentli da jeg gjorde det jeg gjorde for å være snill men samtidig skjønner jeg att hun føler det som hun gjør å att hun e skuffet over att jeg ikke fortalte noe da vi altid har snakket om aldt og vært hverandres beste venner siden vi møttes og jeg skønner hun føler det som hun gjør.

 

Hun var skikkeli uttafor dra jeg dro å det siste hun sa før jeg kjørte var att hun følte hun trengte tid for seg selv og att vi får se hva som skjer.

Jeg har både håp å tro på att det årdner seg men samtidig er jeg redd for att det ikke skal gjøre det siden hun plutselig virket så kald å følelsesløs etter hun gjorde det slutt. Samtidig er hunn midt i russeferinga å jeg er redd hun ska finne på noe nå som vi ikke er sammen lengre.

Til høsten skal hun studere her jeg kommer fra å vi skulle egentli ha brukt ukene som er igjenn frem mot sommeren til å se på leiligheter å sånn.

 

Jeg føler meg skikkeli dritt for att jeg ikke sa det som det var med en gang å det er jævlig å tenke på att det som har skjedd kunne vært ungått.

Jeg er også litt skremt over hvordan jeg takkler det hele

da jeg har mista matlysten helt å ikke har sovet mer enn 3 timer de siste 6 døgnene, å det verste av aldt er att jeg ikke får sove, føler meg sliten men ikke trett.

Savner hun jeg elsker over aldt.

I tilleg til å være den eneste jenta jeg har hatt følelser for i mitt 21år lange liv er

hun også altid vært min BESTE VENN, den eneste jeg stoler 100% på å

som jeg føler jeg kan snakke med om aldt så jeg har ikke bare mistet den jeg elsker over aldt å den eneste som virkelig betyr noe for meg men

jeg har også mistet min beste venn.

Jeg vet ikke hva jeg skal jøre eller hvor jeg skal gjøre av meg,

har så inderlig lyst til å prate med henne å få henne til å forstå men

jeg er redd for att det bare gjør ting verre om jeg presser meg på,

samtidig er jeg redd for hva som skjer om jeg bare lar henne være i fred og ikke viser att jeg bryr meg. Men jeg vet att hun vet at det er henne jeg elsker å att det bare er henne jeg vil ha.

 

Noen som har noen synspunkter på hva man gjør

når man har mista den beste jenta i verden?

[ilpostino]

trist lesing. må en måte sitter jeg i samme båt som deg så velkommen ombord skal du være.

 

eksempelet ditt viser at ærlighet lønner seg alltid, og uansett. unnlater du å fortelle noe (eller dreier på noe du forteller) vil det komme frem før eller siden.

 

håper det går bra med deg.

[Lacesso]

"Vælkømmin te gards" som vi sier her i bygda.

 

Uansett, jenter er pussige dyr, og alt du kan gjøre er å kjempe for henne om du tror det er verdt det, noe det helt sikkert ikke er, ettersom hun til slutt kommer til å miste følelsene for deg helt, uansett hvor mye du gjør for å vise henne at du elsker henne, uansett hvor mange sanger du skriver, hvor mange ganger du går 2 mil for å være med henne når hun er syk og ikke kan ut, så kommer du til å bruke flere måneder på å komme deg videre, så kommer du til å kjempe for noen andre, så kommer de til å gi deg hele regla om igjen.

 

Don't get involved, don't get bloody involved!

 

 

 

EDIT: Leif

Endret 3. mai 2007 av Lacesso

[ilpostino]

Don't get involved, don't get bloody involved!

 

secound that.

[Windkin]

Meget trist historie du har... Jeg tror ikke du kan gjøre så mye annet enn å vente på ho, hvis det er noe du ønsker å gjøre. Hvis ikke må du, som alle andre ta tia til hjelp. Det går over til slutt.

[Evenman]

Vanskelige greier dette. Jeg har alltid følt at det er enklere å få ned følelser på papir, enn å si det rett ut. Da stokker ikke ordene seg og du har mulighet til å formulere deg om og om igjen til det blir riktig. SÅ kanskje det kan være en ide?

 

Ellers så vil mange kanskje si at det ikke er noe å satse på når det er slutt, fordi da kommer det garantert til å skjære seg på nytt.

Jeg har vært i samme båt som deg 3 ganger med henne jeg elsker og bor sammen med. Vi har vært sammen i snart 5 år i strekk. Det vil altså si at det var verdt å kjempe litt for å få henne tilbake de gangene det ble slutt.

 

Jeg tror ofte at jenter gjør det slutt av andre grunner enn de sier. Det er letter å gjøre det slutt fordi de ikke stoler på deg enn fordi hun følere at hun trenger å leve livet en stund for å gjøre noe for seg selv. Dette er et eksempel og trenger ikke å stemme i ditt tilfelle. Poenget er at det kan lønne seg å ikke gi opp med en gang. Om det viser seg at hun ikke vil ha noe med deg å gjøre etter at du har gjort ditt beste for forsoning, så har du vel ikke tapt mer enn du hadde i utgangspunktet.

 

Lykke til.

[JimL]

Du sier hun er et skikkelig skolelys.. Et håp kan jo være at hun faktisk er så oppslukt av skole / lekser / eksamener at det tærer skikkelig på henne. Og hun lever sikkert et stressa liv om hun sitter med lekser hele dagen (og til langt ut på natta), for så å stå opp tidlig om morran for å komme seg på skola igjen. Det gjør det ikke bedre å komme hjem hver dag til "noen som ikke gjør en dritt".

 

Ta nå å slipp av et brev i postkassa hennes. Skriv noe ala det du har skrevet her! Kan jo også få med at du og syns det har blitt lite tid sammen i det siste, men at det er bra at hun konsentrerer seg om skola. Det er bare en måned igjen av eksamensstresset, så håper hun kan bruke litt av tiden til å tenke over alt dere har sammen, og alt dere kan få sammen. For du vil gjerne være der for henne.

 

^^

[Ozwald]

...

Det gjør det ikke bedre å komme hjem hver dag til "noen som ikke gjør en dritt".

..

8526336[/snapback]

 

Det JimL sier her tror jeg er av veldig stor betydning, kanskje hun rett og slett er litt misunnelig på deg siden hun må jobbe dag og natt, mens du (som hun ser det) ikke en gang gidder å prøve å skaffe arbeid.

 

Jenter er merkelige vesener og det er ikke lett og si hva som kan hjelpe deg i dette tilfellet, kanskje det å skaffe jobb/lærlingplass kan hjelpe? Og å skrive et brev til henne som en annen nevnte og rett og slett kanskje gi henne litt tid til å stresse ned med alt skolearbeidet.

[Zeph]

Minner om retningslinjenes punkt 10, som blandt annet sier dette om korte meningsløse innlegg:

Korte, unødvendige innlegg kun egnet til å øke brukerens antall poster regnes som spam, og kan straffes deretter. Det samme gjelder unødvendig/overdrevet bruk av smiles, eller innlegg som ikke inneholder annet enn smiley's.

Dette gjeld og innlegg som kun er posta for å få tråden i "Mine innlegg".

Innlegg som strider med dette er fjernet fra tråden.

 

(Reaksjoner på moderering tas på PM og ikke i tråden som blir moderert.)

[DJ_Dark]

Jævla trist lesning det der. Samme skjedde med meg og exen min. Jeg unnlot å fortelle henne helt vanlige ting, men så kom det frem og hun ble bare enda mer sur på meg.

 

Det eneste du kan gjøre er vel å vente og håpe!

[Prognatus]

Virker som dere er ganske forskjellige, men det behøver ikke å være avgjørende. Men hun stiller ultimate krav til deg, så hvis du vil vinne henne tilbake bør du skaffe deg ny lærlingeplass eller en jobb først. Deretter kan du ringe henne og fortelle det, og spørre om dere kan treffes igjen for å prate. Jeg tror det er fåfengt å tro at hun vil ha noe med deg å gjøre før du har en jobb/lærlingeplass.

 

Men stå på, fortell henne hvor mye du elsker henne og ta tiden til hjelp for å reparere forholdet. Ikke sikkert at det er mulig å reparere, men siden du elsker henne har du vel ikke noe annet valg enn å prøve så godt du kan.

 

Lykke til!

[LiamH]

Kjenner meg veldig igjen! Har opplevd samme tap, uten at det lå samme historien bak. Jeg gikk i flere år å lurte på hva jeg gjorde galt og hvorfor hun plutselig ble så kald. Nå, flere år senere, ser jeg mye klarere hvorfor det gikk som det gikk...

 

Det du må prøve å gjøre, er å gi henne tid! Det at hun er kald, er rett og slett fordi hun er presset og har det tøft, i likhet med deg! Det er bare en annen måte å takle det på! Ikke tro at det bare er du som sitter med masse følelser!

 

Det som er problemet når noen takler ting på den måten som hun gjør, er at hvis du presser henne, så dytter du henne bare mer vekk! Det å bli kald når ting står på, er kun en forsvarsmekanisme som kommer til å gi seg når ting roer seg! Gi henne tid til å få den roen tilbake, slik at hun kan begynne å kjenne etter på ting og få sortert ut hva hun vil!

 

Skriv et brev til henne og forklar situasjonen fra din side. Gi henne inntrykk av at du ser og forstår det hun reagerte på. Vis vilje til forandring i din situasjon. Bruk noen dager på brevet, slik at du ikke lar følelseskaoset komme til utrykk, men at du heller kan få formulert deg på en fattet og reflektert måte. Når man er i en slik situasjon som du er, så kjører man på "autopilot". Følelser, adrenalin og tanker kastes rundt i kroppen hele døgnet og man får ikke fred. Ved å skrive et brev, så kan du få gjort noe produktivt med den situasjonen du er i, nemlig få sortert litt av hva du føler og tenker. I tillegg, så får du mulighet og tid til å formulere deg slik du faktisk ønsker, istedet for å snakke med henne på telefon, med masse følelser i sving, der man sier masse man kan angre på i ettertid.

 

Utover dette, så kan du ikke gjøre så mye annet enn å prøve å ta vare på deg selv. Dra ut og treff venner! Det er bedre å være sammen med noen når man sliter, enn å sitte alene. Du trenger å bli distrahert litt av og til, så selv om det virker meningsløst og umulig å gjøre andre ting. Det hjelper utrolig mye i lengden og det gir deg andre impulser som kan fylle opp dagene dine, selv om det ikke føles slik når tankene kun går i en retning. Ikke grav deg ned under dynen!

 

Husk også å spise! Hvis du ikke spiser over en lengre periode, så går kroppen i sparemodus og da går energi og matlyst ned på et minimumsnivå og det kommer til å bli verre og verre å få i seg mat. Ta vare på kroppen din, selv om hjernen er "ute av drift"! Tvangsfor deg selv med en brødskive i ny og ned og hold forbrenningen i gang! Du føler deg bare enda verre hvis kroppen din også begynner å bli ustabil.

 

Når det kommer til søvn, så går det ann å ty til innsovningstabletter eller beroligende tabletter i denne perioden, slik at du får deg litt hvile innimellom. Du kommer nok til å få sove til slutt, men det er jo synd hvis det skal gå til et punkt der du kollapser, istedet for at du holder "hodet over vannet" og klarer å fungere på et visst nivå.

 

Så... kort fortalt: Skriv et brev der du får ned din side av saken, vis henne at du ønsker å forandre på din livssituasjon, sorter følelser og tanker, gi følelsen av du ønsker å gi henne tid og rom, spis selv om du ikke er sulten og går det så langt at du fortsetter å ikke få sove, så kan du dra til legen og få utskrevet en resept på et medikament som kan få deg til å slappe av eller sove.

 

Dette er de beste rådene jeg kan gi ut fra mine erfaringer...

 

Lykke til videre og jeg håper at det ordner seg for dere!

Endret 4. mai 2007 av LiamH

[Gjest Gjest_Anonym_*]

Takker for svarene som har kommet så langt.

Har vært å besøkt venner i dag å d hjalp litt på det med å tenke på andre ting en liten stund.

Har også skaffet meg jobb så det er i boks å det med å skrive ett brev

har jeg faktisk begynt med.

Skrev en del brev til henne før mens vi var sammen for hun syntes det var så koslig. Bruke å skrive brev på 19-20 sider