Du eksisterer ikke for du kan ikke bevise det!

[Lakus]

8 år er du, i følge profilen.

Smartere enn meg er du kun i følge deg selv.

jeg kan skrive jeg er 115 år i profilen, men det trenger ikke bety ikke at jeg faktisk er det.

 

Mitt syn på smarte folk: De som er smarte legger ikke ut om hvor smarte de er, ettersom de vet at de mindre smarte ikke vil skjønne at de er nettop det, mindre smarte, og derfor lage masse leven.

[Drillo]

8 år er du, i følge profilen.

Smartere enn meg er du kun i følge deg selv.

jeg kan skrive jeg er 115 år i profilen, men det trenger ikke bety ikke at jeg faktisk er det.

 

Mitt syn på smarte folk: De som er smarte legger ikke ut om hvor smarte de er, ettersom de vet at de mindre smarte ikke vil skjønne at de er nettop det, mindre smarte, og derfor lage masse leven.

8485258[/snapback]

 

Jeg har ikke lagt ut om hvor smart jeg er, men det har jo du. Ergo er du ikke smart?

[Lakus]

Jeg har ikke lagt ut om hvor smart jeg er, men det har jo du. Ergo er du ikke smart?

Jeg har ikke sagt noe om noen jeg

Har sagt hva/hvem jeg synes er smarte på en måte man må være litt smart for og tolke riktig.

[Drillo]

Jeg har ikke lagt ut om hvor smart jeg er, men det har jo du. Ergo er du ikke smart?

Jeg har ikke sagt noe om noen jeg

Har sagt hva/hvem jeg synes er smarte på en måte man må være litt smart for og tolke riktig.

8485288[/snapback]

 

La ikke merke til at det var Lakus.

 

Men hadde Richard Dawkins sagt til meg at han var smartere enn jeg er, så hadde jeg skjønt det.

[Basusjernet]

står det at jeg er 8 år i profilen min? sånn jeg skjønte det så påpekte du at jeg var 7år pga du syns jeg kom med barnslige innlegg? må beklage om det er jeg som har misforstått...

[Drillo]

Det står at du er født 29. desember 1998, altså 8 år. Jeg reagerte litt på det, og syntes du var usedvanlig reflektert etter alderen å dømme.

[Basusjernet]

Det står at du er født 29. desember 1998, altså 8 år. Jeg reagerte litt på det, og syntes du var usedvanlig reflektert etter alderen å dømme.

8486355[/snapback]

 

Okei da har jeg bomma med 10 år:P beklager misforståelsen

[TorbjørnK]

Cogito, ergo sum! 

8480593[/snapback]

 

QFT.

[goliatmo]

Det å eksistere kan defineres på mange måter, hvis det er å ha en indeviduel tankegang vet jeg at jeg eksisterer.

Men man kan jo også drømme at man er andre, så det eneste vi vet med sikkerhet er at noe eksisterer og at ingenting dermed ikke eksisterer.

 

edit: med andre ord blir "jeg tenker derfor er jeg" feil (kommer an på definisjoenen av jeg)

Endret 1. mai 2007 av goliatmo

[Gaidaros]

Ja som tittelen sier: Du eksisterer ikke fordi du ikke kan bevise det!

 

Noen som kan bevise det? jeg tror jeg har kommet opp med en veldig god forklaring, men vil vente litt med å poste den til jeg ser andres svar og reaksjoner

8480515[/snapback]

Hei, jeg kommer litt sent her.

Jeg mener at for å bevise at jeg eksisterer så må det finnes en annen referanse enn meg selv, som kan bekrefte det. Platons huleliknelse er jo nettopp en teori på at den verden som vi opplever er begrenset innenfor våre sanser. Det kan godt være at det finnes en annen virkelighet, gjerne paralell, som vi ikke oppfatter og registrerer. Men det vil ikke dermed si at vår eksistens er den eneste riktige. Tenk på lys- og lydbølger som ligger utenfor vår oppfattelse. Luktesansene er også til dels utenfor vår referanse.

 

Dette er kanskje litt utenfor trådstarters spørsmål og inn i en annen del av filosofien, så beklager.

 

Men som jeg nevnte inledningsvis. Et bevis på eksistens må være etterprøvbart og det er jo vanskelig siden det kun er vi, med våre sansers begrensinger som kan bevise det. Hva menes forresten med eksistens? Er det, som jeg har nevnt ovenfor, innenfor rammene av våre sanser? Eller er det eksistens innenfor alternative virkeligheter?

[kjetil02]

Hva menes forresten med eksistens? Er det, som jeg har nevnt ovenfor, innenfor rammene av våre sanser? Eller er det eksistens innenfor alternative virkeligheter?

8547156[/snapback]

 

Dette er jo et viktig spørsmål. Descartes syntes å hevde at eksistens var lik metakognisjon, ut fra idéen om at tanken var det eneste rene og ekte (han var jo innenfor den rasjonalistiske tradisjonen), og derfor var tanken på tanken det beste bevis for sin egen eksistens. At han i samme åndedrag brukte det at han kunne forestille seg det perfekte som et bevis for Gud, er vel en annen historie.

 

Skal man definere eksistens i forhold til noe en ikke vet hva er, får man med en gang et problem. Hvordan kan man definere noe man ikke vet hva er, ut fra noe man heller ikke vet hva er?

 

Hele Aristoteles' formelle logikklære er basert på aksiomer som ligger i bunnen, og kanskje vår eksistens også må være et aksiom?

[Gaidaros]

Dette er jo et viktig spørsmål. Descartes syntes å hevde at eksistens var lik metakognisjon, ut fra idéen om at tanken var det eneste rene og ekte (han var jo innenfor den rasjonalistiske tradisjonen), og derfor var tanken på tanken det beste bevis for sin egen eksistens. At han i samme åndedrag brukte det at han kunne forestille seg det perfekte som et bevis for Gud, er vel en annen historie.

 

Skal man definere eksistens i forhold til noe en ikke vet hva er, får man med en gang et problem. Hvordan kan man definere noe man ikke vet hva er, ut fra noe man heller ikke vet hva er?

 

Hele Aristoteles' formelle logikklære er basert på aksiomer som ligger i bunnen, og kanskje vår eksistens også må være et aksiom?

8547469[/snapback]

Hei kjetil02 Godt sagt

Det har nettopp vært spekulert hvorvidt eksistens defineres av vår tanke. Altså at tanken er den egentlige eksistensen og at handlingen kanskje ikke eksisterer annet enn som, ja nettopp, en tanke i vårt hode. Og hodet vårt er jo kanskje ikke annet enn en tanke det også. Dypt dette her... og kanskje vel urealistisk, men likevel, større tenkere enn oss har spekulert omkring dette emnet.

At Gud stadig vekk er innblandet i filosofien er kanskje en ren overlevelseskunst fra filosofenes side, siden kirken i mange tilfeller oppfattet filosofien som en trussel. Ergo tilpasser, eller tilføyer, man elementer som kan tilfredsstille kirken.

[kjetil02]

For meg er ikke eksistensen egentlig et så viktig spørsmål - enten jeg eksisterer eller ikke, om jeg gjør det på den ene eller den andre måten, må jeg forholde meg til verden slik den ser ut for meg. "Brain in a vat", fenomenologisk, eksistensialistisk, empiristisk eller rasjonalistisk tilnærmelse til tross, kommer jeg ikke utenom å måtte forholde meg til min egen opplevelse av eksistens. Derfor er ikke dette egentlig et så veldig interessant spørsmål for meg. Det som er interessant, imidlertid, er at min eksistens synes å ha en innvirkning på andres eksistens, og er det ikke slik det egentlig er: Vi eksisterer ikke bare som oss selv, men som en aktør i andres eksistens?

 

 

For mange tenkere, det være seg Kant, Descartes, Leibniz, Spinoza (ja, faktisk) og andre, var vel Gud et slikt aksiom som jeg nevnte i forrige kapittelet. Descartes' gudsbevis, sammen med Leibniz' og andres, er det ikke mer hold i enn annet tankespinn, og inneholder ingen relevante hint om hvilken gud som ble bevist, men det var tross alt ikke spørsmålet. Det fantes jo bare én gud. Filosofien går jo ut på å finne ut av de store tingene; grave seg ned til fundamentet - grunnen til vår eksistens, eller i det minste (en av) meningen(e) med den, og da er det naturlig at man må ta hensyn til guden man tror på - den er jo, for tenkeren selv, et aksiom.