Lurer på om jeg skal skrive ett siste brev.. :)

[Melisma]

Jeg har (som mange andre sikkert) lurt på når jeg kommer til å dø Har vært i noen begravelser i løpet av livet også, både til min storebror og stefar også Det jeg har fått inntrykk av er at folk flest snakker godt om folk etter de er døde, de forteller sine positive opplevelser med den personen, og om alt det de ikke rakk og si.. Derfor tenkte jeg her om dagen på at kanskje jeg skulle skrivd brev til de jeg er glad i. Altså - "hvis dere finner disse brevene , så er jeg sannsynligvis dø" - brev..

 

ikke for å være deprimerende eller noe sånt, håper dere forstår hva jeg prøver og komme fram til..

 

I disse brevene ville jeg skrivd alt det jeg ikke tør å si til den personen, eller hva jeg angrer på osv..:

 

Slik at de kan få ihvertfall ett lite farvel fra meg, det er vel bedre enn ikke noe.. eller?

 

Hva ville dere tenkt og følt hvis dere hadde funnet et slikt brev hjemme hos den avdøde som var til deg personlig?

 

Virker ikke som at det så mange som vil svare på dette her inne men hadde vært interessant å få vite hvordan noen ville reagert på dette

 

Takk for evt. svar

Endret 11. april 2007 av Melisma

[Ustedalen]

Hadde jeg funnet et slikt brev ville jeg blitt veldig sikker på at vedkommende hadde planlagt å dø.

 

Et tips: Si alt du vil si i brevet til de personene nå. Ikke hver flau for noe, og lev livet.

[theck1]

Helt enig med ustedale! Si det du vil si nå, det gjør at de personene ikke tror du hadde intensjoner om å dø. I tillegg vil du kunne oppleve reaksjonene deres også, og de er nok noe du skulle ønske du fikk med deg. Lev livet nå, ikke vær redd for å si positive ting om andre, det er det beste som er

[Melisma]

Helt enig med ustedale! Si det du vil si nå, det gjør at de personene ikke tror du hadde intensjoner om å dø. I tillegg vil du kunne oppleve reaksjonene deres også, og de er nok noe du skulle ønske du fikk med deg. Lev livet nå, ikke vær redd for å si positive ting om andre, det er det beste som er

8347104[/snapback]

 

 

ja, kanskje de hadde fått inntrykket av det ja ja, jeg får vel kanskje stramme meg opp og bare si det til dem face 2 face.. Er liksom ikke så vanlig å gjøre det blant vennene mine og i familien min.. at vi liksom skal snakke om sånne følelser.. det faller unaturlig liksom.. men en får jo håpe at de vet det innerst inne.. men er godt å få det bekrefta innimellom.. ikke bare at en god venninne eller kompis sier det i fylla Jeg er vel i det følsomme hjørnet om dagene, hehe :!:

[JohnMerrick]

Håper du ikke tar dette ille opp, Melisma, men du slår meg som en noe merkelig person... Jeg har veldig vanskelig for å følge tankegangen din. Tenker du mye på din død?

 

Uansett, de som møter opp i en begravelse er vel gjerne mennesker som brydde seg om den døde og som kommer til å savne denne personen. Det er vel naturlig at man fokuserer på det positive? Man samles for å ta et siste farvel med en person som har betydd noe for en, og for å finne trøst hos hverandre.

 

Støtter det som har vært sagt tidligere, søk nærhet nå. LEV! ELSK! Og la de som betyr mye for deg få vite det. Du behøver ikke å ta helt av med svulstige ord og dramatikk, litt nærhet og støtte når langt.

 

Jeg skal være litt forsiktig med å dømme deg fra innleggene her på diskusjon.no, men du slår meg ikke akkurat som en "kald" person. Du skal ikke se bort fra at de du vil skrive brev til allerede vet hva du ønsker å si...

[Jigsaw V]

Hadde mye tanker om døden når jeg var 6-8 år gammel.

 

Jeg tenkte på hva hvar etter døden, svart?

Jeg tenkte på når sovnet jeg egentlig? Enn viss jeg ikke vokner opp igjen?

JohnMerrick's innlegg her slår meg at han ikke har tenkt slike tanker før og slike tanker som trådstarter tenker på.

 

Har faktisk nesten bestemt meg for sangen som skal spilles av med begravelsen min.

[Melisma]

Håper du ikke tar dette ille opp, Melisma, men du slår meg som en noe merkelig person... Jeg har veldig vanskelig for å følge tankegangen din. Tenker du mye på din død?

8353738[/snapback]

 

 

Jeg har forståelse for at jeg kan virke som noe "utenom det vanlige". Men har opplevd at folk bare dør uten å få sagt det de kanskje har gått og bært på hele livet, men aldri fikk sagt.. Derfor tenkte jeg at ett brev kanskje kunne vært løsningen.

 

 

Denne tråden var ikke ment å være selvmordsrelatert i det hele tatt.. jeg ville bare kanskje gi resten av familien en trøst hvis noe skulle skje meg, Siden de ikke har fått det før..

 

Ps. ja, jeg tenker mye på døden siden den har vært en så stor del av livet mitt allerede.. Men jeg elsker å leve

Endret 11. april 2007 av Melisma

[theck1]

Hei igjen:)

 

Dette vil jeg si forklarer tankene du har. Det er igrunn en naturlig reaksjon ovenfor de du er glad i og deg selv.

 

Men alikevel syntes jeg du vinkler det litt på "feil" måte. Jeg tror personlig det ville vært mye bedre og oppløftende for de rundt deg hvis du tar tak i det usagte dere imellom, og bringer dette frem i lyset, slik at du kan bekrefte at du er glad i familien og vennene dine. Usagte ting som "jeg er glad i deg", "du betyr mye for meg" og slike ting har en enorm effekt, gjerne mye mer enn man vil tro. Sier man dette til en man er glad i vil ikke bare du føle deg bedre, personen du sier det til vil føle seg bedre, og kanskje tørre å si dette selv videre til folk den personen er glad i. Dette kan på en måte skape en positiv bølge.

 

Når jeg sier vinkle det på feil måte, mener jeg at å skrive et brev som de får etter du er død er på en måte for sent, mener ihvertfall jeg da.

 

Men hvis reaksjonene på å si noe slikt blir negativ, må du ikke la deg knekke av den grunn. Ha hodet hevet og si at du mener det

Mennesker idag sier slike ting alt for lite. Mennesker hiver etter bekreftelser hele tiden, men gir de alt for sjelden.

 

Personlig prøver jeg å si det så ofte jeg kan, og reaksjonene er bare positive. Jeg har den tro at verden blir et bedre sted ved å være positiv og gi bekreftelser til venner og familie. Dette gjør at de føler seg bedre, og den positive sirkelen bare brer seg. Dette høres sikkert teit ut, men prøv, så vil du se

 

Nå har jeg selvsagt vært veldig åpen, noen vil kanskje sikkert tenke altfor åpen. Men dette er historien min, og den har gjort meg til den redde, sårbare, altfor følsomme personen jeg er idag. Og litt godt for meg og få det ut igjen, lenge siden jeg har rørt det temaet nå Vennene mine kaller meg for rar og unormal mange ganger.. Det sårer meg mer enn de noen gang kan ane..  Hadde de opplevd slike ting, så tror jeg ikke de ville vært så kjappe med kommentarene.   Jeg er utrolig glad for at de ikke vet hvordan jeg har det   håper de ALDRI får kjenne på slik smerte.. men jeg er der for de om den dagen skulle komme..

8355394[/snapback]

Når det gjelder dette syntes jeg vennene dine ikke virker så veldig hyggelige. Hvem pokker blir ikke "rar" etter slike opplevelser? Det tyder jo bare på at de ikke har peiling på hva de prater om. Eller har du fortalt de det du har skrevet her?

Hvis de visste det jeg har lest nå, ville de nok fått en helt annen fremtoning mot deg, jeg håper ihvertfall de hadde hatt vett nok til det.

 

Beklager at posten min kan virke trøstende, jeg antar det ikke er det du er ute etter. Men alikevel vil jeg kondolere for broren din.

Du virker som en ålreit person, drit i hva "vennene" dine sier til deg. Si heller at du er glad i dem, da får nok pipa en annen lyd

Endret 11. april 2007 av theck1

[JohnMerrick]

*snip*

8355394[/snapback]

 

Hei Melisma.

 

Takk for et ærlig og åpent svar. Det er tøft av deg å legge dette ut i diskusjonen, men du er kanskje litt for åpen for ditt eget beste? Det som postes her i forumet er åpent for alle, og du kan risikere at noen bruker det mot deg. Du har jo også muligheten til å bruke PM, men da får du jo bare svart en person.

 

Jeg har vært innom en del av dine tråder, og jeg la fort merke til deg. Desverre må jeg innrømme at mitt førsteinntrykk ikke var så veldig positivt, men det endret seg fort etter at jeg engasjerte meg i tråden din om utroskap tidligere.

 

Du argumenterer åpent og ærlig og du prøver alltid å begrunne dine påstander. Jeg synes fortsatt at du er litt rar, men jeg opparbeidet meg en viss respekt for deg, og da er det ikke lenger så farlig om du er litt rar. Motsetninger er krydder i hverdagen!

 

Tilbake til topic, jeg mener fortsatt at livet er nå, når du er død er det for sent. Men jeg er enig i poenget ditt, du er ikke alene om å sitte på uformidlede tanker og følelser. De fleste av oss kunne nok vært flinkere til å utrykke oss ovenfor våre nærmeste. Kanskje ville det bli mindre makabert om du førte en slags dagbok med tanke å overrekke dine etterlatte, men det er nok en viss fare for at enkelte ville oppfatte dette som et pust fra graven.

 

Ta vare på deg selv, Melisma. Vi snakkes sikkert igjen (selv om vi stort sett oppholder oss i hver vår del av forumet), først og fremst fordi du er en interresant person å diskutere med.

[Melisma]

Hei igjen:)

 

Dette vil jeg si forklarer tankene du har. Det er igrunn en naturlig reaksjon ovenfor de du er glad i og deg selv.

 

Men alikevel syntes jeg du vinkler det litt på "feil" måte. Jeg tror personlig det ville vært mye bedre og oppløftende for de rundt deg hvis du tar tak i det usagte dere imellom, og bringer dette frem i lyset, slik at du kan bekrefte at du er glad i familien og vennene dine. Usagte ting som "jeg er glad i deg", "du betyr mye for meg" og slike ting har en enorm effekt, gjerne mye mer enn man vil tro. Sier man dette til en man er glad i vil ikke bare du føle deg bedre, personen du sier det til vil føle seg bedre, og kanskje tørre å si dette selv videre til folk den personen er glad i. Dette kan på en måte skape en positiv bølge.

 

Når jeg sier vinkle det på feil måte, mener jeg at å skrive et brev som de får etter du er død er på en måte for sent, mener ihvertfall jeg da.

 

Men hvis reaksjonene på å si noe slikt blir negativ, må du ikke la deg knekke av den grunn. Ha hodet hevet og si at du mener det

Mennesker idag sier slike ting alt for lite. Mennesker hiver etter bekreftelser hele tiden, men gir de alt for sjelden.

 

Personlig prøver jeg å si det så ofte jeg kan, og reaksjonene er bare positive. Jeg har den tro at verden blir et bedre sted ved å være positiv og gi bekreftelser til venner og familie. Dette gjør at de føler seg bedre, og den positive sirkelen bare brer seg. Dette høres sikkert teit ut, men prøv, så vil du se

 

Nå har jeg selvsagt vært veldig åpen, noen vil kanskje sikkert tenke altfor åpen. Men dette er historien min, og den har gjort meg til den redde, sårbare, altfor følsomme personen jeg er idag. Og litt godt for meg og få det ut igjen, lenge siden jeg har rørt det temaet nå Vennene mine kaller meg for rar og unormal mange ganger.. Det sårer meg mer enn de noen gang kan ane..  Hadde de opplevd slike ting, så tror jeg ikke de ville vært så kjappe med kommentarene.   Jeg er utrolig glad for at de ikke vet hvordan jeg har det   håper de ALDRI får kjenne på slik smerte.. men jeg er der for de om den dagen skulle komme..

8355394[/snapback]

Når det gjelder dette syntes jeg vennene dine ikke virker så veldig hyggelige. Hvem pokker blir ikke "rar" etter slike opplevelser? Det tyder jo bare på at de ikke har peiling på hva de prater om. Eller har du fortalt de det du har skrevet her?

Hvis de visste det jeg har lest nå, ville de nok fått en helt annen fremtoning mot deg, jeg håper ihvertfall de hadde hatt vett nok til det.

 

Beklager at posten min kan virke trøstende, jeg antar det ikke er det du er ute etter. Men alikevel vil jeg kondolere for broren din.

Du virker som en ålreit person, drit i hva "vennene" dine sier til deg. Si heller at du er glad i dem, da får nok pipa en annen lyd

8356194[/snapback]

 

 

Tusen takk for svar Ja, jeg må bli flinkere til å ikke bry meg så mye om hva andre tenker om meg. Mulig jeg klarer å få sagt det jeg vil si, få lettet hjertet mitt, for det tror jeg ville løftet de rundt meg ganske mye ja

[Melisma]

*snip*

8355394[/snapback]

 

Hei Melisma.

 

Takk for et ærlig og åpent svar. Det er tøft av deg å legge dette ut i diskusjonen, men du er kanskje litt for åpen for ditt eget beste? Det som postes her i forumet er åpent for alle, og du kan risikere at noen bruker det mot deg. Du har jo også muligheten til å bruke PM, men da får du jo bare svart en person.

 

Jeg har vært innom en del av dine tråder, og jeg la fort merke til deg. Desverre må jeg innrømme at mitt førsteinntrykk ikke var så veldig positivt, men det endret seg fort etter at jeg engasjerte meg i tråden din om utroskap tidligere.

 

Du argumenterer åpent og ærlig og du prøver alltid å begrunne dine påstander. Jeg synes fortsatt at du er litt rar, men jeg opparbeidet meg en viss respekt for deg, og da er det ikke lenger så farlig om du er litt rar. Motsetninger er krydder i hverdagen!

 

Tilbake til topic, jeg mener fortsatt at livet er nå, når du er død er det for sent. Men jeg er enig i poenget ditt, du er ikke alene om å sitte på uformidlede tanker og følelser. De fleste av oss kunne nok vært flinkere til å utrykke oss ovenfor våre nærmeste. Kanskje ville det bli mindre makabert om du førte en slags dagbok med tanke å overrekke dine etterlatte, men det er nok en viss fare for at enkelte ville oppfatte dette som et pust fra graven.

 

Ta vare på deg selv, Melisma. Vi snakkes sikkert igjen (selv om vi stort sett oppholder oss i hver vår del av forumet), først og fremst fordi du er en interresant person å diskutere med.

8356373[/snapback]

 

Ja, jeg får se hvilken metode jeg bruker for å få frem det jeg føler etterhvert... Føler at nå har det vært for mye vondt, på tide med litt trøst også Takk for at du svarte meg i denne tråden også da vi kommer sikkert til å diskutere ting igjen Og takk for at du er litt åpen for min tolkning av ting, selvom den virker rar

[cyclo]

I disse brevene ville jeg skrivd alt det jeg ikke tør å si til den personen, eller hva jeg angrer på osv..:

8346729[/snapback]

Dette tror jeg ikke er noe særlig. Jeg hadde ikke likt å motta et slikt brev. Men det jeg syns man kunne gjøre var å skrive et brev (gjerne gjøre det offesielt, at en advokat tar hånd om brevene og leverer de etter personens død i tilknyttning til arveoppgjør e.l. slik at det ikke oppfattes som et selvmordsbrev). Dette brevet burde være positiv. Altså. Fortelle hva det er man gjerne vil bli husket for, og hvorfor man var så glad i nettopp personen som får brevet. Altså på en måte et siste farvell som er evig og blir husket.

[Melisma]

PS. Til dere andre som leser denne tråden, så har jeg slettet ett innlegg som jeg la ut her.. og som noen tidligere her i tråden har respondert på. Så hvis dere leser noe dere ikke skjønner, så har det sikkert forbindelse med dette

[Hashtægg]

Som de andre sier:

Isteden for å være "redd", planelegge hva du skal skrive i et brev til en person synes jeg heller du kan ta motet til deg og fortelle det du vil nå, mens du lever. Før det er for sent.

 

Tror meg, bedre å angre på noe du gjorde, enn noe du ikke gjorde.

[Melisma]

I disse brevene ville jeg skrivd alt det jeg ikke tør å si til den personen, eller hva jeg angrer på osv..:

8346729[/snapback]

Dette tror jeg ikke er noe særlig. Jeg hadde ikke likt å motta et slikt brev. Men det jeg syns man kunne gjøre var å skrive et brev (gjerne gjøre det offesielt, at en advokat tar hånd om brevene og leverer de etter personens død i tilknyttning til arveoppgjør e.l. slik at det ikke oppfattes som et selvmordsbrev). Dette brevet burde være positiv. Altså. Fortelle hva det er man gjerne vil bli husket for, og hvorfor man var så glad i nettopp personen som får brevet. Altså på en måte et siste farvell som er evig og blir husket.

8357529[/snapback]

 

 

Ja, dette er ganske likt det jeg mente at man faktisk får sjansen til å si det man aldri rakk og si. Kan kanskje begynne brevet "dette er ikke ett selvmodrsbrev" eller noe sånt da Som tidligere sagt så mener jeg at dette brevet liksom skal være en form for trøst, og der skal det stå ord som de andre kan bære med seg resten av livet sammen med minnene om meg

[cyclo]

Dette minner forresten litt om det man i USA kaller "video will".

 

Uansett. Det viktige her vil jeg tro er ikke at man sier ting man ikke turte å si, men at man minner vedkommende på at man var glad i dem.

[EvenEleven]

Jeg har (som mange andre sikkert) lurt på når jeg kommer til å dø   Har vært i noen begravelser i løpet av livet også, både til min storebror og stefar også   Det jeg har fått inntrykk av er at folk flest snakker godt om folk etter de er døde, de forteller sine positive opplevelser med den personen, og om alt det de ikke rakk og si.. Derfor tenkte jeg her om dagen på at kanskje jeg skulle skrivd brev til de jeg er glad i. Altså - "hvis dere finner disse brevene , så er jeg sannsynligvis dø" - brev..

 

ikke for å være deprimerende eller noe sånt, håper dere forstår hva jeg prøver og komme fram til.. 

 

I disse brevene ville jeg skrivd alt det jeg ikke tør å si til den personen, eller hva jeg angrer på osv..:

 

Slik at de kan få ihvertfall ett lite farvel fra meg, det er vel bedre enn ikke noe.. eller?   

 

Hva ville dere tenkt og følt hvis dere hadde funnet et slikt brev hjemme hos den avdøde som var til deg personlig?

 

Virker ikke som at det så mange som vil svare på dette her inne   men hadde vært interessant å få vite hvordan noen ville reagert på dette

 

Takk for evt. svar 

8346729[/snapback]

på en måte er jeg litt, enig vil jo at de personene jeg var glad i skal vite.

men på den andre siden blir det jo som ustedal skrev lengst opp.

Jeg ville heller skrevet det nr jeg ble eldre, blir litt trist å skrive det når man er i denne alderen.

 

mener nå jeg

[JohnMerrick]

PS. Til dere andre som leser denne tråden, så har jeg slettet ett innlegg som jeg la ut her.. og som noen tidligere her i tråden  har respondert på. Så hvis dere leser noe dere ikke skjønner, så har det sikkert forbindelse med dette 

8357549[/snapback]

 

Fornuftig av deg. En del av den informasjonen du la ut der, er litt for sensitiv til å legge ut i et åpent forum. Når det er sagt, så er jeg takknemlig for at du delte dette med oss. Jeg har hatt følelsen av at din virkelighet er litt anerledes enn den vi fleste lever i, og jeg har vært veldig nysgjerrig på hva slags person du kunne være. Innlegget ditt oppklarte en hel del.

 

Vi krysser fingrene, og håper at din fremtid blir bedre enn din fortid, Melisma.

Endret 12. april 2007 av JohnMerrick