Ulver - albumguide og diskusjon

[Mehvidon]

Ulver er fantastisk, har for øyeblikket Perdition City som min yndling.

Er det flere enn meg som synes musikken i dette albumet hadde passet perfekt til filmen Blade Runner?

 

Er ikke soundtracket til Blade Runner ganske bra da? Men ellers er jeg enig med deg, og Perdition City er også min favoritt., med Blood Inside på andre plass

[Spetz]

Soundtracket til Blade Runner er godt, men syntes bare Perdition City kunne passet i filmen.

[GrevenLight]

Jeg er ikke sååå stor fan av "gamle" ulver, men liker det nye.

 

Mye bra musikk der, vurderer og kansje kjøpe Shadows of the Sun, den var fin.

 

Hvordan kan du si at Solitude ikke var et høydepunkt på den CDen ?

[GrevenLight]

Hva slags sjanger er ulver?

[Jørgen Sørheim]

Last.fm sier black metal, experimental, ambient, avant-garde, electronic, men det går ikke an å sjangerdefinere Ulver. Det blir mer "tidlig Ulver", "pussig elektronika-mellomstadiet til Ulver" og "sen Ulver".

[GrevenLight]

ok takk

 

De har lilksom så mye forskjellig musikk så jeg lurte bare på hva man kalte det

[Cuneax]

Hvordan kan du si at Solitude ikke var et høydepunkt på den CDen ?

Fordi Eos og What Happened? er utrolig mye bedre. Liker spesielt strykerne på dem.

[GrevenLight]

Da var jeg innom Platekompaniet og kjøpe godeste Shadows of the sun

 

Var meget billig, bare 89,-

 

Kjempe bra plate!

[Olum]

Soundtracket til Blade Runner er godt, men syntes bare Perdition City kunne passet i filmen.

 

Det kunne passet godt inn i filmen, men jeg ville aldri i verden byttet. Soundtracket i Blade Runner er helt fantastisk.

 

Se filmen hos Youtube

 

Men det skal sies at jeg elsker Perdition City også. Det beste albumet etter min mening. Var sykt å se dem på Øyafestivalen. Jeg skrek så jævlig etter Lost in Moments. Til slutt sa Garm at de ikke hadde med utstyret til å spille den

[GrevenLight]

Se filmen hos Youtube

 

Elsker den sangen! Perdition City er faktsik den beste plata jeg har hørt på leenge.

[Bytex]

Jeg sitter nok mest fast på 90-tallets svartmetall-ulver, spesiellt Bergtatt. Jeg tok meg tilogmed bryet å oversette alle tekstene til engelsk for en utenlandsk venninne.

 

Og selv om Nattens Madrigal høres ut som det er spilt inn i en skogåpning på vinteren på en 4-spors kasettspiller, der trommisen spiller med kalde øser på frosne dyrelik, sniker det seg gitarriff og geniale gitarmelodier gjennom låtene som en rød/svart/lilla tråd, avbrutt av de korte elektroniske overgangene.

 

Jeg hadde blitt glad hvis Garm & Co plutselig kom med en vrælete svartmetall-plate igjen, men kan ikke tenke meg det vil skje i denne tiden med overproduserte Dimmu Borgir plater å måle seg opp mot. Vargnatt er ikke på noen måte pen å høre på, men så var jo noe av grunnfilosofien i svartmetall at det skulle være ekkelt og ubehagelig å høre på, ikke musikk du setter på når du skal kline med dama. Heldigvis fløy ikke Garm rundt på natta og tente på kirker, så vi fikk fortsette å nyte av hans talent gjennom årene, istedet for "Oj, nå har Varg Vikernes jaggu meg sluppet en NY plate i fengselcella si på et billig casio-keyboard! YAYYY!"

 

William Blake-skiva hørte jeg MASSE på når den kom, men mista fort interessen i de lange dronepartiene med snakking over.

 

Jeg stemte Bergtatt, fordi den bergtok (sic) meg. Mystikken i plata kommer ikke frem før du setter deg og leser teksten mens du lytter. Overgangen fra å være på vei hjem gjennom skogen, til vill panikk (og full svartmetall-blastbeats) når det begynner å bli mørkt og ulvene oppdager henne, til det rolige partiet der hun bare vandrer rundt i snøen uten å finne veien og hører de underjordiske, til hun kommer til klaringen der hun sovner og Huldra kaller på henne, til hun våkner til marerittet inni berget med sin fantastiske gitar-harmonilinje, og vi får en klassisk Bergtatt-historie som det finnes mange av i gamle norske sagn. Man kan høre stemmen hennes langt bortefra på stormfulle netter, og den eneste måten å befri sjelen hennes er å ringe med kirkeklokker utenfor berget hun er fanget inni, sier prologen.

 

Det tror man faktisk på etter endt lytte+tekst-session.

Endret 13. september 2009 av Bytex

[Khalifen]

Denne videoen må jeg dele:

 

Fra konserten i Lillehammer. Her aldri opplevd lignende stemning noengang som når denne sangen ble spilt.

[Vowels]

Angrer så sykt på at jeg ikke var der. Ser helt konge ut

[Khalifen]

Har snakket med Stig Sæterbakken, han som ordnet det hele, to ganger etter konserten. Ene gangen i Lillehammer, andre gangen på Øyafestivalen (der jeg dessverre gikk glipp av Ulver). Kan vel sies at jeg er takknemlig at det ble ordnet.

[Anvlaibar]

Det utenkelige har skjedd:

 

Jeg skulle gitt hva som helst for å ha vært der!

[Kakebakelate]

Må si meg fullstendig enig der. En mulighet til å fått opplevd Bergtatt live ville ha vært ufattelig.

[Vowels]

Vet ikke om videoen er postet tidligere i tråden, men verdt et gjensyn uansett

 

[Anvlaibar]

Ulver slipper pressemelding:

 

ULVER LIVES

This has been a foreign year.

 

Our first gig after Lillehammer was at the Brutal Assault festival in the Czech Republic early August. A strange thing, with a crowd of about 10 000 people – so many at a loss – and severe monitoring problems. We pulled through alright, but it definitely made us realise how far removed we are from the metal arena. Nonetheless we are considering doing Hellfest next year, together with our friends Ihsahn and Sunn O))).

 

Next thing was the Norwegian Øya festival in Oslo medio August. Our first gig with a second drummer, Tomas Pettersen, as well as a guest appearance by Jørgen Munkeby on saxophone. We played a good one, kind of blue, as the sun descended over our hometown. A few days later we went to Mølla, which is an old mill by a waterfall in Gjerstad, a small municipality in the deep south of Norway. It was a tranquil happening, maybe too much so, as we finally went on stage at 02:30 in the morning. We couldn't see much, but think the party was over. We played for the woods. Thank you, Knut.

 

We then drove north to Trondheim and the Pstereo festival, situated right next to the bewitching Nidaros Dome. It was a technical nightmare, the power broke down thrice during our set due to some earth fault. It was a mess. At least it was dark. Conclusion: Festivals are hazardous, people and place being out of control. Hate it.

 

Queen Elizabeth Hall in London was a good turn in terms of scene and ambience. Playing for about 1 000 people in seats, some in suits, and with a Britpop band called Mothlite as opening act. A very special night. However we must say we were mightily disappointed by the rigidity of the Southbank bureaucracy, being a body with official sources up their asses. Fuckers banked in excess of NOK 100 000 and sent us home in debt. That just ain't right. And on top they have the audacity to withhold money for our merchandise, contrary to contract. Pay up, you red-tapists.

 

Gagarin 205 in Athens was a sound show, even though we weren't necessarily on our best form. Didi Music treated us as kings and queens, oh, the queens that are in some of us. In grim contrast to the story above. Thank you, especially to Kostas and Eleni, for everything. Io Pan.

 

Down to earth, below the Acropolis: We are painfully aware of the passing since Shadows. It's time to get another Ulver proper out, and we have started to write. Our own dark brand.

 

Subsidiarily: We have recorded some hippie songs, from the sixties, bands like The 13th Floor Elevators, Byrds, Jefferson Airplane and stranger Aquarian folks. We aim to make this into a full album, a kind of Ulver kicking against the pricks. We'll put up a rough mix of our take at I had too much to dream last night, next week.

 

There is also a collaboration with Sunn O))). We had a terrific tracking session with the Nazgûls after their appearance at the Øya festival well over a year ago. We spent a month or so editing the material and adding our sheen to the sound. Since then it has unfortunately been lying dormant due to difficulties getting everyone together. We hope to join forces and finish the thing this spring. It is becoming a ghost.

 

Although being little more than an intro, you might want to check out Another brick in the wall part I, which we recorded for the latest Mojo magazine and their Pink Floyd special, celebrating the 30th anniversary of The Wall.

 

Also read marine-biologist-become-music-journalist Seth Beaudreault's interview with us, published on Avantgarde-metal.com last night together with a Queen Elizabeth Hall live report etc. The interview was done the day after our stage debut in Lillehammer, Norway, this May. A colloquial conversation, and rather lenghty. Seth, it was a pleasure. Take care, wherever you may roam.

 

Lastly we would like to welcome Daniel O'Sullivan into the pack. We all know that God exists as three persons, but now is the dawn of the triangular pyramid.

 

ULVER, the stray dogs of Athens, November 26 2009.

 

Vi kan blant annet se fram til to nye utgivelser. Blir bra!

 

Her er også Pink Floyd-coveren de gjorde for MOJO

Se filmen hos Youtube

Fine greier!

[Kakebakelate]

For de som ikke er klare over det, så kan du høre I had to much too dream last night her

[Vowels]

Noen som skal på konserten i morgen da? Blir helt vanvittig bra.