Post dine stiler fra barneskolen

[Teodorull]

Som tittlen sier; her poster du dine stiler fra barneskolen.

 

Jeg vet av erfaring at det kan dukke opp ekstremt mye artigt hvis man roter litt i arkivene.

 

Her er det bare en regel som gjelder; det er ikke lov til å pynte på språket.

 

Her følger mitt bidrag fra 5. klasse. Enjoy

Klikk for å se/fjerne innholdet nedenfor

Da lille Jon skulle i barnehagen

 

Dette er lille Jon. I dag skal han i barnehagen for å bli banket av Per spillemann og den gale apen Julius. Jon liker å bli banket, får når han kommer hjem får han kake fordi han ikke døde.

lille jon har en venn, det er mongoloide Lars. Lars er alltid med jon når han blir banket, og kanskje hente en voksen hvis det blir for brutalt. Men det skjer bare hvis jon mister en arm eller noe. Men da Jon komm til barnehagen oppdaget han noe trist, Julius og per spillemann var syke!

Jon begynte å gråte og mens han gråt kom Lars med forslag som at han kunne hoppe av dissen i kjemp stor fart og late som om han var blitt banket. Men ingen av forslagene ville hjelpe stort.

Men da det var samlingsstunn sa en av barnehagetantene at Onde Grimm skulle begyne i barnehagen og at han kom i dag.

Da ble jon glad. Han Onde Grimm hørtes veldig farlig ut, så kansje han kunne banke han? Men så tenkte han på at kanskje han derre Onde Grimm ville drepe han istedenfor å banke han.

Litt senere kom onde grimm. Han lignet veldig på en sumobryter. Så pluttselig fikk han øye på Jon. Da smilte han et teit flir som minnet om mongoloide Lars sitt. Så kom han bort til jon og sa: Ogga bogga ogga bogga, du jeg være venner? ”ja hvis du kan banke meg først så” sa Jon. ”men jeg ikke muskler, bare fett” sa onde grimm. ”da så, da kan vi ikke være venner” sa jon.

Men da begynte Grimm å gråte. Han gråtså mye at det ble oversvømmelse. Da opnet tilfeldig vis en voksen døra og alt vannet fosset ut. De ble skylt så langt vekk at Jon trodde de var komt til afrika. Men egentlig var de bare på parkerings plassen utenfor barnehagen. Så lå de og gråt for de trodde jo at de var i afrika. Da det kom en mann forbi begynte de å hyle av skrekk. Jon hadde hørt at det fantes kannibaler i Afrika så de trente seg bak en bil. Da mannen hadde gått sin veg kom de fram fra gjemmestedet sitt. ”det var nære på” sa Jon som så ut som et nervevrak. Men onde grimm svarte ikke. Han hadde besvimt og lå langflat på bakken.

Imens i barnehagen hadde de startet leteaksjon. De hadde tillkalt politiet for å etterforske forsvinningen til jon og grimm. Detvar helt topphemmelig. Selv ikke barna fikk vite det, men de fikk en viss misstanke når de hang opp ”etterlyst” plakater hvor det stod at det var 1000000000 kr i finner lønn.

To timer senere hadde jon og grimm dkjønt at de var på parkeringsplassen utenfor barnehagen og at de bare måtte komme seg inn i barnehagen uten å bli sett av politiet. Det gikk helt fint. De snek seg inn bakdøra, forbi den sovende vakten og inn på puterommet for å gjemme seg under et teppe. Litt senere kom moren til lille jon for å hente han. Men barnehagetantene med en haug av grunner for at grunner for at hun ikke skulle hente han nå. Da de hadde stått å diskutert i ti minutter kom jon ut til mammaen sin for å si hei. Men da han kom tok hun han bare med seg og gikk.

I bilen var jon lei sei. Han kom ikke til å få kake. Men da han kom hjem hadde moren laget overaskelse til han. Hun hadde laget en kake til han fordi han ikke hadde slås i dag! Denne dagen var vist bra alikevell, tenkte jon

 

SLUTT

[Bruktbilen]

Ohh husker når man skrev: THE END eller SLUTT på alle fortellinger :>

 

Har desverre ingen stiler å bidra med, alt jeg har skrevet er nok brent :/ ikke hadde jeg data når jeg var liten heller.

[Teodorull]

Ohh husker når man skrev: THE END eller SLUTT på alle fortellinger :>

 

Har desverre ingen stiler å bidra med, alt jeg har skrevet er nok brent :/ ikke hadde jeg data når jeg var liten heller.

8292005[/snapback]

 

Må innrømme at jeg har brukt den siste timen på å overføre denne stilen til pc-format fra papir med nesten uleselig skrift. Anbefaler alle å gjøre det samme. Det er unektelig ganske gøy.

[saluttknall]

Fikk ikke lest din jeg. men, men kan du poste den uten slike fancye effekter? Jeg klarte ikke å lese den. btw, vi har jo en literaturkategori.

[Rockna]

1000000000 kr i finner lønn faktisk

[Stonemeister]

Jeg har skrevet en svært oppfinnsom stil om en fotballkamp hvor spillerne hadde samme navn som diverse rusmidler...

Det var i 2. klasse, men den er nå borte. Det fantes ikke et eneste komma i hele fortellinga

 

I 1. klasse hadde jeg og en kamerat krig i å skrive de morsomste historiene om Blade (vampyrjegeren) og om Two-Face.

 

Og helt til slutt, i 4. klasse skrev jeg en flott historie om en huleboer som oppfant katapulten. Den vant en skrivekonkurranse i klassen

 

Alle historiene har dessverre blitt rotet bort med årene bortsett fra førstnevnte, men den er på en data som ligger på mørkloftet, så det tar vi en annen gang.

 

Good ol' times :!:

[stoltz]

Er det noe jeg IKKE har spart på, så er det skolearbeid fra barneskolen.

[Lakus]

Ohh husker når man skrev: THE END eller SLUTT på alle fortellinger :>

Ja ^^

Standard det

[Bruker-33331]

Er det noe jeg IKKE har spart på, så er det skolearbeid fra barneskolen.

8292634[/snapback]

Brant ting gradvis jeg

[DNA]

grimm med to m'er faktisk

[Concubine]

:!: Fin tråd!

 

 

7. Klasse

Oppgave: Bok Annmeldelse

 

 

Klikk for å se/fjerne innholdet nedenfor

American Psycho

 

American Psycho er den tredje vovellen av den amerikanske forfatteren Bret Easton Ellis. Da den ble utgitt i 1992 skapte den store reaksjoner, særlig blant feminister. De negative reaksjonene ble skapt på grunn av den grafiske volden og diskriminering av kvinner. Noen bokhandler nektet til og med å selge boken.

 

Handlingen foregår i storbyen New York, men byen opptrer mer som en annen hovedperson, enn bare en by. Historien kunne ikke tatt plass i noen andre storbyer, enn akkurat New York. De så klate "hjelpemidlene" i American Psycho er de endeløse og travle gatene, de ekslusive resturantene og nattklubbene, kles-butikkene, uteliggerne og ikke minst, Wall Street, som man bare finner i The City That Never Sleeps.

 

Tidslinjen er sent på 80-tallet. Disko alderen er for lengst glemt, og det dødelige viruset AIDS er blitt oppdaget. Det var kult å gå med store skulderputer, greid bak hår med masse gelè, høre på musikk sånn som Genesis, Talking Heads, INXS og Huey Lewis & The News.

 

Hovedpersonen heter Patrick Bateman. Han er 26 år gammelm rik, sjarmerende, og vellykkey som en av sjefene i firmaet Pierce & Pierce på Wall Street. Han er veldig opptatt med å tare vare på seg selv, han bader seg i de flotteste produktene, og går på spa. Han er medlem i treningsstudioet Xlusiv, han spiser sunt, og hans motto er "man kan alltid være tynnere". Hans største idol er Donald Trump, og den sørgeligste

sangen han vet om er "You Can't Always Get What You Want" av The Beatles. Han saboterer uteliggere og har en dum, blond men vakker kjæreste med perfekt kropp. En så kalt "hardbody".

Det er sånn man oppfatter mannen Patrick Bateman, det er faktisk sånn man oppfatter alle Wall Street men, på den tiden. Alle var ensidige, de gikk i de samme klærne, brukte de samme brillene, hadde det samme håret og hadde de samme kjærestene. Men de mørke, psykopatiske tankene som foregår i hodet hans skiller han ut fra de andre "yuppies".

 

Da solen går ned og skyskraperne glittrer, er det fryktelige ting som foregår i leiligheten hans. Han plukker opp kvinner, noen ganger er det kvinner han kjenner, mens noen ganger er det en helt tilfeldig prostituerte han plukker opp i det mørke gatehjørnet. Kvinner nøler ikke med å bli med Bateman hjem, de ser det på han at han er rik. Han bruker status og sjarm for å lokke de naive kvinnene med på sine grove fantasiene sine. Han beskriver seg selv som død og sjelløs, og at han ikke engang finnes. Han føler ingen barmhjertighet når han sjærer strupen på de uskyldige menneskene. Slike ting får han til å føle seg levende.

 

Boken er skrevet på en slik måte at mankan oppfatte handlingene som bare mørke tanker, eller en hard virkelighet.

Jeg vil sent glemme denne boken fordi den får deg til å tenke at selv om alt ser flekkfritt ut på overflaten, er det ikke sånn som det ser ut. Ikke minst så var de morsomme kildringene og den mørke humoren til hovedpersonen underholdene. Dete er helt ganial skriving av Bret Easton Ellis. Handlingen er spennende og man vet ikke om den bae foregikk i hodet til en psykopat.

Endret 2. april 2007 av Concubine

[Meits]

Ja, bra tråd!

 

Mine barneskolestiler var så morsomme at det gikk gjetord skolen rundt om dem. Kommer tilbake med noe senere.

[saluttknall]

Kan dere ikke post dem normalt i stedet for å poste dem slik "klikk for å se innholdet nedenfor" Jeg har ikke fått lest en av disse stilene.

[superninja]

Er no berre å klikke det.

[saluttknall]

Entertasten funker ikke på de greiene og jeg kan ikke bruke mus av flere grunner.

[DNA]

Entertasten funker ikke på de greiene og jeg kan ikke bruke mus av flere grunner.

8294236[/snapback]

Har moren din fjernet musen fordi du har gamet for mye? :!:

Endret 2. april 2007 av DNA

[Dimanche]

Hm, merker at jeg har lært en del siden da.

Fantasien var ikke akkurat på topp...

[-Jungeldyret]

Haha, jeg skal spørre mamma om vi har noen av de gamle stilene fortsatt etterpå. Vet jeg har skrevet noen godbiter, gjelder bare å finne de!

[PgUp]

Kul tråd

Denne stilen skrev jeg i 4. eller 5. klasse. (muligens tidligere.. Er ikke sikker.)

Er litt lang, men jeg elsket å skrive lange stiler.

Sikkert masse skrivefeil, men det får ikke hjelpe.

Klikk for å se/fjerne innholdet nedenfor

1. kapittel: Eika

 

Jeg heter Marsvin Pan.

Jeg bor inne i det eldgamle, men gigantiske

eika i den lille parken i utkanten av byen.

Det jeg mener med at jeg bor inne i eika er at hvis

du banker på eika høres det hult ut, og det er det!

Det er faktisk mange etasjer inne der.

Og der lever jeg, sammen med hele muse

familien min.

Alt inne i eika re utrolig koselig!

Det brenner stearinstumper her og der og i matlageret

er det minst 1 million smuler!

Men best av alt: kosestuen.

Kosestuen bruker vi bare på søndager.

Da leser Musemor en av de mange bøkene hennes

mens alle i familien hører på.

En dag etter at musemor hadde lest en av bøkene

hennes og alle vi små lå og sov våknet jeg brått av at jeg

måtte på do.

Jeg gikk stille på do.

På veien tilbake hørte jeg mamma og pappa snakke.

Jeg listet meg nærmere…

 

 

 

2. kapittel: Marsvin! Jeg?

 

Jeg sto bak døra og hørte på hva

Musemor og Musefar snakket om.

Stakkars Marsvin Pan, sa musemor og tørket bort en tåre,

tenk vårt lille marsvin som ikke aner noe om virkeligheten!

På nytt tørket hun bort en tåre.

Kanskje vi burde fortelle henne sannheten,

sa musefar strengt.

Hun vill få sjokk hvis hun hører det,

hulket Musemor.

Hjertet mitt sank to meter ned.

Jeg hadde aldri hørt Musemor kalle meg

marsvin før, de kalte meg bare gullungen vår,

akkurat som hun kalte de andre museungene.

Det hadde ligget helt bak i hjernen min at jeg

var et marsvin og alle de andre mus.

Det neste jeg tenkte lagg seg som et svart

teppe over meg og trykket meg ned til et spørsmåls tegn:

Ingen mus kan føde et marsvin, jeg måtte ha

en annen mor og far.

Jeg måtte vite hvem moren og faren min

var så jeg gikk inn i stuen, stilte meg midt på golvet

og sa: Jeg vil vite sannheten om foreldrene

mine.

 

3 kapittel: Sannheten.

 

Men Marsvin Pan da har du spionert! ropte musefar forskrekket.

Ja det har jeg, Jeg har hørt alt sammen svarte jeg.

Det ble for mye for musemor, hun styrtet inn på soverommet og begynte og stortute.

Jeg mistet litt motet jeg også når jeg så musemor, var dette riktig av meg…, og spionere og sånn, men det var jo de sin skuld at jeg ikke viste hvor jeg kom fra.

Det var egentlig ikke sånn vi ville du skulle få vite det,

sa musefar tungt, nå må vel jeg fortelle deg det.

Siden du har hørt alt så har du sikkert skjønt at musemor og jeg ikke er foreldrene dine.

Du hadde faktisk en far og mor som begge var marsvin.

Jeg nikket stumt.

Faren din het Marc, han var en spion som prøvde og få dyra til ikke og spise hverandre.

Det var moren din Sara også.

Men, det var en katt som het Molo som hatet det de gjorde.

Han elsket å spise mus og da Marc og Sara kom og sa at han ikke måtte det ble han illsint og fløy på dem, men de greide og komme seg bort.

Men hvor er de nå, fikk jeg fram bar de skjelvende tennene.

Marc og Sara fikk etter kort tid deg, men begge viste at Molo jaktet etter de.

De sa til oss at vist Molo fikk tak i de skulle vi overta

deg, vi var nemlig veldig nære venner til de.

Jeg har alltid beundret det de har gjort, men en dag jeg var på veg til og besøke Sara og Marc så jeg Molo komme springende ut av huset deres.

Molo sprang fornøyd forbi meg og ropte til alle han møtte at nå hadde han spist Marc og Sara.

Jeg ble veldig forskrekket og løp bort til huset.

Der fikk jeg se noe jeg ikke engang tør og beskrive, men du var i alle fall levende så jeg tok med deg hjem, og siden har du levd hos oss.

Molo var engang en gammel katt, så han er sikkert dø nå.

Jeg hadde bare stått og stirret i taket mens han fortalte.

Nå bel jeg sint og fryktelig lei meg på samme tid.

Jeg merket en underlig trang til og være alene.

Jeg sprang ut av rommet ut igjennom eika og henover veien, jeg hørte ikke at musefar ropte etter meg, men bare fortsatte og springe.

Jeg følte at musefar og alle de andre i familien hadde sviktet meg.

De hadde holdt alt hemmelig for meg.

Jeg var så sint på alle liksom, men mest på Molo.

Den katten hadde drept foreldrene mine.

Jeg satt meg ved et lite tre og gråt og gråt.

Nå var jeg alene.

Hele hjertet mitt var knust i tusen biter, alt kom så brått på.

Etter en time var jeg helt utmattet, det ble mye for et lite marsvin som meg så jeg tok den beste kuren jeg kunne finne på: sovne.

 

 

 

 

4 kapittel: Et nytt hjem.

 

Og miste foreldre kan være utrolig vanskelig.

Men å få vite at du har adoptiv foreldre og samtidig få vite at dine foreldre er døde er helt forferdelig.

I alle fall syntes Marsvin Pan det.

 

Først skjønte jeg ingen ting da jeg så de små bladene til treet jeg hadde sovet ved, men etter vært demret det seg, først som minner, men etter hvert som en hel historie.

Det kom nesten som et nytt sjokk, men jeg fikk etter hvert mye og tenke på.

Nå hadde jeg ingen foreldre lenger.

Det høres rart ut men jeg savnet de ikke lenger, de dumme menneskene som hadde ljuget om mine foreldre.

Nei, nå måtte jeg klare meg alene.

Mens jeg gikk bortover veien fikk jeg en ide: pappaen min og mammaen min hadde begge vert spioner og det kunne jeg vel også bli!

Jeg ble nesten litt glad når jeg tenkte på det.

En spion som skal redde verden for dumme katter og ta til fange min verste fiende: Molo.

Det ville sikkert pappa blidt stolt over, en datter som var det samme som foreldrene.

Jeg følte ett stikk av ensomhet da jeg tenkte på foreldrene mine, men

jeg måtte nok tenke litt positivt etter alt jeg hadde hvert i gjennom.

Jeg tenkte hardt.

Først må jeg ha et superhemmelig kontor, det fantes jeg nok i byen.

Jeg tuslet bortover veien som førte til byen og stoppet like foran grensen til by og skog.

Byen var gigantisk!

Alle de butikkene, kioskene, kinoene, pubene og for ikke og glemme husene!

Her var det nok og ta i kontorer!

Jeg ble plutselig mye gladere.

Jeg lette i ti minutter etter noe som kunne brukes som kontor.

Til slutt fant jeg et musehull.

Jeg gikk inn i musehullet, men det var visst opptatt av en annen musefamilie.

De feide meg bort og skjente på meg som en annen inntrenger.

Jeg lette litt til.

Etter en time fant jeg et lite brukt musehull som noen hadde forlatt.

Det var koselig, men helt uten møbler.

 

 

5. kapittel: Molos sønn

 

Jeg gikk en liten kveldstur mens jeg tenkte på dagen i morgen.

Jeg måtte finne meg noen møbler.

Et kontor måtte jeg i alle fall ha!

Det hadde alle spioner.

Jeg tuslet henover mot søppel konteinerne da jeg hørte noen katter sloss.

Jeg gikk nærmere.

Jeg stilte meg like ved de kattene som sloss, de merket meg ikke men fortsatte og sloss.

Nå har jeg deg ditt lille kryp, sa den eldste.

Du har kanskje en berømt far, men meg får du ikke, sa den minste.

Jeg gispet da begge kattene fløy på hverandre, de skrapte hverandre i ansiktet og begge to lo som om de viste at de hadde overtaket.

At de kunne finne på noe så fælt, tenkt jeg.

Jeg listet meg forbi, men jeg så ikke den lille steinen som lå på veien.

Jeg snublet og gidde fra meg et høyt OOOOOFFFFF! Da jeg traff bakken.

Begge to stoppet og snudde seg mot meg.

Se hva vi har her, Molot, sa den minste av kattene.

 

 

6. kapittel: Musefamilien min

 

Jeg sto som lammet.

Hmmmmmmm, sa den som het Molot, Den ligner på de marsvinene pappa Molo drepte.

Jeg ble likblek.

Pappaen til Molot var Molo, han som hadde drept foreldrene mine!

Nå skulle det vist gå som mamma og pappa: jeg ville bli spist opp!

Ja, hva er det vi venter på?, sa den minste og slikket seg rundt munnen.

Begge to kastet seg lyneraskt over meg, men jeg kom dem i forkjøpet.

Jeg smatt forbi dem livredd som jeg var, og inn bak søppelkassene.

Det ble et voldsomt spetakkel da kattene løp etter meg.

De puffet søppelkassene så ingen sto oppreist lenger.

Begge to for på vær sin side av meg så jeg ikke hadde noen steder å gå.

Det så ille ut for den lille spionen Marsvin Pan.

Nå har jeg deg! Sa Molot og gliste.

Du mener vel ”nå har vi deg” sa den minste katten.

Nei, for det var jo jeg som fanget marsvinet, det er jo jeg som skal ha det sa Molot litt irritert.

Dust! ropte den minste katten og så begynte de og slåss på nytt igjen.

De fløy på hverandre akkurat som de hadde gjort i sta.

Mens de slåss listet Marsvin Pan seg forsiktig bort fra dem.

Hun sprang alt hun kunne bort fra dem, lettet, men også med dårlig samvittighet.

Hun løp bort fra byen og til det gamle eika igjen og hadde bare en ting i tankene: å komme hjem.

 

 

 

7. Kapittel: Det gamle hjemmet mitt

 

Du kan låve deg det ble leven da jeg kom hjem!

Alle i familien hadde vært så redd for meg og ble kjempeglade da jeg kom hjem!

Jeg måtte selvfølgelig fortelle historien på nytt og på nytt og musebarna hørte alltid like nøye med.

Det ble en stor fest med ballonger og kaker og Musemor tok fram de beste smulene i matlageret.

Da alle hadde spist seg gode og mette ble det leker.

Og da lekene var ferdig og alle hadde lagt seg våknet jeg at jeg måtte på do.

jeg gikk forbi stuen og bort mot doen da jeg plutselig hørte Musemor og Musefar snakke.

Jeg listet meg nærmere.

Å, vår lille søte Marsvin Pan, sa Musemor og tørket bort en tåre, men denne var gang var den av glede.

Klikk for å se/fjerne innholdet nedenfor

Endret 2. april 2007 av Cuz

[Gjest]

Jeg så gjennom bøkene fra barneskolen. Det var utrolig brae historier der, med perfekt storyline og sånn. Selvom de var ræva skrevet da.

 

I mattaboka var det bare tegninger. Ganske brae de og